Fokus på Barnevernet:
DOKUMENTETS HOVEDSTRUKTUR
• Tiltakets utforming - vårt forslag
• Kommentarer og begrunnelser
• Øvrige kommentarer til innholdet i høringsnotatet
• Økonomi og konsekvens
En tverrfaglig helsekartlegging (THK) av barn i kontakt med barnevernet eller en tilsvarende etat må ha barnas beste som eneste mål, uavhengig av alle andre parter, aktører og interesser. Vi støtter helhjertet opp om at det innføres en tverrfaglig helsekartlegging, men er sterkt kritisk til
• tidspunktet som foreslås
• utvalget av barn som skal underlegges kartlegging, samt
• hvilke muligheter som eksisterer for påvirkning av de som skal foreta kartleggingen
som forslaget åpner opp for. Vi er også kritiske til at tiltaket gjøres samtykkebasert så lenge det inngår i en situasjon som ikke er ekte frivillig for den som skal avgi samtykke.
Vi mener helsekartleggingen skal være et helsefaglig dokument som skal inngå som en selvstendig og uavhengig del av barnevernets undersøkelsesarbeid. Vi mener helsefaglig kartlegging må holdes faglig og organisatorisk atskilt fra den barnevernfaglige undersøkelsen og vurderingen.
Foreldrenes deltakelse og tilstedeværelse ved kartleggingen er av grunnleggende betydning for informasjonstilgangen og dermed grunnlaget for kartleggingen.
Vi tror THK vil ha betydelig kostnadsreduserende og ressursbesparende effekt innen barnevern og dreie kostnader innen helsetjenesten fra behandling og reparasjon og over mot forebygging dersom tidspunkt, målgruppe og organisering endres.
Konklusjon: De foreslåtte endringer i barnevernloven støttes ikke.
Fokus på Barnevernet er en kontingentbasert, landsdekkende medlemsorganisasjon for barn, foreldre og foreldrenes familie i kontakt med barnevernet, offisielt stiftet i 2015 og er nå, så langt vi vet, den største i sitt slag i landet. Vi driver omfattende likemannsarbeid gjennom telefonkontakt, digital korrespondanse m.v., der vi bruker den erfaringsbrønnen våre medlemmer utgjør til å samle informasjon, støtte og utveksle erfaringer med mennesker i en vanskelig situasjon. Parallelt arbeider vi politisk for en bedre og rettidig offentlig omsorg for barn som trenger det. Vi bidrar til å utvikle barnevernet ved å samle og formidle den kunnskap og erfaringer vi sitter på, til andre aktører som journalister, myndigheter, politikere, fagpersoner eller brukere. Vi kommuniserer med barnevernsarbeidere, forskere, fagpersoner innen økonomi, samfunnsvitenskap, biologi, medisin, juss, psykologi m.m., og mange andre. Vi har arrangert seks store debatter og leverer selvstendige høringsuttalelser og innspill til politikere og byråkrater. Vi mottar ikke driftsmidler fra Bufdir.
Fokus på Barnevernet ønsker ut ifra vår kompetanse basert på et stort og variert nettverk å bidra til å løse utfordringene innen barnerettsfeltet. Vårt mål er: Rett hjelp til rett barn til rett tid.
Mål og vurderingsfaktorer
Begrunnelsen for å innføre THK baseres på ønsket om å oppnå større presisjon i arbeidet med barn som trenger det offentliges hjelp. Barnevernet skal avveie to forhold mot hverandre: Kan barnet få det greit nok hjemme, eventuelt med alle de hjelpetiltak som finnes tilgjengelig, eller er det mindre skadelig for barnet å bli skilt fra sine foreldre og sin familie og vokse opp i et annet hjem?
Betydningen av å etablere riktig faktagrunnlag fra oppstart av sak
Barnevernet risikerer å gjøre en av to feil: de skal ikke gripe inn med potensielt svært skadelige tiltak overfor barn som har eller kan få en tilstrekkelig god omsorgssituasjon hjemme, enten med eller uten hjelp, men heller ikke «misse» [1] på barn som lever under forhold som skader dem mer enn en omsorgsplassering vil gjøre og hvor tilstrekkelig omsorgskvalitet ikke kan oppnås. At omsorgsplasseringer har høyt skadepotensiale er godt dokumentert. Barnevernspopulasjonen har
• 27 ganger (2700 %) så høy risiko for å bli drept som tilsvarende gruppe andre barn i Norge
• 21,3 ganger så høy risiko for å dø av sinnslidelse eller rus
• 7,3 ganger så høy risiko for å dø av forgiftning
• 4,8 ganger så høy risiko for å begå selvmord
• 5,36 ganger så høy risiko for dødsfall av sykdom i sirkulasjonsorganene.
• Selv ved dødsfall av kreft kommer denne gruppen langt dårligere ut: 93% høyere risiko.[2]
Tvangsmessig pålagte tiltak med høyt skadepotensiale overfor uskyldige barn må underlegges de strengeste krav og den beste kvalitetssikring samfunnet kan oppdrive. Det primære mål med en THK må være å etablere en status, en beskrivelse av barnets helsemessige tilstand, som er så korrekt og faktabasert som mulig. Det betyr at man må ha særlig oppmerksomhet på alle muligheter for uheldig påvirkning av både barnet, familien og de som skal foreta kartleggingen. Kravet til korrekt faktagrunnlag og korrekt vurdering er derfor høyt.
Barnevernets arbeidsmetodikk
I «Rettferdiggjøring av omsorgsovertakelse» [3] dokumenteres det at barnevernet, dersom de ikke har en klar og solid grunn å bygge saken på som f.eks. dokumentert tung rusproblematikk, konstruerer sak ved å selektivt velge ut den informasjonen som bygger opp om deres oppfatning enten den er negativ eller positiv (Alvdal-saken er et eksempel på det siste), og velger bort argu-menter og opplysninger som taler imot. I «Den barnevernskapte virkelighet» [4] dokumenteres det at barnevernet konstruerer sin egen forestillingsverden som så brukes som grunnlag for beslutninger og vedtak. I flere avisartikler, hvorav vi viser til en av dem, har advokater og psykologer vist til at dersom det etableres en feil i begynnelsen av en sak, vil denne feilen bli med saken videre som en følgefeil fordi mekanismene for å rette opp feil ikke er til stede. [5]
Dokumentasjonen og uttalelsene samsvarer med en betydelig mengde øyenvitneskildringer fra brukerfeltet.
Det mest avgjørende som skjer i en barnevernssak er derfor at det fra oppstart av undersøkelsessak etableres et korrekt faktagrunnlag som fundament for videre arbeid og beslutninger. Dette må, av både åpenbare og dokumenterte grunner, etableres uavhengig og upåvirket av barnevernstjenestens arbeidsmetoder og innfallsvinkler.
Første og største bud: beskytte barn mot skade
Barnevernets rasjonale er å gi barn beskyttelse mot skade påført av andre. Dette må nødvendigvis også gjelde skade fra det offentlige tjenesteapparatet selv, uansett hvor god intensjonen til hjelpeapparatet er. Det er bemerkelsesverdig at barn, også de som har vært lenge i barnevernet fordi de ble tatt tidlig, gjennomgående er i en langt dårligere helsetilstand enn andre barn og at fartstid som barnevernsbarn ser ut til å korrelere med skadeomfang. [6] Vi mener dette viser at tiltakene ikke fungerer på gruppenivå, og at tjenesten derfor ikke oppfyller samfunnsmandatet:
å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg i rett tid, samt at barn og unge skal sikres trygge oppvekstsvilkår.
En viktig oppgave og mål for helsekartleggingen må altså være å hindre barnevernstjenesten i å iverksette feil eller skadelige tiltak mot et barn. Barnevernet må for alle barn komme nærmest mulig målet om å gi
RETT HJELP TIL RETT BARN TIL RETT TID
En uriktig omsorgsovertakelse er det aller verste som kan skje et barn, på samme måte som at en riktig omsorgsovertakelse antagelig er det beste. En konkret og (så langt mulig) objektiv THK må av den grunn komme inn på et så tidlig tidspunkt at den kan inngå i undersøkelsessaken som grunnlag for vurdering av både hjelpetiltak og omsorgsovertakelse. Hjelp i hjemmet skal alltid vurderes og forsøkes først, og bare dersom denne ikke hjelper, kan omsorgsovertakelse vurderes. Hvis hjelpen i hjemmet gis på feil grunnlag på grunn av manglende eller feil forståelse for barnets egentlige problemer, vil man skape stor risiko for feil omsorgsovertakelse.
Vi foreslår følgende:
• THK gjøres til en rettighet for barnet hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven og i spesialisthelsetjenesteloven
• Rettigheten utløses av beslutning om å åpne undersøkelsessak som hjemlet i barnevernloven
• Rettigheten får forrang foran alle andre tiltak/forhold hjemlet i barnevernloven, (inkludert hjemmel til å uten samtykke innhente opplysninger fra andre kilder: hvis THK avkrefter mistanke om omsorgssvikt bør ikke barnevernstjenesten ha skapt slik mistanke hos andre rundt familien og på den måten skadet familiens og barnets integritet)
• THK må gis høy prioritet i helsetjenesten, foran elektive undersøkelser og inngrep men etter akutt helsehjelp og cito
• THK må administreres og koordineres av barnets fastlege
• Helsedirektoratet eller annen helsefaglig instans fastsetter innhold og rammer for kartleg-gingen i samarbeid med legitime brukerorganisasjoner. Det må gjøres en avveining mellom omfang og dekningsgrad: de viktigste helseforholdene må avdekkes uten at kartleggingen blir unødvendig omfattende for barn som ikke feiler noe
• Dersom THK avdekker uoppfylte behov for helsehjelp gis kartleggingsinstansen ansvar for oppfølging, enten dette gjøres direkte eller via barnets fastlege
• Henholdsvis foreldrene eller barnevernstjenesten får anledning til å be om en «second opinion» på enhver vurdering i kartleggingen
• THK plasseres organisatorisk innenfor helsetjenestens mandat
• Kostnadene må bæres av barnevernstjenesten v/Bufdir
• Kartleggingen av barn som omsorgsplasseres må gjentas med jevne mellomrom, f.eks. hvert annet år, slik at man sikrer en objektiv vurdering av tiltakets kvalitet og hensiktsmessighet
KOMMENTARER OG BEGRUNNELSER
Man vet ikke på forhånd hvilke barn som trenger en omsorgsplassering, andre hjelpetiltak eller ingen intervensjon. En konklusiv THK kan hindre unødvendige, belastende og ressurskrevende undersøkelser og spare både familier og det offentlige for store kostnader, samtidig som skader, sykdom, funksjonsmangler og skjevutvikling hos barnet gis best mulige vilkår for å bli oppdaget. Å avgrense THK til barn som er, skal bli eller kan bli omsorgsovertatt vil bidra til ytterligere stigmatisering (også innen helsetjenesten, dessverre) av denne gruppen og ytterligere forsterke tendenser til utenforskap. Vi foreslår derfor at retten gis til alle barn som omfattes av en undersøkelsessak i barnevernstjenesten.
