Høringssvar fra Borg biskop (04.03.2021)
Borg biskop takker for høringsbrevet og anledningen til å uttale seg om justis- og beredskapsdepartementets foreslåtte endring i utlendingsforskriftens § 10-8 og § 10-10.
Borg biskop ønsker i utgangspunktet velkommen alle tilrettelegginger og endringer som vil gjøre det lettere for flyktninger og migranter å bli reelt inkludert i samfunnet som aktive medborgere. Denne posisjonen er bestemt både av Norges folkerettslige forpliktelser og vår kristen-humanistiske arv som hele vårt lovverk bygger på i henhold til Grunnlovens §2.
Borg biskop kan ikke se at forskriftsendringens premiss er et tiltak som fremmer inkludering, slik det blir begrunnet s.3, underavsnitt 2. i høringsbrevet. Derimot er dette endringsforslaget etter Borg biskops skjønn nok et eksempel på at regjering og utlendingsforvaltning i Norge både indirekte og direkte prioriterer politiske overveielser kalt innvandringsregulerende hensyn framfor overordnede folkerettslige prinsipper og forpliktelser. Dette er også et eksempel på hvordan kritikken mot norsk praksis fra FNs høykommissær for flyktninger enda en gang ignoreres. Olivia Mocanasu, juridisk rådgiver ved FNs høykommissær for flyktningers (UNHCR) nordiske kontor (NHCR), uttalte til avisen Vårt Land 14.08.2019: «Det er uoverstigelige hindringer og barrierer som en flyktning møter i en søknadsprosess om familiegjenforening i Norge». Det eksisterende familiegjenforeningsreglementet overfor den gruppen som faktisk oppnår flyktningstatus er også blitt sterkt kritisert av b.la Noas ( Realizing Refugees’ Right to Family Unity , rapport 2019). Eksempler på dette er at Norge har blant de absolutt høyeste saksbehandlingsgebyrene i verden, samt svært korte søknadsfrister for å ikke oppnå underholdskravet før familiegjenforening.
Borg biskop anser den foreslåtte forskriftsendringen som et ytterligere eksempel på slike hindringer.
Forskriftsendringen rammer i utgangspunktet ikke nødvendigvis direkte de som har fått anerkjent status som flyktning og som søker om familie gjenforening . Borg biskop ser likevel dette som et symptom på det større bilde. Endringen vil uansett ramme denne gruppen dersom en flyktning ønsker familie etablering .
Men ikke minst vil dette endringsforslaget få særlige konsekvenser for den store gruppen som ikke oppnår flyktningstatus, men som får opphold på humanitært og selvstendig grunnlag. Dette vil komme i tillegg til de andre hindringene som allerede er der, slik som høye gebyrer og korte søknadsfrister, og ikke minst den allerede høyst problematiske fireårsregelen i utlendingslovens § 40.
Barns beste – Norges forpliktelse
Norge har inkorporert barnekonvensjonen i Grunnloven, med prinsippet om barns beste i paragraf 104. Like fullt anerkjennes ofte ikke barnets beste som noe annet enn et av flere hensyn og som ofte tilsidesettes til hensyn for innvandringspolitiske føringer ( Barnets beste i utvisningssaker, rapport Noas og Redd Barna, 2020). Til tross for at det allerede finnes en lovhjemmel for å tilsidesette underholskravet i særlige tilfeller ved hensyn til familiens enhet, framtrer det øvrige innvandringspolitiske bildet slik at det virker lite sannsynlig at denne unntaksbestemmelsen i praksis vil bli benyttet ofte. For de familiene denne forskriftsendringen vil ramme, kan det reelt bety en forsinkelse på opptil to år.
Borg biskop er også spørrende til sammenhengen mellom den foreslåtte forskriftsendringen og den nye integreringsloven. Disse har gode intensjoner ved at det nye introduksjonsprogrammet i større grad anerkjenner individets kompetanse og legger til rette for tilpassede mål og opplegg for den enkelte. Men hvor integreringsfremmende vil det reelt være når muligheten for et alminnelig familieliv kan forsinkes i opptil tre år, og de må leve ytterligere tre år i en unntakstilstand? Tre år er lenge å leve adskilt for ektefeller, men ikke minst er tre år svært lang tid for barn og ungdom som venter i opprinnelseslandet. Det er ikke til barnets beste å leve med et oppsplittet familieliv i så lang tid. Det er også uforståelig ut ifra regjeringens anførte integreringshensyn at barn og unge med én forelder i Norge ikke får komme hit tidligere. Når det gjelder sakene om familieetablering, er en to-tre års utsettelse i tillegg til fireårsregelen, svært lang tid, særlig i de årene hvor mange ønsker å stifte familie og få barn.
Borg biskop vil også på det sterkeste fraråde å endre utlendingsforskriften slik at introduksjonsstønaden ikke medregnes i underholdskravet. Samlet anser Borg biskop endringsforslagene som en ytterligere dehumanisering av Norges praksis overfor flyktninger og migranter.
