Dato: 27.02.2021 Svartype: Med merknad 1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov? Formålet med utdanningen Helsedirektoratet støtter at intensivsykepleierutdanningen skal bygge på bachelorutdanning i sykepleie eller tilsvarende og norsk autorisasjon som sykepleier slik det fremgår i formålet. I formålet står det blant annet at " Utdanningen skal sikre at intensivsykepleiere innehar kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse til å utøve faglig forsvarlig … sykepleie …". Faglig forsvarlighet i utøvelsen av tjenesten er lovpålagt gjennom helsepersonelloven og pasientrettighetsloven , og behøver derfor ikke fremheves her. Vi anbefaler heller en tydeligere vekt på kunnskapsbasert og kvalitetssikret intensivsykepleie, samt endringskompetanse til å utvikle tjenestene i takt med fremtidens behov i tjenesten. Det vil også være i tråd med Nasjonal helse- og sykehusplan 2020 – 2023, arbeidet med gode pasientforløp og regjerningens satsning mot å skape pasientens helsetjeneste, at intensivsykepleierutdanningen kvalifiserer til å håndtere faglige problemstillinger på individ-, gruppe- og samfunnsnivå innenfor ansvarsområdet til intensivsykepleieren, bidra i til økt samhandling og fremme brukermedvirkning. Videre beskrives det under formålet at utdanningen kvalifiserer kandidater til "… å utøve intensivsykepleie for å ivareta komplekse pasientsituasjoner med hyppige og raske fokusskifter og krevende mellommenneskelige møter ." Denne formuleringen mener vi beskriver godt den kliniske hverdagen for intensivsykepleieren, men er mindre klar på hvilken kompetanse kandidaten utvikler for å møte dette. Vi foreslår å tydeliggjøre dette ved å benytte samme formulering som benyttet under formålet beskrevet i forslaget til forskrift om nasjonal retningslinje for anestesisykepleierutdanning: Kandidaten skal gjennom utdanningen bli selvstendig ved å utvikle situasjonsbevissthet, observasjons-, vurderings- og beslutningskompetanse, samt evne til å håndtere planlagte, komplekse og uforutsigbare pasientsituasjoner. Alternativt kan det hentes formuleringer fra §7 i forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for intensivsykepleierutdanning. Mastergrad og avstigningsmulighet: Vi ser at det for alle ABIOK-utdanningene, inkludert for intensivsykepleieutdanningen, er lagt opp til at kandidaten skal kunne avslutte ved to ulike kompetansenivåer, hhv. gjennomført mastergrad på 120 studiepoeng eller videreutdanning på 90 studiepoeng. Vi forstår det slik at det er forskjeller i utdanningsløpet for kandidater som gjennomfører en videreutdanning på 90 studiepoeng sammenlignet med et mastergradsløp. En tydelig forskjell i utdanningsløpene ser ut til å være knyttet til emner og læringsaktiviteter utviklet for å oppfylle " Kapittel 7 Masterkompetanse". Vi antar at kandidatens forberedelse og arbeid med masteroppgaven, samt noe mer spissede emner knyttet til vitenskapelige metoder og forskningsarbeid relevant for masteroppgaven vil gi økt sluttkompetanse for disse kandidatene. Følgelig antar vi at kandidater som avslutter etter 90 studiepoeng vil ha lavere sluttkompetanse knyttet til ovennevnte områder sammenlignet med de som gjennomfører mastergradsløpet. Nyere internasjonal forskning peker på at sykepleiere med masterkompetanse er mer selvstendige i utøvelsen av sin rolle, har økt handlingskompetanse til å drive fagutvikling innenfor sitt ansvarsområde, samt kan i større grad bidra i endringsarbeid og forskning for å utvikle helsetjenesten ( Wangensteen et al. (2018). Nurse Education Today ). Dette er også inngående belyst i rapporten " Videreutdanning for sykepleiere - Hvordan sikre at behovet for avansert breddekompetanse blir ivaretatt i fremtiden ? ", utgitt av Helsedirektoratet i 2017. Det kan derfor settes spørsmålstegn ved om en videreutdanning gir tilstrekkelig kompetanse til å fylle intensivsykepleierens kompetansebehov i fremtiden da rollen er preget av stor grad av selvstendighet og ansvar i pasientbehandlingen. For å møte fremtidige behov i helsetjenesten