Det Helsevitenskapelige fakultet (HV) ved Universitetet i Stavanger (UiS) takker for muligheten til å gi høringsuttalelser for forskrift om nasjonal retningslinje for anestesi-, barne-, intensiv-, operasjons- og kreftsykepleierutdanningen (ABIOK). Vi har valgt å gi en felles generell innledning til alle forskriftene med unntak av nasjonal retningslinje for barnesykepleie da denne utdanningen ikke tilbys ved UiS. Deretter vil hver utdanning (AIOK) gi konkrete tilbakemeldinger på utformingen av fagspesifikke forskrifter.
Siden 2014 har UiS gjennomført et felles masterprogram i spesialsykepleie (AIO). For tiden arbeides det også med etablering og akkreditering av mastergrad i kreftsykepleie. Rekrutteringen til årlig opptak ved AIO utdanningene er tilfredsstillende, og gjennomstrømning har vært svært god. A lle kandidatene har fullført på normert tid. Etter påtrykk fra Helseforetaket tilrettela vi i 2014-2016 for et alternativ løp med 90 stp, kun et fåtall av kandidatene (1 i 2014, 0 i 2015, 2 i 2016) valgte videreutdanning fremfor masterutdanning. På bakgrunn av dette, valgte HV å avslutte et ressurskrevende og lite attraktivt videreutdanningstilbud. Vår erfaring er at våre masterutdanninger har bidratt til en økning i søkertall, flere unge søker seg til utdanningen og vi rekrutterer flere menn enn tidligere. Vi mener derfor at fullgått masterløp er nødvendig for å sikre fremtidig rekruttering til våre spesialiseringer.
Hvorvidt er forskriftene i tråd med tjenestens kompetansebehov?
Vi mener at kompetansebehovet i tjenesten imøtekommes kun dersom kandidaten fullfører mastergrad (120 stp). Vi stiller oss kritiske til hvordan et avbrutt utdanningsløp skal oppfylle kravet til enhetlig beskrivelse av sluttkompetanse. Arbeidsgiver vil vanskelig kunne differensiere mellom de to ulike studieløpene og åpner opp for en skjønnsmessig vurdering av kompetanse, noe som i verste fall kan gå på bekostning av pasientsikkerheten. Vi anbefaler derfor sterkt at de nye nasjonale forskriftene bør synliggjøre den reelle sluttkompetansen. De som avbryter etter 90 stp vil ikke kunne oppnå foreslåtte sluttkompetanse og dermed avvike fra nasjonal standard. Dagens rammeplaner beskriver krav til en fordypningsoppgave i et valgt tema relatert til yrkesutøvelse innen eget felt, noe som ikke er synliggjort i forslaget til ny forskrift. Vi ber derfor programgruppen vurdere hvordan fordypning i et selvvalgt område skal ivaretas nasjonalt, dersom det fortsatt ligger føringer for avbrutt studie etter høringsrunden.
Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023 viser til at det er et nasjonalt behov for å monitorere og synliggjøre behov for sykepleiere. Regjeringen vil «etablere et nasjonalt system for å følge med på tilgang på og behov for sykepleiere i den samlede helse- og omsorgstjenesten» (HOD, 2019). Imidlertid lar ikke dette seg gjennomføre fordi det nasjonalt opereres med så mange ulike navn og registreringskoder for spesialsykepleier alt etter utdanningssted og lengde på utdanning. Enhetlige utdanninger og like benevnelser vil kunne bidra til bedre systematisk registrering av kompetanse i både helsepersonell-registeret og Nasjonal utdanningsdatabase (NUDB). Vi anbefaler derfor at følgende navn brukes i forskriftene: Nasjonal retningslinje for masterutdanning i - navn spesialitet.
Hvorfor har spesialsykepleiere behov for kompetanse på mastergradsnivå?
De raske endringene i helsetjenesten krever en kompetanse preget av økt endringsvilje, endringsevne og samhandlingskompetanse (Helsedirektoratet, 2012; Universitets- og høgskolerådet, 2016) . Kompleksiteten i de omtalte fagområdene omfatter behov for å raskt tilegne seg digital kompetanse og bruk av nytt medisinsk teknisk utstyr. I akutte situasjoner står spesialsykepleierne overfor kritiske avgjørelser som krever beslutnings- og samhandlingskompetanse. Internasjonal forskning viser at kompetanse på masternivå bidrar til større evne til fleksibilitet, mer effektiv respons og bedre oppfølgning i akutte situasjoner, noe som bidrar til økt kvalitet og pasientsikkerhet (Heggen & Kirkevold, 2017; Jennings, Clifford, Fox, O'Connell, & Gardner, 2015; Norsk Sykepleierforbund (NSF), 2016; Universitets- og høgskolerådet, 2016) .
Merverdien av et fullgått masterstudium ligger i at evnen til kritisk tenkning videreutvikles og integreres i profesjonskunnskap og yrkesutøvelse. Det avspeiles i evne til faglig argumentasjon og samhandling både på monofaglige og tverrfaglige arenaer. Den akademiske kunnskapen integreres gjennom hele utdannelsen og danner grunnlag for all undervisning. Denne kompetansen utvikler studentenes evne til å forstå og systematisk anvende ulike forskningsmetoder, kritisk vurdere ny forskning og forkaste eller tilpasse/implementere den i daglig praksis. Den setter også studentene i stand til å reflektere, stille nye spørsmål og iverksette egne prosjekt, noe som er grunnleggende viktig i forhold til pasientsikkerhet, livslang læring og arbeidsglede (rekruttere og beholde spesialsykepleiere). Mastergradsoppgaver gjennomføres i tett samarbeid med klinikken, hvor praksisnære problemstillinger bidrar til kvalitetsforbedring og fagutvikling i spesialavdelingene. Vi anbefaler derfor at masterkompetansen tydelig integreres i samtlige forskrifter som en del av hele studiet, slik forskriften for anestesiutdanningen har klart bedre enn de andre utdanningene.
