Høringssvar fra Anestesisykepleierne NSF, avd. Aust-Agder v/styret (ANSF Aust-Agder)
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestens fremtidige kompetansebehov.
Retningslinjen ivaretar fremtidig utdanningsbehov på en god måte, både på detalj – og overordnet nivå. Den er konkret og detaljert i beskrivelsen, og viderefører det arbeidet som i mange år har kjennetegnet anestesisykepleierutdanningen – solide og konkrete føringer for kunnskapen og kompetansen en anestesisykepleierstudent må inneha ved avsluttet studium. Retningslinjen er fremtidsrettet fordi den tenker langt frem i tid, og ser hvilke utfordringer, men også muligheter, faget har i årene fremover.
Retningslinjen er ment å standardisere utdanningsoppsettet for en mest mulig enhetlig utdanning over hele landet. Det vil gjøre det enklere for den enkelte anestesisykepleier å skifte arbeidsplass – det vil også gi mer forutsigbarhet for lederne som skal ansette nye sykepleiere. Da vet den som ansetter hvilke rammer vedkommende er utdannet i.
I Arendal har vi snakket mye om hvor viktig det er å sikre at vi får den beste kompetansen også ved vårt mellomstore sykehus. Hvis vi skal holde tritt med utviklingen i faget og i de tjenestene vi yter, må vi ha en kompetanse som ligger på samme nivå som resten av landet. Universitetet i Agder startet som første utdanningssted et masterløp som en erstatning for videreutdanningene i 2012. Anestesiavdelingen i Arendal har bare positive erfaringer etter å ha hatt masterstudenter i utdanning i 9 år. Det har ikke vært mulig å kun ta videreutdanning, noe som gjør noe med miljøet i avdelingen og forventningen og tilretteleggingen i praksis for at studentene skal mestre hele utdanningsløpet. Masterutdanningen ved Universitetet i Agder er lagt opp på en måte som gjør at masterarbeidet blir en naturlig del av hele utdanningen, også sett i forhold til praksis. Sluttresultatet gir oss meget velfungerende spesialsykepleiere. Kunnskapsnivået i avdelingen påvirkes av at vi har fått mange sykepleiere med masterkompetanse, slik at behovet for ytterligere fordypning og fagutvikling stadig etterspørres. Dette gjør noe med hele fagmiljøet. I en tid med stadige krav til den beste kompetanse skulle det bare mangle om ikke masterløpet skal videreføres. Vi ønsker de best kvalifiserte sykepleierne, og da bør masterløpet være en selvfølge. Det har retningslinjen gitt svært gode føringer for.
Anestesisykepleiernes faggruppe sentralt har i mange år jobbet med å kvalitetssikre våre spesialsykepleieres utdanning og kompetansesikring som til enhver tid må ligge på ypperste nivå. Vår lokalgruppe i Arendal har diskutert med medlemmene i gruppa, og er helt klare på at fremtid ens utdanningsform på landsbasis må gjennomføres på masternivå, dvs. at utdanningene følger gradssystemet på lik linje med all annen utdanning i Norge, altså b achelor/master/PhD . Hvis utdanningsløpet bygges opp allerede fra 1. semester med tanke på masteroppgaven, gjennomfører studentene uten avbrudd. Det er erfaringen i Arendal. Det å lage to løp, altså gi mulighet til å «avstige» studiet etter 90 poeng er ikke fremtidsrettet. Retningslinjen skal se mange år frem i tid, og man kan ikke da legge til rette for en «halvveis» løsning, slik vi ser en 90 – poengs utdanning vil bli i forhold til en fullført mastergrad.
Det er viktig at man har forutsigbarhet for utdanningsstedene og sykehusene ved nyansettelser, og ikke må velge mellom to ulike sykepleiergrupper. Fagmiljøet vil være tjent med å ha sykepleiere med likeverdig utdanning, både faglig og lønnsmessig.
