Høring – RETHOS – Forskrift om nasjonal retningslinje for anestesisykepleierutdanning
Høringssvar fra Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid, Fakultet for helsevitenskap, OsloMet – storbyuniversitetet
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Tittelen på forskriften er «Retningslinje for anestesisykepleierutdanning». Læringsutbyttene er lagt på nivå 7: Master (2. syklus). Retningslinjens tittel bør gjenspeile det og gjelde for masterutdanning i anestesisykepleie.
Programgruppen vurderer at tjenestenes kompetansebehov, og dermed anestesisykepleiernes fagområde, er utvidet og tjenestene og oppgaver er blitt mer komplekse. Anestesisykepleierens funksjon er preget av stor grad av selvstendighet og ansvar i pasientbehandlingen. Med mulighet til å avslutte studiet etter 90 studiepoeng, vil disse spesialsykepleierne i for liten grad ha kunnskap og ferdighet til å utvikle faget videre, være kritisk til forskning og dermed ikke være kompetente til å delta i forskningsprosjekter innen eget fag. Det er viktig at masteroppgaven er integrert i utdanningen som helhet, og at studenten uten det selvstendige arbeidet vil mangle en viktig erfaring og operasjonalisering av sin kompetanse innenfor faget.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Læringsutbyttene er noen steder svært detaljerte på bruk av teknikker, ferdigheter og pedagogiske metoder med utgangpunkt i det som benyttes i dag. Dette vil kunne endre seg over tid og bør heller formuleres mer overordnet.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Læringsutbyttene er noen steder svært detaljerte på bruk av teknikker, ferdigheter og metoder. § 8 b presiserer «gjennomføre ulike anestesimetoder som … regional anestesi.» Det er vel ikke vanlig at anestesisykepleier gjennomfører anleggelse av regional anestesi. Metoder for tilgang for væskebehandling vil kunne endre seg over tid og bør heller formuleres mer overordnet. Det spesifiseres intraossøs og ultralydveiledet tilgang i § 8 i. Det varierer mellom praksissteder i hvilken grad slike metoder brukes og hvilke yrkesgrupper som har ansvar for dem, og det er ikke realistisk at alle studenter skal oppnå slike avanserte tekniske ferdigheter. Beskrivelsen av områder for praksis og minimums antall for simulering hvert semester er også for detaljert og bindende. Se svar til spørsmål 7.
4. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammen av utdanningen?
Læringsutbyttebeskrivelsene har et meget høyt ambisjonsnivå, for eksempel § 13 b: har avansert kunnskap om kommunikasjon og samhandling på individ-, gruppe- og organisasjonsnivå. For å oppnå avansert kunnskap innen dette, kreves det så mye tid at det vil kunne fortrenge mer fagspesifikk teoretisk kunnskap.
5. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Den er i stor grad ivaretatt, men er noen steder urealistisk med hensyn til kompetanse, for eksempel «gjennomføre ulike anestesimetoder som … regional anestesi (§ 8 b) og ultralydveiledet tilgang (§ 8 i) . Det er ikke vanlig, sett i et nasjonalt perspektiv, at anestesisykepleier gjennomfører anleggelse av regional anestesi og ultralydveiledet teknikk.
6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Forslaget til forskrift er grundig og dekker alle typer kompetanse som forventes av anestesisykepleiere.
7. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Detaljeringsnivået på praksis reduserer rommet for lokal tilpasning. I forslag til retningslinjen står det: «Som et minimum kreves at kandidatene får erfaring med anestesi ved ulike kirurgiske metoder som større bløtdels-, ortopedisk-, obstetrisk-, øre-nese-hals-kirurgi og anestesi ved ulike undersøkelser og behandlinger.» Vi anser det som unødvendig å spesifisere, ortopedi, obstetrikk og øre-nese-hals-kirurgi. Fokus bør heller rettes mot anestesisykepleierens eget fag og ulike anestesimetoder samt kirurgiske teknikker som gir konsekvenser for anestesien, for eksempel intravenøs anestesi, gass anestesi, regionalanestesi, dyp sedasjon, anestesi uten tilgang til hodet, laparoskopi, sectio og øyeblikkelig hjelp.
Stadig omorganisering av spesialisthelsetjenesten gjør at formuleringene som er foreslått, kan gjøre det vanskelig for enkelte utdanningsinstitusjoner og praksissteder å gi studentene nødvendig praksis.