Konsekvenser av å avvike fra kvalifikasjonsrammeverket
Avbrutt masterutdanning avviker fra både det norske og det europeiske kvalifikasjonsrammeverket og internasjonale avtaler om gradssamarbeid samt føringer fra KD om krav til høyere utdanning (Kunnskapsdepartementet, 2011). Det er med interesse vi registrerer at andre utdanninger kun beskrives på masternivå. Her er nærliggende å se på Masterutdanning i avansert klinisk sykepleie (vedtatt), Masterutdanning i psykisk helse- og rusarbeid for sykepleiere (RETHOS fase 3) og masterprogrammet i jordmorfaget hvor det ikke legger opp til et videreutdanningsløp i den nye forskriften. Vi vil derfor sterkt fraråde at en så viktig og uerstattelig helsetjenesteoppgave som gjøres av intensiv, - anestesi, - operasjon- og kreftsykepleie legges på et videreutdanningsnivå. Vi savner faglig begrunnelse for hvorfor KD og HOD mener det skal være en mulighet for å avbryte utdanningene.
I forslaget til forskriften fremstilles det som om at en student som avbryter etter 90 stp, enkelt skal kunne gjenoppta studiet og kun bygge på med masteroppgave på 30 stp. Ifølge eksamensforskriften må imidlertid studenten ha avlagt minimum 60 av de 120 studiepoengene ved det aktuelle studiestedet som skal kunne tildele en grad (Forskrift om studier og eksamen ved Universitetet i Stavanger, 2020) . Dette kan føre til et utilsiktet hinder for de som vil gjenoppta studiet ved ett annet studiested. Det vil også være dårlig ressursutnyttelse av utdanningskapasitet og gjennomføringsgrad.
Behovet for økt kompetanse i fremtiden stiller krav til stadig utvikling av ny kunnskap innen eget fagområde og kvalifiserte lærerkrefter. Flere spesialsykepleiere med masterkompetanse vil være sentralt for å videreutvikle eget fagområde gjennom Phd- utdanning i et etablert gradssystem i utdanningssektoren. En slik mulighet er essensiell for å opprettholde utdanningskapasiteten og øke kunnskapsutviklingen på egne spesialistområder. Dersom en avslutter en utdanning på et nivå mellom en bachelorgrad og en mastergrad, vil en verken få økonomisk eller akademisk uttelling i et utdanningssystem. En kandidat som avslutter etter 90 stp og gjennomfører masteroppgave på 30 stp senere, vil ikke nødvendigvis godkjennes i et doktorgradsutvalg. En stor andel av de med førstestillingskompetanse i utdanningene, nærmer seg pensjonsalder. Vi er bekymret for at rekruttering til og kompetansen UH-sektoren ikke opprettholdes og at studieprogram ikke kan re-akkrediteres i henhold til studietilsynsforskriften (Studietilsynsforskriften, 2017) .
Studiets oppbygning og praksisstudier
Hensikten med nasjonale retningslinjer er ifølge forskriftene at utdanningen skal fremstå som enhetlige og gjenkjennelige uavhengig av utdanningsinstitusjon, samtidig som det skal gi rom for lokale tilpasninger. De fleste utdanningsinstitusjonene har pr. i dag felles studieprogram (MABIOK) med noen felles og noen fagspesifikke emner. Forskriftene bør i større grad ha en felles struktur og synliggjøre hva vi har til felles og hva som skiller oss. Dette er nødvendig for å kunne utarbeide felles studieplaner lokalt som samsvarer med samtlige nasjonale forskrifter, samtidig som institusjonens ressurser og kompetanse kan imøtekommes. Utkast til forskrifter som foreligger vitner om liten grad av samarbeid på tvers av programgruppene. Det bør være mulig å tilstrebe lik benevnelse på kompetanseområder, samtidig som det særegne ivaretas i utforming av læringsutbytter. Vi anbefaler følgende felles kompetanseområder:
Beskrivelse av antall uker i praksis bør formuleres likt i alle forskriftene for å kunne ha et felles årshjul i studieprogrammet. Vi foreslår derfor følgende tekst « Praksisstudiet utgjør minimum 12-30 uker med minst 30 timer », studiedager vil da kunne tilpasses lokalt ut fra hva institusjonens muligheter og tilhørende praksistilbyder.
Forskriftene for alle utdanninger bør være like vedrørende krav om klinisk praksis for opptak. Vi mener det er en forutsetning å ha erfaring gjennom relevant utøvelse av sykepleiefaget for å mestre sykepleie på et avansert og spesialisert nivå. Vi anbefaler derfor to års klinisk erfaring som sykepleier på lik linje med andre kliniske masterstudier. Anbefalingen støttes i forskrift om krav til mastergrad §5, hvor det presiseres at det i tillegg til bachelorgrad kreves minst 2 års relevant yrkespraksis (Forskrift om krav til mastergrad, 2005).
Høringsspørsmål Kunnskapsdepartementet ber høringsinstansene om å særlig besvare følgende spørsmål:
1.I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Antall kreftpasienter vil stige pr. sykepleier i fremtiden, og sykepleiere må i større grad oppdatere egen kompetanse for å møte utfordringer og arbeidsbyrde på feltet. Et økende antall eldre med kreft som har sammensatte helseproblemer, og komorbiditet, vil derfor være en fremtidig utfordring som vil kreve store ressurser (Helsedirektoratet, 2018). Dette medfører større utfordringer også i kommunehelsetjenesten, relatert til oppfølging av kreftpasientene etter endt spesialistbehandling. Pakkeforløp for behandling av kreftsykdom er vel etablert. Regjeringen har nå lansert en nasjonal satsning kalt «Pakkeforløp hjem» (2018–2022) som skal sikre rehabilitering og at kreftpasienter og pårørende får nødvendig psykososial oppfølging kommunalt. Vi mener bestemt at for å sikre tjenestenes fremtidige kompetansebehov og for å sikre at disse gruppene blir møtt med faglig forsvarlig og forskningsbasert kunnskap, trygge tekniske ferdigheter og omsorg, kreves det kreftsykepleiekompetanse på masternivå. Vi anser at det vil være uhensiktsmessig og lite bærekraftig å tilby en kreftsykepleieutdannelse med to- mulige løp/ avhoppingsmulighet etter 60 stp. Universitetenes samfunnsmandat er å bidra til at kreftsykepleiere har høy fag -og forskningskompetanser for å kunne oppfylle dette mandatet anser vi at en sluttkompetanse på masternivå som nødvendig.
