Høring – RETHOS – Forskrift om nasjonal retningslinje for barnesykepleierutdanning
Høringssvar fra Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid, Fakultet for helsevitenskap, OsloMet – storbyuniversitetet
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Tittelen bør være: Forskrift om nasjonal retningslinje for masterstudium i barnesykepleie
Vi mener at tjenestens kompetansebehov ikke er dekket, da forskriften vektlegger breddekompetanse i stedet for spesialkompetanse spesifikt rettet mot barn som er akutt og/eller kritisk syke. Utkastet vurderes til å ha et for bredt nedslagsfelt på bekostning av den dybdekompetanse spesialisthelsetjenesten har behov for.
Barna som behandles i spesialisttjenesten er sykere, og kompetansen på akutt og/eller kritisk syke barn er nødvendig for å tilfredsstille tjenestens nåværende og fremtidige behov for barnesykepleierens selvstendige kompetanse.
Virkeområdet og formålet i paragraf 1 bør omformuleres.
Etter vår mening vil en barnesykepleier med videreutdanning på 90 studiepoeng ikke være i tråd med tjenestens framtidige kompetansebehov. Det vil en barnesykepleier med mastergrad i barnesykepleie inneha.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Innholdet i retningslinjene er kun til en viss grad i tråd med brukernes fremtidige behov. Brukerne vil ha behov for barnesykepleiere med mastergrad, og barnesykepleiere som har spesialkompetanse på akutt og/eller kritisk syke barn i alle aldre som behandles både i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Det behandles i dag langt sykere barn enn tidligere, inkludert palliative forløp.
For å tilfredsstille kandidatenes mulighet for å oppnå beskrevet kompetanseområder og læringsutbytter, bør det spesifiseres at opptakskravet til utdanningen er minimum to års somatisk yrkespraksis som sykepleier i spesialisthelsetjenesten etter autorisasjon.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Altfor stor grad av detaljering, spesielt bekymringsfullt er mangel på vektleggingen av barnesykepleie til akutt og/eller kritisk syke barn og deres familier, noe som kun utgjør mindre enn 1/3 i forslaget til retningslinjer.
Den høye graden av detaljering kan føre til at den enkelte utdanningsinstitusjon velger bort sentrale læringsutbytter knyttet til akutt og/eller kritisk syke barn.
4. Er formålet med utdanningen dekkende?
Ja beskrivelsen av formålet er dekkende, men læringsutbyttene spriker noe mer.
5. I hvilken grad er målgruppen for barnesykepleiere tydeliggjort i forskriften?
Målgruppen beskrives godt i formålet.
6. Hvor dekkende er benevningen av kompetanseområdene for barnesykepleierens særegne kompetanse og selvstendighet? Bør læringsutbyttebeskrivelsen deles inn på en annen måte?
Nei, de er for detaljerte. Akutt og/eller kritisk syke barn og deres familier har for lite plass. Ja, bør følge de andre utdanningenes beskrivelse av kompetanseområder og ikke inndeling i psyke/soma. Inndeling i kompetanseområder er ikke dekkende, og peker mot bredde mer enn dybde/spesialistkunnskap.
7. Er læringsutbyttebeskrivelsene om farmakologi tilstrekkelige?
De har tilstrekkelig nivå av detaljering.
8. Kommer barnesykepleierens ansvarsområde og posisjon tydelig nok frem i forskriften?
9. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Standardisering vurderes som vanskelig å ivareta, kvalitetssikre og kontrollere fordi det er for mange og for stor detaljering i læringsutbyttebeskrivelsene.
10. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Kompetanse om medisinsk teknisk utstyr og E-helse er noe mangelfullt beskrevet.
11. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Praksis er hensiktsmessig beskrevet, men dersom praksisen også skal dekke bredden som er beskrevet, vil det by på utfordringer.
Vi støtter kravet om praksiserfaringer fra både nyfødt- og barneintensiv avdelinger. Eventuelt voksenintensiv avdelinger som behandler barn.
12. Forskriften foreslår et minimumsantall uker og timer i praksisstudier, bør praksislengde spesifiseres i forskriften?
Det sentrale er at antallet bør harmoneres med øvrige spesialsykepleierutdanningen, for å sikre likt grunnlag for en master/videreutdanning i spesialsykepleie.
13. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
Utkastet har for bredt fokus på bekostning av fagspesifikk teoretisk og praktisk kompetanse knyttet til akutt og/eller kritisk syke barn, som kan være utfordrende å nå innenfor rammene av utdanningen.
14. Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene nevnt ovenfor hensiktsmessig inkludert?
Det savnes felles kompetanseområder – overskrifter, for alle ABIOK utdanningene.
Dette bør og kan i større grad harmoniseres med øvrige utdanninger. Mange læringsutbytter er innholdsmessig like på tvers av spesialsykepleierutdanningene i RETHOS 3, men ikke i ordlyd.
15. Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen?
Vi anbefaler at forskriften presiserer minimum to års klinisk praksis som sykepleier fra spesialisthelsetjenesten dersom barnesykepleierne skal være funksjonsdyktige etter endt utdanning. Viktig å harmonisere/følge de øvrige master utdanningene i spesialsykepleie.
Andre kommentarer/innspill:
Det bør vektlegges muligheter til praksis på andre sykehus både internasjonalt og nasjonalt.
