NTNU

For å unngå for store forskjeller mellom de ulike utdanningsinstitusjonene, mener vi det er behov for en klargjøring i forskriftene knyttet til om mastergradene skal følge kravene i § 3 eller § 5 i forskrift om krav til mastergrad.

Gevinsten av masterkompetanse bør komme tydelig frem både i forskriftenes tittel og i formålet for alle utdanningene. Masterkompetansen bør også integreres i læringsutbyttene. Vi finner at forslaget for anestesisykepleie er det utkastet hvor kompetansen med mastergrad i størst grad er tydeliggjort og integrert i utdanningen.

Det er påfallende stor forskjell i oppbyggingen av de ulike forskriftene med tanke på både overskrifter og kapittelinndeling. Det vil være en stor fordel at disse blir likest mulig og gjenkjennbare på tvers av de ulike utdanningene.

Ferdigutdannede fra de ulike utdanningene er grupper som skal samarbeide tett i helsetjenesten. Det er derfor viktig med en felles kunnskapsbase og et felles språk. Felles kompetanseområder, som også beskrives på samme måte i de ulike forskriftene, er derfor ønskelig. Emner det er naturlig å se på her, er vitenskapsteori og metode, etikk, kommunikasjon, naturvitenskapsemnet, klinisk vurderings- og beslutningskompetanse og masteroppgaven.

Det er også store variasjoner rundt omfanget av læringsutbytter og detaljeringsnivået. Vi vil spesielt peke på at læringsutbyttebekrivelsene er svært ulike for forskning, både med tanke på kapitteloverskrift for kompetanseområdet, detaljnivå og innhold. Det er ingen faglige grunner som tilsier at dette bør være forskjellige på tvers av de fem ABIOK-utdanningene. Det kan diskuteres om detaljnivået eksempelvis på anestesisykepleie er noe høyt, mens det for operasjonssykepleie kunne vært noe mer detaljert. Slik forskriftene fremstår nå, ser det ut som om det vitenskapelige/akademiske nivået man ønsker å nå er forskjellig for de ulike utdanningene. Slik vi ser det, må ambisjonsnivået være det samme for alle utdanningene.

NTNU ønsker en mer felles beskrivelse av praksisstudiene for ABIO-utdanningene spesielt. Særlig gjelder dette lengden på praksis, da utdanningene kjøres parallelt med samme roteringsplan. Ut over dette, bør ikke forskriftene være for styrende med tanke på antall dager og timer per uke, men heller angi en totalsum for utdanningen. Det bør ikke være spesifisert hvor mange dager en skal ha simulering eller annen ikke-pasientnær praksis.

Innhold og oppbygging må bygge på og harmoniseres med bachelorutdanningen i sykepleie, slik at det blir en synlig og gjenkjennbar rød tråd fra bachelor til master i sykepleie. Læringsutbyttebeskrivelsene bør også gjenspeile dette.

NTNU mener at det flerkulturelle perspektivet bør inn i formålet til utdanningene.

1: I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetanse-behov?

NTNU mener at utkastet til forskrift godt ivaretar tjenestens fremtidige behov med tanke på faglig og teknologisk kompetanse. Derimot er behovet for akademisk kompetanse ikke godt nok ivaretatt.

Vi er i en tid der det stadig er skjerpede krav til at den faglige kliniske virksomheten er kunnskaps- og forskningsbasert. Helsetjenesten er i stadig endring for å møte helsemyndighetenes krav til effektivitet og kvalitet. Det fører til et behov for barnesykepleiere som gjennom sin akademiske kompetanse kan medvirke i forsknings- og fagutviklingsprosjekter på et høyt nivå. Det er derfor viktig at alle kandidatene utdannes med masterkompetanse, og dermed er godt rustet i det konstante innovasjonsarbeidet i helseforetakene.

NTNU mener at det ikke skal være mulighet til avstigning etter 90 studiepoeng.

Siden dette er en masterutdanning, bør dette også gjenspeiles i navnet på forskriften. NTNU foreslår «Forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i barnesykepleie».

Masterkompetanse hos spesialsykepleiere i klinisk virksomhet er nødvendig for å dekke helsetjenestens behov og krav til stadig å kunne utvikle og omstille seg faglig og organisatorisk. Masterkompetansen, som innebærer økt kompetanse i å observere, vurdere og analysere, vil være relevant også «bedside» hos pasienter.

Læringsutbyttebeskrivelsene er detaljerte og gir en god oversikt over fagets omfang i både bredde, dybde og kompleksitet. Det er viktig at det er relativt tydelige føringer på kompetansekravene, slik at helsetjenesten og brukerne av helsetjenesten kan stole på at kompetansen til barnesykepleieren i utgangspunktet er tilnærmet lik, uavhengig av hvor man er utdannet.

I kapittel 7 (§20) gir forskriften også en detaljert beskrivelse over innenfor hvilke faglige områder barnesykepleierstudentene skal ha sin praksis for å nå læringsutbytte-beskrivelsene. Dette er bra, og det sikrer en rimelig likhet og forutsigbarhet mtp. kompetansen til den ferdigutdannede spesialsykepleieren for både helsetjenesten og brukerne av tjenesten.

Det er viktig med en rimelig grad av nasjonal standardisering. Dette har vi kommentert under punkt 3. Forskriften ivaretar dette behovet godt.

I kapittel 6 er det beskrevet læringsutbytte for kompetanseområde forskning, formidling og kvalitetsutvikling. Her savnes det at studentene bør ha kunnskap om innovasjon i forbindelse med fagutvikling.

Vi mener praksisstudiene i all hovedsak er godt beskrevet under §20. Det kreves at kandidatene får klinisk erfaring fra behandling av premature, akutt og/eller kritisk syke nyfødte, barn og ungdom. Her kunne det med fordel ha vært lagt til erfaring fra arbeid med barn med langvarig sykdom og/eller funksjonsnedsettelse.

Praksisstudienes omfang skal utgjøre minimum 30 uker, og minst 30 timer per uke i direkte pasientnært arbeid. Dette støttes av NTNU.

NTNU støtter forslaget om at annen undervisning, som simulering og ferdighetstrening, skal komme i tillegg til praksisstudiene. Her kunne det likevel vært presisert at simulering gir studentene mulighet til å øve på håndtering av akutte situasjoner som man sjelden møter på i praksis.

Forskriften må spesifisere om dette er en utdanning som krever minimum to års yrkespraksis som sykepleier (§5 i forskrift om krav til mastergrad), eller om man kan søke seg inn til utdanningen direkte etter fullført bachelor § 3). Det er fordeler og ulemper ved begge løsninger. NTNU mener likevel at det er en positivt hvis studentene har en viss grad av erfaring med pasienter, pleie og behandling fra før. Dette tilsier krav om to års yrkespraksis (§ 5).

Dette er kommentert under punkt 1. Vi mener altså at det i fremtiden er behov for barnesykepleiere som har utvidet fagutviklings- og forskningskompetanse. Det skal derfor ikke være mulighet til avstigning etter 90 studiepoeng.

Felles temaer for ABIO er godt i varetatt. Det vil være opp til hver institusjon hvordan dette organiseres. Vi vil likevel presisere at felles temaer ikke blir gjort for omfattende da dette vil gå ut over fordypningen i hver enkelt utdanningsretning.