Fremtidens kreftsykepleiere skal ivareta pasienter og pårørende under og etter kreftbehandling. Det er hevet over tvil at kreftbehandling blir stadig mer avansert og derfor også vil fordre økte krav til spesialkompetanse innen kreftsykepleie. Utfordringsbildet er preget av stadig mer presis diagnostikk og effektiv behandling som resulterer i bedre prognoser, men skaper samtidig utfordringer knyttet til fysiske og psykiske senskader og dermed større vekt på rehabilitering og palliativ omsorg. Ved å legge utdanningen innen kreftsykepleie på masternivå 120 SP, øker vi forutsetningene for bredere faglig fordypning og økt kompetanse hos kommende kreftsykepleiere, så som kompetanse til å jobbe faglig selvstendig og tverrfaglig, bidra til utvikling av helsetjenesten, samt iverksetting og understøtting av ny teknologi i behandling av kreftpasienter. Oppnådd mastergrad hos studentene vil bidra til en styrket kunnskapsbasert praksis og gi dem forutsetninger for drive FoU-arbeid i det kliniske feltet.
Hensikten med nasjonale retningslinjer er ifølge forskriftene at utdanningen skal fremstå som enhetlige og gjenkjennelige uavhengig av utdanningsinstitusjon, samtidig som det skal gi rom for lokale tilpasninger. De fleste utdanningsinstitusjonene har pr. i dag felles studieprogram (MABIOK) med fagspesifikke emner, derfor må det være større søkelys på hva vi har til felles og hva som skiller oss i forskriftene. Dette er nødvendig for å kunne utarbeide egnede felles studieprogram lokalt som samsvarer nasjonale forskrifter samtidig som institusjonens ressurser og kompetanse kan imøtekommes. Utkastene bør ha en felles struktur og dra i samme retning, utkast til forskrifter som foreligger vitner om liten grad av samarbeid på tvers av programgruppene.
Ved å tilrettelegge for avstigning ved 60 SP kan det skapes usikkerhet og forvirring omkring kreftsykepleiers sluttkompetanse for fremtidige arbeidsgivere. Dette vises i §2 (formål med utdanning), som kvalifiserer for arbeid som kreftsykepleier både ved 60 og 120 SP. Det forventes at nasjonal standardisering fører frem til samme yrkestittel og dette bør kommuniseres tydelig.
Vi mener at retningslinjene flere steder er diffuse og at det er for store forventninger knyttet til sluttkompetanse ved 60SP. Fordelingen av læringsutbytte og kompetanseområder ved 60-og 120 Sp virker ujevnt fordelt. Studiets oppbygging er noe uoversiktlig knyttet til omfang av teori og sammenheng av teoretiske emner ved 60-120 SP. Forskriften har nevnt masteroppgave der studenten fordyper seg i et tema, men fordypningsoppgave ved 60 SP er ikke nevnt.
Vi mener at kapittel 5, §13,14 og 15 knyttet til at kandidaten har avansert kunnskap innen sentrale vitenskapelige perspektiver, forskningsmetoder og systematisk kunne arbeide med kvalitetsforbedring og selvstendig forskningsdesign er urealistisk ved 60 (SP). §15 viser til at kandidaten kan formidle oppdatert forskning i møte med pasienter, pårørende, samarbeidspartnere og befolkningen generelt. Slik vi ser det er dette uoppnåelig hos de fleste studenter ved 60 SP.
Som profesjonelle helsearbeidere er det forventet at kreftsykepleiere skal arbeide kunnskapsbasert. Dette innebærer at de bygger sin yrkespraksis på forskning innen eget fagfelt, i tillegg til erfaringsbasert kunnskap og brukerkunnskap. Forskningsresultater skal benyttes som en integrert del av sykepleiernes praksis for å gi pasientene faglig forsvarlig og omsorgsfull sykepleie. For å sikre kunnskapsbasert praksis er det nå derfor nødvendig at Videreutdanning i kreftsykepleie inngår i et masterløp, slik at studentene i større grad blir rustet til å møte utfordingsbildet og til å iverksette faglig forsvarlig og omsorgsfull behandling. Det er behov for et studium som tilgodeser kunnskap og kompetanse innen etikk, vitenskapsteori og forskningsmetode i langt større grad enn det som er gjeldende for videreutdanningen. Et masterstudium innen kreftsykepleie vil være et viktig bidrag til å tiltrekke og beholde de beste fagfolk, studenter og samarbeidsparter. Dette vil også være en forutsetning for å kunne tilby kreftsykepleiere en mulighet for et akademisk PhD-løp for å utvikle kreftsykepleie som fagfelt.
Den nasjonale kreftstrategi (2018-2022) sitt mål er knyttet til samhandlings- og samfunnskompetanse ved mer brukerorientert kreftomsorg, og at Norge skal være foregangsland for gode pasientforløp og kreftforebygging, flere kreftoverlevere og lenger levetid med kreft, samt best mulig livskvalitet for kreftpasienter og deres pårørende (Helse- og omsorgsdepartementet). Slik vi ser det mangler følgende kompetanse:
Kreftsykepleiere med mastergrad kan drive fagutviklings- og forskningsprosjekter i eget fagfelt, samt inneha et utvidet fagansvar i det kliniske feltet. Kreftsykepleiere med mastergrad får flere karrieremuligheter da de er kvalifisert for en akademisk karriere og forskerstillinger. Det vil igjen bety mer forskning i eget fagfelt, noe som vil styrke både kreftomsorgen og fagfeltet kreftsykepleie. Kreft feltet har en tydelig tverrfaglig profil med tett samarbeid mellom leger og sykepleiere, og annet helsepersonell, om så vel behandling som forskning. Mastergrad vil gi muligheter til større tverrfaglig forskning.