Retningslinjene legger også et godt grunnlag for videre kompetanseutvikling når studentene er ferdig og skal begynne i jobb.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
ANSF Aust-Agder mener at brukernes fremtidige behov dekkes rimelig godt gjennom retningslinjen. Anestesisykepleierne behandler planlagt og akutt alle grupper pasienter, også de svakeste og minst funksjonsdyktige, og til det trenger vi spesialsykepleiere som har kompetanse til å se og ikke minst ivareta også grupper som ikke selv klarer å stille krav/se egne behov for behandling, eks. demens,
multihandikappede, redusert psykisk funksjonsnivå av andre grunner, ruspasienter mm. Dette feltet får generelt lite oppmerksomhet i spesialisthelsetjenesten, der fokus primært er på «produksjon» og effektivitet. Bør det nevnes i retningslinjen??, i punktene § 7 a+b (f.eks. å være ekstra oppmerksom på pasienter med spesielle behov). Ved å sikre at temaet er godt beskrevet i retningslinjen, vil føringene for enhetlig utdanning også være en sikkerhet for at pasienter (på landsbasis) behandles utfra både uttalte og uuttalte behov.
Se også kommentar/høringssvar fra Nasjonalforeningen for folkehelsen. Det at brukerne er mye tydeligere til stede med sine krav og behov, setter også krav til oss som tjenesteutøvere.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Vi mener at det er viktig med en detaljert beskrivelse, som gir forutsigbarhet for utdanningsstedene og ikke minst sykehusene når vi skal tilrettelegge for læringssituasjoner. Det er også mer forutsigbart for studentene selv, lettere å forstå hva den enkelte skal lære. Forskriften legger også opp til at det enkelte utdannigssted må tilpasse etter hva som er mulig å legge til rette for. Det er naturligvis ulik praksis på et universitetssykehus og et mellomstort/mindre sykehus. Generalistutdanningen kommer likevel godt frem i retningslinjen, og gir gode føringer som skaper forhåpentligvis gir minst mulig ulikhet i fremtidens utdanning. Viser også til svaret fra Haugesund.
4. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammen av utdanningen?
Masterutdanningen ved UiA/SSHF(Sørlandet sykehus HF) fungerer svært godt, og har vært i full drift kun som masterløp siden 2012, se også uttalelser i punkt 1. Ved å la den vitenskapelige delen av masterløpet være integrert allerede fra 1. semester modnes studentene i takt med det de for øvrig lærer, og alt ligger godt til rette for gjennomføring av masteroppgaven. Det at de ved UiA/SSHF skriver sin masteroppgave i siste semester (kombinasjon praksis/ skrivetid) gjør at det er mulig for alle å gjennomføre oppgaven til normert tid.
Vi er flere i styret i ANSF Aust –Agder som har gjennomført løpet, og er svært glad for at det ikke var et alternativ å utelate masteroppgaven. Vi mener vi fikk gode rammer for gjennomføring av oppgaven.
Praksis: vi mener at praksis godt kan økes – 30 uker synes vi er et minimum. Det er ønskelig med mer praksis, vet f.eks. at OsloMet har 39 uker praksis, det burde være et mål. Simulering kan gjennomføres både i praksis og på skolen, slik at disse kravene ivaretas best mulig. Her er det rom for lokale tilpasninger, autonomien ivaretas.
5. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Vi mener at læringsutbyttene beskriver konkret og detaljert hva som må ligge som en standardføring. Vi ser også at dette er sett i forhold til Norsk Standard for anestesi og grunnlagsdokumentet for anestesisykepleiere.
6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje ?
Vi mener de fleste områder er meget godt ivaretatt, men viser til punkt punkt 2 om brukernes behov for ivaretakelse. For øvrig veldig konkrete og gode retningslinjer for å legge opp et utdanningsløp. Kravene til læringsutbytte ligger på masternivå. Det er derfor underlig at det skal legges til rette for «avstigning».
7. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Viser til punkt 4 der dette er beskrevet. Hvis en skulle øke timetallet, kan det gjøres på ulikt vis på de ulike utdanningsstednene utfra autonomiprisnippet, men siden dette er et praktisk yrke må man legge rikelig vekt på at praksis er godt dekket i utdanningen. Det vil nødvendigvis bli ulik praksis utfra de ulike behandlingsnivåene, men der det ikke er mulig å få opplæring i speislle pasientgrupper, slik som anestesi til barn, må dette kunne tilbys på andre steder. UiA/SSHF har løst det med å la studenter som skal til Flekkefjord få all sin praksis i Kristiansand og Arendal, da har de et godt
grunnlag for å håndtere det de møter i Flekkfjord når de er ferdige.
8. Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen?
ANSF Aust – Agder mener at krav til klinisk praksis MÅ spesifiseres i retningslinjen. Minimum 2 års relevant praksis fra sengepost, evt. akuttmottak el lign. må være et minstekrav.
Utdanningen som den er i dag er lagt opp til at studenten må inneha kvalifikasjoner som krever praksis fra somatikk/akuttklinikker. Studenter rett fra bachelor-studiet, mangler selvstendig erfaring med f.eks. venekanylering, intravenøs behandling, erfaring med observasjon av pasienter i sengepost og håndtering av ulike situasjoner. Dette er kunnskaper som krever modning og erfaring. En helt nyutdannet sykepleier mangler forutsetninger for å ha utviklet det «kliniske blikket», de har ikke rukket å opparbeide erfaring med å vurdere pasienter klinisk, noe som er essensielt i anestesifaget. Det tar også tid å bli trygg på rent praktiske prosedyrer, en anestesisykepleier må kunne utføre disse prosedyrer raskt og ofte i stressende situasjoner hvis pasienten er ustabil..
Det vil si at hvis vi som utdanningssted skal starte med å lære opp helt ferske sykepleiere, vil mye av avsatt tid i praksis gå med til opplæring i elementære sykepleieroppgaver. Da vil vi miste helt nødvendig tid som egentlig skulle være brukt til praktisk anestesiopplæring. Anestesifaget er så spesialisert, og ligner lite på de andre spesialsykepleierfunksjonene. Tiden som er avsatt til praksis må være knyttet til anestesiarbeid, og ikke til opplæring i elementære ferdigheter. Hvor godt grunnlag kan en helt nyutdannet anestesisykepleier, uten tidligere erfaring som sykepleier, forventes ha? Hvis den nyutdannede anestesisykepleier mangler det kliniske blikket, kan det være avgjørende for utfallet av en livstruende situasjon, hvor pasientens tilstand raskt forverres, og det kan stå om minutter.
Vi som skal være veiledere, forventer at studentene som vi skal lære opp i praksis, har slike elementære kunnskaper på plass før de begynner hos oss. Dette må komme frem i retningslinjen. Utdanningsstedene må vite hvilken kompetanse de må se etter i tillegg til kravet til karakterer. Ved UiA er det merkantilt personell som styrer mye av prosessen, og de gjør som de blir bedt om, altså vektlegging av karakterene. De har ingen kunnskap om hva en anestesisykepleier driver med og forståelsen for hva som må være med i vurderingen ved opptak av studenten. Da må retningslinjene legge føringene for hva som må være til stede, eks. tidligere arbeidserfaring i tillgg til karakterene.
I tillegg har vi en kjepphest som vi mener må ligge i føringene:
Praksislærerne i klinikk må være knyttet til praksis og ikke bare til akademia. De innehar den siste oppdaterte kunnskap i praksisfeltet og kan relatere til praksis i mye større grad enn en som kun er ansatt ved skolen.
9. Vi ber høringsinstansene vurdere hvorvidt avslutning av utdanningen etter 90 studiepoeng vil ivareta kompetansebehovene i tjenestene i tilstrekkelig grad?
90 studiepoeng vil gi studenten fullverdig praktisk opplæring, men studenten vil likevel mangle modningsfaget som en masteroppgave faktisk er. Det vil kunne bli vanskelig for fremtidige sykepleiere med kun 90 studiepoeng å veilede en masterstudent på deres nivå, og vil skape faglige skiller over tid. Det vil også være vanskelig for en uten mastergrad å drive fagutvikling på rette faglige nivå, da det allerede i dag ivaretas av stort sett masterutdannede sykepleiere landet rundt. Mange av dem som har denne type stilling tar påbygging til master eller tar andre typer mastergrader mens de er i jobb for å tilfredsstille behovet for kunnskap mht prosjektarbeid, prosedyrearbeid mm. Mange sykehus setter også dette som et krav for å innha en slik stilling.