Uavhengig av samtykke
THK bør ikke gjøres avhengig av samtykke verken fra foreldre/foresatte eller barnevernstjenesten. Man kan tenke seg at foreldre i en gitt sak begrunner manglende samtykke med frykt for at barne-vernstjenesten henviser til en spesialist med et foreldet eller avvikende diagnostisk syn på en til-stand. Barnevernstjenesten kan på sin side tolke det manglende samtykket som vilje til å skjule mishandling. Opprettelse av en undersøkelsessak har ikke status som vedtak og kan derfor ikke påklages eller ankes. Den er derfor ikke frivillig og alle hendelser i undersøkelsesfasen som avledes av en slik beslutning, kan heller ikke omfattes av noe reelt frivillig samtykke siden familien er satt i en tvangssituasjon.
Bufetat bør av fremlagte grunner ikke gis avgjørelsesmyndighet i dette. Bufetat besitter ingen medisinsk kompetanse og forholdet strider mot etablert koordineringsfunksjon og ansvarsforhold både i samfunnet som sådan og innen helsetjenesten. Retten til THK bør hjemles i lov eller forskrift og administreres av fastlegene. At Bufetat skal få noe som kan oppfattes som et overordnet mandat over spesialisthelsetjenesten går imot viktige kommando- og ansvarslinjer i samfunnet basert på fagkompetanse, og kan på sikt føre til uønskede konsekvenser for samarbeidet mellom disse to samfunnsområdene. Myndighet og makt må følge kompetansen, slik at beslutninger som innebærer eller baseres på helsemessige forhold må tillegges helsetjenesten, ikke barnevernstjenesten.
Undersøkelsens kvalitet
Tre forhold er her gjensidig avhengige av hverandre: 1) kartleggingens kvalitet, 2) tilgang på komplett, korrekt og upåvirket informasjon og 3) foreldrenes tillit til de som skal kartlegge, hvor sistnevnte igjen avhenger av den første. Dette vil videre kunne ha innflytelse på 4) foreldrenes, kanskje også befolkningens, generelle tillit til helsetjenesten. Vi mener de primære faktorene her er organisering og tidspunkt.
Organisering : De helsefaglige undersøkelsene og vurderingene er som nevnt fundamentale for å etablere et korrekt faktagrunnlag i saken. Det er viktig at disse vurderingene gjøres av helsefaglig kompetent personale på grunnlag av relevant og korrekt informasjon som samsvarer med de faktiske forhold. En tverrfaglig helsekartlegging må derfor gjøres innenfor helsetjenestens rammer, skjermet i størst mulig grad for påvirkning som kan gi et skjevt fokus for undersøkelsen.
Sikre undersøkelsesgrunnlaget : Foreldrene utgjør hoveddelen av barnets oppvekstmiljø, og informasjon fra dem må, på helsefaglig grunnlag, inngå som del av helsekartleggingen. Ved en helsekartlegging vurderes informasjon fra barnet, informasjon fra foreldrene, tester og målinger av barnet, men også observasjoner av barnet, foreldrene og samspillet dem imellom. Dette gir relevant og nødvendig informasjon om barnets oppvekstmiljø, hvilket har betydning for barnets helse.
Tidspunkt : En THK vil kunne påvirkes av alle intervensjoner i familien. Vi mener det beste tidspunktet for en THK er tidligst mulig etter at beslutning om undersøkelsessak er fattet, før barnevernstjenesten starter innledende observasjoner, samtaler med barnet eller andre undersøkelser som barnet eller familien på noe vis kan bli påvirket av, ut over informasjon til foreldrene om hva en undersøkelse innebærer og bekymringsmeldingens tema.
Kunnskap om målemetodikk innen både somatisk og psykisk helse tilsier at det beste for barna vil være å alminneliggjøre en THK i størst mulig grad, både overfor barna og foreldrene. Stressede og engstelige foreldre er ikke gode foreldre for sine barn, og redde barn er ikke lette å undersøke. Stress og engstelse øker muligheten for feil i betydelig grad.
Å legge THK til begynnelsen av undersøkelsesfasen er også i tråd med brukernes påpekning av at det er et gjennomgående misforhold mellom barnevernstjenestens og foreldrenes virkelighetsoppfatning og -beskrivelse.
En helsekartlegging som rett etter gjennomført omsorgsovertakelse dokumenterer at barnevernstjenestens vurderinger har vært feil, vil ikke kunne rette opp den skade barnet da allerede er påført. Den vil derimot kunne gi familien grunnlag for erstatning. En slik undersøkelsespraksis samsvarer heller ikke med god psykologisk praksis, ettersom BUP avviser henvisninger så lenge barns boforhold er uavklarte, og barnet dermed regnes som utilgjengelig for kartlegging på grunn av stor fare for å gi uriktig resultat.
Omfang : Vi mener fem timer kartlegging konsentrert på en dag er mer tilpasset de voksnes behov enn barnas. For de fleste barna vil en slik dag bli for lang, og det vil utgjøre for kort tid til å rekke en tilstrekkelig god undersøkelse av både psyke og soma. Fagfolk forteller at bare en WISC-test alene normalt tar minst to timer.
Tillit : Stort sett alle barn som kommer i kontakt med barnevernet er, på en eller annen måte, i kontakt med helsetjenesten allerede. Vårt inntrykk er at helsepersonell i de aller fleste tilfeller oppnår å etablere en god behandlingsrelasjon med både barn og foreldre. Denne relasjonen og denne tilliten ønsker vi å hegne om, styrke og bygge videre på idet den setter barnet i sentrum og er den beste garanti for riktig hjelp til riktig tid.
For å ivareta barnets omsorgsbase som i dette tilfelle er familien, må foreldrene forsikres om, og i ettertid ha erfart, at en god og riktig kartlegging av barnet er den beste garanti de kan få for at barnet får beste tilgjengelige hjelp tilpasset barnets reelle behov.
Befolkningens tillit til helsetjenesten må bevares og helst styrkes ytterligere. For helsetjenestens del ville det være svært uheldig om mistillit til barnevernet skulle smitte over på helsevesenet. Man må ikke komme i den situasjon at foreldre nøler med eller unnlater å søke helsehjelp for syke barn av frykt for barnevernet. Det er derfor av største betydning at disse instansene får operere synlig og tydelig uavhengig av hverandre. I et barns omsorgssituasjon er det helseaspektet som er det fundamentale. Tilknytning, omsorg og oppfølging viser alle tilbake til helserelaterte forhold, enten somatisk eller psykisk.
To fagområder, to undersøkelsestrinn
Den helsefaglige kartleggingen omfatter en viktig del, men bare en del av barnets situasjon. Denne må kompletteres med kunnskap om barnets levekår for øvrig. Dette helhetlige bildet er i dag barnevernstjenesten satt til å vurdere. En THK må derfor inngå som en selvstendig del av barnevernstjenestens totale vurderingsgrunnlag. Likevel er den premissleverandør idet barnets helse er det første målet som lovteksten setter opp en beskyttelse av, og derfor må ansees som det viktigste. De tiltak barnevernet beslutter å innføre må derfor aldri gå imot resultatet av en THK. Det er derfor logisk og naturlig at en THK utgjør første trinn i barnevernets undersøkelsesprosess, fordi den samtidig vil sette rammene for hvilke tiltak barnevernet kan benytte seg av.
At barnevernstjenesten har vurdert rett og gitt riktig, eller iallfall et nyttig, tiltak må måles ved å gi barnet en ny THK med jevne mellomrom.
Kompletterende helseinformasjon
Bekymringsmeldinger kan inneholde feil og mangler, innledende undersøkelser gjort av barnevernet likeså. Helseteamet må derfor gjøre sine undersøkelser og vurderinger basert på informasjon fra barnet selv, foreldre eller de barnet bor hos, samt barnets fastlege. Kartleggingsteamet kan på selvstendig grunnlag og eget initiativ innhente dokumentasjon fra andre relevante instanser som helsestasjon, spesialisthelsetjeneste, tannlege, private helseaktører m.v.
Vi ber om at en metode for måling av kortisol i hår eller annen parameter etableres og innføres for å få en longitudinell registrering av barnets stresshormonnivå for vurdering sammen med andre opplysninger i saken. Det er ikke nødvendig å etablere en cut-off-verdi for tiltak eller inngrep, men det må etableres et referanseområde fra en relevant populasjon. Måling av stresshormoner kan ikke alene begrunne tiltak men brukes som en viktig støtte for å gjøre vurderinger der man veier mellom flere muligheter. Anvendelsen av resultatene må forbeholdes helsefaglig kompetent personell.
Rett til THK må omfatte rett til «second opinion» på ordinært vis i helsetjenesten
Innen både somatikk og psykologi/psykiatri er det ulik utviklingsgrad innen forskjellige fagområder eller subområder. Enkelte steder står to (evt. flere) forståelsesrammer – paradigmer - mot hverandre, og spesialistens ståsted vil klart kunne skyve utredningen i den ene eller andre retningen. For å motvirke, gjerne også synliggjøre denne uenigheten, bør det gis rett til en «second opinion» som hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven §2-3. Denne retten bør kunne kreves av begge parter, både foreldrene og barnevernstjenesten. Et nylig og veldig tydelig eksempel på et slikt forhold gjelder tolkningen av det symptombildet som kalles triaden på små babyer, og som av noen har blitt tolket som tegn på filleristing. Nyere svensk forskning av barn som er bevitnet utsatt for filleristing viste at de ikke utviklet dette symptombildet. [7] Triaden ser derfor ut til, på vitenskapelig grunnlag, å måtte utelukkes som bevis for mishandling av babyer, men det tar tid før dette er etablert som ny praksis i helsetjenesten og en del spesialister vil fortsette å gjøre sine vurderinger etter gammel praksis en tid. Utvikling av forståelsen av ME har et lignende forløp. Innen psykologen har særlig nevropsykologien gitt viktige bidrag til ny forståelse av en del forhold. Siden man ikke vet når neste medisinske nyvinning endrer en gjeldende oppfatning, må second opinion-instituttet brukes for å sikre så god og oppdatert kunnskap og vurdering som mulig.
Den som bestiller THK eller en second opinion, må også ha anledning til å bestemme hvem som skal utføre undersøkelsen (slik det normalt praktiseres i helsevesenet). Barnets fastlege bør være henvisende instans, siden denne kjenner barnets helsetilstand best og har koordinatorfunksjon for all helsehjelp. Barn med sjeldne tilstander kan være avhengig av et høyt spesialisert kompetansemiljø for en korrekt fremstilling av sin tilstand og sine behov.
I 2020 ble det født 52 979 barn i Norge. I 2019 (nyeste tall) ble det startet 46 864 undersøkelser i barnevernet. 14 201 barn fikk hjelpetiltak, 207 nye barn i barnevernet og et ukjent antall «ikke nye» [8] barn ble omsorgsplassert. Stat og kommuner har årlig kostnader på til sammen ca. 27 mrd. kr. til barnevern, hvorav flere milliarder går til store barnevernskonsern (2016: 4 mrd.) [9] og en ukjent sum går til småbedrifter, enkeltmannsforetak og privatpersoner som selger tjenester til barnevernet. Månedslønner til privatpersoner på 50 – 60 – 70 000 er ikke sjeldne.