De fleste pasienter i spesialist og kommunehelsetjenesten er i aktiv palliativ behandling og mange lever lenge med kreftdiagnose (kreftregisteret.no). Slik vi ser det er det naturlig at læringsutbyttebeskrivelser knyttet til palliasjon inngår i alle kompetanseområder i utdanningen.
Forebygging av kreft diagnose generelt inngår i grunnutdanningen (Bachelor i sykepleie), og bør ikke være for omfattende i kreftsykepleierutdanning.
I forslaget inngår forebygging som en del av læringsutbyttebeskrivelsen som omhandler forebygging av tilleggsdiagnoser, seneffekter og lindring av symptomer, det mener vi er viktig.
Ved 60 SP må praksisstudier utgjøre minimum 12 uker i spesialist- og kommunehelsetjeneste. I tillegg er det en fordel å hospitere ved offentlige og private institusjoner samt organisasjoner som arbeider innen kreftproblematikken. Ved 120 SP, kan det være en fordel å øke praksisstudier (hospitere) for eksempel knyttet til tematikken innen masteroppgaven.
Vi er enige i at simulering og ferdighetstrening kan supplere, men ikke erstatte klinisk praksis.
Vi mener at omfanget og læringsutbyttebeskrivelsen ikke vil kunne ivaretas dersom studieløpet avbrytes ved 60SP. Et fullgått studieløp på 120 SP, synes derimot å være realistisk til å ivareta teoretiske og praktiske emner knyttet til forventet sluttkompetanse.
Vi ser for oss at et masterprogram i kreftsykepleie kan innlemmes i Master i spesialsykepleier slik at dette vil bli en emneportefølje som inkluderer alle klinisk rettede spesialiseringene innen sykepleie (AIOK).
Vi anser det som viktig og nødvendig å støtte opp om effektiv drift og synergier studieprogram imellom. Dette vil f. eks kunne være oppbygging av fellesemner. Et masterprogram i kreftsykepleie tar sikte på å innlemme felles studiemener, eksempelvis innen etikk, vitenskapsteori og forskningsmetode. I praksis innebærer en slik tilnærming at programmet knyttes opp til allerede eksisterende masterprogram ved de ulike utdanningsinstitusjonene.
Mange nyutdannede sykepleiere vil legge en karriereplan tidlig som vil gi både spesialkompetanse og gradsuttelling. Det er viktig å tilby et studium som gjenspeiler dette, og som svarer både på samfunnets og kommende studenters forventninger. Ønske om en videre utdanning nasjonalt vises også i Norsk Sykepleierforbund (2019) sin undersøkelse av nyutdannede sykepleiere, der 80 % planlegger spesialistkompetanse. I dag er det viktig å legge til rette for et utdanningsløp som er forutsigbart, og som følge gradsstruktur for høyere utdanning, fra bachelor- og masternivå til doktorgrad. Dagens videreutdanning gir ingen gradsuttelling og representerer dermed et brudd med gradsstrukturen, og vanskeliggjør rekruttering av fremtidige ph.d. kandidater innen kreftsykepleie/kreftomsorg.
På vegne av det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Stavanger
Forskrift om krav til mastergrad (2005) Hentet fra: https://lovdata.no/forskrift/2005-12-01-1392
Forskrift om studier og eksamen ved Universitetet i Stavanger (2020) Hentet fra: https://lovdata.no/forskrift/2020-06-11-1508
Heggen, K., & Kirkevold, M. (2017). Mastergrad i avansert klinisk sykepleie-"mastersyke" eller mestringskompetanse. In S. Mausethagen & J.-C. Smeby (Eds.), Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse . Oslo: Universitetsforlaget.
Helsedirektoratet. (2012). Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten . (IS -1966 ). Retrieved from https://docplayer.me/2058801-Behovet-for-spesialisert-kompetanse-i-helsetjenesten-en-status-trend-og-behovsanalyse-fram-mot-2030.html
Helse- og omsorgsdepartementet (2019). Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023. https://www.regjeringen.no/contentassets/e353a5d022d84deabd969a5fe043783e/no/pdfs/i-1194_b_kortversjon_nasjonal_helse.pdf
Jennings, N., Clifford, S., Fox, A. R., O'Connell, J., & Gardner, G. (2015). The impact of nurse practitioner services on cost, quality of care, satisfaction and waiting times in the emergency department: a systematic review. International Journal of Nursing Studies, 52 (1), 421-435. doi:10.1016/j.ijnurstu.2014.07.006
Kunnskapsdepartementet. (2011). Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR) . Retrieved from https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/hoyere-utdanning/nasjonalt-kvalifikasjonsrammeverk/id564809/
Norsk Sykepleierforbund (NSF). (2016). Fremtidens spesialsykepleier: Krav til spesialistkultur, utdanningskvalitet og dimensjonering . Retrieved from https://www.nsf.no/Content/2976737/cache=1465980149000/Fremtidens_spesialsykepleier_pdf.pdf
Norsk Sykepleierforbund (NSF). (2016). Fremtidens spesialsykepleier: Krav til spesialistkultur, utdanningskvalitet og dimensjonering . Retrieved from https://www.nsf.no/Content/2976737/cache=1465980149000/Fremtidens_spesialsykepleier_pdf.pdf
Statistisk Sentralbyrå (2020). Utdanningsgruppering (NUS) 2020-05. https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/36/
Studietilsynsforskriften. (2017). Forskrift om tilsyn med utdanningskvaliteten i høyere utdanning (studietilsynsforskriften) . Kunnskapsdepartementet Retrieved from https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2017-02-07-137
Universitets- og høgskolerådet. (2016). Merverdi av master i sykepleie: Rapport fra arbeidsgruppe nedsatt av Nasjonalt profesjonsråd for utdanning og forskning innen sykepleie Nasjonal fagstrategisk enhet for utdanning og forskning innen helse- og sosialfag (NFE-HS), Retrieved from http://www.uhr.no/rad_og_utvalg/nfe-hs/dokumenter
Siden 2014 har UiS gjennomført et felles masterprogram i spesialsykepleie (AIO). For tiden arbeides det også med etablering og akkreditering av mastergrad i kreftsykepleie. Rekrutteringen til årlig opptak ved AIO utdanningene er tilfredsstillende, og gjennomstrømning har vært svært god. A lle kandidatene har fullført på normert tid. Etter påtrykk fra Helseforetaket tilrettela vi i 2014-2016 for et alternativ løp med 90 stp, kun et fåtall av kandidatene (1 i 2014, 0 i 2015, 2 i 2016) valgte videreutdanning fremfor masterutdanning. På bakgrunn av dette, valgte HV å avslutte et ressurskrevende og lite attraktivt videreutdanningstilbud. Vår erfaring er at våre masterutdanninger har bidratt til en økning i søkertall, flere unge søker seg til utdanningen og vi rekrutterer flere menn enn tidligere. Vi mener derfor at fullgått masterløp er nødvendig for å sikre fremtidig rekruttering til våre spesialiseringer.