Vi stiller spørsmål ved om det er hensiktsmessig å bestemme et minimum antall dager med simulering. Dette vil låse utdanningsinstitusjonene til en spesifikk pedagogisk metode. Med tiden vil kanskje andre metoder bli like aktuelle.
8. Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen?
Ja, uten klinisk praksis før utdanningsstart vil studentene trenge lenger tid og mye tettere oppfølging enn det det er anledning til å gi. Vi anbefaler at forskriften presiserer minimum to års klinisk praksis som sykepleier fra spesialisthelsetjenesten.
9. Vi ber høringsinstansene vurdere hvorvidt avslutning av utdanningen etter 90 studiepoeng vil ivareta kompetansebehovene i tjenestene i tilstrekkelig grad?
Nei, vi mener at avslutning av utdanningen etter 90 studiepoeng IKKE vil ivareta kompetansebehovene i tjenestene i tilstrekkelig grad. Se for øvrig svar til spørsmål 1.
10. Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene som nevnt ovenfor ivaretatt i retningslinjene.
Det fremgår ikke av forslaget at vitenskapsteori og metode, kommunikasjon, tverrprofesjonell samhandling, innovasjon og pasientsikkerhet er felles temaer og innhold for utdanningene som inngår i RETHOS 3. Nåværende rammeplan for anestesisykepleie beskriver «sykepleiefaglig fordypning og samfunnsvitenskapelige emner» og deler av «medisinske og naturvitenskapelige emner som felles emner». Vitenskapsteori og metode, kommunikasjon, tverrprofesjonell samhandling, innovasjon og pasientsikkerhet bør kunne videreføres som felles emner for alle utdanningene.
Andre kommentarer/innspill:
Det brukes bred kunnskap i § 7 o. Bred kunnskap brukes på bachelornivå, 1. syklus, og vi bør vel kunne forvente inngående kunnskap om anestesisykepleierens rolle ved beredskap- og krisehåndtering ved større ulykker, terror og i krigs- og katastrofeområder. Skillet mellom digitalt og analogt utstyr er ikke hensiktsmessig. Det aller meste av utstyr for monitorering og dokumentasjon er i dag digitalt, og kompetanseområdet avansert medisinsk teknologi og kunnskap om avansert medisinsk utstyr burde være dekkende.
Høringssvar fra Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid, Fakultet for helsevitenskap, OsloMet – storbyuniversitetet
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Tittelen på forskriften er «Retningslinje for anestesisykepleierutdanning». Læringsutbyttene er lagt på nivå 7: Master (2. syklus). Retningslinjens tittel bør gjenspeile det og gjelde for masterutdanning i anestesisykepleie.
Programgruppen vurderer at tjenestenes kompetansebehov, og dermed anestesisykepleiernes fagområde, er utvidet og tjenestene og oppgaver er blitt mer komplekse. Anestesisykepleierens funksjon er preget av stor grad av selvstendighet og ansvar i pasientbehandlingen. Med mulighet til å avslutte studiet etter 90 studiepoeng, vil disse spesialsykepleierne i for liten grad ha kunnskap og ferdighet til å utvikle faget videre, være kritisk til forskning og dermed ikke være kompetente til å delta i forskningsprosjekter innen eget fag. Det er viktig at masteroppgaven er integrert i utdanningen som helhet, og at studenten uten det selvstendige arbeidet vil mangle en viktig erfaring og operasjonalisering av sin kompetanse innenfor faget.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Læringsutbyttene er noen steder svært detaljerte på bruk av teknikker, ferdigheter og pedagogiske metoder med utgangpunkt i det som benyttes i dag. Dette vil kunne endre seg over tid og bør heller formuleres mer overordnet.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Læringsutbyttene er noen steder svært detaljerte på bruk av teknikker, ferdigheter og metoder. § 8 b presiserer «gjennomføre ulike anestesimetoder som … regional anestesi.» Det er vel ikke vanlig at anestesisykepleier gjennomfører anleggelse av regional anestesi. Metoder for tilgang for væskebehandling vil kunne endre seg over tid og bør heller formuleres mer overordnet. Det spesifiseres intraossøs og ultralydveiledet tilgang i § 8 i. Det varierer mellom praksissteder i hvilken grad slike metoder brukes og hvilke yrkesgrupper som har ansvar for dem, og det er ikke realistisk at alle studenter skal oppnå slike avanserte tekniske ferdigheter. Beskrivelsen av områder for praksis og minimums antall for simulering hvert semester er også for detaljert og bindende. Se svar til spørsmål 7.
4. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammen av utdanningen?
Læringsutbyttebeskrivelsene har et meget høyt ambisjonsnivå, for eksempel § 13 b: har avansert kunnskap om kommunikasjon og samhandling på individ-, gruppe- og organisasjonsnivå. For å oppnå avansert kunnskap innen dette, kreves det så mye tid at det vil kunne fortrenge mer fagspesifikk teoretisk kunnskap.
5. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Den er i stor grad ivaretatt, men er noen steder urealistisk med hensyn til kompetanse, for eksempel «gjennomføre ulike anestesimetoder som … regional anestesi (§ 8 b) og ultralydveiledet tilgang (§ 8 i) . Det er ikke vanlig, sett i et nasjonalt perspektiv, at anestesisykepleier gjennomfører anleggelse av regional anestesi og ultralydveiledet teknikk.
6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Forslaget til forskrift er grundig og dekker alle typer kompetanse som forventes av anestesisykepleiere.
7. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Detaljeringsnivået på praksis reduserer rommet for lokal tilpasning. I forslag til retningslinjen står det: «Som et minimum kreves at kandidatene får erfaring med anestesi ved ulike kirurgiske metoder som større bløtdels-, ortopedisk-, obstetrisk-, øre-nese-hals-kirurgi og anestesi ved ulike undersøkelser og behandlinger.» Vi anser det som unødvendig å spesifisere, ortopedi, obstetrikk og øre-nese-hals-kirurgi. Fokus bør heller rettes mot anestesisykepleierens eget fag og ulike anestesimetoder samt kirurgiske teknikker som gir konsekvenser for anestesien, for eksempel intravenøs anestesi, gass anestesi, regionalanestesi, dyp sedasjon, anestesi uten tilgang til hodet, laparoskopi, sectio og øyeblikkelig hjelp.
Stadig omorganisering av spesialisthelsetjenesten gjør at formuleringene som er foreslått, kan gjøre det vanskelig for enkelte utdanningsinstitusjoner og praksissteder å gi studentene nødvendig praksis.
Vi stiller spørsmål ved om det er hensiktsmessig å bestemme et minimum antall dager med simulering. Dette vil låse utdanningsinstitusjonene til en spesifikk pedagogisk metode. Med tiden vil kanskje andre metoder bli like aktuelle.
8. Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen?
Ja, uten klinisk praksis før utdanningsstart vil studentene trenge lenger tid og mye tettere oppfølging enn det det er anledning til å gi. Vi anbefaler at forskriften presiserer minimum to års klinisk praksis som sykepleier fra spesialisthelsetjenesten.
9. Vi ber høringsinstansene vurdere hvorvidt avslutning av utdanningen etter 90 studiepoeng vil ivareta kompetansebehovene i tjenestene i tilstrekkelig grad?
Nei, vi mener at avslutning av utdanningen etter 90 studiepoeng IKKE vil ivareta kompetansebehovene i tjenestene i tilstrekkelig grad. Se for øvrig svar til spørsmål 1.
10. Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene som nevnt ovenfor ivaretatt i retningslinjene.
Det fremgår ikke av forslaget at vitenskapsteori og metode, kommunikasjon, tverrprofesjonell samhandling, innovasjon og pasientsikkerhet er felles temaer og innhold for utdanningene som inngår i RETHOS 3. Nåværende rammeplan for anestesisykepleie beskriver «sykepleiefaglig fordypning og samfunnsvitenskapelige emner» og deler av «medisinske og naturvitenskapelige emner som felles emner». Vitenskapsteori og metode, kommunikasjon, tverrprofesjonell samhandling, innovasjon og pasientsikkerhet bør kunne videreføres som felles emner for alle utdanningene.
Andre kommentarer/innspill:
Det brukes bred kunnskap i § 7 o. Bred kunnskap brukes på bachelornivå, 1. syklus, og vi bør vel kunne forvente inngående kunnskap om anestesisykepleierens rolle ved beredskap- og krisehåndtering ved større ulykker, terror og i krigs- og katastrofeområder. Skillet mellom digitalt og analogt utstyr er ikke hensiktsmessig. Det aller meste av utstyr for monitorering og dokumentasjon er i dag digitalt, og kompetanseområdet avansert medisinsk teknologi og kunnskap om avansert medisinsk utstyr burde være dekkende.