Høringssvar fra Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Operasjons- og Intensivklinikken:
Generelle betraktningerVårt behov for å ha dyktige sykepleiere speiler seg ikke alltid i utdanningsinstitusjonenes utvelgelse av sykepleiere til videreutdanning. Det er derfor ønskelig med en opptaksordning som gir ekstra poeng for lenger relevant praksis enn 2 år.
Vi ser utfordringer med at studentene etter 18 mnd. praksis/teoretisk opplæring, avslutter studiet med 6 mnd. med rein teori for å fullføre masterutdanningen. Anestesisykepleie er et praktisk fag (med et stort teoretisk grunnlag) og vi forventer å måtte ha utstrakt re-opplæring av nyutdannede anestesisykepleiere om de har vært 6 måneder borte fra praktisk fagutøvelse.
Mangler ved dagens forskrift
Det er viktig å legge til rette for forskning innenfor fagfeltet. Det er ønskelig med forskriftsfestet rett til å kunne ta mastergrad for ferdigutdannede anestesisykepleiere uten å måtte ta hele studiet på nytt. Det vil i praksis si at man godkjenner tidligere utført anestesisykepleieteori og praksis inn i dagens utdanningsløp. Utdanningsplanene før masterstudiene hadde like mye eller mer praksis og teori enn man har i dagens studieløp og bør derfor godkjennes som likeverdig med dagens innhold.
Det bør vurderes om man skal forskriftsfeste en rutine for godkjenning av utenlandsk anestesisykepleierutdanning og hvem som skal gjøre det.
Kapittel 9, § 26. Studiets oppbygning.
Studiet bør følge den teknologiske utviklingen og tilby tilrettelegging for digital undervisning for å nå studentene i distriktene.
Slik vi ser det er utdanningsinstitusjonene i liten grad lydhør for praksis-arenaenes meninger rundt videreutdanningen av anestesisykepleiere. De oppleves som lite forutsigbar i sin administrering av opptak og utdanning, i og med at endringer gjøres raskt og uten at de får vurdere konsekvensene av det. Derfor ser vi behov for at forskriften i stor grad detaljstyrer viktige aspekter rundt opptak og drift av utdanningen.
Det er en forutsetning for å kunne bli anestesisykepleier i løpet av a 18 mnd. (30 uker praksis) at man kan grunnleggende sykepleie, derfor er kravet om to års relevant erfaring helt nødvendig å få med i forskriften. Spesifisert krav om minimum 2 år klinisk praksis før opptak til utdanninga bør derfor være et krav.
Uheldig at det åpnes opp for både et 90 studiepoeng løp og et 120 studiepoeng løp. Det bør være et masterforløp på 120 studiepoeng.
For utøvelsen av anestesisykepleie er det, ikke nødvendig med fullført mastergrad. Vi stiller oss bak muligheten for at studentene kan få godkjent anestesisykepleieutdanning etter 18 mnd.
På vegne av fagmiljøet ved anestesi Tromsø, Narvik og Harstad
Rita Pernille Martnes
Innspill fra Forsknings- og utdanningssenteret, Klinisk utdanningsavdeling:
§ 2 Formål med utdanningen:
Dersom en beslutter en forskrift som legger til rette for både en 90 og 120 studiepoengs utdanning, bør forskjellene i formålet komme tydeligere frem. Ulikheten i fag- roller og ansvarsområder bør også tydeliggjøres i forskriften.
§ 3 Kompetanseområder:
Viktig at «Anestesisykepleie som profesjon» kommer frem og står først i kompetanseområdene. Det fremhever og tydeliggjør fag og profesjon tidlig i forskriften.
Omfanget/vekting av kompetanseområdene bør synkroniseres i utdanninginstitusjonene. Dette for å standardisere tematikker og sluttkompetansen. Dette vil også sikre et mer nasjonalt likeverdig nivå, nos om er sentralt.