Borg biskop takker for høringsbrevet og anledningen til å uttale seg om justis- og beredskapsdepartementets foreslåtte endring i utlendingsforskriftens § 10-8 og § 10-10.
Borg biskop ønsker i utgangspunktet velkommen alle tilrettelegginger og endringer som vil gjøre det lettere for flyktninger og migranter å bli reelt inkludert i samfunnet som aktive medborgere. Denne posisjonen er bestemt både av Norges folkerettslige forpliktelser og vår kristen-humanistiske arv som hele vårt lovverk bygger på i henhold til Grunnlovens §2.
Borg biskop kan ikke se at forskriftsendringens premiss er et tiltak som fremmer inkludering, slik det blir begrunnet s.3, underavsnitt 2. i høringsbrevet. Derimot er dette endringsforslaget etter Borg biskops skjønn nok et eksempel på at regjering og utlendingsforvaltning i Norge både indirekte og direkte prioriterer politiske overveielser kalt innvandringsregulerende hensyn framfor overordnede folkerettslige prinsipper og forpliktelser. Dette er også et eksempel på hvordan kritikken mot norsk praksis fra FNs høykommissær for flyktninger enda en gang ignoreres. Olivia Mocanasu, juridisk rådgiver ved FNs høykommissær for flyktningers (UNHCR) nordiske kontor (NHCR), uttalte til avisen Vårt Land 14.08.2019: «Det er uoverstigelige hindringer og barrierer som en flyktning møter i en søknadsprosess om familiegjenforening i Norge». Det eksisterende familiegjenforeningsreglementet overfor den gruppen som faktisk oppnår flyktningstatus er også blitt sterkt kritisert av b.la Noas ( Realizing Refugees’ Right to Family Unity , rapport 2019). Eksempler på dette er at Norge har blant de absolutt høyeste saksbehandlingsgebyrene i verden, samt svært korte søknadsfrister for å ikke oppnå underholdskravet før familiegjenforening.
Borg biskop anser den foreslåtte forskriftsendringen som et ytterligere eksempel på slike hindringer.
Forskriftsendringen rammer i utgangspunktet ikke nødvendigvis direkte de som har fått anerkjent status som flyktning og som søker om familie gjenforening . Borg biskop ser likevel dette som et symptom på det større bilde. Endringen vil uansett ramme denne gruppen dersom en flyktning ønsker familie etablering .
Men ikke minst vil dette endringsforslaget få særlige konsekvenser for den store gruppen som ikke oppnår flyktningstatus, men som får opphold på humanitært og selvstendig grunnlag. Dette vil komme i tillegg til de andre hindringene som allerede er der, slik som høye gebyrer og korte søknadsfrister, og ikke minst den allerede høyst problematiske fireårsregelen i utlendingslovens § 40.
Barns beste – Norges forpliktelse
Norge har inkorporert barnekonvensjonen i Grunnloven, med prinsippet om barns beste i paragraf 104. Like fullt anerkjennes ofte ikke barnets beste som noe annet enn et av flere hensyn og som ofte tilsidesettes til hensyn for innvandringspolitiske føringer ( Barnets beste i utvisningssaker, rapport Noas og Redd Barna, 2020). Til tross for at det allerede finnes en lovhjemmel for å tilsidesette underholskravet i særlige tilfeller ved hensyn til familiens enhet, framtrer det øvrige innvandringspolitiske bildet slik at det virker lite sannsynlig at denne unntaksbestemmelsen i praksis vil bli benyttet ofte. For de familiene denne forskriftsendringen vil ramme, kan det reelt bety en forsinkelse på opptil to år.
Borg biskop er også spørrende til sammenhengen mellom den foreslåtte forskriftsendringen og den nye integreringsloven. Disse har gode intensjoner ved at det nye introduksjonsprogrammet i større grad anerkjenner individets kompetanse og legger til rette for tilpassede mål og opplegg for den enkelte. Men hvor integreringsfremmende vil det reelt være når muligheten for et alminnelig familieliv kan forsinkes i opptil tre år, og de må leve ytterligere tre år i en unntakstilstand? Tre år er lenge å leve adskilt for ektefeller, men ikke minst er tre år svært lang tid for barn og ungdom som venter i opprinnelseslandet. Det er ikke til barnets beste å leve med et oppsplittet familieliv i så lang tid. Det er også uforståelig ut ifra regjeringens anførte integreringshensyn at barn og unge med én forelder i Norge ikke får komme hit tidligere. Når det gjelder sakene om familieetablering, er en to-tre års utsettelse i tillegg til fireårsregelen, svært lang tid, særlig i de årene hvor mange ønsker å stifte familie og få barn.
Borg biskop vil også på det sterkeste fraråde å endre utlendingsforskriften slik at introduksjonsstønaden ikke medregnes i underholdskravet. Samlet anser Borg biskop endringsforslagene som en ytterligere dehumanisering av Norges praksis overfor flyktninger og migranter.