Høringssvar fra Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Kirurgi-, kreft og kvinnehelseklinikken og Regional kompetansetjeneste for lindrende behandling (Lindring i Nord)
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
For å kunne imøtekomme tjenestens behov og krav til kunnskap innenfor et meget stort og komplekst fagfelt i rask utvikling, er det nødvendig med en utdanning tilsvarende 90 studiepoeng (stp). Kreftsykepleierutdanningen må derfor tilsvare de øvrige ABIO utdanningene.
Forslaget til forskriften er så generelt utformet at det er vanskelig å vurdere i hvilken grad dette er ivaretatt.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med pasientenes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Hovedvekten synes å ligge på behandlingsaspektet. Kreftpasientene har utfordringer i alle livsfaser. Pasientens plager og behov for lindring for eksempel i livets sluttfase må vektlegges tydeligere. Forslaget til forskriften er så generelt utformet at det er vanskelig å vurdere i hvilken grad dette er ivaretatt.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Sett fra et spesialisthelsetjenesteperspektiv kan det vanskelig vurderes ut fra denne generelle beskrivelsen.
4. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Standardiseringen er generell og det savnes læringsutbyttebeskrivelser på klinisk nivå, for eksempel i forhold til strålebehandling og immunterapi.
5. Er fordelingen av læringsutbyttebeskrivelser for de første 60 studiepoengene og de påfølgende 60 studiepoengene er hensiktsmessig og gjennomførbar?
Ad de første 60 studiepoengene
Læringsutbyttebeskrivelsene er svært omfattende og kan synes umulig å gjennomføre innenfor rammen av 60 stp. For å greie og oppnå kompetansemålene for kreftsykepleier må den første delen utgjøre 90 stp.
Ad studiepoengene fra 60 til 90
Læringsutbyttebeskrivelsene er uklare i spesifiseringen av kravene fra 60 til 90 stp. Det fremgår ikke hva de 30 siste studiepoengene skal omfatte. Det er vanskelig å forstå hva studiepoengene som ikke omfatter oppgaven skal inneholde.
Vektleggingen av studiepoengene til de neste 60 er uklar, for eksempel angående antall poeng som vekter masteroppgaven og videre krav til emnevalg/kompetanseområder.
Forholdet i vektleggingen mellom de ulike emnenes studiepoengfordeling må avklares både for 60 og 120 stp.
Det er uklart hva som er forskjell i kvalifikasjonene, krav og forventninger til en kreftsykepleier med 60 stp og en kreftsykepleier med 120 stp, som skal jobbe i en klinisk hverdag. Forskjellene i yrkesutøvelsen må tydeliggjøres.
6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Kompetanse relatert til særlige utfordringer i møte med barn og ungdom mangler, likeledes eget kompetanseområde relatert palliasjon (se pkt 7).
Relasjonskunnskap og kompetanse til å greie å stå i klinisk arbeid sammen med alvorlig syke og døende er lite beskrevet. Sentrale begreper og tema relatert til død og dødelig sykdom bør brukes.
7. Bør palliasjon utgjøre et eget kompetanseområde eller skal innholdet fordeles på flere
Ja, palliasjon må være et eget kompetanseområde. Det er ikke mulig å oppnå innenfor rammen av de 60 første stp. Minstekrav til utdanningen må derfor være 90 stp.
8. Bør det være egne læringsutbytter knyttet til forebygging av kreftsykdom?
Nei, må vektlegges i eget studium.
9. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Det må være veiledet klinisk praksis i alle 12 ukene. Organisasjoner som arbeider med kreft bør ikke inngå i denne praksisperioden. Praksisveiler skal være sykepleier av profesjon.
10. Bør det åpnes for at simulering og ferdighetstrening kan erstatte deler av praksisstudiene?
De ulike praksisstedene synes å representere svært ulike faglige utfordringer. Simulering og ferdighetstrening vil i noen grad kunne kompensere for forskjellene og sikre en standardisert praktisk kompetanse.
11. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
Det er et urealistisk omfang for de første 60 studiepoengene. Se tidligere svar.
12. Er felles temaer/innhold for ABIOK- utdanningene, nevnt ovenfor, hensiktsmessig inkludert?
Felles temaer virker relevant.
Bente Liss Roaldsen (s.) Bente Ervik (s.)
