NTNU

Vi oppfatter at forslaget til retningslinjer er nokså ulike både i form og innhold. Slik vi leser forskriftene, ser vi et behov for større grad av harmonisering på flere områder for å sikre kvaliteten.

For å unngå for store forskjeller mellom de ulike utdanningsinstitusjonene, mener vi det er behov for en klargjøring i forskriftene knyttet til om mastergradene skal følge kravene i § 3 eller § 5 i forskrift om krav til mastergrad.

Gevinsten av masterkompetanse bør komme tydelig frem både i forskriftenes tittel og i formålet for alle utdanningene. Masterkompetansen bør også integreres i læringsutbyttene. Vi finner at forslaget for anestesisykepleie er det utkastet hvor kompetansen med mastergrad i størst grad er tydeliggjort og integrert i utdanningen.

Det er påfallende stor forskjell i oppbyggingen av de ulike forskriftene med tanke på både overskrifter og kapittelinndeling. Det vil være en stor fordel at disse blir likest mulig og gjenkjennbare på tvers av de ulike utdanningene.

Ferdigutdannede fra de ulike utdanningene er grupper som skal samarbeide tett i helsetjenesten. Det er derfor viktig med en felles kunnskapsbase og et felles språk. Felles kompetanseområder, som også beskrives på samme måte i de ulike forskriftene, er derfor ønskelig. Emner det er naturlig å se på her, er vitenskapsteori og metode, etikk, kommunikasjon, naturvitenskapsemnet, klinisk vurderings- og beslutningskompetanse og masteroppgaven.

Det er også store variasjoner rundt omfanget av læringsutbytter og detaljeringsnivået. Vi vil spesielt peke på at læringsutbyttebekrivelsene er svært ulike for forskning, både med tanke på kapitteloverskrift for kompetanseområdet, detaljnivå og innhold. Det er ingen faglige grunner som tilsier at dette bør være forskjellige på tvers av de fem ABIOK-utdanningene. Det kan diskuteres om detaljnivået eksempelvis på anestesisykepleie er noe høyt, mens det for operasjonssykepleie kunne vært noe mer detaljert. Slik forskriftene fremstår nå, ser det ut som om det vitenskapelige/akademiske nivået man ønsker å nå er forskjellig for de ulike utdanningene. Slik vi ser det, må ambisjonsnivået være det samme for alle utdanningene.

NTNU ønsker en mer felles beskrivelse av praksisstudiene for ABIO-utdanningene spesielt. Særlig gjelder dette lengden på praksis, da utdanningene kjøres parallelt med samme roteringsplan. Ut over dette, bør ikke forskriftene være for styrende med tanke på antall dager og timer per uke, men heller angi en totalsum for utdanningen. Det bør ikke være spesifisert hvor mange dager en skal ha simulering eller annen ikke-pasientnær praksis.

Innhold og oppbygging må bygge på og harmoniseres med bachelorutdanningen i sykepleie, slik at det blir en synlig og gjenkjennbar rød tråd fra bachelor til master i sykepleie. Læringsutbyttebeskrivelsene bør også gjenspeile dette.

NTNU mener at det flerkulturelle perspektivet bør inn i formålet til utdanningene.

Det er ønskelig med masterkompetanse i kreftsykepleie for å dekke fremtidens kompetansebehov både i spesialist- og kommunehelsetjenesten. Avansert kreftbehandling og flere kreftoverlevere stiller større krav til både spesialisert klinisk kompetanse og fagutvikling i kreftsykepleie.

NTNU fraråder mulighet for avstigning underveis i masterløpet. Vi er likevel oppmerksomme på at situasjonen er noe annerledes for kreftsykepleie enn for ABIO-utdanningene. Studenter som søker seg til kreftsykepleie har ofte ikke samme mulighetene til å få utdanningsstipend fra arbeidsgiver. Det er i dag opp til den enkelte arbeidsgiver i hvilken grad det blir gitt støtte til å gjennomføre videreutdanning i kreftsykepleie på 60 studiepoeng, og en økning til full mastergrad på 120 studiepoeng kan gjøre at det økonomiske løftet blir stort for søker. Dette er noe man må søke å finne en løsning på.

Siden dette er en masterutdanning, bør dette også gjenspeiles i navnet på forskriften. NTNU foreslår «Forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i kreftsykepleie».

Retningslinjenes kompetanseområder ivaretar pasienter med kreft på en god måte. Krav til avansert kompetanse i sykepleie til pasienter med kreftsykdom og deres pårørende er klart uttrykt gjennom læringsutbytter på masternivå for de fem kompetanseområdene formulert i §3 i retningslinjene.

Læringsutbytter presentert i kapittel 2-5 kvalifiserer til arbeid som kreftsykepleier etter 60 studiepoeng. Mastertillegget på 60 studiepoeng presentert i kapittel 6, gir kandidaten kompetanse i ett eller flere spesialiserte emner relevant for kreftsykepleie samt fordypning i kunnskapsbasert fagutvikling og forskning inkludert skriving av masteroppgaven.