Med det antall barn som i dag undersøkes av barnevernstjenesten, må ressursbruken pr. barn være så lav som mulig. Samtidig vet vi at en undersøkelsessak genererer store mengder arbeid både for tjenesten og de private parter. Til tross for ressursene som medgår til en helsekartlegging vil en kortere undersøkelsesprosess som ender i henleggelse, et hjelpetiltak som hjelper, en omsorgsovertakelse som kan unngås eller som blir styrt inn i rett spor fra begynnelsen av, spare samfunnet for store summer. Samfunnet ser det som nyttig å investere det som trengs i barns helse og oppvekst. Å utnytte helsetjenestens eksisterende fasiliteter og kapasitet ser for oss ut til å være mest hensiktsmessig og kostnadseffektivt. Det betyr at det må gjøres nøye avveininger mellom hva som er nødvendig, hva som er tilstrekkelig og hva som er metodisk kvalitetssikret i stor nok grad til at resultatene er korrekte nok for sitt bruk.
ØVRIGE KOMMENTARER TIL INNHOLDET I HØRINGSNOTATET
Barneombudet sier på s. 9: «Barnet må sikres en rett [til helsekartlegging, forf. anm.] både overfor barneverntjenesten og helsevesenet.» Helsedirektoratet sier på samme side: «Helsedirektoratet mener det bør stå eksplisitt i lovbestemmelsen at barnets helsesituasjon må vurderes i undersøkelsesfasen. Dette vil etter Helsedirektoratets vurdering bidra til en bedre vurdering av barnets behov, og føre til at grunnlaget for å fatte beslutninger om barnets beste blir bedre, da det vil bidra til å få på plass eventuelle helsemessige tiltak tidlig.» Vi støtter disse to utsagnene.
Bufdir sier, også på s. 9: «En særlig utfordring med hensyn til ansvarsforholdene mellom tjenester, oppstår i forbindelse med behovet for å utrede barns helse. En grundig kartlegging av fysisk og psykisk helse bør alltid gjøres når barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for et barn. At barnevernstjenestene bør gjøre dette etter omsorgsovertakelser, følger implisitt av at omsorgs-ansvaret er overført til barnevernstjenesten.»
Vi støtter ikke dette utsagnet. Vi tror utfordringene i forholdet mellom tjenestene skyldes andre forhold enn ansvarsforholdet per se. Vi synes å se at den instansen som sitter med kompetansen ikke er samme instans som sitter med makten, og at den som sitter med makten ikke blir tilkjent ansvaret. Derav følger at det nødvendige grunnlaget for helsetjenesteutøvelsen ikke foreligger slik det skal. Vi mener kartlegging etter omsorgsovertakelse ikke følger implisitt av overføringen av omsorgsansvaret, men at Bufdir bruker denne overføringen som en anledning til å ta kontroll over prosessen.
Mange brukere forteller om barneverns-ansatte som etter eget forgodtbefinnende tilordner eller seponerer medikamenter og annen helsehjelp uten å konsultere ansvarlig lege eller behandler, eller ved å gi feilaktig informasjon til helsepersonellet. Det må stoppes. Også det forhold at mange omsorgsovertakelser er gjort på manglende grunnlag søkes tilslørt av barnevernets organer. Ved å foreta helsekartleggingen etter omsorgsovertakelsen vil det være umulig å avvise at ikke selve omsorgsovertakelsesprosessen eller plasseringen er årsak til eventuelle skader hos barnet.
På s. 10 vises det til utsagn fra Fosterhjemsutvalget om at «en stor andel av barna som bor i foster-hjem har opplevd omsorgssvikt, vold eller overgrep». Det følger av dette at noen barn som bor i fosterhjem, ikke har opplevd verken omsorgssvikt, vold eller overgrep. SSBs statistikk for 2019, tabell 10782, viser at til sammen 30,76 % av sakene som har vært oversendt fylkesnemndene dette året har omhandlet fysisk mishandling, psykisk mishandling, seksuelle overgrep, vanskjøtsel, manglet omsorgsperson eller vært vitne til det som barnevernstjenesten har betegnet som vold i hjemmet eller i nære relasjoner. For å få det hele bildet trenger man tilgang til bakgrunnstallene og gjøre grundigere analyser, men det synes klart at i en stor andel saker er beslutning om omsorgsovertakelse fattet på bakgrunn av betydelig mindre alvorlige grunner enn mishandling, vold og overgrep, og det stilles spørsmålstegn ved om også begrepet «omsorgssvikt» har for lav terskel.
Vi er enige i at god og korrekt kartlegging er helt nødvendig for at riktig fosterhjem skal bli valgt til det enkelte barnet som må flyttes, og at fosterhjemmet skal kunne få riktig veiledning om barnet.
Pkt. 2.6 s. 11 støttes og bekreftes. Ansvarsforholdene mellom helsetjenesten og barnevernstjenesten må avklares og beslutningsmyndighet tillegges det organ som har fagkompetanse på området. Dette punktet legitimerer alene THK som første ledd i undersøkelsessaken hos barnevernstjenesten.
Pkt. 2.8 s. 12: Vi støtter Barneombudets anbefaling om at det lovfestes at barn har rett til å få kart-lagt egen helse og at helsesektoren gis en tilsvarende plikt til å gjennomføre en slik undersøkelse, men vi støtter ikke at dette skal gjøres når de flytter ut av hjemmet. Vi mener det er for langt ute i prosessen også av kartleggingsmessige årsaker. Vi kan ikke se at Barneombudet har helsefaglig kompetanse og heller ikke kompetanse på hvordan en undersøkelse virker på barnet, direkte og indirekte.
Pkt. 2.9 s. 13, Riksrevisjonens uttalelse støttes.
Pkt. 2.10 s. 13: Senterpartiets representantforslag overlapper delvis med komiteens utsagn. Vi er glade for at Senterpartiet tok opp dette og støtter helt og fullt kravet om en helsekartlegging, men for bl.a. å kunne skille nevrodiverse tilstander fra omsorgssvikt, og få en kartlegging som er korrekt og upåvirket, må kartleggingen skje helt i starten av undersøkelsesfasen og inngå som en del av den ordinære undersøkelsen og informasjonsinnhentingen som barnevernet gjør. Helsekartleggingen må skilles fra den sosialfaglige kartleggingen.
Mistanke om lovbrudd må meldes til og utredes av politiet (gjelder fysisk mishandling, psykisk mishandling og seksuelle overgrep). Gjentatte ganger er det vist at barnevernet lar være å melde straffbare forhold til politiet. Noen få av mange eksempler refereres i henviste medieoppslag. [10]
Komiteens henvisning til at familier i barnevernet har omfattende levekårsutfordringer er vi noe usikre på om faktisk stemmer i den grad barnevernstjenesten gir uttrykk for og på den måten dette naturlig blir tolket av lesere: Både dokumentasjon og fortellinger om at familier av barnevernet blir beskrevet med betydelig mer negative termer enn det andre etater og tjenester gjør eller ville gjøre, er så omfattende at vi undres på hvorvidt dette skjer med en betydelig grad av systematikk og dermed gir et fortegnet bilde av de faktiske forhold. Familier med levekårsutfordringer er representert i brukermiljøet, men mange forteller at barnevernstjenesten var den ene faktoren som ødela helsen, ødela arbeidsplassen, ødela bedriften, påførte den rammede psykiske skader og belastninger i et slikt omfang at vedkommende ble arbeidsufør, fattig osv. Barnevernstjenesten ser ut til å være gjennomgående svake på å kartlegge familienes styrker og ressurser som kan kompensere for svakheter.
Pkt. 2.11.2 s. 14: Vi støtter direktoratene i at resultatet av kartleggingen bør foreligge før beslutning eller vedtak om å flytte barnet ut av hjemmet tas. Resultatet av en kartlegging vil kunne ha avgjør-ende betydning for beslutningen om barnets fremtid. Vi støtter også prinsippet i at barneverns-tjenesten gis en plikt til å be instansen med ansvar for helsekartlegging om slik kartlegging, men løser det ved å gi barna rett på en slik kartlegging. Barnevernstjenesten har ingen helsefaglig kompetanse og kan derfor komme i skade for å unnlate å be om kartlegging av barn som virkelig trenger det, dersom de gis mulighet til å vurdere.
Direktoratene anbefalte ikke helsekartlegging ved midlertidige akuttplasseringer. Til det vil vi si at akuttplasseringer i realiteten sjelden er så akutte som man skulle tro og som lovverket gir hjemmel for. Mange brukere forteller troverdige narrativer om bruk av akuttplassering av barn i strategisk øyemed for å øke sjansen for å nå gjennom med en kommende omsorgsovertakelse. I en betydelig andel av sakene er barnevernet inne fra før, og kartlegging ved oppstart av undersøkelsessak vil da dekke denne andelen. Barna sier i en undersøkelse mye av det samme. Det er stor faglig bekymring knyttet til barnas reaksjon på slike plutselige og dramatiske inngrep i deres liv og hvilke skader det påfører dem. [11] Vi oppfordrer til at brukernes erfaringer tas på alvor og undersøkes. Dersom det de forteller stemmer, må praksis endres iht. lovverket slik at akuttplasseringer kun brukes i akutte situasjoner. I så tilfelle er manglende THK vel begrunnet.
Direktoratene anbefalte videre at helsekartlegging skal omfatte kartlegging av somatisk helse, psykisk helse og tannhelse. Vi støtter denne avgrensningen. Når det gjelder tannhelse tillater vi oss å spørre om det er tilstrekkelig at den i første omgang kartlegges gjennom legens undersøkelse av munnhule og svelg samt innhenting av en kort status fra barnets tannlege.
Pkt. 2.12 s. 15 viser til en tilleggsutredning gjort av Bufdir på oppdrag fra departementet. Denne var ikke offentliggjort og derfor vanskelig å få tak i. Oppdraget innebærer «en beskrivelse av hvordan tverrfaglige, spesialiserte kartlegginger kan innrettes ved en organisering i statlig barnevern (Bufetat).» Her kan man få inntrykk av at departementet foregriper en organisatorisk plassering som ikke er i tråd med begge direktoratenes anbefaling av april 2020: «ansvaret for helsekartlegging av barn i barnevernet ble lagt til de regionale helseforetakene» (1. avsnitt s. 15). Bufdir svarer på dette: «… formålet med tverrfaglig, spesialisert kartlegging av barn i barnevernet er å sikre tilstrekkelig kunnskap om barnets behov og helse, vurdert i en barnevernsfaglig kontekst» (vår utheving). Vi er usikre på hva dette betyr i praksis. Vi tenker at den helsefaglige kartleggingen bør gi nokså tydelige føringer for hvordan barnet bør følges opp. Vi ser ikke at det er rom for ytterligere vurderinger av dette fra barnevernstjenestens side, de trenger kun å forstå og forholde seg til anbefalingene. Vi merker oss også at i begrepet «tverrfaglig, spesialisert kartlegging av barn i barnevernet» har ordet «helse» falt ut.