Seksjonsleder Seksjonsleder
Kreftavdelingens poliklinikk og sengepost Regional kompetansetjeneste for
Kirurgi-, kreft og kvinnehelseklinikken lindrende behandling (Lindring i Nord)
Universitetssykehuset Nord-Norge Universitetssykehuset Nord-Norge
Høringssvar fra Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Forskning- og utdanningssenteret:
§ 2 Formål med utdanningen:
Formålet er kreftsykepleierutdanningen er for generelt og får ikke tilstrekkelig frem det fagspesifikke og særegne i kompetansen til kreftsykepleieren. Det bør også fremkomme i forskriften i hvor stor grad utdanningen gir kompetanse innfor kreftsykdom til barn og unge.
Dersom en beslutter en forskrift som legger til rette for både 60 og 120 studiepoengs utdanning, bør forskjellene i formål og sluttkompetanse komme tydeligere frem. Ulikheten i fag- roller og ansvarsområder etter endt utdanning bør også tydeliggjøres i forskriften. Dette basert på ulik lengde av utdanningen. Begrepet «mastertillegget» fremstår uklart og ullent i dagens utdanningssystem.
Det bør vedtas en forskrift som høynes til 90 studiepoengs og helst 120 poeng masterutdanning i tråd med Bolognaavtalen. Dersom en beslutter en forskrift som legger til rette for både 60 (90) og 120 studiepoengs utdanning, bør forskjellene i formål og sluttkompetanse komme tydeligere frem. Ulikheten i fag- roller og ansvarsområder etter endt utdanning bør også tydeliggjøres i forskriften. Dette basert på ulik lengde av utdanningen.
§ 3 Kompetanseområder:
Viktig at «Kreftsykepleie som fag og profesjon» kommer frem og står først i kompetanseområdene. Dette vil fremheve og tydeliggjør fag og profesjon i kreftsykepleie tidlig i forskriften. Savnes kompetanseområder innen teknologi samt etikk.
1.I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Tjenestens fremtidige kompetansebehov er et komplekst fagfelt i kontinuerlig utvikling. Kreftsykepleierutdanningen må derfor bygges ut til 90 studiepoeng lik de andre ABIO-utdanningene. Vanskelig å se for seg at kompetansebehovet kan ivaretas innenfor 60 studiepoeng utdanning.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med pasientenes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Forslaget til forskriften ivaretar i hovedsak pasientens behandlingsfase. Den bør bli tydeligere på senskader, konsekvenser og de som overlever kreftbehandlingen. Barn og unge bør også tydeliggjøres.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Viktig med lokal autonomi for utdanninginstitusjonene, men det må tas hensyn til at det kan bli for stor variasjon i sluttkompetansen. Omfanget/vekting av kompetanseområdene bør sammenstilles i de ulike utdanninginstitusjoner. Dette for å sikre en viss standardisering i temaer samt sluttkompetansen. Dette vil også sikre et mer nasjonalt likeverdig nivå, noe om er sentralt.
4. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Med bakgrunn i at kompetanseområder og læringsutbytter ikke er beskrevet omfanget/vektig av, blir det utfordrende å vurdere om en nasjonal standardisering er ivaretatt. Ulik omfang/vekting av kompetanseområder og læringsutbytter kan medføre ulik sluttkompetanse hos kandidatene. Likeverdige utdanningstilbud med lik sluttkompetanse bør sikres, uavhengig av utdanningsinstitusjon og geografisk tilknytning.
5. Er fordelingen av læringsutbyttebeskrivelser for de første 60 studiepoengene og de påfølgende 60 studiepoengene er hensiktsmessig og gjennomførbar?
Læringsutbyttebeskrivelsen er omfattende og fremstår som utfordrende å oppnå på de første 60 studiepoeng. Utdanningen i kreftsykepleie bør av den grunn høynes til samme studiepoenguttelling som ABIO-utdanningene.
På de siste 60 studiepoeng blir også noe uklar ift. evt. valg som utdanningsinstitusjonene kan ta av temaer/læringsutbytter/emner innen kreftsykepleie. Dette kan medføre store ulikheter og et tap av likeverdige og mer standardiserte utdanninger. Det bør være like kompetanseområde og læringsutbytter for de siste 30 studiepoeng som de andre ABIO-forskriftene. Eks. innen vitenskapsteori og forskningsmetode. Noe annet virker unaturlig og uklart.