Antall kreftoverlevere er en gruppe som øker, og dette er noe som i større grad bør komme til uttrykk i læringsutbyttene under kompetanseområdet «klinisk vurderings-, beslutnings- og handlingskompetanse i kreftsykepleie» i kapittel 2. Det samme gjelder fagområdet palliasjon, som kunne vært ytterligere utdypet gjennom flere læringsutbytter.

Retningslinjene er formulert generelt og overordnet, men gir en tydelig retning. På den ene siden er det positivt at dette gir rom for autonomi og lokal tilpasning. På den andre siden kan det også bidra til forskjeller i sluttkompetanse nasjonalt.

Erfaring og tilbakemelding på gjeldende rammeplan for videreutdanning i kreftsykepleie (2005) er at har vært for detaljorientert. Dette har gitt mindre mulighet for å tilpasse utdanningens innhold til endringer i pasientbehandling og nye krav til helsetjenestens utvikling og organisering. Læringsutbyttebeskrivelsene i forslag til nasjonale retningslinjer for kreftsykepleieutdanning er mindre detaljorienterte. Samtidig ivaretar retningslinjene behovet for nasjonal standardisering og tydeliggjør kreftsykepleiens funksjonsområder på et avansert nivå.

For øvrig bør alle forskrifter for ABIOK-utdanningene ha samme begrepsbruk og følge samme taksonomi i oppbygging av utdanningene.

Fordeling av læringsutbytter presentert i kapittel 2-5 som kvalifiserer til arbeid som kreftsykepleier etter 60 studiepoeng, synes både hensiktsmessig og realistisk. Mastertillegget på 60 studiepoeng, presentert i kapittel 6, gir kandidaten kompetanse i ett eller flere spesialiserte emner relevant for kreftsykepleie samt fordypning i kunnskapsbasert fagutvikling og forskning inkludert skriving av masteroppgaven. Det er spesielt viktig at det i § 16, under kunnskap, er presisert «inngående kunnskap om en aktuell analysemåte av forskningsdata og akademisk skriving», da dette vil være mulig å realisere i tilknytning til masteroppgaven.

Palliasjon kan med fordel fordeles på flere kompetanseområder. I behandling av pasienter med kreft kan overganger og skifte fra kurativ til livsforlengende og lindrende behandling være mindre tydelig. Det kan derfor være hensiktsmessig at det palliative perspektivet får en betydelig plass under alle kompetanseområder.

I klinisk praksis inngår ikke forebygging av kreft som en stor del av oppgavene til en kreftsykepleier. Kunnskap om risikofaktorer for utvikling av kreftsykdom og forebygging av symptomutvikling er derimot ivaretatt under kapittel 2 (§4).

Det bør være minimum 12 uker praksisstudier i løpet av de første 60 studiepoeng. At denne praksisen skal foregå i spesialist og kommunehelsetjenesten kan være problematisk. I kommunehelsetjenesten har mange kreftsykepleiere små stillingsandeler (kan variere mellom 10 og 100 %). Med krav til veiledet praksis fra en kompetent praksisveileder av samme profesjon, og med samme utdanningsnivå som den som blir veiledet, kan dette bli vanskelig å gjennomføre. Sykepleiere som rekrutteres fra kommunehelsetjenesten til kreftutdanningen har dessuten ofte behov for utvidet praksis i spesialisthelsetjenesten, da det kan være mange år siden de har hatt praksis ved sykehus. Det er derfor ønskelig å endre formuleringen i kapittel 7-(§20) til følgende: «Praksisarenaer kan være både innenfor spesialist- og kommunehelsetjenesten». Dette vil gi større fleksibilitet til å velge den beste løsningen for den enkelte kandidat med tanke på å legge til rette for best mulig kvalitet og læringsutbytte i praksisstudiene.

Simulering og ferdighetstrening er læringsformer som kan være supplement til praksisstudier, men kan ikke erstatte praksisstudier. Ferdighetstrening og simulering kan eksempelvis være nyttige med tanke på akuttsituasjoner og veiledningssituasjoner som det kan være usikkert om kandidatene møter i sine praksisstudier.

I stor grad. Se for øvrig svar på høringsspørsmål 5. Med et studium på 120 studiepoeng vil utdanningen kvalifisere til å arbeide med forskning, kvalitetsforbedring og nytenkning innenfor sin spesialitet, noe som ikke er mulig å oppnå etter avstigning på 60 studiepoeng. Det er også vesentlig at kreftsykepleiere gjennomfører mastergrad og har muligheter til å ta ph.d. Dette er viktig for utvikling av faget og for rekruttering av akademisk kompetanse til utdanningsinstitusjonene.

Forslaget til retningslinjer inkluderer lite felles for ABIOK-utdanningene. Kreftutdanningen skiller seg noe ut med tanke på faglig innhold sammenlignet med ABIO-utdanningene. Læringsutbytteformuleringer knyttet til vitenskapsteori og metode, kommunikasjon og tverrprofesjonell samhandling, innovasjon og pasientsikkerhet skulle tilsi at det er mulig å samarbeide om disse temaer mellom de ulike studieprogrammene i felles undervisning.