ANSF Aust – Agder mener at det er forstemmende at det arbeidet anestesykepleiernes fagorgansisasjon har jobbet for i mange tiår, nemlig å heve kompetanse hos sine spesialsykepleiere, og sikre at utdanningen tilfredsstiller de kvalitetsmål som stilles fra tjenestene vi betjener, nå settes under press. Faggruppa har i alle år hatt et sterkt faglig fokus, og har ligget i forkant i sykepleiersammenheng for å forbedre og videreutvikle utdanning og kompetanse(eks. spesialistgodkjenning). Forslaget om og mulighet for en todelt utdanning er med på undervurdere det arbeidet som har vært gjort over mange år.
På sykepleiernes vegne(dette gjelder også generelt) mener vi at det er en selvfølge at sykepleierutdanningen er fremtidsrettet, og skal sidestilles med tilsvarende utdanninger( eks. ingeniør- og lektorutdanning), dvs. at utdanningsløpet følger gradssystemet: bachelor à mastergrad à PhD. Fremtidens sykepleiere ønsker ikke å bli avspist med en halveis løsning, det ser man allerede i dag.
10. Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene som nevnt ovenfor ivaretatt i retningslinjene.
Det er ikke enkelt å tilrettegge for felles tema – kanskje bortsett fra vitenskapelig metode og lignende teoretiske fag. Noen fag kan selvfølgelig samkjøres i enkelte timer, men hovedsaken er at svært mye må skje parallelt, til det er retningene for ulike. Intensiv – og anestesiutdanning er vel de som ligger hverandre nærmest, og kan ha noe undervisning sammen. Rethos-gruppa er også tydelig på hva som er mulig å legge opp til av fellesfag.
Med vennlig hilsen og på vegne av
Anestesisykepleierne NSF, avd. tidl. Aust-Agder
v/ Karin Gabrielsen, lokalgruppeleder. Anestesisykepleier, mastergrad i anestesisykepleie UiA(2016), Sørlandet sykehus, Arendal, anestesiavdelingen.
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestens fremtidige kompetansebehov.
Retningslinjen ivaretar fremtidig utdanningsbehov på en god måte, både på detalj – og overordnet nivå. Den er konkret og detaljert i beskrivelsen, og viderefører det arbeidet som i mange år har kjennetegnet anestesisykepleierutdanningen – solide og konkrete føringer for kunnskapen og kompetansen en anestesisykepleierstudent må inneha ved avsluttet studium. Retningslinjen er fremtidsrettet fordi den tenker langt frem i tid, og ser hvilke utfordringer, men også muligheter, faget har i årene fremover.
Retningslinjen er ment å standardisere utdanningsoppsettet for en mest mulig enhetlig utdanning over hele landet. Det vil gjøre det enklere for den enkelte anestesisykepleier å skifte arbeidsplass – det vil også gi mer forutsigbarhet for lederne som skal ansette nye sykepleiere. Da vet den som ansetter hvilke rammer vedkommende er utdannet i.
I Arendal har vi snakket mye om hvor viktig det er å sikre at vi får den beste kompetansen også ved vårt mellomstore sykehus. Hvis vi skal holde tritt med utviklingen i faget og i de tjenestene vi yter, må vi ha en kompetanse som ligger på samme nivå som resten av landet. Universitetet i Agder startet som første utdanningssted et masterløp som en erstatning for videreutdanningene i 2012. Anestesiavdelingen i Arendal har bare positive erfaringer etter å ha hatt masterstudenter i utdanning i 9 år. Det har ikke vært mulig å kun ta videreutdanning, noe som gjør noe med miljøet i avdelingen og forventningen og tilretteleggingen i praksis for at studentene skal mestre hele utdanningsløpet. Masterutdanningen ved Universitetet i Agder er lagt opp på en måte som gjør at masterarbeidet blir en naturlig del av hele utdanningen, også sett i forhold til praksis. Sluttresultatet gir oss meget velfungerende spesialsykepleiere. Kunnskapsnivået i avdelingen påvirkes av at vi har fått mange sykepleiere med masterkompetanse, slik at behovet for ytterligere fordypning og fagutvikling stadig etterspørres. Dette gjør noe med hele fagmiljøet. I en tid med stadige krav til den beste kompetanse skulle det bare mangle om ikke masterløpet skal videreføres. Vi ønsker de best kvalifiserte sykepleierne, og da bør masterløpet være en selvfølge. Det har retningslinjen gitt svært gode føringer for.