6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Kompetanseområde relatert til barn og unge samt innen palliasjon savnes. Det savnes også kompetanse innen relasjon og tydelighet innen det å utøve sykepleie til alvorlig syke og døende pasienter. Videre bør sentrale begreper innen død og dødelig sykdom benyttes noe mer i forskriften. Sentrale områder for kreftsykepleieren som «samhandling, etisk kompetanse, teknologisk» kompetanse samt» lovverket» innenfor barn som pårørende.
7. Bør palliasjon utgjøre et eget kompetanseområde eller skal innholdet fordeles på flere kompetanseområder?
Ja, palliasjon bør være et eget kompetanseområde. Det er ikke mulig å oppnå gode læringsutbytter innenfor rammen av 60 studiepoengs utdanning.
8. Bør det være egne læringsutbytter knyttet til forebygging av kreftsykdom?
Bør vektlegges i eget studiet.
9. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbart?
Viktig at forskriften beskriver en veiledet klinisk praksis på minimum 12 uker. Organisasjoner som arbeider med kreft bør ikke inngå i disse 12 ukene. Praksisveileder skal være kreftsykepleier av profesjon.
10. Bør det åpnes for at simulering og ferdighetstrening kan erstatte deler av praksisstudiene?
Synes ordlyden i forskriften skal stå, at simulering og ferdighetstrening kommer i tillegg til klinisk praksis.
11. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
12. Er felles temaer/innhold for ABIOK- utdanningene, nevnt ovenfor, hensiktsmessig inkludert?
Nei. Det bør være lik ordlyd/læringsutbytter på felles temaer. Blant annet bør det være like kompetanseområder og læringsutbytter for de siste 30 studiepoeng. Eks. innen vitenskapsteori og forskningsmetode. Noe annet virker unaturlig og uklart.
Temaer og læringsutbyttebeskrivelser som også bør være felles i samtlige ABIOK-forskrifter er eks. kommunikasjon, tverrprofesjonelt, samhandling, etikk, lovverk (inkl. barn som pårørende) og pasientsikkerhet.
Klinisk utdanningsavdeling, Forsknings- og utdanningssenteret, Universitetssykehusets Nord- Norge HF
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
For å kunne imøtekomme tjenestens behov og krav til kunnskap innenfor et meget stort og komplekst fagfelt i rask utvikling, er det nødvendig med en utdanning tilsvarende 90 studiepoeng (stp). Kreftsykepleierutdanningen må derfor tilsvare de øvrige ABIO utdanningene.
Forslaget til forskriften er så generelt utformet at det er vanskelig å vurdere i hvilken grad dette er ivaretatt.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med pasientenes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Hovedvekten synes å ligge på behandlingsaspektet. Kreftpasientene har utfordringer i alle livsfaser. Pasientens plager og behov for lindring for eksempel i livets sluttfase må vektlegges tydeligere. Forslaget til forskriften er så generelt utformet at det er vanskelig å vurdere i hvilken grad dette er ivaretatt.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Sett fra et spesialisthelsetjenesteperspektiv kan det vanskelig vurderes ut fra denne generelle beskrivelsen.
4. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Standardiseringen er generell og det savnes læringsutbyttebeskrivelser på klinisk nivå, for eksempel i forhold til strålebehandling og immunterapi.
5. Er fordelingen av læringsutbyttebeskrivelser for de første 60 studiepoengene og de påfølgende 60 studiepoengene er hensiktsmessig og gjennomførbar?
Ad de første 60 studiepoengene
Læringsutbyttebeskrivelsene er svært omfattende og kan synes umulig å gjennomføre innenfor rammen av 60 stp. For å greie og oppnå kompetansemålene for kreftsykepleier må den første delen utgjøre 90 stp.
Ad studiepoengene fra 60 til 90
Læringsutbyttebeskrivelsene er uklare i spesifiseringen av kravene fra 60 til 90 stp. Det fremgår ikke hva de 30 siste studiepoengene skal omfatte. Det er vanskelig å forstå hva studiepoengene som ikke omfatter oppgaven skal inneholde.
Vektleggingen av studiepoengene til de neste 60 er uklar, for eksempel angående antall poeng som vekter masteroppgaven og videre krav til emnevalg/kompetanseområder.
