Dato: 15.03.2021 Svartype: Med merknad Høringssvar fra Arbeids- og velferdsdirektoratet Det vises til høringsnotat “Forslag til lov om kommunens ansvar overfor vanskeligstilte på boligmarkedet” datert 2. desember 2020. Slik departementet skriver i høringsnotatet, er det boligsosiale området i liten grad lovregulert, og det er i stor grad opp til den enkelte kommune i hvilken grad den velger å prioritere arbeid med vanskeligstilte på boligmarkedet. Arbeids- og velferdsdirektoratet mener det er positivt at departementet har kommet til at riktig virkemiddel for å oppnå bedre og mer likeverdige tjenester vil være å presisere i lov hvilket ansvar kommunen har på det boligsosiale feltet. Det er mulig at dette også kunne blitt gjort gjennom en revidering av sosialtjenesteloven § 15 og tilsvarende bestemmelse i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7, men da det er pekt på som en utfordring at rettsstillingen er fragmentert i dag, anses det som et gode at kommunenes plikter blir samlet, og skjerpet. Arbeids- og velferdsdirektoratet stiller seg i det følgende positiv til en nærmere lovregulering av kommunenes boligsosiale ansvar. Vi ser likevel noen uklarheter i lovforslaget, som vi vil belyse i vårt svar. Under følger våre bemerkninger til forslaget slik det er presentert i høringsnotatet. Kommentar til § 1, lovens formål Lovforslaget vil på enkelte punkter skjerpe kommunens ansvar. Dette gjelder kommunens ansvar for boligsosial planlegging, og visse krav til saksbehandling og klageadgang. Lovforslaget gir ikke individuell rett til bolig, men presiserer at kommunen plikter å gi individuelt tilpasset bistand til de som er vanskeligstilt på boligmarkedet. Arbeids- og velferdsdirektoratet er enig med departementet i at det vil føre for langt å gi enkeltpersoner rettskrav på bolig. Å skaffe seg en bolig er, og bør fortsatt, først og fremst være et ansvar for den enkelte Kommentar til § 2, lovens virkeområde Arbeids- og velferdsdirektoratet mener at dette er en viktig presisering. Vår oppfatning er at det er positivt for forståelsen av bestemmelsen at det blir presisert at opprinnelig bosettingskommune har ansvaret, selv om integreringstilskuddet blir overført til ny kommune, forutsatt at det ikke foreligger avtale. Det er altså ikke slik at dersom den nye kommunen får overført integreringstilskuddet, så er det den nye kommunen som må gi tjenester. Kommentar til § 3, definisjoner Når det gjelder definisjonen på vanskeligstilte så treffer den bredt. En mulig risiko ved en bred definisjon, kan være at noen utsatte grupper glipper fordi de ikke blir gitt et særlig vern. Vi mener imidlertid at det i all hovedsak er positivt at det ikke trekkes frem særlige brukergrupper (for eksempel barnefamilier), da det er vanskelig å fremheve noen i lov uten at det medfører at andre blir satt til side. Det er positivt at definisjonen gir rom for lokale vurderinger. Kommentar til § 4, kommunenes organisatoriske ansvar Arbeids- og velferdsdirektoratet mener det er et gode at bestemmelsen konkretiserer hvordan kommunen skal planlegge, og at det boligsosiale arbeidet skal være en del av kommuneplanen. Kommentar til § 5, kommunens plikt til å gi individuelt tilpasset bistand overfor vanskeligstilte på boligmarkedet I § 5 konkretiserer kommunens plikt, men den gir ingen nye rettigheter for vanskeligstilte på boligmarkedet. Bestemmelsen viser til eksempler på individuell bistand, men gir ikke svar på hva bistanden innebærer, herunder hva et vedtak skal inneholde. Arbeids- og velferdsdirektoratet stiller spørsmål ved om den individuelle bistanden blir for lite konkret til at det vil gi tjenestemottaker faktisk verdi. Vi stiller spørsmål ved om det kan være en risiko for at loven innebærer større administrative endringer, uten at det gir resultat i form av reelle endringer i boligsituasjonen for tjenestemottaker. Vi stiller også spørsmål ved om det forhold at kravet til innhold i vedtaket er så lite konkret, kan skape utfordringer for klagesaksbehandling og tilsyn. Vi kommer nærere inn på det under kommentarene til §§ 6-8. Kommentar til § 6, saksbehandling Bestemmelsen gir en rett til vedtak etter forvaltningsloven der bruker ber om og/eller søker om å få vurdert sin rett til bistand. Det er presisert at hovedinnholdet i bistanden skal oppgis. Arbeids- og velferdsdirektoratet har en særlig kommentar knyttet til forholdet