Vi finner Bufdirs påpekning av at «det også i tilfeller hvor det foreligger oppdaterte helseopplysninger kan være utfordrende å forstå disse i en barnevernsfaglig kontekst, fordi dette krever særskilt kompetanse» (siste avsnitt s. 15) interessant. Vi mener dette er en helt naturlig og selvfølgelig konsekvens av barnevernstjenestens manglende kompetanse innen helse, men da må også barnevernstjenesten erkjenne dette og innrette sitt arbeid tilsvarende. Vi lar de mange historiene om barnevernstjenesten inngripen i medisinske forhold hos barnevernsbarn illustreres av saken om jenta som døde av epilepsi i fosterhjem fordi barnevernet seponerte behandlingen. [12]
Bufdir foreslår at barneverntjenesten får adgang til å be om tverrfaglig kartlegging når barne-verntjenesten har besluttet at det er nødvendig å plassere barnet utenfor hjemmet. Bufdir sikrer på denne måten at resultatet av kartleggingen ikke får innvirkning på selve beslutningen om å flytte barnet ut av hjemmet. Vi mener tvert imot at det er viktig at helsekartleggingen får innvirkning på en slik beslutning.
Bufdir anbefaler etablering av kartleggingsteam i alle Bufetats regioner. Direktoratene anbefalte imidlertid i fellesskap: «at ansvaret for helsekartlegging av barn i barnevernet ble lagt til de regionale helseforetakene og viste til at det var behov for kompetanse fra spesialisthelsetjenesten i kartleggingene.» Vi støtter Hdir i følgende: «Hdir står fast ved anbefalingene som ble gitt i rapporten Helsekartlegging av barn i barnevernet, herunder anbefalingen om at helsekartleggingen skal gjennomføres av spesialisthelsetjenesten på anmodning, og at spesialisthelsetjenestens ansvar bør lovfestes.» [13] Vi presiserer at vi mener dette bør være en lovfestet rettighet for barnet, og at barnets fastlege er henvisende instans.
I tillegg til forankring i lov, viser Bufdir til at partene bør inngå samarbeidsavtaler. Vi er usikre på hva dette signaliserer, hva dette innebærer og hvordan ansvarsfordeling og styring av tilbudet blir påvirket av en slik samarbeidsavtale – hvem skal samarbeide med hvem om hva, ut over det som er hjemlet i lov?
Bufdir vurderer videre at det ikke er behov for å innføre en plikt for barnevernstjenesten til å be om helsekartlegging. Vi mener dette åpner for en seleksjon som ikke er i barnets interesse. Bufdir har selv vist til at barnevernstjenesten helsekompetanse er så mangelfull at de ikke klarer å tolke vanlige helseopplysninger. Å da gi dem ansvar for å vurdere om et barn trenger kartlegging av sin helse er uforståelig. Vi mener det er direkte uforsvarlig overfor barna.
Bufdir anbefaler imidlertid (s. 16) å gi barnevernstjenesten en rett til å be om helsekartlegging og at Bufetat gis en plikt til å gjennomføre kartlegging når en barnevernstjeneste ber om det. Spesialist-helsetjenesten skal på sin side gjennom både lov og samarbeidsavtaler forpliktes til å gjennomføre slike kartlegginger. For oss ser det ut som om Bufdir her anbefaler et system hvor den kommunalt ansatte saksbehandler i barnevernet får instruksjonsmyndighet over spesialisthelsetjenesten og et omfattende helsefaglig vurderingsansvar langt utenfor sin kompetanse. Vi vil uttrykke bekymring for, dersom dette er korrekt oppfattet, hvorvidt dette er til barnas beste eller om barnevernet kan tenkes å bruke helsekartleggingen til å styrke sin maktposisjon overfor barnets familie fremfor å styrke barnets rettigheter.
Rapporten fra CARE-prosjektet ligger her:
https://www.med.uio.no/klinmed/forskning/prosjekter/barn-i-risiko/Videolansering%20av%20evalueringsrapport/evaluering_caremodellen_2020_godkjent.pdf
Vi ser av referatet fra stortingsdebatten at politikerne i familiekomiteen har fått et svært godt inntrykk av dette prosjektet. I prosjektrapporten beskrives da også resultatet i svært positive vendinger. Vi tror, etter å ha lest rapporten at det finnes en del gode elementer her, men merker oss også blant annet følgende:
• De omsorgspersonene som følger barnet er for en stor del ferske eller midlertidige omsorgspersoner for barnet. Har disse kompetanse til å besvare de spørsmål de blir stilt under kartleggingen? Kan de bli inspirert til å svare på mer enn de har grunnlag for?
• Fosterforeldre forteller ofte at de ikke opplever å bli hørt av barnevernstjenesten. Hvilken betydning har det at de var sterkt involvert i utredningsarbeidet, på deres inntrykk og evaluering av gjennomføringen og av kommunikasjonen?
• Barnevernet ser ut til å ville legge informasjon fra de samme kildene inn i den helsefaglige kartleggingen som de allerede har brukt i sin egen undersøkelsesrapport. På hvilken måte vil disse to da skille seg fra hverandre?
• Samsvarer utvalget av barn i CARE med SSBs statistikk over årsaker til å melde sak til fylkes-nemnda? Var utvalget av saker representativt for barnevernspopulasjonen eller var dette en selektert gruppe som gjør at resultatet bare gjelder for dette utvalget?
• De årsaker for plassering som oppgis er definert av barnevernet i deres undersøkelsesarbeid, og var kjent for utrederne før testing eller undersøkelse. Er oppgitte årsaker i samsvar med de faktiske forhold i barnets familie før barnet ble plassert? Vil disse opplysningene kunne ha noen innvirkning på kartleggingsresultatet? Kan de med det føre til feildiagnostisering?
• Vi ser ikke at belastningen på barnet ved en omsorgsovertakelse nevnes noe sted som årsak til helseproblemer. Hva skyldes dette?
• Syv av ti barn tilfredsstiller på kartleggingstidspunktet de diagnostiske kriteriene for psykiske lidelser. Likevel blir mange barn anbefalt vurdering av psykisk helsehjelp et stykke frem i tid. Hvorfor ikke straks?
• Prosjektet måtte bruke et helt år på å forhandle om plasseringssted for ett av teamene. Hvorfor ble det slik, og hva kan vi utlede av det?
• Bruken av enveisspeil ble formodentlig gjort for å beskytte barnet, men dersom dette blir standard metode vil kunnskap om dette bli allment kjent, også blant barna i Norge. Hvordan vil slike metoder oppfattes av barna som undersøkes, at de vet at noen, men ikke hvem og hvor mange, som står og observerer dem under undersøkelsene? Hvilken betydning har dette for samtykke, personvern og ivaretakelse av barnets integritet og trygghet?
• Det var vanskelig å dekke legestillingene i teamene. Hvorfor? For å dekke opp med somatisk helsetjeneste ble det brukt to LIS-leger i 20% stilling, i tillegg til avdelingsoverlegen som dekket opp for resten. Tilsvarte de to LIS-legenes kompetanse det som tidligere er blitt fremhevet som nødvendige krav til helsefaglig kompetanse på spesialistnivå?
• Enkelte påpeker at kartleggingen oppleves som en voldsom start for barnet, som for eksempel ikke har rukket å bli trygg på nye omsorgspersoner. Vi opplever at dette blir underkommunisert i sammendraget og presentasjonen av prosjektets resultat. Jamfør høringsdokumentet skal det være normaltilstanden for barn som skal kartlegges. Kan da kartleggingen bli korrekt?
• Hvilken informasjon går man glipp av når det ikke er foreldrene som følger barnet?
• Barnevernstjenesten erfarte at mye av det som ble avdekket i kartleggingen ikke var kjent for dem på forhånd. Kunne beslutning om omsorgsplassering, eller til og med beslutning om type hjelpetiltak i hjemmet, ha blitt påvirket av denne kunnskapen dersom den forelå på et tidligere tidspunkt? Kunne en eneste omsorgsovertakelse ha blitt avverget?
• Hva gjør man når ikke alle barneverntjenester har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å gjennomføre de tiltak og den veiledning som anbefales? Og hvorfor er i det hele tatt barne-vernets veiledningskompetanse en faktor her – er ikke hele hjelpemiddelapparatet tatt i bruk til barna i barnevernet, slik det blir for andre barn?
ØKONOMI OG KONSEKVENS
En konklusiv THK kan avverge unødvendig omfattende undersøkelsessaker og påfølgende lange tiltaksløp som i verste fall ender med omfattende og kroniske skader på barna. Ved å prioritere THK vil både helsetjenesten, barnevernet, samfunnet og ikke minst barna selv, tjene på dette.
Vi estimerer at antall omsorgsovertakelser vil bli redusert med mer enn 50 % og erstattet av ingen tiltak eller hjelpetiltak i hjemmet når denne ordningen får etablert seg. [14-15-16] Det vil medføre betydelige kostnadsbesparelser for både barnevernet og resten av samfunnet.
På vegne av foreldre og barn i barnevernet støtter vi ikke endringene barnevernloven som er foreslått i kap. 9. Se nærmere beskrivelse under «Tiltakets utforming».
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
[1] Begrepet «misse» dekker her tre betydninger: «unnlate å hjelpe», «ikke finne fram til» samt «opptre slik at de hjelpetrengende unngår (å søke) kontakt»
[2] Kilde: Barnevern i Norge 1990 – 2010, s. 169 – 174.
[3] Backe-Hansen, Elisabeth (2001). Rettferdiggjøring av omsorgsovertagelse. En beslutningsteoretisk analyse av barneverntjenestens argumentasjon i en serie saker om små barn. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).
[4] https://www.idunn.no/tidsskrift_for_velferdsforskning/2019/01/den_barnevernskapte_virkelighet
[5] https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/rAXmgR/hvordan-havnet-26-norske-barnevernssaker-i-strasbourg-thea-w-totla
[6] https://bufdir.no/globalassets/global/barnevern_i_norge_1990_2010_nova.pdf
[7] https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0240182
[8] SSB tabell 09073, utvalg «nye barn med barnevernstiltak i løpet av året», tiltakskategori «omsorgstiltak». «Nye barn i barnevernet» gjenspeiler ikke totalt antall omsorgsovertatte barn samme år, fordi barn som mottar hjelpetiltak ett år, og omsorgstiltak det påfølgende året vil ikke telles som et nytt barn med omsorgstiltak.
[9] https://www.vg.no/spesial/2017/barnevernsmilliardene/
[10] https://www.nrk.no/trondelag/52-barnevernsbarn-ble-misbrukt-1.7907708
[11] https://kriminalitetsforebygging.no/dokumenter/skansom-henting-erfaringer-akuttvedtak/
[12] https://www.dagbladet.no/nyheter/barnevernet-trodde-ikke-pa-at-hun-hadde-epilepsi/60408705
[13] «Svar på oppdrag nr. 9 i tillegg nr. 6 til tildelingsbrev for 2020 til Bufdir fra BFD – tverrfaglig kartlegging», Bufdir referanse 2020/57735-1, s. 6 pkt. 5.
