Dato: 26.02.2021 Høringssvar fra Universitetet i Agder – Forslag til forskrift om nasjonale retningslinjer for barnesykepleierutdanning Vi vi viser til høringsbrev datert 26. november 2020, og takker for anledningen til å delta i høringen. Innledningsvis vil universitetet bemerke at det er store forskjeller i forslagene til forskriftene for de ulike spesialistutdanningene. Det kan gi institusjonen store utfordringer i å operasjonalisere retningslinjene innenfor en felles ramme, det vil si en felles masterutdanning i spesialsykepleie. En standardisert felles minstekompetanse burde vært presisert i retningslinjene. Universitetet merker seg at Kunnskapsdepartementet har besluttet at det skal være mulig å avslutte studietilbudet etter 90 studiepoeng. Dette gjelder også ved læresteder hvor det i dag tilbys masterutdanning på 120 studiepoeng. Bologna-prosessen og Nasjonalt Kvalifikasjonsrammeverk (NKR) består av tre hovednivåer i høyere utdanning; bachelor, master og Ph.d., og i denne strukturen er ikke videreutdanning anerkjent. Hybridmodellen som nå foreslås skal innfri nivå syv i NKR. Utdanning på nivå syv gir ikke vitnemål før etter 120 studiepoeng og bestått grad. Lærestedene utsteder vitnemål for oppnådd yrkesutdanning og grad (jfr. Forskrift om grader og yrkesutdanninger, beskyttet tittel og normert studietid ved universiteter og høyskoler). Det utstedes ikke vitnemål for videreutdanninger. Arbeidsgiver står fritt til å anerkjenne deler av en masterutdanning som kvalifiserende for visse funksjoner. Slik forskriftene er foreslått skal de sikre at studentene tilegner seg masterkompetanse gjennom hele studieprogrammet. Det er uklart hvilke læringsutbytter som skal skille studenter som har oppnådd 90 studiepoeng (videreutdanning) og kandidater som har fullført masterutdanning (120 studiepoeng) i forslagene til forskrifter for ABIO-utdanningene. Vi mener anledningen til å avslutte utdanningen før mastergraden er oppnådd, undergraver behovet for systematisk kunnskapsutvikling i tjenestene. Problemstillingen angår kompetansenivået blant annet i ledelsesroller både i helse- og UH-sektoren. Det gjør også rekruttering til ph.d.-studier og derfor også til stillinger i UH-sektoren vanskeligere. Dette svekker videre konkurransen om karrierebygging fram til professor/dosentnivået. Dette er kritisk kompetanse for UH-sektoren ved akkreditering av studietilbudet. Akkreditering av masterprogrammer krever ansatte med relevant og høy kompetanse som dekker de fag, emner og kunnskapsområder som studietilbudet består av. Mange institusjoner har i dag store utfordringer med å nå kravene om førstekompetanse skissert i studieforskriften på grunn av utfordringer med å rekruttere førstekompetanse innen fagområdene i forskriftene. Aktive virkemidler som over tid fører til at volumet på kandidater som ikke tar masteremnene vil kunne føre til lavt volum av studenter som tar mastergraden. For å opprettholde solide masterprogrammer er volum en kritisk faktor. Universitetet har tidligere nevnt spørsmålet om videreutdanning vs. master i spesialsykepleie i vårt innspill til arbeidet med stortingsmelding om styringspolitikk for statlige universiteter og høyskoler. Vi vil også peke på at ikke-gradsgivende videreutdanninger primært tilbys på det helsefaglige området. Det kan skape et inntrykk av at faglig fundamentert utøvelse av tjenestene ikke er like viktig innen helsefag som på andre fagområder. Vi tror heller ikke at det er tilfeldig at studietilbud som ikke er gradsgivende, i stor grad er forbeholdt kvinnedominerte fagområder. Etter gjennomgang av forslag til nasjonale retningslinjer, er det vår vurdering at læringsutbyttene for ABIO-utdanningene generelt bør forsterkes når det gjelder kandidatenes ferdigheter i analyse og kritisk vurdering. Dette er kompetanse som er spesielt viktig for å kunne studere videre på nivå 8 (Ph.d. studier). UiA foreslår også at pasientsikkerhet og pasientmedvirkning blir sterkere vektlagt i retningslinjene for samtlige ABIO-utdanninger. Videre er teamsamarbeid og kommunikasjon viktige ferdigheter i spesialsykepleie som bør inkluderes i læringsutbyttene for utdanningene. Det er vesentlige forskjeller i de ulike forslagene til forskrifter hva angår kvalifisering av praksisveiledere. Dette bør endres slik at det samsvarer med krav i studietilsynsforskriftens bestemmelse (§2-3, syvende ledd). Universitetet mener denne retningslinjen fremstår som uferdig. En hovedinnvending er at retningslinjen ikke har fokus på spesialsykepleierens kompetanse og ansvar. Universitetet