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Utkastet vurderes til å være et godt arbeid. Det ivaretar og tydeliggjør det fagspesifikke i anestesisykepleie. Utkastet har godt språk, som varierer mellom det konkrete og det overordnede. Utkastet vurderes til å være i tråd med tjenestens fremtidige kompetansebehov.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Det vurderes til å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Detaljeringen vurderes som bra. Den synliggjør anestesisykepleierens fag- og ansvarsområder nå og for fremtiden. Detaljeringen oppleves som sentralt, fornuftig og romslig, slik at den ikke står i veien for lokal autonomi. Erfaringer viser at utdanningsinstitusjonene i liten grader lydhør for praksis-arenaenes meninger rundt utdanningen av anestesisykepleiere. De oppleves som lite forutsigbar i sin administrering av opptak og utdanning. Endringer kan gjøres raskt og uten at konsekvensene vurderes. Derfor er det viktig at forskriften i stor grad detaljstyrer viktige aspekter i utdanningen.
4. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammen av utdanningen?
For å kunne gjennomføre omfanget av utdanningen, bør det vedtas en forskrift som underbygger 120 poengs masterutdanning i tråd med Bolognaavtalen.
5. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Med bakgrunn i at kompetanseområder og læringsutbytter ikke er beskrevet omfanget/vektig av, blir det utfordrende å vurdere om en nasjonal standardisering er ivaretatt. Ulik omfang/vekting av kompetanseområder og læringsutbytter kan medføre ulik sluttkompetanse hos kandidatene. Likeverdige utdanningstilbud med lik sluttkompetanse bør sikres, uavhengig av utdanningsinstitusjon og geografisk tilknytning.
6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Det savnes «etikk» i § 3 Kompetanseområder.
7. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Viktig med minimumskrav i klinisk praksis, der simulering er et supplement og utenom. 30 uker a 30 timer i klinisk praksis kan ikke reduseres. Dersom forskriften åpnes for utdanning både på 90 og 120 studiepoeng, må det fremkomme at samtlige praksisuker gjennomføres innenfor 90 studiepoeng.
8. Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen?
Ja. Det bør være krav om minimum 2 år klinisk relevant erfaring som sykepleier før opptak til utdanningen. Innenfor «relevant» bør det være krav om erfaring fra somatikk.
9. Vi ber høringsinstansene vurdere hvorvidt avslutning av utdanningen etter 90 studiepoeng vil ivareta kompetansebehovene i tjenestene i tilstrekkelig grad?
Med bakgrunn i at kompetanseområder og læringsutbytter ikke er beskrevet omfanget/vekting av, blir det utfordrende å vurdere om utdanningen er gjennomførbar innenfor rammen på 90 og 120 studiepoeng. Ulik omfang/vekting av kompetanseområder og læringsutbytter kan medføre ulik sluttkompetanse hos kandidatene. Likeverdige utdanningstilbud med lik sluttkompetanse bør sikres, uavhengig av utdanningsinstitusjon og geografisk tilknytning. For å kunne gjennomføre omfanget av utdanningen, bør det vedtas en forskrift som underbygger 120 poengs masterutdanning i tråd med Bolognaavtalen.
Det kan bli problematisk å ivareta kompetansebehovene i tjenesten ved avslutning av utdanningen etter 90 studiepoeng. De kandidater som avslutter etter 90 studiepoeng får for lav sluttkompetanse i kritisk lesning, analyse og forskningsmetodikk generelt, noe som er sentralt for en spesialsykepleier i dagens helsetjeneste.
10. Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene som nevnt ovenfor ivaretatt i retningslinjene.
Nei. Det bør være lik ordlyd/krav på felles temaer. Blant annet bør det være like kompetanseområder og læringsutbytter for de siste 30 studiepoeng. Eks. innen vitenskapsteori og forskningsmetode) . Noe annet virker unaturlig og uklart. Andre temaer og læringsutbyttebeskrivelser som bør være felles i samtlige ABIOK-forskrifter er. Eks. kommunikasjon, tverrprofesjonelt, samhandling, etikk, lovverk (inkl. barn som pårørende) og pasientsikkerhet.