Forholdet i vektleggingen mellom de ulike emnenes studiepoengfordeling må avklares både for 60 og 120 stp.
Det er uklart hva som er forskjell i kvalifikasjonene, krav og forventninger til en kreftsykepleier med 60 stp og en kreftsykepleier med 120 stp, som skal jobbe i en klinisk hverdag. Forskjellene i yrkesutøvelsen må tydeliggjøres.
6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Kompetanse relatert til særlige utfordringer i møte med barn og ungdom mangler, likeledes eget kompetanseområde relatert palliasjon (se pkt 7).
Relasjonskunnskap og kompetanse til å greie å stå i klinisk arbeid sammen med alvorlig syke og døende er lite beskrevet. Sentrale begreper og tema relatert til død og dødelig sykdom bør brukes.
7. Bør palliasjon utgjøre et eget kompetanseområde eller skal innholdet fordeles på flere
Ja, palliasjon må være et eget kompetanseområde. Det er ikke mulig å oppnå innenfor rammen av de 60 første stp. Minstekrav til utdanningen må derfor være 90 stp.
8. Bør det være egne læringsutbytter knyttet til forebygging av kreftsykdom?
Nei, må vektlegges i eget studium.
9. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Det må være veiledet klinisk praksis i alle 12 ukene. Organisasjoner som arbeider med kreft bør ikke inngå i denne praksisperioden. Praksisveiler skal være sykepleier av profesjon.
10. Bør det åpnes for at simulering og ferdighetstrening kan erstatte deler av praksisstudiene?
De ulike praksisstedene synes å representere svært ulike faglige utfordringer. Simulering og ferdighetstrening vil i noen grad kunne kompensere for forskjellene og sikre en standardisert praktisk kompetanse.
11. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
Det er et urealistisk omfang for de første 60 studiepoengene. Se tidligere svar.
12. Er felles temaer/innhold for ABIOK- utdanningene, nevnt ovenfor, hensiktsmessig inkludert?
Felles temaer virker relevant.
Bente Liss Roaldsen (s.) Bente Ervik (s.)
Seksjonsleder Seksjonsleder
Kreftavdelingens poliklinikk og sengepost Regional kompetansetjeneste for
Kirurgi-, kreft og kvinnehelseklinikken lindrende behandling (Lindring i Nord)
Universitetssykehuset Nord-Norge Universitetssykehuset Nord-Norge
Høringssvar fra Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Forskning- og utdanningssenteret:
§ 2 Formål med utdanningen:
Formålet er kreftsykepleierutdanningen er for generelt og får ikke tilstrekkelig frem det fagspesifikke og særegne i kompetansen til kreftsykepleieren. Det bør også fremkomme i forskriften i hvor stor grad utdanningen gir kompetanse innfor kreftsykdom til barn og unge.
Dersom en beslutter en forskrift som legger til rette for både 60 og 120 studiepoengs utdanning, bør forskjellene i formål og sluttkompetanse komme tydeligere frem. Ulikheten i fag- roller og ansvarsområder etter endt utdanning bør også tydeliggjøres i forskriften. Dette basert på ulik lengde av utdanningen. Begrepet «mastertillegget» fremstår uklart og ullent i dagens utdanningssystem.
Det bør vedtas en forskrift som høynes til 90 studiepoengs og helst 120 poeng masterutdanning i tråd med Bolognaavtalen. Dersom en beslutter en forskrift som legger til rette for både 60 (90) og 120 studiepoengs utdanning, bør forskjellene i formål og sluttkompetanse komme tydeligere frem. Ulikheten i fag- roller og ansvarsområder etter endt utdanning bør også tydeliggjøres i forskriften. Dette basert på ulik lengde av utdanningen.
§ 3 Kompetanseområder:
Viktig at «Kreftsykepleie som fag og profesjon» kommer frem og står først i kompetanseområdene. Dette vil fremheve og tydeliggjør fag og profesjon i kreftsykepleie tidlig i forskriften. Savnes kompetanseområder innen teknologi samt etikk.