har følgende svar på spørsmål stilt i høringsbrevet: Spørsmål 1: I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov? Svar: Universitetet mener at retningslinjen fremstår som uferdig. Det er forholdsvis mange av læringsutbyttene som bør justeres eller endres, blant annet: • I § 2 beskrives ikke spesialsykepleierens rolle, ansvar og funksjon tydelig nok. Beskrivelsen i den aktuelle paragrafen klarer ikke på en god nok måte å formidle barnesykepleierens yrkesidentitet. • Retningslinjen beskriver ikke godt nok den sosiale og kulturelle kompetansen en barnesykepleier bør forventes å ha. Retningslinjen klarer ikke å formidle det samfunnsmandat spesialsykepleieren skal ta som utgangspunkt for sitt arbeide. • I retningslinjen bør læringsutbytter knyttet til nyfødte, samt barn og ungdom få større betydning. • Retningslinjen bør i større grad reflektere at barnesykepleiere utdannes til roller i ulike deler av tjenesten. • Det bør vurderes om juridisk kompetanse bør inngå som en del av kompetanseområdene nevnt i § 3. • Utformingen av læringsutbyttene bør i større grad reflektere at de er utformet med grunnlag i forskningsbasert kunnskap. Dette kan bidra til å løfte beskrivelsen av læringsutbytter. Et eksempel er beskrivelsen i § 8 b). Her kan man med fordel inkludere uttrykk som «Kritisk vurdere og identifisere». • I § 4 a) bør teksten utformes slik at man inkluderer begrepet samhandling. • I § 4 b) bør det inkluderes kunnskap om de juridiske føringer som rammer inn spesialsykepleierens egen yrkesutøvelse. • § 4 bør inkludere teamarbeid og tverrprofesjonelt samarbeid (Kompetanseområde: Barnesykepleie som fag og profesjon). • I § 4 bør det også inngå et læringsutbytte knyttet til tekniske ferdigheter. • I kapittel seks bør det tydeliggjøres at studentene skal oppnå læringsutbytter på masternivå. Spørsmål 2: I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene? Svar: Vi viser til våre innledende kommentarer i høringssvaret. Spørsmål 3: Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning? Svar: Universitetet oppfatter utkastet til retningslinjer som for detaljerte når det gjelder kravene til praksisstudier. Forskriftene varierer med hensyn på organisering og lengde på praksis. Dette gjør samkjøring vanskelig mellom de ulike utdanningene i spesialsykepleie. Dette virker begrensende på autonomi og muligheter for tilpasning. Vi ønsker større grad av frihet til å bruke ulike pedagogiske metoder, for eksempel at simuleringspraksis kan gjennomføres som en del av praksisstudiene. Spørsmål 4: I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammen av utdanningen? Svar: Universitetet vil peke på at omfanget av praksisstudier er høyt med tanke på at dette er en masterutdanning. Tretti uker praksisstudier utgjør nærmere ett studieår (60 sp). Masteroppgaven har minimum et omfang på et halvt år (30 sp). Det gjenstår da et halvt år til teoretisk undervisning. Universitetet er i tvil om dette er gjennomførbart. I dagens masterutdanning ved UiA har praksisstudiene et omfang på 45 studiepoeng. Vi vil anbefale dette nivået for å kunne tilby studiet over to studieår. Spørsmål 5: I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene? Svar: Vi viser til våre innledende kommentarer i høringssvaret. Spørsmål 6: Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje? Svar: Vi viser til våre innledende kommentarer i høringssvaret. Spørsmål 7: Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar? Svar: Utkastet vurderes som tilfredsstillende, men vi henviser til vårt svar på spørsmål 4. Spørsmål 8: Er det behov for å spesifisere krav om klinisk praksis for opptak til utdanningen? Svar: Det er viktig at studentene har betydelig og relevant klinisk erfaring som sykepleier før opptak. Det bør vurderes om dette er krav som kan inngå i retningslinjen. Spørsmål 9: Vi ber høringsinstansene vurdere hvorvidt avslutning av utdanningen etter 90 studiepoeng vil ivareta kompetansebehovene i tjenestene i tilstrekkelig grad? Svar: Ved avslutning etter 90 studiepoeng mener vi det vil være vanskelig å oppnå læringsutbytter på nivå syv i nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk. Så langt vi kan se, innebærer dette at tjenestenes behov for kompetanse ikke vil bli ivaretatt godt nok. Spørsmål 10: Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene som nevnt ovenfor ivaretatt i retningslinjene. Svar: Dette er delvis ivaretatt, men følgende tema bør synliggjøres: • Medisinsk teknisk utstyr. • Barnekirurgi, anestesi. Kunnskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