Anestesisykepleiernes faggruppe sentralt har i mange år jobbet med å kvalitetssikre våre spesialsykepleieres utdanning og kompetansesikring som til enhver tid må ligge på ypperste nivå. Vår lokalgruppe i Arendal har diskutert med medlemmene i gruppa, og er helt klare på at fremtid ens utdanningsform på landsbasis må gjennomføres på masternivå, dvs. at utdanningene følger gradssystemet på lik linje med all annen utdanning i Norge, altså b achelor/master/PhD . Hvis utdanningsløpet bygges opp allerede fra 1. semester med tanke på masteroppgaven, gjennomfører studentene uten avbrudd. Det er erfaringen i Arendal. Det å lage to løp, altså gi mulighet til å «avstige» studiet etter 90 poeng er ikke fremtidsrettet. Retningslinjen skal se mange år frem i tid, og man kan ikke da legge til rette for en «halvveis» løsning, slik vi ser en 90 – poengs utdanning vil bli i forhold til en fullført mastergrad.
Det er viktig at man har forutsigbarhet for utdanningsstedene og sykehusene ved nyansettelser, og ikke må velge mellom to ulike sykepleiergrupper. Fagmiljøet vil være tjent med å ha sykepleiere med likeverdig utdanning, både faglig og lønnsmessig.
Retningslinjene legger også et godt grunnlag for videre kompetanseutvikling når studentene er ferdig og skal begynne i jobb.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
ANSF Aust-Agder mener at brukernes fremtidige behov dekkes rimelig godt gjennom retningslinjen. Anestesisykepleierne behandler planlagt og akutt alle grupper pasienter, også de svakeste og minst funksjonsdyktige, og til det trenger vi spesialsykepleiere som har kompetanse til å se og ikke minst ivareta også grupper som ikke selv klarer å stille krav/se egne behov for behandling, eks. demens,
multihandikappede, redusert psykisk funksjonsnivå av andre grunner, ruspasienter mm. Dette feltet får generelt lite oppmerksomhet i spesialisthelsetjenesten, der fokus primært er på «produksjon» og effektivitet. Bør det nevnes i retningslinjen??, i punktene § 7 a+b (f.eks. å være ekstra oppmerksom på pasienter med spesielle behov). Ved å sikre at temaet er godt beskrevet i retningslinjen, vil føringene for enhetlig utdanning også være en sikkerhet for at pasienter (på landsbasis) behandles utfra både uttalte og uuttalte behov.
Se også kommentar/høringssvar fra Nasjonalforeningen for folkehelsen. Det at brukerne er mye tydeligere til stede med sine krav og behov, setter også krav til oss som tjenesteutøvere.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Vi mener at det er viktig med en detaljert beskrivelse, som gir forutsigbarhet for utdanningsstedene og ikke minst sykehusene når vi skal tilrettelegge for læringssituasjoner. Det er også mer forutsigbart for studentene selv, lettere å forstå hva den enkelte skal lære. Forskriften legger også opp til at det enkelte utdannigssted må tilpasse etter hva som er mulig å legge til rette for. Det er naturligvis ulik praksis på et universitetssykehus og et mellomstort/mindre sykehus. Generalistutdanningen kommer likevel godt frem i retningslinjen, og gir gode føringer som skaper forhåpentligvis gir minst mulig ulikhet i fremtidens utdanning. Viser også til svaret fra Haugesund.
4. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammen av utdanningen?
Masterutdanningen ved UiA/SSHF(Sørlandet sykehus HF) fungerer svært godt, og har vært i full drift kun som masterløp siden 2012, se også uttalelser i punkt 1. Ved å la den vitenskapelige delen av masterløpet være integrert allerede fra 1. semester modnes studentene i takt med det de for øvrig lærer, og alt ligger godt til rette for gjennomføring av masteroppgaven. Det at de ved UiA/SSHF skriver sin masteroppgave i siste semester (kombinasjon praksis/ skrivetid) gjør at det er mulig for alle å gjennomføre oppgaven til normert tid.