mellom den foreslåtte bestemmelsen i § 6, og forvaltningsloven § 35 om omgjøring av vedtak. Det framgår av § 6 at forvaltningslovens saksbehandlingsregler gjelder med de særregler som er fastsatt i loven her. Arbeids- og velferdsdirektoratet forstår det slik at den særregelen som det vises til, er en presisering av kravene i forvaltningsloven om at hovedinnholdet i bistanden skal angis i vedtaket. Det er særlig presisert at kommunen ikke kan endre bistanden til ugunst, uten å fatte nytt vedtak. Det er ikke en særregel, men det er hentet fra forvaltningsloven. Departementet skriver i høringen at dette er gjort av pedagogiske årsaker. Arbeids- og velferdsdirektoratet stiller spørsmål om ved en slik omtale av særregler, samtidig som det trekkes frem en presisering fra forvaltningsloven, kan bidra til å skape usikkerhet rundt saksbehandlingsreglene. Er det slik at det er uproblematisk å endre et vedtak til ugunst så lenge det blir fattet et nytt vedtak? Er det tilstrekkelig at endring av vedtak til ugunst gjøres i vedtak, eller må endringsadgangen på vanlig måte følge av annen lov, av vedtaket selv, eller av alminnelige forvaltningsrettslige regler, jf , forvaltningsloven § 35? Det er naturlig å tenke at det individuelle bistandsbehovet er dynamisk, og at innholdet i vedtaket dermed må vurderes løpende. Vi ser at det kan være krevende med involvering og omgjøring av vedtak i henhold til kravene i forvaltningsloven i en slik situasjon. Samtidig mener vi at regulering av endringsadgangen også må ses opp mot brukermedvirkning, som vi gjør nærmere rede for senere i høringssvaret. Det innebærer at det kan være uforutsigbart for tjenestemottaker, og en svekkelse av brukermedvirkningen dersom kommunen kan gjøre endringer i vedtak uten dialog og medvirkning fra tjenestemottaker. Kommentar til § 7, klage Det fremgår at en avgjørelse om bistand etter boligsosial lov er et enkeltvedtak, som kan påklages til Statsforvalteren (ordlyden i forslaget er Fylkesmannen, men tittel ble endret fra 01.01.21) Vi er usikre på hva som er vurderingstemaet til Statsforvalteren når de skal behandle klagene. Den boligsosiale loven skal ikke gi individuelle rettigheter, og vi stiller dermed spørsmål ved hva som egentlig kan vurderes og besluttes i en klagebehandling. Skal statsforvalterne vurdere om kommunen har medvirket til å skaffe bolig? Et mulig utfall av klagebehandlingen vil da være at tjenestemottaker ikke har fått tilstrekkelig bistand fra kommunen. Vi synes imidlertid dette er noe uklart, sett opp mot at et vedtak etter boligsosial lov ikke gir en individuell rett, og sett opp mot at loven oppstiller flere forslag til hva bistanden «kan» bestå av, men samtidig overlater mye til en konkret vurdering. Kommentar til § 8, tilsyn Når det gjelder tilsyn, oppgir departementet å være i tvil og ber høringsinstansene om innspill. Den kunnskapen vi har gjennom tilsyn og andre tilbakemeldinger, tilsier at det boligsosiale området er et område hvor kommunene har ulik grad av prioritering og styring, og at det er risiko for lovbrudd. Videre er en erfaring fra tilsyn at det er svikt i den internkontrollen som skal føres i kommunene. Et lovbrudd kan få store negative konsekvenser for enkeltindivider. Til tross for at tilsyn er et inngripende virkemiddel ovenfor kommunen, er vi av den oppfatning at dette er nødvendig. Vi vil framheve at tilsyn heller ikke bare er et kontrolltiltak, men at det også gir mye god veiledning og læring. Vi er videre enig i at klageadgang ikke i tilstrekkelig grad avhjelper risikoen, da mange i målgruppen ikke fremmer klage. Det er også nytt at det skal fattes vedtak på dette området, noe som i seg selv kan medføre risiko for «muntlige avslag» og manglende tilgjengelighet til tjenesten for en allerede vanskeligstilt gruppe. Vår vurdering er at dette kan avhjelpes med tilsyn, og at det er et forholdsmessig tiltak. Tilsyn på dette området vil med stor sannsynlighet treffe flere delvis overlappende tjenester, og slik som vi forstår det så vil det også være en variasjon i hvor ansvaret er plassert internt i kommunen. Når det gjelder rettigheter som er veldig preget av konkrete vurderinger av innsatsnivå og metoder, slik som det kan argumenteres for at er tilfellet i ny boligsosial lov, så kan det være utfordrende å operasjonalisere, og normere i forbindelse med tilsyn. Det er mulig det kan trekkes paralleller til planlagt