generelt og i spesialisthelsetjenesten spesielt, vil sannsynligvis kompetansen som utvikles i en mastergrad være mer i takt med fremtidens behov enn det kandidaten oppnår med kun videreutdanning på 90 studiepoeng. Ifølge en nasjonal studie blant førstelinjeledere, fagutviklingssykepleiere og utdanningspersonell, er det en positiv holdning og forventning til en masterutdanning i anestesi- og intensivsykepleie , særlig for å utvikle kunnskapsbasert praksis, kritisk tenkning og samhandlingskompetanse. Studien viste også at representanter fra lokalsykehus og Helse Nord var bekymret for rekruttering og å kunne beholde spesialsykepleiere med masterutdanning. Da dette utdanningsprogrammet kvalifiserer kandidaten til en etablert og anerkjent, klinisk rolle og dersom masterutdanning med tiden blir det normale utdanningsløpet, antar vi at en mastergrad rettet mot spesialsykepleie i mindre grad trekker kompetansen vekk fra pasientnært arbeid. Dette tror vi kan være en større utfordring knyttet til mer teoretiske mastergradsløp. På en annen side ser vi at avstigning etter 90 studiepoeng kan være et tiltak for å sikre økt kompetanse og rekruttering av klinisk erfarne sykepleiere som av ulike grunner ikke ønsker å gå inn i et fullt mastergradsløp. I rapporten nevnt over ( Helsedirektoratet, 2017 ) kommer det også frem at noen ledere i helseforetak og kommuner ønsker et kortere videreutdanningsløp for sykepleiere enn full mastergrad. Dette grunngis bl.a. økonomisk med at det kan være utfordrende for arbeidsgivere å legge til rette for permisjon til lengre videreutdanningsløp . Dette kan tyde på at det samlet sett kan være behov for avstigningsmulighet slik forslaget legger opp til. Vi tror likevel det er sannsynlig at eventuell skepsis til mastergradsløp gradvis vil forsvinne ved at akademiske ferdigheter styrkes i grunnutdanningen, samt at mastergrad sannsynlig blir det nivået som både arbeidsgiver og sykepleiere vil etterspørre i fremtiden. Økt karakterkrav for opptak til bachelor i sykepleie gjør også at flere studenter har gode akademiske ferdigheter og vi har fått beskrevet fra utdanningsinstitusjoner at flere planlegger fra første dag å ta en masterutdanning. Kompetanseutvikling i form av mastergradsløp kan derfor være med å sikre fremtidig rekruttering til utdanningen. Høy faglig kompetanse i en yrkesgruppe styrkes systematisk når dette oppnås gjennom formell utdanning. Utdanningen som tilbys, kan dermed være viktig for å utvikle gode fagmiljøer. Høy faglighet og stimulerende arbeidsmiljø mener vi i seg selv vil virke rekrutterende. Intensivsykepleiere er en sårt tiltrengt ressurs og det vil være sentralt at man legger opp utdanningen slik at den rekrutterer godt til yrket. Ut fra argumentasjonen beskrevet over antar vi at sluttkompetansen mellom kandidater som avslutter etter 90 studiepoeng og de som gjennomfører en mastergrad, er ulik og at dette er særlig knyttet til handlingskompetanse til å bidra i utviklings- og forbedringsarbeid, samt kompetanse til å drive og utvikle kunnskapsbasert praksis innenfor eget ansvarsområde. Forutsatt at det stemmer at sluttkompetansen vil være ulik mellom kandidater som avslutter etter 90 studiepoeng og de som gjennomfører en mastergrad (120 studiepoeng), anbefaler vi at denne forskjellen i kompetanse tydeliggjøres i formålet og under §3. 2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene? Helsekompetanse og helsepedagogikk. Det savnes omtale av begrepet helsekompetanse. Intensivsykepleiere tar utgangspunkt i pasientens og pårørendes helsekompetanse i møte med pasienter, og er et sentralt virkemiddel i kommunikasjon for å fremme brukermedvirkning, samt riktige og gode tjenester tilpasset den enkelte pasient. Helsekompetanse er definert som den enkeltes evne til å forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse. Det gjelder både beslutninger knyttet til livsstilsvalg , sykdomsforebyggende tiltak, egenmestring av sykdom og bruk av helse- og omsorgstjenesten. En av forutsetningene for å nå Regjeringens mål om økt helsekompetanse