Vi er flere i styret i ANSF Aust –Agder som har gjennomført løpet, og er svært glad for at det ikke var et alternativ å utelate masteroppgaven. Vi mener vi fikk gode rammer for gjennomføring av oppgaven.
Praksis: vi mener at praksis godt kan økes – 30 uker synes vi er et minimum. Det er ønskelig med mer praksis, vet f.eks. at OsloMet har 39 uker praksis, det burde være et mål. Simulering kan gjennomføres både i praksis og på skolen, slik at disse kravene ivaretas best mulig. Her er det rom for lokale tilpasninger, autonomien ivaretas.
5. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Vi mener at læringsutbyttene beskriver konkret og detaljert hva som må ligge som en standardføring. Vi ser også at dette er sett i forhold til Norsk Standard for anestesi og grunnlagsdokumentet for anestesisykepleiere.
6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje ?
Vi mener de fleste områder er meget godt ivaretatt, men viser til punkt punkt 2 om brukernes behov for ivaretakelse. For øvrig veldig konkrete og gode retningslinjer for å legge opp et utdanningsløp. Kravene til læringsutbytte ligger på masternivå. Det er derfor underlig at det skal legges til rette for «avstigning».
7. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Viser til punkt 4 der dette er beskrevet. Hvis en skulle øke timetallet, kan det gjøres på ulikt vis på de ulike utdanningsstednene utfra autonomiprisnippet, men siden dette er et praktisk yrke må man legge rikelig vekt på at praksis er godt dekket i utdanningen. Det vil nødvendigvis bli ulik praksis utfra de ulike behandlingsnivåene, men der det ikke er mulig å få opplæring i speislle pasientgrupper, slik som anestesi til barn, må dette kunne tilbys på andre steder. UiA/SSHF har løst det med å la studenter som skal til Flekkefjord få all sin praksis i Kristiansand og Arendal, da har de et godt
grunnlag for å håndtere det de møter i Flekkfjord når de er ferdige.
8. Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen?
ANSF Aust – Agder mener at krav til klinisk praksis MÅ spesifiseres i retningslinjen. Minimum 2 års relevant praksis fra sengepost, evt. akuttmottak el lign. må være et minstekrav.
Utdanningen som den er i dag er lagt opp til at studenten må inneha kvalifikasjoner som krever praksis fra somatikk/akuttklinikker. Studenter rett fra bachelor-studiet, mangler selvstendig erfaring med f.eks. venekanylering, intravenøs behandling, erfaring med observasjon av pasienter i sengepost og håndtering av ulike situasjoner. Dette er kunnskaper som krever modning og erfaring. En helt nyutdannet sykepleier mangler forutsetninger for å ha utviklet det «kliniske blikket», de har ikke rukket å opparbeide erfaring med å vurdere pasienter klinisk, noe som er essensielt i anestesifaget. Det tar også tid å bli trygg på rent praktiske prosedyrer, en anestesisykepleier må kunne utføre disse prosedyrer raskt og ofte i stressende situasjoner hvis pasienten er ustabil..
Det vil si at hvis vi som utdanningssted skal starte med å lære opp helt ferske sykepleiere, vil mye av avsatt tid i praksis gå med til opplæring i elementære sykepleieroppgaver. Da vil vi miste helt nødvendig tid som egentlig skulle være brukt til praktisk anestesiopplæring. Anestesifaget er så spesialisert, og ligner lite på de andre spesialsykepleierfunksjonene. Tiden som er avsatt til praksis må være knyttet til anestesiarbeid, og ikke til opplæring i elementære ferdigheter. Hvor godt grunnlag kan en helt nyutdannet anestesisykepleier, uten tidligere erfaring som sykepleier, forventes ha? Hvis den nyutdannede anestesisykepleier mangler det kliniske blikket, kan det være avgjørende for utfallet av en livstruende situasjon, hvor pasientens tilstand raskt forverres, og det kan stå om minutter.