Hvorvidt er forskriftene i tråd med tjenestens kompetansebehov?
Vi mener at kompetansebehovet i tjenesten imøtekommes kun dersom kandidaten fullfører mastergrad (120 stp). Vi stiller oss kritiske til hvordan et avbrutt utdanningsløp skal oppfylle kravet til enhetlig beskrivelse av sluttkompetanse. Arbeidsgiver vil vanskelig kunne differensiere mellom de to ulike studieløpene og åpner opp for en skjønnsmessig vurdering av kompetanse, noe som i verste fall kan gå på bekostning av pasientsikkerheten. Vi anbefaler derfor sterkt at de nye nasjonale forskriftene bør synliggjøre den reelle sluttkompetansen. De som avbryter etter 90 stp vil ikke kunne oppnå foreslåtte sluttkompetanse og dermed avvike fra nasjonal standard. Dagens rammeplaner beskriver krav til en fordypningsoppgave i et valgt tema relatert til yrkesutøvelse innen eget felt, noe som ikke er synliggjort i forslaget til ny forskrift. Vi ber derfor programgruppen vurdere hvordan fordypning i et selvvalgt område skal ivaretas nasjonalt, dersom det fortsatt ligger føringer for avbrutt studie etter høringsrunden.
Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023 viser til at det er et nasjonalt behov for å monitorere og synliggjøre behov for sykepleiere. Regjeringen vil «etablere et nasjonalt system for å følge med på tilgang på og behov for sykepleiere i den samlede helse- og omsorgstjenesten» (HOD, 2019). Imidlertid lar ikke dette seg gjennomføre fordi det nasjonalt opereres med så mange ulike navn og registreringskoder for spesialsykepleier alt etter utdanningssted og lengde på utdanning. Enhetlige utdanninger og like benevnelser vil kunne bidra til bedre systematisk registrering av kompetanse i både helsepersonell-registeret og Nasjonal utdanningsdatabase (NUDB). Vi anbefaler derfor at følgende navn brukes i forskriftene: Nasjonal retningslinje for masterutdanning i - navn spesialitet.
Hvorfor har spesialsykepleiere behov for kompetanse på mastergradsnivå?
De raske endringene i helsetjenesten krever en kompetanse preget av økt endringsvilje, endringsevne og samhandlingskompetanse (Helsedirektoratet, 2012; Universitets- og høgskolerådet, 2016) . Kompleksiteten i de omtalte fagområdene omfatter behov for å raskt tilegne seg digital kompetanse og bruk av nytt medisinsk teknisk utstyr. I akutte situasjoner står spesialsykepleierne overfor kritiske avgjørelser som krever beslutnings- og samhandlingskompetanse. Internasjonal forskning viser at kompetanse på masternivå bidrar til større evne til fleksibilitet, mer effektiv respons og bedre oppfølgning i akutte situasjoner, noe som bidrar til økt kvalitet og pasientsikkerhet (Heggen & Kirkevold, 2017; Jennings, Clifford, Fox, O'Connell, & Gardner, 2015; Norsk Sykepleierforbund (NSF), 2016; Universitets- og høgskolerådet, 2016) .
Merverdien av et fullgått masterstudium ligger i at evnen til kritisk tenkning videreutvikles og integreres i profesjonskunnskap og yrkesutøvelse. Det avspeiles i evne til faglig argumentasjon og samhandling både på monofaglige og tverrfaglige arenaer. Den akademiske kunnskapen integreres gjennom hele utdannelsen og danner grunnlag for all undervisning. Denne kompetansen utvikler studentenes evne til å forstå og systematisk anvende ulike forskningsmetoder, kritisk vurdere ny forskning og forkaste eller tilpasse/implementere den i daglig praksis. Den setter også studentene i stand til å reflektere, stille nye spørsmål og iverksette egne prosjekt, noe som er grunnleggende viktig i forhold til pasientsikkerhet, livslang læring og arbeidsglede (rekruttere og beholde spesialsykepleiere). Mastergradsoppgaver gjennomføres i tett samarbeid med klinikken, hvor praksisnære problemstillinger bidrar til kvalitetsforbedring og fagutvikling i spesialavdelingene. Vi anbefaler derfor at masterkompetansen tydelig integreres i samtlige forskrifter som en del av hele studiet, slik forskriften for anestesiutdanningen har klart bedre enn de andre utdanningene.
