Vi støtter forslaget til ny lovtekst i Barnevernloven som sikrer at barn som vurderes å komme under barnevernets omsorg får tilbud om en helhetlig og tverrfaglig helseutredning. Som det påpekes i høringsnotatet er imidlertid en slik kartlegging verdiløs dersom ikke også tjenestene rigges for å kunne møte de behovene kartleggingen avdekker. Et like stort problem som manglende kartlegging, er at denne brukergruppen ikke får god nok hjelp til helseutfordringene man er fullt på det rene med at de har.
Deler av denne utfordringen handler om manglende kapasitet i spesialisthelsetjenesten. Lovforslagets mening hviler fullt og helt på at det følges opp med en tilsvarende forpliktelse innen psykisk helsevern og andre relevante systemer til å tilby tilpasset helsehjelp. Dette forespeiles i høringsnotatet, og må følges opp med tyngde. En lovfestet plikt til å tilby slik hjelp vil imidlertid fort kun innebære omdisponering av ressurser i systemer som allerede jobber under et svært strenge prioriteringsregimer, slik at det blir mindre kapasitet til andre sårbare grupper. Derfor mener vi det må følge med egne nye ressurser og øremerkede stillingshjemler til både kartleggingsteamet og til den påfølgende oppfølgingen av avdekkede behov.
Vi ser videre en fare ved at det overlates til en individuell vurdering i Bufetat om helsekartleggingen skal skje eller ikke. Det vises i høringsnotatet til at noen barn allerede vil være i BUP-systemet og har vært gjennom en helsekartlegging. Men en vurdering fra sak til sak vil øke sårbarheten for regionale ulikheter i praksis og for vurderinger basert på tjenestenes kapasitet. Det må selvsagt unngås at barn utsettes for de samme undersøkelser flere ganger. Men en helhetlig og tverrfaglig utredning vil gjerne, og bør, bety noe utover det som allerede er gjort i for eksempel BUP. Det bør forutsettes at denne typen kartlegging på sikt utgjør et eget spisskompetansefelt (jfr. CARE-models), hvor kartleggingsteamet da orienterer seg ift. undersøkelser som allerede er gjort, legger disse til grunn, og supplerer med det øvrige som trengs for å danne det helhetlige bildet.
Deler av denne utfordringen handler om manglende kapasitet i spesialisthelsetjenesten. Lovforslagets mening hviler fullt og helt på at det følges opp med en tilsvarende forpliktelse innen psykisk helsevern og andre relevante systemer til å tilby tilpasset helsehjelp. Dette forespeiles i høringsnotatet, og må følges opp med tyngde. En lovfestet plikt til å tilby slik hjelp vil imidlertid fort kun innebære omdisponering av ressurser i systemer som allerede jobber under et svært strenge prioriteringsregimer, slik at det blir mindre kapasitet til andre sårbare grupper. Derfor mener vi det må følge med egne nye ressurser og øremerkede stillingshjemler til både kartleggingsteamet og til den påfølgende oppfølgingen av avdekkede behov.
Vi ser videre en fare ved at det overlates til en individuell vurdering i Bufetat om helsekartleggingen skal skje eller ikke. Det vises i høringsnotatet til at noen barn allerede vil være i BUP-systemet og har vært gjennom en helsekartlegging. Men en vurdering fra sak til sak vil øke sårbarheten for regionale ulikheter i praksis og for vurderinger basert på tjenestenes kapasitet. Det må selvsagt unngås at barn utsettes for de samme undersøkelser flere ganger. Men en helhetlig og tverrfaglig utredning vil gjerne, og bør, bety noe utover det som allerede er gjort i for eksempel BUP. Det bør forutsettes at denne typen kartlegging på sikt utgjør et eget spisskompetansefelt (jfr. CARE-models), hvor kartleggingsteamet da orienterer seg ift. undersøkelser som allerede er gjort, legger disse til grunn, og supplerer med det øvrige som trengs for å danne det helhetlige bildet.