Vi som skal være veiledere, forventer at studentene som vi skal lære opp i praksis, har slike elementære kunnskaper på plass før de begynner hos oss. Dette må komme frem i retningslinjen. Utdanningsstedene må vite hvilken kompetanse de må se etter i tillegg til kravet til karakterer. Ved UiA er det merkantilt personell som styrer mye av prosessen, og de gjør som de blir bedt om, altså vektlegging av karakterene. De har ingen kunnskap om hva en anestesisykepleier driver med og forståelsen for hva som må være med i vurderingen ved opptak av studenten. Da må retningslinjene legge føringene for hva som må være til stede, eks. tidligere arbeidserfaring i tillgg til karakterene.
I tillegg har vi en kjepphest som vi mener må ligge i føringene:
Praksislærerne i klinikk må være knyttet til praksis og ikke bare til akademia. De innehar den siste oppdaterte kunnskap i praksisfeltet og kan relatere til praksis i mye større grad enn en som kun er ansatt ved skolen.
9. Vi ber høringsinstansene vurdere hvorvidt avslutning av utdanningen etter 90 studiepoeng vil ivareta kompetansebehovene i tjenestene i tilstrekkelig grad?
90 studiepoeng vil gi studenten fullverdig praktisk opplæring, men studenten vil likevel mangle modningsfaget som en masteroppgave faktisk er. Det vil kunne bli vanskelig for fremtidige sykepleiere med kun 90 studiepoeng å veilede en masterstudent på deres nivå, og vil skape faglige skiller over tid. Det vil også være vanskelig for en uten mastergrad å drive fagutvikling på rette faglige nivå, da det allerede i dag ivaretas av stort sett masterutdannede sykepleiere landet rundt. Mange av dem som har denne type stilling tar påbygging til master eller tar andre typer mastergrader mens de er i jobb for å tilfredsstille behovet for kunnskap mht prosjektarbeid, prosedyrearbeid mm. Mange sykehus setter også dette som et krav for å innha en slik stilling.
ANSF Aust – Agder mener at det er forstemmende at det arbeidet anestesykepleiernes fagorgansisasjon har jobbet for i mange tiår, nemlig å heve kompetanse hos sine spesialsykepleiere, og sikre at utdanningen tilfredsstiller de kvalitetsmål som stilles fra tjenestene vi betjener, nå settes under press. Faggruppa har i alle år hatt et sterkt faglig fokus, og har ligget i forkant i sykepleiersammenheng for å forbedre og videreutvikle utdanning og kompetanse(eks. spesialistgodkjenning). Forslaget om og mulighet for en todelt utdanning er med på undervurdere det arbeidet som har vært gjort over mange år.
På sykepleiernes vegne(dette gjelder også generelt) mener vi at det er en selvfølge at sykepleierutdanningen er fremtidsrettet, og skal sidestilles med tilsvarende utdanninger( eks. ingeniør- og lektorutdanning), dvs. at utdanningsløpet følger gradssystemet: bachelor à mastergrad à PhD. Fremtidens sykepleiere ønsker ikke å bli avspist med en halveis løsning, det ser man allerede i dag.
10. Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene som nevnt ovenfor ivaretatt i retningslinjene.
Det er ikke enkelt å tilrettegge for felles tema – kanskje bortsett fra vitenskapelig metode og lignende teoretiske fag. Noen fag kan selvfølgelig samkjøres i enkelte timer, men hovedsaken er at svært mye må skje parallelt, til det er retningene for ulike. Intensiv – og anestesiutdanning er vel de som ligger hverandre nærmest, og kan ha noe undervisning sammen. Rethos-gruppa er også tydelig på hva som er mulig å legge opp til av fellesfag.
Med vennlig hilsen og på vegne av
Anestesisykepleierne NSF, avd. tidl. Aust-Agder
v/ Karin Gabrielsen, lokalgruppeleder. Anestesisykepleier, mastergrad i anestesisykepleie UiA(2016), Sørlandet sykehus, Arendal, anestesiavdelingen.
Med vennlig hilsen
og på vegne av
og på vegne av