Generelle betraktningerVårt behov for å ha dyktige sykepleiere speiler seg ikke alltid i utdanningsinstitusjonenes utvelgelse av sykepleiere til videreutdanning. Det er derfor ønskelig med en opptaksordning som gir ekstra poeng for lenger relevant praksis enn 2 år.
Vi ser utfordringer med at studentene etter 18 mnd. praksis/teoretisk opplæring, avslutter studiet med 6 mnd. med rein teori for å fullføre masterutdanningen. Anestesisykepleie er et praktisk fag (med et stort teoretisk grunnlag) og vi forventer å måtte ha utstrakt re-opplæring av nyutdannede anestesisykepleiere om de har vært 6 måneder borte fra praktisk fagutøvelse.
Mangler ved dagens forskrift
Det er viktig å legge til rette for forskning innenfor fagfeltet. Det er ønskelig med forskriftsfestet rett til å kunne ta mastergrad for ferdigutdannede anestesisykepleiere uten å måtte ta hele studiet på nytt. Det vil i praksis si at man godkjenner tidligere utført anestesisykepleieteori og praksis inn i dagens utdanningsløp. Utdanningsplanene før masterstudiene hadde like mye eller mer praksis og teori enn man har i dagens studieløp og bør derfor godkjennes som likeverdig med dagens innhold.
Det bør vurderes om man skal forskriftsfeste en rutine for godkjenning av utenlandsk anestesisykepleierutdanning og hvem som skal gjøre det.
Kapittel 9, § 26. Studiets oppbygning.
Studiet bør følge den teknologiske utviklingen og tilby tilrettelegging for digital undervisning for å nå studentene i distriktene.
Slik vi ser det er utdanningsinstitusjonene i liten grad lydhør for praksis-arenaenes meninger rundt videreutdanningen av anestesisykepleiere. De oppleves som lite forutsigbar i sin administrering av opptak og utdanning, i og med at endringer gjøres raskt og uten at de får vurdere konsekvensene av det. Derfor ser vi behov for at forskriften i stor grad detaljstyrer viktige aspekter rundt opptak og drift av utdanningen.
Det er en forutsetning for å kunne bli anestesisykepleier i løpet av a 18 mnd. (30 uker praksis) at man kan grunnleggende sykepleie, derfor er kravet om to års relevant erfaring helt nødvendig å få med i forskriften. Spesifisert krav om minimum 2 år klinisk praksis før opptak til utdanninga bør derfor være et krav.
Uheldig at det åpnes opp for både et 90 studiepoeng løp og et 120 studiepoeng løp. Det bør være et masterforløp på 120 studiepoeng.
For utøvelsen av anestesisykepleie er det, ikke nødvendig med fullført mastergrad. Vi stiller oss bak muligheten for at studentene kan få godkjent anestesisykepleieutdanning etter 18 mnd.
På vegne av fagmiljøet ved anestesi Tromsø, Narvik og Harstad
Rita Pernille Martnes
Innspill fra Forsknings- og utdanningssenteret, Klinisk utdanningsavdeling:
§ 2 Formål med utdanningen:
Dersom en beslutter en forskrift som legger til rette for både en 90 og 120 studiepoengs utdanning, bør forskjellene i formålet komme tydeligere frem. Ulikheten i fag- roller og ansvarsområder bør også tydeliggjøres i forskriften.
§ 3 Kompetanseområder:
Viktig at «Anestesisykepleie som profesjon» kommer frem og står først i kompetanseområdene. Det fremhever og tydeliggjør fag og profesjon tidlig i forskriften.
Omfanget/vekting av kompetanseområdene bør synkroniseres i utdanninginstitusjonene. Dette for å standardisere tematikker og sluttkompetansen. Dette vil også sikre et mer nasjonalt likeverdig nivå, nos om er sentralt.