landsomfattende tilsyn om tilgjengelighet til de sosiale tjenestene, som ble besluttet å ikke gjennomføres som systemrevisjon. Arbeids- og velferdsdirektoratet mener likevel at tilsyn er et gode. Arbeids- og velferdsdirektoratet stiller spørsmål ved hvorfor ikke krav til forsvarlige tjenester blir nevnt i høringen, og vi mener i utgangspunktet at det er noe som bør vurderes tatt inn. Departementet skriver i høringen at det av hensyn til kommunens selvstyre kan være uheldig å gi adgang til å føre tilsyn med enkeltelementer i kommunens planlegging. På bakgrunn av det er det foreslått å avgrense tilsynshjemmelen i lovforslagets § 5. Departementet presiserer at § 5 inneholder stor grad av fritt skjønn til kommunene. Tilsynet kan ikke overprøve det frie skjønnet, men kun kontrollere at kommunen gir bistand som er innenfor lovens krav. Dette innebærer slik vi forstår det et skille mellom klagesaker og tilsyn. I behandling av klagesaker etter sosialtjenesteloven skal det mye til for å overprøve kommunens frie skjønn, men muligheten er ikke tatt helt bort. Vi stiller spørsmål ved om dette skillet mellom klagesaker og tilsyn er intendert, og hva som eventuelt er bakgrunnen for at et slikt skille blir vurdert som formålstjenlig. Vi stiller spørsmål ved at det synes som det er lagt en begrensning på tilsynet som kan føre til utfordringer med å komme til kjernen av hva som er årsaken til svikt i tjenesten. Når man ikke kan se på kommunens styring og ledelse er det en risiko for at tilsynsmyndigheten mister et viktig perspektiv. Arbeids- og velferdsdirektoratet kan ikke se at det er gjort rede for årsaken til at det er foreslått et begrenset tilsyn på dette området, annet enn hensynet til kommunens autonomi. Det er et viktig hensyn, men det er et hensyn som også gjør seg gjeldende på andre lovområder, der det ikke er satt en slik begrensing. Spørsmålet vi stiller er hva som gjør at slike særlige hensyn vurderes i forbindelse med boligsosial lov, og om det er tilstrekkelig vurdert opp mot formålet med den foreslåtte lovendringen, og muligheten for god måloppnåelse. Særlig om forslag om henvisningsbestemmelse i sosialtjenesteloven § 15 Sosialtjenesteloven § 15 slik den står per i dag, legger et ansvar på kommunen uten at et korresponderende rettskrav for tjenestemottaker. Det er heller ikke hjemmel til tilsyn på sosialtjenesteloven § 15. I forslag til ny ordlyd i sosialtjenesteloven § 15, blir bestemmelsen gjort om til en henvisningsbestemmelse der det hjemles at: ”Kommunen i arbeids- og velferdsforvaltningen skal medvirke til å skaffe boliger etter lov om kommunens ansvar overfor vanskeligstilte på boligmarkedet.” Det fremgår av høringen at f ormålet med lovforslaget er å få en høyere måloppnåelse i det boligsosiale arbeidet. Et klarere regelverk på det boligsosiale feltet, vil kunne bidra til at flere vanskeligstilte får nødvendig hjelp. Forslaget skal også bidra til en mer likeverdig tjenesteyting i kommunene, slik at innbyggerne kan forvente et noenlunde likt nivå på den hjelpen som tilbys, uavhengig av oppholdskommune . På bakgrunn av at sosialtjenesteloven § 15 ikke er fjernet, men heller endret til en henvisning, så forstår vi det slik at den i tillegg til å henvise til individuell bistand i ny boligsosial lov, også inneholder et ansvar for NAV-kontoret på systemnivå, i tråd med det som også har vært intensjonen med dagens regelverk. Vi forstår det dermed slik at endringen fører til at bestemmelsen får et videre innhold enn i dag, i den forstand at NAV-kontoret både skal bidra til et systematisk boligsosialt arbeid i kommunen, og til en vedtaksfesting av individuelt tilpasset bistand overfor vanskeligstilte på boligmarkedet. Vi finner det imidlertid noe uklart hvor langt ansvaret skal strekke seg. På et overordnet nivå mener vi at det er viktig og riktig at NAV har et eierskap til den boligsosiale loven, slik at det boligsosiale arbeidet blir sett i sammenheng med sosialtjenestelovens § 17 om opplysning, råd og veiledning, § 27 om midlertidig bolig, samt selve formålsbestemmelsen i sosialtjenesteloven. Arbeids- og velferdsdirektoratet vil fremheve at det sosialfaglig arbeidet i NAV-kontoret også i fortsettelsen må inkludere det boligsosiale arbeidet, og at helhetsperspektivet i det sosialfaglige arbeidet ikke må svekkes med ny lov. Særlig om helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7 Arbeids- og