[14] https://ombarnevernet.wordpress.com/2019/09/02/ine-haver-lyver-du-eller-mangler-du-innsikt/
[15] https://ombarnevernet.wordpress.com/2018/08/22/barnevernets-feil-en-elegant-spraklig-finte/
[16] https://ombarnevernet.wordpress.com/2019/07/25/arsaker-til-omsorgsovertakelse-vold-og-overgrep-er-sjeldne/
DOKUMENTETS HOVEDSTRUKTUR
• Tiltakets utforming - vårt forslag
• Kommentarer og begrunnelser
• Øvrige kommentarer til innholdet i høringsnotatet
• Økonomi og konsekvens
En tverrfaglig helsekartlegging (THK) av barn i kontakt med barnevernet eller en tilsvarende etat må ha barnas beste som eneste mål, uavhengig av alle andre parter, aktører og interesser. Vi støtter helhjertet opp om at det innføres en tverrfaglig helsekartlegging, men er sterkt kritisk til
• tidspunktet som foreslås
• utvalget av barn som skal underlegges kartlegging, samt
• hvilke muligheter som eksisterer for påvirkning av de som skal foreta kartleggingen
som forslaget åpner opp for. Vi er også kritiske til at tiltaket gjøres samtykkebasert så lenge det inngår i en situasjon som ikke er ekte frivillig for den som skal avgi samtykke.
Vi mener helsekartleggingen skal være et helsefaglig dokument som skal inngå som en selvstendig og uavhengig del av barnevernets undersøkelsesarbeid. Vi mener helsefaglig kartlegging må holdes faglig og organisatorisk atskilt fra den barnevernfaglige undersøkelsen og vurderingen.
Foreldrenes deltakelse og tilstedeværelse ved kartleggingen er av grunnleggende betydning for informasjonstilgangen og dermed grunnlaget for kartleggingen.
Vi tror THK vil ha betydelig kostnadsreduserende og ressursbesparende effekt innen barnevern og dreie kostnader innen helsetjenesten fra behandling og reparasjon og over mot forebygging dersom tidspunkt, målgruppe og organisering endres.
Konklusjon: De foreslåtte endringer i barnevernloven støttes ikke.
Fokus på Barnevernet er en kontingentbasert, landsdekkende medlemsorganisasjon for barn, foreldre og foreldrenes familie i kontakt med barnevernet, offisielt stiftet i 2015 og er nå, så langt vi vet, den største i sitt slag i landet. Vi driver omfattende likemannsarbeid gjennom telefonkontakt, digital korrespondanse m.v., der vi bruker den erfaringsbrønnen våre medlemmer utgjør til å samle informasjon, støtte og utveksle erfaringer med mennesker i en vanskelig situasjon. Parallelt arbeider vi politisk for en bedre og rettidig offentlig omsorg for barn som trenger det. Vi bidrar til å utvikle barnevernet ved å samle og formidle den kunnskap og erfaringer vi sitter på, til andre aktører som journalister, myndigheter, politikere, fagpersoner eller brukere. Vi kommuniserer med barnevernsarbeidere, forskere, fagpersoner innen økonomi, samfunnsvitenskap, biologi, medisin, juss, psykologi m.m., og mange andre. Vi har arrangert seks store debatter og leverer selvstendige høringsuttalelser og innspill til politikere og byråkrater. Vi mottar ikke driftsmidler fra Bufdir.
Fokus på Barnevernet ønsker ut ifra vår kompetanse basert på et stort og variert nettverk å bidra til å løse utfordringene innen barnerettsfeltet. Vårt mål er: Rett hjelp til rett barn til rett tid.
Mål og vurderingsfaktorer
Begrunnelsen for å innføre THK baseres på ønsket om å oppnå større presisjon i arbeidet med barn som trenger det offentliges hjelp. Barnevernet skal avveie to forhold mot hverandre: Kan barnet få det greit nok hjemme, eventuelt med alle de hjelpetiltak som finnes tilgjengelig, eller er det mindre skadelig for barnet å bli skilt fra sine foreldre og sin familie og vokse opp i et annet hjem?
Betydningen av å etablere riktig faktagrunnlag fra oppstart av sak
Barnevernet risikerer å gjøre en av to feil: de skal ikke gripe inn med potensielt svært skadelige tiltak overfor barn som har eller kan få en tilstrekkelig god omsorgssituasjon hjemme, enten med eller uten hjelp, men heller ikke «misse» [1] på barn som lever under forhold som skader dem mer enn en omsorgsplassering vil gjøre og hvor tilstrekkelig omsorgskvalitet ikke kan oppnås. At omsorgsplasseringer har høyt skadepotensiale er godt dokumentert. Barnevernspopulasjonen har
• 27 ganger (2700 %) så høy risiko for å bli drept som tilsvarende gruppe andre barn i Norge
• 21,3 ganger så høy risiko for å dø av sinnslidelse eller rus
• 7,3 ganger så høy risiko for å dø av forgiftning
• 4,8 ganger så høy risiko for å begå selvmord
• 5,36 ganger så høy risiko for dødsfall av sykdom i sirkulasjonsorganene.
• Selv ved dødsfall av kreft kommer denne gruppen langt dårligere ut: 93% høyere risiko.[2]
Tvangsmessig pålagte tiltak med høyt skadepotensiale overfor uskyldige barn må underlegges de strengeste krav og den beste kvalitetssikring samfunnet kan oppdrive. Det primære mål med en THK må være å etablere en status, en beskrivelse av barnets helsemessige tilstand, som er så korrekt og faktabasert som mulig. Det betyr at man må ha særlig oppmerksomhet på alle muligheter for uheldig påvirkning av både barnet, familien og de som skal foreta kartleggingen. Kravet til korrekt faktagrunnlag og korrekt vurdering er derfor høyt.
Barnevernets arbeidsmetodikk
I «Rettferdiggjøring av omsorgsovertakelse» [3] dokumenteres det at barnevernet, dersom de ikke har en klar og solid grunn å bygge saken på som f.eks. dokumentert tung rusproblematikk, konstruerer sak ved å selektivt velge ut den informasjonen som bygger opp om deres oppfatning enten den er negativ eller positiv (Alvdal-saken er et eksempel på det siste), og velger bort argu-menter og opplysninger som taler imot. I «Den barnevernskapte virkelighet» [4] dokumenteres det at barnevernet konstruerer sin egen forestillingsverden som så brukes som grunnlag for beslutninger og vedtak. I flere avisartikler, hvorav vi viser til en av dem, har advokater og psykologer vist til at dersom det etableres en feil i begynnelsen av en sak, vil denne feilen bli med saken videre som en følgefeil fordi mekanismene for å rette opp feil ikke er til stede. [5]
Dokumentasjonen og uttalelsene samsvarer med en betydelig mengde øyenvitneskildringer fra brukerfeltet.
Det mest avgjørende som skjer i en barnevernssak er derfor at det fra oppstart av undersøkelsessak etableres et korrekt faktagrunnlag som fundament for videre arbeid og beslutninger. Dette må, av både åpenbare og dokumenterte grunner, etableres uavhengig og upåvirket av barnevernstjenestens arbeidsmetoder og innfallsvinkler.
Første og største bud: beskytte barn mot skade
Barnevernets rasjonale er å gi barn beskyttelse mot skade påført av andre. Dette må nødvendigvis også gjelde skade fra det offentlige tjenesteapparatet selv, uansett hvor god intensjonen til hjelpeapparatet er. Det er bemerkelsesverdig at barn, også de som har vært lenge i barnevernet fordi de ble tatt tidlig, gjennomgående er i en langt dårligere helsetilstand enn andre barn og at fartstid som barnevernsbarn ser ut til å korrelere med skadeomfang. [6] Vi mener dette viser at tiltakene ikke fungerer på gruppenivå, og at tjenesten derfor ikke oppfyller samfunnsmandatet:
å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp og omsorg i rett tid, samt at barn og unge skal sikres trygge oppvekstsvilkår.
En viktig oppgave og mål for helsekartleggingen må altså være å hindre barnevernstjenesten i å iverksette feil eller skadelige tiltak mot et barn. Barnevernet må for alle barn komme nærmest mulig målet om å gi
RETT HJELP TIL RETT BARN TIL RETT TID
En uriktig omsorgsovertakelse er det aller verste som kan skje et barn, på samme måte som at en riktig omsorgsovertakelse antagelig er det beste. En konkret og (så langt mulig) objektiv THK må av den grunn komme inn på et så tidlig tidspunkt at den kan inngå i undersøkelsessaken som grunnlag for vurdering av både hjelpetiltak og omsorgsovertakelse. Hjelp i hjemmet skal alltid vurderes og forsøkes først, og bare dersom denne ikke hjelper, kan omsorgsovertakelse vurderes. Hvis hjelpen i hjemmet gis på feil grunnlag på grunn av manglende eller feil forståelse for barnets egentlige problemer, vil man skape stor risiko for feil omsorgsovertakelse.
Vi foreslår følgende:
• THK gjøres til en rettighet for barnet hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven og i spesialisthelsetjenesteloven
• Rettigheten utløses av beslutning om å åpne undersøkelsessak som hjemlet i barnevernloven
• Rettigheten får forrang foran alle andre tiltak/forhold hjemlet i barnevernloven, (inkludert hjemmel til å uten samtykke innhente opplysninger fra andre kilder: hvis THK avkrefter mistanke om omsorgssvikt bør ikke barnevernstjenesten ha skapt slik mistanke hos andre rundt familien og på den måten skadet familiens og barnets integritet)
• THK må gis høy prioritet i helsetjenesten, foran elektive undersøkelser og inngrep men etter akutt helsehjelp og cito
• THK må administreres og koordineres av barnets fastlege
• Helsedirektoratet eller annen helsefaglig instans fastsetter innhold og rammer for kartleg-gingen i samarbeid med legitime brukerorganisasjoner. Det må gjøres en avveining mellom omfang og dekningsgrad: de viktigste helseforholdene må avdekkes uten at kartleggingen blir unødvendig omfattende for barn som ikke feiler noe
• Dersom THK avdekker uoppfylte behov for helsehjelp gis kartleggingsinstansen ansvar for oppfølging, enten dette gjøres direkte eller via barnets fastlege
• Henholdsvis foreldrene eller barnevernstjenesten får anledning til å be om en «second opinion» på enhver vurdering i kartleggingen
• THK plasseres organisatorisk innenfor helsetjenestens mandat
• Kostnadene må bæres av barnevernstjenesten v/Bufdir
• Kartleggingen av barn som omsorgsplasseres må gjentas med jevne mellomrom, f.eks. hvert annet år, slik at man sikrer en objektiv vurdering av tiltakets kvalitet og hensiktsmessighet
KOMMENTARER OG BEGRUNNELSER
Man vet ikke på forhånd hvilke barn som trenger en omsorgsplassering, andre hjelpetiltak eller ingen intervensjon. En konklusiv THK kan hindre unødvendige, belastende og ressurskrevende undersøkelser og spare både familier og det offentlige for store kostnader, samtidig som skader, sykdom, funksjonsmangler og skjevutvikling hos barnet gis best mulige vilkår for å bli oppdaget. Å avgrense THK til barn som er, skal bli eller kan bli omsorgsovertatt vil bidra til ytterligere stigmatisering (også innen helsetjenesten, dessverre) av denne gruppen og ytterligere forsterke tendenser til utenforskap. Vi foreslår derfor at retten gis til alle barn som omfattes av en undersøkelsessak i barnevernstjenesten.