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Utkastet vurderes til å være et godt arbeid. Det ivaretar og tydeliggjør det fagspesifikke i anestesisykepleie. Utkastet har godt språk, som varierer mellom det konkrete og det overordnede. Utkastet vurderes til å være i tråd med tjenestens fremtidige kompetansebehov.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Det vurderes til å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Detaljeringen vurderes som bra. Den synliggjør anestesisykepleierens fag- og ansvarsområder nå og for fremtiden. Detaljeringen oppleves som sentralt, fornuftig og romslig, slik at den ikke står i veien for lokal autonomi. Erfaringer viser at utdanningsinstitusjonene i liten grader lydhør for praksis-arenaenes meninger rundt utdanningen av anestesisykepleiere. De oppleves som lite forutsigbar i sin administrering av opptak og utdanning. Endringer kan gjøres raskt og uten at konsekvensene vurderes. Derfor er det viktig at forskriften i stor grad detaljstyrer viktige aspekter i utdanningen.
4. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammen av utdanningen?
For å kunne gjennomføre omfanget av utdanningen, bør det vedtas en forskrift som underbygger 120 poengs masterutdanning i tråd med Bolognaavtalen.
5. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Med bakgrunn i at kompetanseområder og læringsutbytter ikke er beskrevet omfanget/vektig av, blir det utfordrende å vurdere om en nasjonal standardisering er ivaretatt. Ulik omfang/vekting av kompetanseområder og læringsutbytter kan medføre ulik sluttkompetanse hos kandidatene. Likeverdige utdanningstilbud med lik sluttkompetanse bør sikres, uavhengig av utdanningsinstitusjon og geografisk tilknytning.
6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Det savnes «etikk» i § 3 Kompetanseområder.
7. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Viktig med minimumskrav i klinisk praksis, der simulering er et supplement og utenom. 30 uker a 30 timer i klinisk praksis kan ikke reduseres. Dersom forskriften åpnes for utdanning både på 90 og 120 studiepoeng, må det fremkomme at samtlige praksisuker gjennomføres innenfor 90 studiepoeng.
8. Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen?
Ja. Det bør være krav om minimum 2 år klinisk relevant erfaring som sykepleier før opptak til utdanningen. Innenfor «relevant» bør det være krav om erfaring fra somatikk.
9. Vi ber høringsinstansene vurdere hvorvidt avslutning av utdanningen etter 90 studiepoeng vil ivareta kompetansebehovene i tjenestene i tilstrekkelig grad?
Med bakgrunn i at kompetanseområder og læringsutbytter ikke er beskrevet omfanget/vekting av, blir det utfordrende å vurdere om utdanningen er gjennomførbar innenfor rammen på 90 og 120 studiepoeng. Ulik omfang/vekting av kompetanseområder og læringsutbytter kan medføre ulik sluttkompetanse hos kandidatene. Likeverdige utdanningstilbud med lik sluttkompetanse bør sikres, uavhengig av utdanningsinstitusjon og geografisk tilknytning. For å kunne gjennomføre omfanget av utdanningen, bør det vedtas en forskrift som underbygger 120 poengs masterutdanning i tråd med Bolognaavtalen.
Det kan bli problematisk å ivareta kompetansebehovene i tjenesten ved avslutning av utdanningen etter 90 studiepoeng. De kandidater som avslutter etter 90 studiepoeng får for lav sluttkompetanse i kritisk lesning, analyse og forskningsmetodikk generelt, noe som er sentralt for en spesialsykepleier i dagens helsetjeneste.
10. Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene som nevnt ovenfor ivaretatt i retningslinjene.
Nei. Det bør være lik ordlyd/krav på felles temaer. Blant annet bør det være like kompetanseområder og læringsutbytter for de siste 30 studiepoeng. Eks. innen vitenskapsteori og forskningsmetode) . Noe annet virker unaturlig og uklart. Andre temaer og læringsutbyttebeskrivelser som bør være felles i samtlige ABIOK-forskrifter er. Eks. kommunikasjon, tverrprofesjonelt, samhandling, etikk, lovverk (inkl. barn som pårørende) og pasientsikkerhet.