Konsekvenser av å avvike fra kvalifikasjonsrammeverket
Avbrutt masterutdanning avviker fra både det norske og det europeiske kvalifikasjonsrammeverket og internasjonale avtaler om gradssamarbeid samt føringer fra KD om krav til høyere utdanning (Kunnskapsdepartementet, 2011). Det er med interesse vi registrerer at andre utdanninger kun beskrives på masternivå. Her er nærliggende å se på Masterutdanning i avansert klinisk sykepleie (vedtatt), Masterutdanning i psykisk helse- og rusarbeid for sykepleiere (RETHOS fase 3) og masterprogrammet i jordmorfaget hvor det ikke legger opp til et videreutdanningsløp i den nye forskriften. Vi vil derfor sterkt fraråde at en så viktig og uerstattelig helsetjenesteoppgave som gjøres av intensiv, - anestesi, - operasjon- og kreftsykepleie legges på et videreutdanningsnivå. Vi savner faglig begrunnelse for hvorfor KD og HOD mener det skal være en mulighet for å avbryte utdanningene.
I forslaget til forskriften fremstilles det som om at en student som avbryter etter 90 stp, enkelt skal kunne gjenoppta studiet og kun bygge på med masteroppgave på 30 stp. Ifølge eksamensforskriften må imidlertid studenten ha avlagt minimum 60 av de 120 studiepoengene ved det aktuelle studiestedet som skal kunne tildele en grad (Forskrift om studier og eksamen ved Universitetet i Stavanger, 2020) . Dette kan føre til et utilsiktet hinder for de som vil gjenoppta studiet ved ett annet studiested. Det vil også være dårlig ressursutnyttelse av utdanningskapasitet og gjennomføringsgrad.
Behovet for økt kompetanse i fremtiden stiller krav til stadig utvikling av ny kunnskap innen eget fagområde og kvalifiserte lærerkrefter. Flere spesialsykepleiere med masterkompetanse vil være sentralt for å videreutvikle eget fagområde gjennom Phd- utdanning i et etablert gradssystem i utdanningssektoren. En slik mulighet er essensiell for å opprettholde utdanningskapasiteten og øke kunnskapsutviklingen på egne spesialistområder. Dersom en avslutter en utdanning på et nivå mellom en bachelorgrad og en mastergrad, vil en verken få økonomisk eller akademisk uttelling i et utdanningssystem. En kandidat som avslutter etter 90 stp og gjennomfører masteroppgave på 30 stp senere, vil ikke nødvendigvis godkjennes i et doktorgradsutvalg. En stor andel av de med førstestillingskompetanse i utdanningene, nærmer seg pensjonsalder. Vi er bekymret for at rekruttering til og kompetansen UH-sektoren ikke opprettholdes og at studieprogram ikke kan re-akkrediteres i henhold til studietilsynsforskriften (Studietilsynsforskriften, 2017) .
Studiets oppbygning og praksisstudier
Hensikten med nasjonale retningslinjer er ifølge forskriftene at utdanningen skal fremstå som enhetlige og gjenkjennelige uavhengig av utdanningsinstitusjon, samtidig som det skal gi rom for lokale tilpasninger. De fleste utdanningsinstitusjonene har pr. i dag felles studieprogram (MABIOK) med noen felles og noen fagspesifikke emner. Forskriftene bør i større grad ha en felles struktur og synliggjøre hva vi har til felles og hva som skiller oss. Dette er nødvendig for å kunne utarbeide felles studieplaner lokalt som samsvarer med samtlige nasjonale forskrifter, samtidig som institusjonens ressurser og kompetanse kan imøtekommes. Utkast til forskrifter som foreligger vitner om liten grad av samarbeid på tvers av programgruppene. Det bør være mulig å tilstrebe lik benevnelse på kompetanseområder, samtidig som det særegne ivaretas i utforming av læringsutbytter. Vi anbefaler følgende felles kompetanseområder:
Beskrivelse av antall uker i praksis bør formuleres likt i alle forskriftene for å kunne ha et felles årshjul i studieprogrammet. Vi foreslår derfor følgende tekst « Praksisstudiet utgjør minimum 12-30 uker med minst 30 timer », studiedager vil da kunne tilpasses lokalt ut fra hva institusjonens muligheter og tilhørende praksistilbyder.
Forskriftene for alle utdanninger bør være like vedrørende krav om klinisk praksis for opptak. Vi mener det er en forutsetning å ha erfaring gjennom relevant utøvelse av sykepleiefaget for å mestre sykepleie på et avansert og spesialisert nivå. Vi anbefaler derfor to års klinisk erfaring som sykepleier på lik linje med andre kliniske masterstudier. Anbefalingen støttes i forskrift om krav til mastergrad §5, hvor det presiseres at det i tillegg til bachelorgrad kreves minst 2 års relevant yrkespraksis (Forskrift om krav til mastergrad, 2005).
Høringsspørsmål Kunnskapsdepartementet ber høringsinstansene om å særlig besvare følgende spørsmål:
1.I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Antall kreftpasienter vil stige pr. sykepleier i fremtiden, og sykepleiere må i større grad oppdatere egen kompetanse for å møte utfordringer og arbeidsbyrde på feltet. Et økende antall eldre med kreft som har sammensatte helseproblemer, og komorbiditet, vil derfor være en fremtidig utfordring som vil kreve store ressurser (Helsedirektoratet, 2018). Dette medfører større utfordringer også i kommunehelsetjenesten, relatert til oppfølging av kreftpasientene etter endt spesialistbehandling. Pakkeforløp for behandling av kreftsykdom er vel etablert. Regjeringen har nå lansert en nasjonal satsning kalt «Pakkeforløp hjem» (2018–2022) som skal sikre rehabilitering og at kreftpasienter og pårørende får nødvendig psykososial oppfølging kommunalt. Vi mener bestemt at for å sikre tjenestenes fremtidige kompetansebehov og for å sikre at disse gruppene blir møtt med faglig forsvarlig og forskningsbasert kunnskap, trygge tekniske ferdigheter og omsorg, kreves det kreftsykepleiekompetanse på masternivå. Vi anser at det vil være uhensiktsmessig og lite bærekraftig å tilby en kreftsykepleieutdannelse med to- mulige løp/ avhoppingsmulighet etter 60 stp. Universitetenes samfunnsmandat er å bidra til at kreftsykepleiere har høy fag -og forskningskompetanser for å kunne oppfylle dette mandatet anser vi at en sluttkompetanse på masternivå som nødvendig.