Uavhengig av samtykke
THK bør ikke gjøres avhengig av samtykke verken fra foreldre/foresatte eller barnevernstjenesten. Man kan tenke seg at foreldre i en gitt sak begrunner manglende samtykke med frykt for at barne-vernstjenesten henviser til en spesialist med et foreldet eller avvikende diagnostisk syn på en til-stand. Barnevernstjenesten kan på sin side tolke det manglende samtykket som vilje til å skjule mishandling. Opprettelse av en undersøkelsessak har ikke status som vedtak og kan derfor ikke påklages eller ankes. Den er derfor ikke frivillig og alle hendelser i undersøkelsesfasen som avledes av en slik beslutning, kan heller ikke omfattes av noe reelt frivillig samtykke siden familien er satt i en tvangssituasjon.
Bufetat bør av fremlagte grunner ikke gis avgjørelsesmyndighet i dette. Bufetat besitter ingen medisinsk kompetanse og forholdet strider mot etablert koordineringsfunksjon og ansvarsforhold både i samfunnet som sådan og innen helsetjenesten. Retten til THK bør hjemles i lov eller forskrift og administreres av fastlegene. At Bufetat skal få noe som kan oppfattes som et overordnet mandat over spesialisthelsetjenesten går imot viktige kommando- og ansvarslinjer i samfunnet basert på fagkompetanse, og kan på sikt føre til uønskede konsekvenser for samarbeidet mellom disse to samfunnsområdene. Myndighet og makt må følge kompetansen, slik at beslutninger som innebærer eller baseres på helsemessige forhold må tillegges helsetjenesten, ikke barnevernstjenesten.
Undersøkelsens kvalitet
Tre forhold er her gjensidig avhengige av hverandre: 1) kartleggingens kvalitet, 2) tilgang på komplett, korrekt og upåvirket informasjon og 3) foreldrenes tillit til de som skal kartlegge, hvor sistnevnte igjen avhenger av den første. Dette vil videre kunne ha innflytelse på 4) foreldrenes, kanskje også befolkningens, generelle tillit til helsetjenesten. Vi mener de primære faktorene her er organisering og tidspunkt.
Organisering : De helsefaglige undersøkelsene og vurderingene er som nevnt fundamentale for å etablere et korrekt faktagrunnlag i saken. Det er viktig at disse vurderingene gjøres av helsefaglig kompetent personale på grunnlag av relevant og korrekt informasjon som samsvarer med de faktiske forhold. En tverrfaglig helsekartlegging må derfor gjøres innenfor helsetjenestens rammer, skjermet i størst mulig grad for påvirkning som kan gi et skjevt fokus for undersøkelsen.
Sikre undersøkelsesgrunnlaget : Foreldrene utgjør hoveddelen av barnets oppvekstmiljø, og informasjon fra dem må, på helsefaglig grunnlag, inngå som del av helsekartleggingen. Ved en helsekartlegging vurderes informasjon fra barnet, informasjon fra foreldrene, tester og målinger av barnet, men også observasjoner av barnet, foreldrene og samspillet dem imellom. Dette gir relevant og nødvendig informasjon om barnets oppvekstmiljø, hvilket har betydning for barnets helse.
Tidspunkt : En THK vil kunne påvirkes av alle intervensjoner i familien. Vi mener det beste tidspunktet for en THK er tidligst mulig etter at beslutning om undersøkelsessak er fattet, før barnevernstjenesten starter innledende observasjoner, samtaler med barnet eller andre undersøkelser som barnet eller familien på noe vis kan bli påvirket av, ut over informasjon til foreldrene om hva en undersøkelse innebærer og bekymringsmeldingens tema.
Kunnskap om målemetodikk innen både somatisk og psykisk helse tilsier at det beste for barna vil være å alminneliggjøre en THK i størst mulig grad, både overfor barna og foreldrene. Stressede og engstelige foreldre er ikke gode foreldre for sine barn, og redde barn er ikke lette å undersøke. Stress og engstelse øker muligheten for feil i betydelig grad.
Å legge THK til begynnelsen av undersøkelsesfasen er også i tråd med brukernes påpekning av at det er et gjennomgående misforhold mellom barnevernstjenestens og foreldrenes virkelighetsoppfatning og -beskrivelse.
En helsekartlegging som rett etter gjennomført omsorgsovertakelse dokumenterer at barnevernstjenestens vurderinger har vært feil, vil ikke kunne rette opp den skade barnet da allerede er påført. Den vil derimot kunne gi familien grunnlag for erstatning. En slik undersøkelsespraksis samsvarer heller ikke med god psykologisk praksis, ettersom BUP avviser henvisninger så lenge barns boforhold er uavklarte, og barnet dermed regnes som utilgjengelig for kartlegging på grunn av stor fare for å gi uriktig resultat.
Omfang : Vi mener fem timer kartlegging konsentrert på en dag er mer tilpasset de voksnes behov enn barnas. For de fleste barna vil en slik dag bli for lang, og det vil utgjøre for kort tid til å rekke en tilstrekkelig god undersøkelse av både psyke og soma. Fagfolk forteller at bare en WISC-test alene normalt tar minst to timer.
Tillit : Stort sett alle barn som kommer i kontakt med barnevernet er, på en eller annen måte, i kontakt med helsetjenesten allerede. Vårt inntrykk er at helsepersonell i de aller fleste tilfeller oppnår å etablere en god behandlingsrelasjon med både barn og foreldre. Denne relasjonen og denne tilliten ønsker vi å hegne om, styrke og bygge videre på idet den setter barnet i sentrum og er den beste garanti for riktig hjelp til riktig tid.
For å ivareta barnets omsorgsbase som i dette tilfelle er familien, må foreldrene forsikres om, og i ettertid ha erfart, at en god og riktig kartlegging av barnet er den beste garanti de kan få for at barnet får beste tilgjengelige hjelp tilpasset barnets reelle behov.
Befolkningens tillit til helsetjenesten må bevares og helst styrkes ytterligere. For helsetjenestens del ville det være svært uheldig om mistillit til barnevernet skulle smitte over på helsevesenet. Man må ikke komme i den situasjon at foreldre nøler med eller unnlater å søke helsehjelp for syke barn av frykt for barnevernet. Det er derfor av største betydning at disse instansene får operere synlig og tydelig uavhengig av hverandre. I et barns omsorgssituasjon er det helseaspektet som er det fundamentale. Tilknytning, omsorg og oppfølging viser alle tilbake til helserelaterte forhold, enten somatisk eller psykisk.
To fagområder, to undersøkelsestrinn
Den helsefaglige kartleggingen omfatter en viktig del, men bare en del av barnets situasjon. Denne må kompletteres med kunnskap om barnets levekår for øvrig. Dette helhetlige bildet er i dag barnevernstjenesten satt til å vurdere. En THK må derfor inngå som en selvstendig del av barnevernstjenestens totale vurderingsgrunnlag. Likevel er den premissleverandør idet barnets helse er det første målet som lovteksten setter opp en beskyttelse av, og derfor må ansees som det viktigste. De tiltak barnevernet beslutter å innføre må derfor aldri gå imot resultatet av en THK. Det er derfor logisk og naturlig at en THK utgjør første trinn i barnevernets undersøkelsesprosess, fordi den samtidig vil sette rammene for hvilke tiltak barnevernet kan benytte seg av.
At barnevernstjenesten har vurdert rett og gitt riktig, eller iallfall et nyttig, tiltak må måles ved å gi barnet en ny THK med jevne mellomrom.
Kompletterende helseinformasjon
Bekymringsmeldinger kan inneholde feil og mangler, innledende undersøkelser gjort av barnevernet likeså. Helseteamet må derfor gjøre sine undersøkelser og vurderinger basert på informasjon fra barnet selv, foreldre eller de barnet bor hos, samt barnets fastlege. Kartleggingsteamet kan på selvstendig grunnlag og eget initiativ innhente dokumentasjon fra andre relevante instanser som helsestasjon, spesialisthelsetjeneste, tannlege, private helseaktører m.v.
Vi ber om at en metode for måling av kortisol i hår eller annen parameter etableres og innføres for å få en longitudinell registrering av barnets stresshormonnivå for vurdering sammen med andre opplysninger i saken. Det er ikke nødvendig å etablere en cut-off-verdi for tiltak eller inngrep, men det må etableres et referanseområde fra en relevant populasjon. Måling av stresshormoner kan ikke alene begrunne tiltak men brukes som en viktig støtte for å gjøre vurderinger der man veier mellom flere muligheter. Anvendelsen av resultatene må forbeholdes helsefaglig kompetent personell.
Rett til THK må omfatte rett til «second opinion» på ordinært vis i helsetjenesten
Innen både somatikk og psykologi/psykiatri er det ulik utviklingsgrad innen forskjellige fagområder eller subområder. Enkelte steder står to (evt. flere) forståelsesrammer – paradigmer - mot hverandre, og spesialistens ståsted vil klart kunne skyve utredningen i den ene eller andre retningen. For å motvirke, gjerne også synliggjøre denne uenigheten, bør det gis rett til en «second opinion» som hjemlet i pasient- og brukerrettighetsloven §2-3. Denne retten bør kunne kreves av begge parter, både foreldrene og barnevernstjenesten. Et nylig og veldig tydelig eksempel på et slikt forhold gjelder tolkningen av det symptombildet som kalles triaden på små babyer, og som av noen har blitt tolket som tegn på filleristing. Nyere svensk forskning av barn som er bevitnet utsatt for filleristing viste at de ikke utviklet dette symptombildet. [7] Triaden ser derfor ut til, på vitenskapelig grunnlag, å måtte utelukkes som bevis for mishandling av babyer, men det tar tid før dette er etablert som ny praksis i helsetjenesten og en del spesialister vil fortsette å gjøre sine vurderinger etter gammel praksis en tid. Utvikling av forståelsen av ME har et lignende forløp. Innen psykologen har særlig nevropsykologien gitt viktige bidrag til ny forståelse av en del forhold. Siden man ikke vet når neste medisinske nyvinning endrer en gjeldende oppfatning, må second opinion-instituttet brukes for å sikre så god og oppdatert kunnskap og vurdering som mulig.
Den som bestiller THK eller en second opinion, må også ha anledning til å bestemme hvem som skal utføre undersøkelsen (slik det normalt praktiseres i helsevesenet). Barnets fastlege bør være henvisende instans, siden denne kjenner barnets helsetilstand best og har koordinatorfunksjon for all helsehjelp. Barn med sjeldne tilstander kan være avhengig av et høyt spesialisert kompetansemiljø for en korrekt fremstilling av sin tilstand og sine behov.
I 2020 ble det født 52 979 barn i Norge. I 2019 (nyeste tall) ble det startet 46 864 undersøkelser i barnevernet. 14 201 barn fikk hjelpetiltak, 207 nye barn i barnevernet og et ukjent antall «ikke nye» [8] barn ble omsorgsplassert. Stat og kommuner har årlig kostnader på til sammen ca. 27 mrd. kr. til barnevern, hvorav flere milliarder går til store barnevernskonsern (2016: 4 mrd.) [9] og en ukjent sum går til småbedrifter, enkeltmannsforetak og privatpersoner som selger tjenester til barnevernet. Månedslønner til privatpersoner på 50 – 60 – 70 000 er ikke sjeldne.