Høringssvar fra Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid, Fakultet for helsevitenskap, OsloMet – storbyuniversitetet
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Tittelen bør være: Forskrift om nasjonal retningslinje for masterstudium i barnesykepleie
Vi mener at tjenestens kompetansebehov ikke er dekket, da forskriften vektlegger breddekompetanse i stedet for spesialkompetanse spesifikt rettet mot barn som er akutt og/eller kritisk syke. Utkastet vurderes til å ha et for bredt nedslagsfelt på bekostning av den dybdekompetanse spesialisthelsetjenesten har behov for.
Barna som behandles i spesialisttjenesten er sykere, og kompetansen på akutt og/eller kritisk syke barn er nødvendig for å tilfredsstille tjenestens nåværende og fremtidige behov for barnesykepleierens selvstendige kompetanse.
Virkeområdet og formålet i paragraf 1 bør omformuleres.
Etter vår mening vil en barnesykepleier med videreutdanning på 90 studiepoeng ikke være i tråd med tjenestens framtidige kompetansebehov. Det vil en barnesykepleier med mastergrad i barnesykepleie inneha.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Innholdet i retningslinjene er kun til en viss grad i tråd med brukernes fremtidige behov. Brukerne vil ha behov for barnesykepleiere med mastergrad, og barnesykepleiere som har spesialkompetanse på akutt og/eller kritisk syke barn i alle aldre som behandles både i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Det behandles i dag langt sykere barn enn tidligere, inkludert palliative forløp.
For å tilfredsstille kandidatenes mulighet for å oppnå beskrevet kompetanseområder og læringsutbytter, bør det spesifiseres at opptakskravet til utdanningen er minimum to års somatisk yrkespraksis som sykepleier i spesialisthelsetjenesten etter autorisasjon.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Altfor stor grad av detaljering, spesielt bekymringsfullt er mangel på vektleggingen av barnesykepleie til akutt og/eller kritisk syke barn og deres familier, noe som kun utgjør mindre enn 1/3 i forslaget til retningslinjer.
Den høye graden av detaljering kan føre til at den enkelte utdanningsinstitusjon velger bort sentrale læringsutbytter knyttet til akutt og/eller kritisk syke barn.
4. Er formålet med utdanningen dekkende?
Ja beskrivelsen av formålet er dekkende, men læringsutbyttene spriker noe mer.
5. I hvilken grad er målgruppen for barnesykepleiere tydeliggjort i forskriften?
Målgruppen beskrives godt i formålet.
6. Hvor dekkende er benevningen av kompetanseområdene for barnesykepleierens særegne kompetanse og selvstendighet? Bør læringsutbyttebeskrivelsen deles inn på en annen måte?
Nei, de er for detaljerte. Akutt og/eller kritisk syke barn og deres familier har for lite plass. Ja, bør følge de andre utdanningenes beskrivelse av kompetanseområder og ikke inndeling i psyke/soma. Inndeling i kompetanseområder er ikke dekkende, og peker mot bredde mer enn dybde/spesialistkunnskap.
7. Er læringsutbyttebeskrivelsene om farmakologi tilstrekkelige?
De har tilstrekkelig nivå av detaljering.
8. Kommer barnesykepleierens ansvarsområde og posisjon tydelig nok frem i forskriften?
9. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Standardisering vurderes som vanskelig å ivareta, kvalitetssikre og kontrollere fordi det er for mange og for stor detaljering i læringsutbyttebeskrivelsene.
10. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Kompetanse om medisinsk teknisk utstyr og E-helse er noe mangelfullt beskrevet.
11. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Praksis er hensiktsmessig beskrevet, men dersom praksisen også skal dekke bredden som er beskrevet, vil det by på utfordringer.
Vi støtter kravet om praksiserfaringer fra både nyfødt- og barneintensiv avdelinger. Eventuelt voksenintensiv avdelinger som behandler barn.
12. Forskriften foreslår et minimumsantall uker og timer i praksisstudier, bør praksislengde spesifiseres i forskriften?
Det sentrale er at antallet bør harmoneres med øvrige spesialsykepleierutdanningen, for å sikre likt grunnlag for en master/videreutdanning i spesialsykepleie.
13. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
Utkastet har for bredt fokus på bekostning av fagspesifikk teoretisk og praktisk kompetanse knyttet til akutt og/eller kritisk syke barn, som kan være utfordrende å nå innenfor rammene av utdanningen.
14. Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene nevnt ovenfor hensiktsmessig inkludert?
Det savnes felles kompetanseområder – overskrifter, for alle ABIOK utdanningene.
Dette bør og kan i større grad harmoniseres med øvrige utdanninger. Mange læringsutbytter er innholdsmessig like på tvers av spesialsykepleierutdanningene i RETHOS 3, men ikke i ordlyd.
15. Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen?
Vi anbefaler at forskriften presiserer minimum to års klinisk praksis som sykepleier fra spesialisthelsetjenesten dersom barnesykepleierne skal være funksjonsdyktige etter endt utdanning. Viktig å harmonisere/følge de øvrige master utdanningene i spesialsykepleie.
Andre kommentarer/innspill:
Det bør vektlegges muligheter til praksis på andre sykehus både internasjonalt og nasjonalt.