velferdsdirektoratet stiller spørsmål ved om det hadde vært formålstjeneslig å ikke oppheve helse- og omsorgstjenesteloven § 3-7, men heller endre ordlyden slik at den tilsvarer foreslått ny ordlyd i sosialtjenesteloven § 15. Dette kan bidra til en bedre helhet og sammenheng, samt at synliggjør det boligsosiale ansvaret som ligger integrert i behandlingen av tjenestemottakere etter helse- og omsorgstjenesteloven. Særlig om organisering Vi mener det er positivt at det lages en overgripende lov, som kommunen som helhet har ansvar for. Vi ser likevel noen utfordringer Vi synes lovforslaget fremstår noe uklart når det gjelder hvordan tjenesten skal organiseres. Slik vi leser forslaget, har departementet lagt til grunn at ansvaret for ny lov skal plasseres i kommunen, og at det ikke er del av minimumsløsningen i NAV- kontoret. På bakgrunn av at vi mener lovforslaget fremstår noe uklart med tanke på organisering, stiller vi spørsmål ved om det kan skape utfordringer for implementering og gjennomføring. Det fremgår av høringen at kommunen står fritt til å organisere det seg slik de ønsker, når det gjelder å gi tjenestemottakere bistand etter ny boligsosial lov. Det innebærer sannsynligvis at noen kommuner vil organisere seg med egne boligsosiale enheter/boligkontor eller lignende, mens andre vil legge dette inn under ordinær drift i NAV-kontoret. Det innebærer slik vi ser det at det kan være flere innganger til retten til bistand og vedtak etter ny lov. Når det gjelder forholdet til sosialtjenesteloven, så ser vi at det kan oppstå noen uklare grenser mellom vedtak etter sosialtjenesteloven § 17, og vedtak på individuell bistand etter ny boligsosial lov. Det i seg selv er ikke i utgangspunktet en svakhet, men det kan være en risiko for at tjenestemottakere faller mellom to stoler dersom tjenestene er organisert separat, eller at det kan fremstå uoversiktlig for tjenestemottaker med to vedtak som begge omhandler oppfølging knyttet til bosituasjon. Særlig om brukermedvirkning Vi stiller spørsmål ved om det kan være en svakhet at brukermedvirkning ikke er særlig behandlet i den nye loven. En lov som skal sikre individuelt til passet bistand på et område med så mange ulike innganger til hjelpebehovet, mener vi at burde forvaltes med stor grad av medvirkning fra tjenestemottaker. Dette innebærer også etter vår forståelse at bistanden som er vedtaksfestet, ikke kan endres uten dialog med tjenestemottaker i den grad det lar seg gjennomføre . Særlig om taushetsplikt Det er ikke inntatt særlige bestemmelser om taushetsplikt, og vi forstår det dermed slik departementet anser at forvaltningsloven skal gjelde på dette punktet. På bakgrunn av målgruppen for den nye loven, stiller vi spørsmål ved om det kan være behov for et ekstra vern, slik som det er vurdert et behov for i sosialtjenesteloven. Vi kan ikke se av høringsnotatet at det er redegjort for hvorfor ikke de samme hensynene som ligger bak taushetspliktsbestemmelsen i sosialtjenesteloven skulle gjelde i ny boligsosial lov. Særlig om rollen som fagdirektorat Vi finner i liten grad svar på i høringssvaret om det er Arbeids- og velferdsdirektoratet eller Husbanken som er tiltenkt en rolle her. Det er særlig viktig å vise til i denne sammenheng at det boligsosiale arbeidet og sosialt arbeid som sådan henger sammen. Følgelig mener vi at det ikke vil formålstjenlig å skille disse to områdene. Arbeids- og velferdsdirektoretat mener at det boligsosiale arbeidet i kommunen har en nær sammenheng med de individuelle tjenestene som er hjemlet i sosialtjenesteloven §§ 17 og 27, og at det ikke er naturlig å skille dette fra hverandre. Vi ser at denne sammenhengen også er omtalt i høringen, men stiller spørsmål ved om konsekvensen av denne sammenhengen er tilstrekkelig vurdert, og om det er vektlagt i en eventuell drøfting av fagdirektoratsrollen. Økonomiske og administrative konsekvenser Vi legger til grunn at forslaget vil medføre ekstra behov for ressurser hos Statsforvalterne, i form av økt pågang på råd, veiledning og klagesaker, samt at de vil få et nytt område med ansvar for tilsyn. Vi legger også til grunn at kommunene kan få noe administrativt merarbeid knyttet til vedtaksfesting, men legger samtidig til grunn at mye av kartleggings- og oppfølgingsarbeidet vil være likt som det er i dag. Kommunal- og distriktsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