Med det antall barn som i dag undersøkes av barnevernstjenesten, må ressursbruken pr. barn være så lav som mulig. Samtidig vet vi at en undersøkelsessak genererer store mengder arbeid både for tjenesten og de private parter. Til tross for ressursene som medgår til en helsekartlegging vil en kortere undersøkelsesprosess som ender i henleggelse, et hjelpetiltak som hjelper, en omsorgsovertakelse som kan unngås eller som blir styrt inn i rett spor fra begynnelsen av, spare samfunnet for store summer. Samfunnet ser det som nyttig å investere det som trengs i barns helse og oppvekst. Å utnytte helsetjenestens eksisterende fasiliteter og kapasitet ser for oss ut til å være mest hensiktsmessig og kostnadseffektivt. Det betyr at det må gjøres nøye avveininger mellom hva som er nødvendig, hva som er tilstrekkelig og hva som er metodisk kvalitetssikret i stor nok grad til at resultatene er korrekte nok for sitt bruk.
ØVRIGE KOMMENTARER TIL INNHOLDET I HØRINGSNOTATET
Barneombudet sier på s. 9: «Barnet må sikres en rett [til helsekartlegging, forf. anm.] både overfor barneverntjenesten og helsevesenet.» Helsedirektoratet sier på samme side: «Helsedirektoratet mener det bør stå eksplisitt i lovbestemmelsen at barnets helsesituasjon må vurderes i undersøkelsesfasen. Dette vil etter Helsedirektoratets vurdering bidra til en bedre vurdering av barnets behov, og føre til at grunnlaget for å fatte beslutninger om barnets beste blir bedre, da det vil bidra til å få på plass eventuelle helsemessige tiltak tidlig.» Vi støtter disse to utsagnene.
Bufdir sier, også på s. 9: «En særlig utfordring med hensyn til ansvarsforholdene mellom tjenester, oppstår i forbindelse med behovet for å utrede barns helse. En grundig kartlegging av fysisk og psykisk helse bør alltid gjøres når barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for et barn. At barnevernstjenestene bør gjøre dette etter omsorgsovertakelser, følger implisitt av at omsorgs-ansvaret er overført til barnevernstjenesten.»
Vi støtter ikke dette utsagnet. Vi tror utfordringene i forholdet mellom tjenestene skyldes andre forhold enn ansvarsforholdet per se. Vi synes å se at den instansen som sitter med kompetansen ikke er samme instans som sitter med makten, og at den som sitter med makten ikke blir tilkjent ansvaret. Derav følger at det nødvendige grunnlaget for helsetjenesteutøvelsen ikke foreligger slik det skal. Vi mener kartlegging etter omsorgsovertakelse ikke følger implisitt av overføringen av omsorgsansvaret, men at Bufdir bruker denne overføringen som en anledning til å ta kontroll over prosessen.
Mange brukere forteller om barneverns-ansatte som etter eget forgodtbefinnende tilordner eller seponerer medikamenter og annen helsehjelp uten å konsultere ansvarlig lege eller behandler, eller ved å gi feilaktig informasjon til helsepersonellet. Det må stoppes. Også det forhold at mange omsorgsovertakelser er gjort på manglende grunnlag søkes tilslørt av barnevernets organer. Ved å foreta helsekartleggingen etter omsorgsovertakelsen vil det være umulig å avvise at ikke selve omsorgsovertakelsesprosessen eller plasseringen er årsak til eventuelle skader hos barnet.
På s. 10 vises det til utsagn fra Fosterhjemsutvalget om at «en stor andel av barna som bor i foster-hjem har opplevd omsorgssvikt, vold eller overgrep». Det følger av dette at noen barn som bor i fosterhjem, ikke har opplevd verken omsorgssvikt, vold eller overgrep. SSBs statistikk for 2019, tabell 10782, viser at til sammen 30,76 % av sakene som har vært oversendt fylkesnemndene dette året har omhandlet fysisk mishandling, psykisk mishandling, seksuelle overgrep, vanskjøtsel, manglet omsorgsperson eller vært vitne til det som barnevernstjenesten har betegnet som vold i hjemmet eller i nære relasjoner. For å få det hele bildet trenger man tilgang til bakgrunnstallene og gjøre grundigere analyser, men det synes klart at i en stor andel saker er beslutning om omsorgsovertakelse fattet på bakgrunn av betydelig mindre alvorlige grunner enn mishandling, vold og overgrep, og det stilles spørsmålstegn ved om også begrepet «omsorgssvikt» har for lav terskel.
Vi er enige i at god og korrekt kartlegging er helt nødvendig for at riktig fosterhjem skal bli valgt til det enkelte barnet som må flyttes, og at fosterhjemmet skal kunne få riktig veiledning om barnet.
Pkt. 2.6 s. 11 støttes og bekreftes. Ansvarsforholdene mellom helsetjenesten og barnevernstjenesten må avklares og beslutningsmyndighet tillegges det organ som har fagkompetanse på området. Dette punktet legitimerer alene THK som første ledd i undersøkelsessaken hos barnevernstjenesten.
Pkt. 2.8 s. 12: Vi støtter Barneombudets anbefaling om at det lovfestes at barn har rett til å få kart-lagt egen helse og at helsesektoren gis en tilsvarende plikt til å gjennomføre en slik undersøkelse, men vi støtter ikke at dette skal gjøres når de flytter ut av hjemmet. Vi mener det er for langt ute i prosessen også av kartleggingsmessige årsaker. Vi kan ikke se at Barneombudet har helsefaglig kompetanse og heller ikke kompetanse på hvordan en undersøkelse virker på barnet, direkte og indirekte.
Pkt. 2.9 s. 13, Riksrevisjonens uttalelse støttes.
Pkt. 2.10 s. 13: Senterpartiets representantforslag overlapper delvis med komiteens utsagn. Vi er glade for at Senterpartiet tok opp dette og støtter helt og fullt kravet om en helsekartlegging, men for bl.a. å kunne skille nevrodiverse tilstander fra omsorgssvikt, og få en kartlegging som er korrekt og upåvirket, må kartleggingen skje helt i starten av undersøkelsesfasen og inngå som en del av den ordinære undersøkelsen og informasjonsinnhentingen som barnevernet gjør. Helsekartleggingen må skilles fra den sosialfaglige kartleggingen.
Mistanke om lovbrudd må meldes til og utredes av politiet (gjelder fysisk mishandling, psykisk mishandling og seksuelle overgrep). Gjentatte ganger er det vist at barnevernet lar være å melde straffbare forhold til politiet. Noen få av mange eksempler refereres i henviste medieoppslag. [10]
Komiteens henvisning til at familier i barnevernet har omfattende levekårsutfordringer er vi noe usikre på om faktisk stemmer i den grad barnevernstjenesten gir uttrykk for og på den måten dette naturlig blir tolket av lesere: Både dokumentasjon og fortellinger om at familier av barnevernet blir beskrevet med betydelig mer negative termer enn det andre etater og tjenester gjør eller ville gjøre, er så omfattende at vi undres på hvorvidt dette skjer med en betydelig grad av systematikk og dermed gir et fortegnet bilde av de faktiske forhold. Familier med levekårsutfordringer er representert i brukermiljøet, men mange forteller at barnevernstjenesten var den ene faktoren som ødela helsen, ødela arbeidsplassen, ødela bedriften, påførte den rammede psykiske skader og belastninger i et slikt omfang at vedkommende ble arbeidsufør, fattig osv. Barnevernstjenesten ser ut til å være gjennomgående svake på å kartlegge familienes styrker og ressurser som kan kompensere for svakheter.
Pkt. 2.11.2 s. 14: Vi støtter direktoratene i at resultatet av kartleggingen bør foreligge før beslutning eller vedtak om å flytte barnet ut av hjemmet tas. Resultatet av en kartlegging vil kunne ha avgjør-ende betydning for beslutningen om barnets fremtid. Vi støtter også prinsippet i at barneverns-tjenesten gis en plikt til å be instansen med ansvar for helsekartlegging om slik kartlegging, men løser det ved å gi barna rett på en slik kartlegging. Barnevernstjenesten har ingen helsefaglig kompetanse og kan derfor komme i skade for å unnlate å be om kartlegging av barn som virkelig trenger det, dersom de gis mulighet til å vurdere.
Direktoratene anbefalte ikke helsekartlegging ved midlertidige akuttplasseringer. Til det vil vi si at akuttplasseringer i realiteten sjelden er så akutte som man skulle tro og som lovverket gir hjemmel for. Mange brukere forteller troverdige narrativer om bruk av akuttplassering av barn i strategisk øyemed for å øke sjansen for å nå gjennom med en kommende omsorgsovertakelse. I en betydelig andel av sakene er barnevernet inne fra før, og kartlegging ved oppstart av undersøkelsessak vil da dekke denne andelen. Barna sier i en undersøkelse mye av det samme. Det er stor faglig bekymring knyttet til barnas reaksjon på slike plutselige og dramatiske inngrep i deres liv og hvilke skader det påfører dem. [11] Vi oppfordrer til at brukernes erfaringer tas på alvor og undersøkes. Dersom det de forteller stemmer, må praksis endres iht. lovverket slik at akuttplasseringer kun brukes i akutte situasjoner. I så tilfelle er manglende THK vel begrunnet.
Direktoratene anbefalte videre at helsekartlegging skal omfatte kartlegging av somatisk helse, psykisk helse og tannhelse. Vi støtter denne avgrensningen. Når det gjelder tannhelse tillater vi oss å spørre om det er tilstrekkelig at den i første omgang kartlegges gjennom legens undersøkelse av munnhule og svelg samt innhenting av en kort status fra barnets tannlege.
Pkt. 2.12 s. 15 viser til en tilleggsutredning gjort av Bufdir på oppdrag fra departementet. Denne var ikke offentliggjort og derfor vanskelig å få tak i. Oppdraget innebærer «en beskrivelse av hvordan tverrfaglige, spesialiserte kartlegginger kan innrettes ved en organisering i statlig barnevern (Bufetat).» Her kan man få inntrykk av at departementet foregriper en organisatorisk plassering som ikke er i tråd med begge direktoratenes anbefaling av april 2020: «ansvaret for helsekartlegging av barn i barnevernet ble lagt til de regionale helseforetakene» (1. avsnitt s. 15). Bufdir svarer på dette: «… formålet med tverrfaglig, spesialisert kartlegging av barn i barnevernet er å sikre tilstrekkelig kunnskap om barnets behov og helse, vurdert i en barnevernsfaglig kontekst» (vår utheving). Vi er usikre på hva dette betyr i praksis. Vi tenker at den helsefaglige kartleggingen bør gi nokså tydelige føringer for hvordan barnet bør følges opp. Vi ser ikke at det er rom for ytterligere vurderinger av dette fra barnevernstjenestens side, de trenger kun å forstå og forholde seg til anbefalingene. Vi merker oss også at i begrepet «tverrfaglig, spesialisert kartlegging av barn i barnevernet» har ordet «helse» falt ut.
