Høringsuttalelse - Forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for kreftsykepleieutdanning
Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) har pasienter med lungekreft til behandling på våre rehabiliteringsinstitusjoner. LHL er opptatt av at helsepersonell har best mulig kompetanse og har derfor noen merknader til forskriften.
Utviklingen innenfor medisinsk behandling krever høyt kvalifisert helsepersonell på alle områder. Kreftbehandlingen vil ytterligere utvikle seg i retning av mer avansert og spesialisert behandling. Av forskriften fremgår det at utdanningen i kreftsykepleie skal gi avansert kompetanse i sykepleie til pasienter med kreftsykdom. Det er derfor vanskelig å forstå begrunnelsen for at det ikke skal kreves utdanning på masternivå for å bli kreftsykepleier.
Utviklingen innenfor kreftbehandling er at færre dør og flere lever med kreft i mange år etter primærbehandling, de såkalte kreft overlevere. Disse er i liten grad omtalt i retningslinjene, men er en stor pasientgruppe som skal følges over mange år. Denne gruppens behov vil stille store krav til kompetanse hos helsepersonellet som skal følge dem opp. Ikke bare medisinsk kompetanse men også råd, støtte og veiledning generelt. I tillegg blir også medisinen mer spesialisert og fragmentert. Det stiller krav til meget god kompetanse på samhandling, endringsprosesser, og velferdsteknologi.
Et krav om master i kreftsykepleie for å kunne arbeide som kreftsykepleier vil gi trygge og kompetente kreftsykepleiere og dermed bidra til bedre kreftbehandling. En mulighet til å «hoppe» av utdanningen etter 60 studiepoeng vil kunne undergrave tilliten til at en kreftsykepleier har tilstrekkelig kompetanse. Fra et brukerperspektiv vil det det også kunne stilles spørsmål ved om en kreftsykepleier med halvfullført master er like kvalifisert som en med fullført masterløp.
Ellers stiller LHL seg bak høringsinnspillene til Kreftforeningen og Norsk Sykepleierforbund.
Landsforeningen for hjerte- og lungesyke (LHL) har pasienter med lungekreft til behandling på våre rehabiliteringsinstitusjoner. LHL er opptatt av at helsepersonell har best mulig kompetanse og har derfor noen merknader til forskriften.
Utviklingen innenfor medisinsk behandling krever høyt kvalifisert helsepersonell på alle områder. Kreftbehandlingen vil ytterligere utvikle seg i retning av mer avansert og spesialisert behandling. Av forskriften fremgår det at utdanningen i kreftsykepleie skal gi avansert kompetanse i sykepleie til pasienter med kreftsykdom. Det er derfor vanskelig å forstå begrunnelsen for at det ikke skal kreves utdanning på masternivå for å bli kreftsykepleier.
Utviklingen innenfor kreftbehandling er at færre dør og flere lever med kreft i mange år etter primærbehandling, de såkalte kreft overlevere. Disse er i liten grad omtalt i retningslinjene, men er en stor pasientgruppe som skal følges over mange år. Denne gruppens behov vil stille store krav til kompetanse hos helsepersonellet som skal følge dem opp. Ikke bare medisinsk kompetanse men også råd, støtte og veiledning generelt. I tillegg blir også medisinen mer spesialisert og fragmentert. Det stiller krav til meget god kompetanse på samhandling, endringsprosesser, og velferdsteknologi.
Et krav om master i kreftsykepleie for å kunne arbeide som kreftsykepleier vil gi trygge og kompetente kreftsykepleiere og dermed bidra til bedre kreftbehandling. En mulighet til å «hoppe» av utdanningen etter 60 studiepoeng vil kunne undergrave tilliten til at en kreftsykepleier har tilstrekkelig kompetanse. Fra et brukerperspektiv vil det det også kunne stilles spørsmål ved om en kreftsykepleier med halvfullført master er like kvalifisert som en med fullført masterløp.
Ellers stiller LHL seg bak høringsinnspillene til Kreftforeningen og Norsk Sykepleierforbund.