1.I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Tjenestens fremtidige kompetansebehov er et komplekst fagfelt i kontinuerlig utvikling. Kreftsykepleierutdanningen må derfor bygges ut til 90 studiepoeng lik de andre ABIO-utdanningene. Vanskelig å se for seg at kompetansebehovet kan ivaretas innenfor 60 studiepoeng utdanning.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med pasientenes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Forslaget til forskriften ivaretar i hovedsak pasientens behandlingsfase. Den bør bli tydeligere på senskader, konsekvenser og de som overlever kreftbehandlingen. Barn og unge bør også tydeliggjøres.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Viktig med lokal autonomi for utdanninginstitusjonene, men det må tas hensyn til at det kan bli for stor variasjon i sluttkompetansen. Omfanget/vekting av kompetanseområdene bør sammenstilles i de ulike utdanninginstitusjoner. Dette for å sikre en viss standardisering i temaer samt sluttkompetansen. Dette vil også sikre et mer nasjonalt likeverdig nivå, noe om er sentralt.
4. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Med bakgrunn i at kompetanseområder og læringsutbytter ikke er beskrevet omfanget/vektig av, blir det utfordrende å vurdere om en nasjonal standardisering er ivaretatt. Ulik omfang/vekting av kompetanseområder og læringsutbytter kan medføre ulik sluttkompetanse hos kandidatene. Likeverdige utdanningstilbud med lik sluttkompetanse bør sikres, uavhengig av utdanningsinstitusjon og geografisk tilknytning.
5. Er fordelingen av læringsutbyttebeskrivelser for de første 60 studiepoengene og de påfølgende 60 studiepoengene er hensiktsmessig og gjennomførbar?
Læringsutbyttebeskrivelsen er omfattende og fremstår som utfordrende å oppnå på de første 60 studiepoeng. Utdanningen i kreftsykepleie bør av den grunn høynes til samme studiepoenguttelling som ABIO-utdanningene.
På de siste 60 studiepoeng blir også noe uklar ift. evt. valg som utdanningsinstitusjonene kan ta av temaer/læringsutbytter/emner innen kreftsykepleie. Dette kan medføre store ulikheter og et tap av likeverdige og mer standardiserte utdanninger. Det bør være like kompetanseområde og læringsutbytter for de siste 30 studiepoeng som de andre ABIO-forskriftene. Eks. innen vitenskapsteori og forskningsmetode. Noe annet virker unaturlig og uklart.
6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Kompetanseområde relatert til barn og unge samt innen palliasjon savnes. Det savnes også kompetanse innen relasjon og tydelighet innen det å utøve sykepleie til alvorlig syke og døende pasienter. Videre bør sentrale begreper innen død og dødelig sykdom benyttes noe mer i forskriften. Sentrale områder for kreftsykepleieren som «samhandling, etisk kompetanse, teknologisk» kompetanse samt» lovverket» innenfor barn som pårørende.
7. Bør palliasjon utgjøre et eget kompetanseområde eller skal innholdet fordeles på flere kompetanseområder?
Ja, palliasjon bør være et eget kompetanseområde. Det er ikke mulig å oppnå gode læringsutbytter innenfor rammen av 60 studiepoengs utdanning.
8. Bør det være egne læringsutbytter knyttet til forebygging av kreftsykdom?
Bør vektlegges i eget studiet.
9. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbart?
Viktig at forskriften beskriver en veiledet klinisk praksis på minimum 12 uker. Organisasjoner som arbeider med kreft bør ikke inngå i disse 12 ukene. Praksisveileder skal være kreftsykepleier av profesjon.
10. Bør det åpnes for at simulering og ferdighetstrening kan erstatte deler av praksisstudiene?
Synes ordlyden i forskriften skal stå, at simulering og ferdighetstrening kommer i tillegg til klinisk praksis.
11. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
12. Er felles temaer/innhold for ABIOK- utdanningene, nevnt ovenfor, hensiktsmessig inkludert?
Nei. Det bør være lik ordlyd/læringsutbytter på felles temaer. Blant annet bør det være like kompetanseområder og læringsutbytter for de siste 30 studiepoeng. Eks. innen vitenskapsteori og forskningsmetode. Noe annet virker unaturlig og uklart.
Temaer og læringsutbyttebeskrivelser som også bør være felles i samtlige ABIOK-forskrifter er eks. kommunikasjon, tverrprofesjonelt, samhandling, etikk, lovverk (inkl. barn som pårørende) og pasientsikkerhet.
Klinisk utdanningsavdeling, Forsknings- og utdanningssenteret, Universitetssykehusets Nord- Norge HF