Vi finner Bufdirs påpekning av at «det også i tilfeller hvor det foreligger oppdaterte helseopplysninger kan være utfordrende å forstå disse i en barnevernsfaglig kontekst, fordi dette krever særskilt kompetanse» (siste avsnitt s. 15) interessant. Vi mener dette er en helt naturlig og selvfølgelig konsekvens av barnevernstjenestens manglende kompetanse innen helse, men da må også barnevernstjenesten erkjenne dette og innrette sitt arbeid tilsvarende. Vi lar de mange historiene om barnevernstjenesten inngripen i medisinske forhold hos barnevernsbarn illustreres av saken om jenta som døde av epilepsi i fosterhjem fordi barnevernet seponerte behandlingen. [12]
Bufdir foreslår at barneverntjenesten får adgang til å be om tverrfaglig kartlegging når barne-verntjenesten har besluttet at det er nødvendig å plassere barnet utenfor hjemmet. Bufdir sikrer på denne måten at resultatet av kartleggingen ikke får innvirkning på selve beslutningen om å flytte barnet ut av hjemmet. Vi mener tvert imot at det er viktig at helsekartleggingen får innvirkning på en slik beslutning.
Bufdir anbefaler etablering av kartleggingsteam i alle Bufetats regioner. Direktoratene anbefalte imidlertid i fellesskap: «at ansvaret for helsekartlegging av barn i barnevernet ble lagt til de regionale helseforetakene og viste til at det var behov for kompetanse fra spesialisthelsetjenesten i kartleggingene.» Vi støtter Hdir i følgende: «Hdir står fast ved anbefalingene som ble gitt i rapporten Helsekartlegging av barn i barnevernet, herunder anbefalingen om at helsekartleggingen skal gjennomføres av spesialisthelsetjenesten på anmodning, og at spesialisthelsetjenestens ansvar bør lovfestes.» [13] Vi presiserer at vi mener dette bør være en lovfestet rettighet for barnet, og at barnets fastlege er henvisende instans.
I tillegg til forankring i lov, viser Bufdir til at partene bør inngå samarbeidsavtaler. Vi er usikre på hva dette signaliserer, hva dette innebærer og hvordan ansvarsfordeling og styring av tilbudet blir påvirket av en slik samarbeidsavtale – hvem skal samarbeide med hvem om hva, ut over det som er hjemlet i lov?
Bufdir vurderer videre at det ikke er behov for å innføre en plikt for barnevernstjenesten til å be om helsekartlegging. Vi mener dette åpner for en seleksjon som ikke er i barnets interesse. Bufdir har selv vist til at barnevernstjenesten helsekompetanse er så mangelfull at de ikke klarer å tolke vanlige helseopplysninger. Å da gi dem ansvar for å vurdere om et barn trenger kartlegging av sin helse er uforståelig. Vi mener det er direkte uforsvarlig overfor barna.
Bufdir anbefaler imidlertid (s. 16) å gi barnevernstjenesten en rett til å be om helsekartlegging og at Bufetat gis en plikt til å gjennomføre kartlegging når en barnevernstjeneste ber om det. Spesialist-helsetjenesten skal på sin side gjennom både lov og samarbeidsavtaler forpliktes til å gjennomføre slike kartlegginger. For oss ser det ut som om Bufdir her anbefaler et system hvor den kommunalt ansatte saksbehandler i barnevernet får instruksjonsmyndighet over spesialisthelsetjenesten og et omfattende helsefaglig vurderingsansvar langt utenfor sin kompetanse. Vi vil uttrykke bekymring for, dersom dette er korrekt oppfattet, hvorvidt dette er til barnas beste eller om barnevernet kan tenkes å bruke helsekartleggingen til å styrke sin maktposisjon overfor barnets familie fremfor å styrke barnets rettigheter.
Rapporten fra CARE-prosjektet ligger her:
https://www.med.uio.no/klinmed/forskning/prosjekter/barn-i-risiko/Videolansering%20av%20evalueringsrapport/evaluering_caremodellen_2020_godkjent.pdf
Vi ser av referatet fra stortingsdebatten at politikerne i familiekomiteen har fått et svært godt inntrykk av dette prosjektet. I prosjektrapporten beskrives da også resultatet i svært positive vendinger. Vi tror, etter å ha lest rapporten at det finnes en del gode elementer her, men merker oss også blant annet følgende:
• De omsorgspersonene som følger barnet er for en stor del ferske eller midlertidige omsorgspersoner for barnet. Har disse kompetanse til å besvare de spørsmål de blir stilt under kartleggingen? Kan de bli inspirert til å svare på mer enn de har grunnlag for?
• Fosterforeldre forteller ofte at de ikke opplever å bli hørt av barnevernstjenesten. Hvilken betydning har det at de var sterkt involvert i utredningsarbeidet, på deres inntrykk og evaluering av gjennomføringen og av kommunikasjonen?
• Barnevernet ser ut til å ville legge informasjon fra de samme kildene inn i den helsefaglige kartleggingen som de allerede har brukt i sin egen undersøkelsesrapport. På hvilken måte vil disse to da skille seg fra hverandre?
• Samsvarer utvalget av barn i CARE med SSBs statistikk over årsaker til å melde sak til fylkes-nemnda? Var utvalget av saker representativt for barnevernspopulasjonen eller var dette en selektert gruppe som gjør at resultatet bare gjelder for dette utvalget?
• De årsaker for plassering som oppgis er definert av barnevernet i deres undersøkelsesarbeid, og var kjent for utrederne før testing eller undersøkelse. Er oppgitte årsaker i samsvar med de faktiske forhold i barnets familie før barnet ble plassert? Vil disse opplysningene kunne ha noen innvirkning på kartleggingsresultatet? Kan de med det føre til feildiagnostisering?
• Vi ser ikke at belastningen på barnet ved en omsorgsovertakelse nevnes noe sted som årsak til helseproblemer. Hva skyldes dette?
• Syv av ti barn tilfredsstiller på kartleggingstidspunktet de diagnostiske kriteriene for psykiske lidelser. Likevel blir mange barn anbefalt vurdering av psykisk helsehjelp et stykke frem i tid. Hvorfor ikke straks?
• Prosjektet måtte bruke et helt år på å forhandle om plasseringssted for ett av teamene. Hvorfor ble det slik, og hva kan vi utlede av det?
• Bruken av enveisspeil ble formodentlig gjort for å beskytte barnet, men dersom dette blir standard metode vil kunnskap om dette bli allment kjent, også blant barna i Norge. Hvordan vil slike metoder oppfattes av barna som undersøkes, at de vet at noen, men ikke hvem og hvor mange, som står og observerer dem under undersøkelsene? Hvilken betydning har dette for samtykke, personvern og ivaretakelse av barnets integritet og trygghet?
• Det var vanskelig å dekke legestillingene i teamene. Hvorfor? For å dekke opp med somatisk helsetjeneste ble det brukt to LIS-leger i 20% stilling, i tillegg til avdelingsoverlegen som dekket opp for resten. Tilsvarte de to LIS-legenes kompetanse det som tidligere er blitt fremhevet som nødvendige krav til helsefaglig kompetanse på spesialistnivå?
• Enkelte påpeker at kartleggingen oppleves som en voldsom start for barnet, som for eksempel ikke har rukket å bli trygg på nye omsorgspersoner. Vi opplever at dette blir underkommunisert i sammendraget og presentasjonen av prosjektets resultat. Jamfør høringsdokumentet skal det være normaltilstanden for barn som skal kartlegges. Kan da kartleggingen bli korrekt?
• Hvilken informasjon går man glipp av når det ikke er foreldrene som følger barnet?
• Barnevernstjenesten erfarte at mye av det som ble avdekket i kartleggingen ikke var kjent for dem på forhånd. Kunne beslutning om omsorgsplassering, eller til og med beslutning om type hjelpetiltak i hjemmet, ha blitt påvirket av denne kunnskapen dersom den forelå på et tidligere tidspunkt? Kunne en eneste omsorgsovertakelse ha blitt avverget?
• Hva gjør man når ikke alle barneverntjenester har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å gjennomføre de tiltak og den veiledning som anbefales? Og hvorfor er i det hele tatt barne-vernets veiledningskompetanse en faktor her – er ikke hele hjelpemiddelapparatet tatt i bruk til barna i barnevernet, slik det blir for andre barn?
ØKONOMI OG KONSEKVENS
En konklusiv THK kan avverge unødvendig omfattende undersøkelsessaker og påfølgende lange tiltaksløp som i verste fall ender med omfattende og kroniske skader på barna. Ved å prioritere THK vil både helsetjenesten, barnevernet, samfunnet og ikke minst barna selv, tjene på dette.
Vi estimerer at antall omsorgsovertakelser vil bli redusert med mer enn 50 % og erstattet av ingen tiltak eller hjelpetiltak i hjemmet når denne ordningen får etablert seg. [14-15-16] Det vil medføre betydelige kostnadsbesparelser for både barnevernet og resten av samfunnet.
På vegne av foreldre og barn i barnevernet støtter vi ikke endringene barnevernloven som er foreslått i kap. 9. Se nærmere beskrivelse under «Tiltakets utforming».
--------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------
[1] Begrepet «misse» dekker her tre betydninger: «unnlate å hjelpe», «ikke finne fram til» samt «opptre slik at de hjelpetrengende unngår (å søke) kontakt»
[2] Kilde: Barnevern i Norge 1990 – 2010, s. 169 – 174.
[3] Backe-Hansen, Elisabeth (2001). Rettferdiggjøring av omsorgsovertagelse. En beslutningsteoretisk analyse av barneverntjenestens argumentasjon i en serie saker om små barn. Oslo: Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA).
[4] https://www.idunn.no/tidsskrift_for_velferdsforskning/2019/01/den_barnevernskapte_virkelighet
[5] https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/rAXmgR/hvordan-havnet-26-norske-barnevernssaker-i-strasbourg-thea-w-totla
[6] https://bufdir.no/globalassets/global/barnevern_i_norge_1990_2010_nova.pdf
[7] https://journals.plos.org/plosone/article?id=10.1371/journal.pone.0240182
[8] SSB tabell 09073, utvalg «nye barn med barnevernstiltak i løpet av året», tiltakskategori «omsorgstiltak». «Nye barn i barnevernet» gjenspeiler ikke totalt antall omsorgsovertatte barn samme år, fordi barn som mottar hjelpetiltak ett år, og omsorgstiltak det påfølgende året vil ikke telles som et nytt barn med omsorgstiltak.
[9] https://www.vg.no/spesial/2017/barnevernsmilliardene/
[10] https://www.nrk.no/trondelag/52-barnevernsbarn-ble-misbrukt-1.7907708
[11] https://kriminalitetsforebygging.no/dokumenter/skansom-henting-erfaringer-akuttvedtak/
[12] https://www.dagbladet.no/nyheter/barnevernet-trodde-ikke-pa-at-hun-hadde-epilepsi/60408705
[13] «Svar på oppdrag nr. 9 i tillegg nr. 6 til tildelingsbrev for 2020 til Bufdir fra BFD – tverrfaglig kartlegging», Bufdir referanse 2020/57735-1, s. 6 pkt. 5.
[14] https://ombarnevernet.wordpress.com/2019/09/02/ine-haver-lyver-du-eller-mangler-du-innsikt/
[15] https://ombarnevernet.wordpress.com/2018/08/22/barnevernets-feil-en-elegant-spraklig-finte/
[16] https://ombarnevernet.wordpress.com/2019/07/25/arsaker-til-omsorgsovertakelse-vold-og-overgrep-er-sjeldne/