Fremtidens kreftsykepleiere skal ivareta pasienter og pårørende under og etter kreftbehandling. Det er hevet over tvil at kreftbehandling blir stadig mer avansert og derfor også vil fordre økte krav til spesialkompetanse innen kreftsykepleie. Utfordringsbildet er preget av stadig mer presis diagnostikk og effektiv behandling som resulterer i bedre prognoser, men skaper samtidig utfordringer knyttet til fysiske og psykiske senskader og dermed større vekt på rehabilitering og palliativ omsorg. Ved å legge utdanningen innen kreftsykepleie på masternivå 120 SP, øker vi forutsetningene for bredere faglig fordypning og økt kompetanse hos kommende kreftsykepleiere, så som kompetanse til å jobbe faglig selvstendig og tverrfaglig, bidra til utvikling av helsetjenesten, samt iverksetting og understøtting av ny teknologi i behandling av kreftpasienter. Oppnådd mastergrad hos studentene vil bidra til en styrket kunnskapsbasert praksis og gi dem forutsetninger for drive FoU-arbeid i det kliniske feltet.
Hensikten med nasjonale retningslinjer er ifølge forskriftene at utdanningen skal fremstå som enhetlige og gjenkjennelige uavhengig av utdanningsinstitusjon, samtidig som det skal gi rom for lokale tilpasninger. De fleste utdanningsinstitusjonene har pr. i dag felles studieprogram (MABIOK) med fagspesifikke emner, derfor må det være større søkelys på hva vi har til felles og hva som skiller oss i forskriftene. Dette er nødvendig for å kunne utarbeide egnede felles studieprogram lokalt som samsvarer nasjonale forskrifter samtidig som institusjonens ressurser og kompetanse kan imøtekommes. Utkastene bør ha en felles struktur og dra i samme retning, utkast til forskrifter som foreligger vitner om liten grad av samarbeid på tvers av programgruppene.
Ved å tilrettelegge for avstigning ved 60 SP kan det skapes usikkerhet og forvirring omkring kreftsykepleiers sluttkompetanse for fremtidige arbeidsgivere. Dette vises i §2 (formål med utdanning), som kvalifiserer for arbeid som kreftsykepleier både ved 60 og 120 SP. Det forventes at nasjonal standardisering fører frem til samme yrkestittel og dette bør kommuniseres tydelig.
Vi mener at retningslinjene flere steder er diffuse og at det er for store forventninger knyttet til sluttkompetanse ved 60SP. Fordelingen av læringsutbytte og kompetanseområder ved 60-og 120 Sp virker ujevnt fordelt. Studiets oppbygging er noe uoversiktlig knyttet til omfang av teori og sammenheng av teoretiske emner ved 60-120 SP. Forskriften har nevnt masteroppgave der studenten fordyper seg i et tema, men fordypningsoppgave ved 60 SP er ikke nevnt.
Vi mener at kapittel 5, §13,14 og 15 knyttet til at kandidaten har avansert kunnskap innen sentrale vitenskapelige perspektiver, forskningsmetoder og systematisk kunne arbeide med kvalitetsforbedring og selvstendig forskningsdesign er urealistisk ved 60 (SP). §15 viser til at kandidaten kan formidle oppdatert forskning i møte med pasienter, pårørende, samarbeidspartnere og befolkningen generelt. Slik vi ser det er dette uoppnåelig hos de fleste studenter ved 60 SP.
Som profesjonelle helsearbeidere er det forventet at kreftsykepleiere skal arbeide kunnskapsbasert. Dette innebærer at de bygger sin yrkespraksis på forskning innen eget fagfelt, i tillegg til erfaringsbasert kunnskap og brukerkunnskap. Forskningsresultater skal benyttes som en integrert del av sykepleiernes praksis for å gi pasientene faglig forsvarlig og omsorgsfull sykepleie. For å sikre kunnskapsbasert praksis er det nå derfor nødvendig at Videreutdanning i kreftsykepleie inngår i et masterløp, slik at studentene i større grad blir rustet til å møte utfordingsbildet og til å iverksette faglig forsvarlig og omsorgsfull behandling. Det er behov for et studium som tilgodeser kunnskap og kompetanse innen etikk, vitenskapsteori og forskningsmetode i langt større grad enn det som er gjeldende for videreutdanningen. Et masterstudium innen kreftsykepleie vil være et viktig bidrag til å tiltrekke og beholde de beste fagfolk, studenter og samarbeidsparter. Dette vil også være en forutsetning for å kunne tilby kreftsykepleiere en mulighet for et akademisk PhD-løp for å utvikle kreftsykepleie som fagfelt.
Den nasjonale kreftstrategi (2018-2022) sitt mål er knyttet til samhandlings- og samfunnskompetanse ved mer brukerorientert kreftomsorg, og at Norge skal være foregangsland for gode pasientforløp og kreftforebygging, flere kreftoverlevere og lenger levetid med kreft, samt best mulig livskvalitet for kreftpasienter og deres pårørende (Helse- og omsorgsdepartementet). Slik vi ser det mangler følgende kompetanse:
Kreftsykepleiere med mastergrad kan drive fagutviklings- og forskningsprosjekter i eget fagfelt, samt inneha et utvidet fagansvar i det kliniske feltet. Kreftsykepleiere med mastergrad får flere karrieremuligheter da de er kvalifisert for en akademisk karriere og forskerstillinger. Det vil igjen bety mer forskning i eget fagfelt, noe som vil styrke både kreftomsorgen og fagfeltet kreftsykepleie. Kreft feltet har en tydelig tverrfaglig profil med tett samarbeid mellom leger og sykepleiere, og annet helsepersonell, om så vel behandling som forskning. Mastergrad vil gi muligheter til større tverrfaglig forskning.
De fleste pasienter i spesialist og kommunehelsetjenesten er i aktiv palliativ behandling og mange lever lenge med kreftdiagnose (kreftregisteret.no). Slik vi ser det er det naturlig at læringsutbyttebeskrivelser knyttet til palliasjon inngår i alle kompetanseområder i utdanningen.
Forebygging av kreft diagnose generelt inngår i grunnutdanningen (Bachelor i sykepleie), og bør ikke være for omfattende i kreftsykepleierutdanning.
I forslaget inngår forebygging som en del av læringsutbyttebeskrivelsen som omhandler forebygging av tilleggsdiagnoser, seneffekter og lindring av symptomer, det mener vi er viktig.
Ved 60 SP må praksisstudier utgjøre minimum 12 uker i spesialist- og kommunehelsetjeneste. I tillegg er det en fordel å hospitere ved offentlige og private institusjoner samt organisasjoner som arbeider innen kreftproblematikken. Ved 120 SP, kan det være en fordel å øke praksisstudier (hospitere) for eksempel knyttet til tematikken innen masteroppgaven.
Vi er enige i at simulering og ferdighetstrening kan supplere, men ikke erstatte klinisk praksis.
Vi mener at omfanget og læringsutbyttebeskrivelsen ikke vil kunne ivaretas dersom studieløpet avbrytes ved 60SP. Et fullgått studieløp på 120 SP, synes derimot å være realistisk til å ivareta teoretiske og praktiske emner knyttet til forventet sluttkompetanse.
Vi ser for oss at et masterprogram i kreftsykepleie kan innlemmes i Master i spesialsykepleier slik at dette vil bli en emneportefølje som inkluderer alle klinisk rettede spesialiseringene innen sykepleie (AIOK).
Vi anser det som viktig og nødvendig å støtte opp om effektiv drift og synergier studieprogram imellom. Dette vil f. eks kunne være oppbygging av fellesemner. Et masterprogram i kreftsykepleie tar sikte på å innlemme felles studiemener, eksempelvis innen etikk, vitenskapsteori og forskningsmetode. I praksis innebærer en slik tilnærming at programmet knyttes opp til allerede eksisterende masterprogram ved de ulike utdanningsinstitusjonene.
Mange nyutdannede sykepleiere vil legge en karriereplan tidlig som vil gi både spesialkompetanse og gradsuttelling. Det er viktig å tilby et studium som gjenspeiler dette, og som svarer både på samfunnets og kommende studenters forventninger. Ønske om en videre utdanning nasjonalt vises også i Norsk Sykepleierforbund (2019) sin undersøkelse av nyutdannede sykepleiere, der 80 % planlegger spesialistkompetanse. I dag er det viktig å legge til rette for et utdanningsløp som er forutsigbart, og som følge gradsstruktur for høyere utdanning, fra bachelor- og masternivå til doktorgrad. Dagens videreutdanning gir ingen gradsuttelling og representerer dermed et brudd med gradsstrukturen, og vanskeliggjør rekruttering av fremtidige ph.d. kandidater innen kreftsykepleie/kreftomsorg.
På vegne av det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Stavanger
Forskrift om krav til mastergrad (2005) Hentet fra: https://lovdata.no/forskrift/2005-12-01-1392
Forskrift om studier og eksamen ved Universitetet i Stavanger (2020) Hentet fra: https://lovdata.no/forskrift/2020-06-11-1508
Heggen, K., & Kirkevold, M. (2017). Mastergrad i avansert klinisk sykepleie-"mastersyke" eller mestringskompetanse. In S. Mausethagen & J.-C. Smeby (Eds.), Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse . Oslo: Universitetsforlaget.
Helsedirektoratet. (2012). Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten . (IS -1966 ). Retrieved from https://docplayer.me/2058801-Behovet-for-spesialisert-kompetanse-i-helsetjenesten-en-status-trend-og-behovsanalyse-fram-mot-2030.html
Helse- og omsorgsdepartementet (2019). Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023. https://www.regjeringen.no/contentassets/e353a5d022d84deabd969a5fe043783e/no/pdfs/i-1194_b_kortversjon_nasjonal_helse.pdf
Jennings, N., Clifford, S., Fox, A. R., O'Connell, J., & Gardner, G. (2015). The impact of nurse practitioner services on cost, quality of care, satisfaction and waiting times in the emergency department: a systematic review. International Journal of Nursing Studies, 52 (1), 421-435. doi:10.1016/j.ijnurstu.2014.07.006
Kunnskapsdepartementet. (2011). Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR) . Retrieved from https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/hoyere-utdanning/nasjonalt-kvalifikasjonsrammeverk/id564809/
Norsk Sykepleierforbund (NSF). (2016). Fremtidens spesialsykepleier: Krav til spesialistkultur, utdanningskvalitet og dimensjonering . Retrieved from https://www.nsf.no/Content/2976737/cache=1465980149000/Fremtidens_spesialsykepleier_pdf.pdf
Norsk Sykepleierforbund (NSF). (2016). Fremtidens spesialsykepleier: Krav til spesialistkultur, utdanningskvalitet og dimensjonering . Retrieved from https://www.nsf.no/Content/2976737/cache=1465980149000/Fremtidens_spesialsykepleier_pdf.pdf
Statistisk Sentralbyrå (2020). Utdanningsgruppering (NUS) 2020-05. https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/36/
Studietilsynsforskriften. (2017). Forskrift om tilsyn med utdanningskvaliteten i høyere utdanning (studietilsynsforskriften) . Kunnskapsdepartementet Retrieved from https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2017-02-07-137
Universitets- og høgskolerådet. (2016). Merverdi av master i sykepleie: Rapport fra arbeidsgruppe nedsatt av Nasjonalt profesjonsråd for utdanning og forskning innen sykepleie Nasjonal fagstrategisk enhet for utdanning og forskning innen helse- og sosialfag (NFE-HS), Retrieved from http://www.uhr.no/rad_og_utvalg/nfe-hs/dokumenter