i befolkningen er å utforme en helse- og omsorgstjeneste som arbeider for å ivareta og gjøre folk helsekompetente, og hvor holdninger (og kunnskap) hos de ansatte gjenspeiler dette ( Strategi for å øke helsekompetansen i befolkningen, 2019–2023 (regjeringen.no) ). Dette er også beskrevet i Nasjonal helse- og sykehusplan 2020–2023, under kapittel 3.2 Helsekompetanse og opplæring. Forståelse og innsikt i forhold knyttet til helsekompetanse kan også underbygge intensivsykepleierens ferdigheter innen veiledning som omtales under kapittel 3, §8. Vi foreslår derfor at helsekompetanse legges inn som læringsutbytter under kunnskap og ferdigheter i kapittel 3. Forslag til formuleringer: Foreslår å legge til et punkt under kunnskap, §7: har inngående kunnskap om forhold som påvirker helsekompetansen i befolkningen, samt hvordan helsekompetanse kan påvirke involvering av pasient og pårørende i beslutninger på individ- og systemnivå §8, punkt a: kan bruke relevante metoder i kommunikasjon og samhandling med kritisk syke pasienter og pårørende, tilpasset deres helsekompetanse , i komplekse situasjoner. Kommunikasjon og brukermedvirkning for kritisk syke pasienter En nylig publisert, norsk doktorgradsavhandling med tittel " Communication and interaction between conscious and alert critically ill patients on mechanical ventilation and healthcare providers in intensive care units: An in-depth study " (Karlsen. 2021. UiO) påpeker behovet for økt kompetanse innen kommunikasjon for å sikre bedret involvering av pasienten i egen pleie under opphold på intensivavdelingen. I forslaget er kommunikasjon og samhandling inkludert i eget kompetanseområde, kapittel 3. Slik vi leser læringsutbyttene her, er kommunikasjon vektlagt som verktøy for å fremme samhandling. Samhandling kan selvsagt fremme brukermedvirkning og involvering, men vi tror en tydeliggjøring av disse sentrale begrepene er viktig for å understreke nettopp det. Vi mener derfor at kommunikasjon som hjelpemiddel til å fremme pasient og pårørendes mulighet til involvering i egen pleie, samt mulighet for å bidra i utforming av tjenestene, bør legges til. Brukermedvirkning er en lovfestet rettighet, men også et virkemiddel for å bidra til økt treffsikkerhet i forhold til utforming og gjennomføring av både generelle og individuelle tilbud. Kompetanse til å involvere pasienten i utvikling av tjenestetilbudet vil være viktig for å underbygge utvikling av fremtidens helsetjenester, jf. fremtidens Nasjonal helse- og sykehusplan 2020 – 2023, samt gode pasientforløp og regjerningens satsning mot å skape pasientens helsetjeneste. Vi foreslår at kompetanse til å fremme brukermedvirkning og involvering av pasient og pårørende både knyttet til pasientoppfølging og som verktøy for å utforme bedre tjenester, legges til under relevante læringsutbytter under kapittel 3. 3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning? Ingen merknad. 4. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammen av utdanningen? Helsedirektoratet ser at kravet om minimum to års relevant yrkespraksis som grunnlag for opptak ikke er videreført og antar at dette er utelatt fordi dette anses å falle under utdanningsinstitusjonenes hjemmel til å regulere selv. Vi anbefaler likevel at dette revurderes. Vi ser det som en klar styrke å videreføre kravet om erfaring da dette vil være viktig å ha før de begynner på et utdanningsløp med så høyt krav til rask kompetanseutvikling innen både teknisk krevende og avansert kompetanse. Vi tror det vil være vanskelig å oppnå ønsket nivå på sluttkompetansen innen kreftsykepleie for en nyutdannet sykepleier eller sykepleier med lite relevant erfaring. Dersom et krav om relevant erfaring ikke reguleres av den nasjonale retningslinjen, kan dette åpne for ulik praksis og på sikt gi ulik kvalitet på spesialsykepleiere ut fra utdanningssted. En god ballast fra relevant praksis tror vi vil bidra positivt til gjennomføringsgraden, bedre kandidatenes grunnlag for læring og dermed øke kvaliteten på kandidatene som uteksamineres. Vi vil derfor anbefale å videreføre krav om minimum to års relevant yrkespraksis som grunnlag for opptak til kreftsykepleierutdanning for å sikre nasjonal standardisering, samt sikre at inntakskvalitet på kandidatene som tas opp til studiet ikke kun styres av akademisk karaktersnitt fra bachelor i sykepleie, men også klinisk erfaring. 5. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene? Vi anbefaler at programgruppene jobber tettere sammen for å formulere felles læringsutbyttebeskrivelser knyttet til felles temaer/innhold. Dette kan gi grunnlag for felles læringsarenaer som kan fremme samhandling, tverrfaglig samarbeid og innovasjon. Dette vil sannsynlig gi en dypere innsikt i både teamene og egen og hverandres rolle og kompetanse. Dette utdypes ytterligere under spørsmål 10. 6. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje? Tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid. Samhandling på tvers av tjenestenivåer og særlig samarbeid med primærhelsetjenesten vil være viktig kompetanse for intensivsykepleieren. Vi savner at behovet for kompetanse innen samhandling på tvers av tjenestenivåer, dvs. mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale helse- og omsorgstjenester kommer tydelig frem. Det foreslås at dette tas inn i et eget læringsutbytte som en ferdighet i § 14: kan anvende samhandlings- og kommunikasjonsverktøy for å ivareta samhandling og tverrfaglig samarbeid om pasientforløp på tvers av tjenestenivåer. Mangfold/ ikke-diskriminering Under kapittel 3, § 7, foreslås at det tas inn en læringsutbyttebeskrivelse tilsvarende den som ligger i Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfaglige utdanninger, §2.2, for å favne dette brede ikke-diskrimineringsgrunnlaget. Dette vil også underbygge intensivsykepleierens kompetansegrunnlag til å oppfylle LUBer beskrevet under kapittel 3 for øvrig. Læringsutbyttet hentet fra bachelornivå kan løftes til masternivå med begrepet "inngående kunnskap": "har inngående kunnskap om inkludering, likestilling og ikke-diskriminering, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion og livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og alder, slik at kandidaten bidrar til å sikre likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet". Vi mener læringsutbyttet bør inngå som selvstendig læringsutbyttebeskrivelse i utdanningen som et minimum inntil flertallet av kandidatene forventes å ha oppfylt læringsutbyttebeskrivelsen i sin grunnutdanning. Akutt beredskap og krisehåndtering Erfaringer fra arbeid ut mot tjenesten og intensivmiljøene på sykehus forteller oss at både anestesi-, intensiv- og operasjonssykepleiere vil ha behov for bred kunnskap innen akutt beredskap og krisehåndtering da de ofte er svært sentrale aktører i dette arbeidet i helsetjenesten. I forslagene til retningslinjer står dette kun omtalt som LUB under anestesisykepleierutdanning. Vi anbefaler derfor å legge til LUB o. fra §7, hentet fra forslag for Anestesisykepleierutdanning, men endre til intensivsykepleiers rolle: Kunnskap Kandidaten o. har bred kunnskap om intensivsykepleierens rolle ved beredskap- og krisehåndtering ved større ulykker, terror og i krigs- og katastrofeområder Psykiske reaksjoner Det er vår vurdering at kunnskap om psykiske reaksjoner er viktig kompetanse for intensivsykepleieren å ha. Det er ikke uvanlig med en psykisk reaksjon etter en operasjon eller når pasienten må legges inn ved intensivavdelingen av andre årsaker. Dette kan også gjelde reaksjoner hos pårørende. Både det å kunne informere om, og håndtere dette på en god måte bør inngå i kompetansen. I forslaget til retningslinjer for intensivsykepleierutdanningen står det under formålet at den skal kvalifisere kandidater til sykepleie til akutt og/eller kritisk syke i alle aldre, og ivareta komplekse pasientsituasjoner med hyppige og raske fokusskifter og krevende mellommenneskelige møter. Vi anbefaler at kunnskap om psykiske reaksjoner i slike situasjoner er viktig grunnlag for å sikre helhetlig kompetanse til å oppfylle denne delen av formålet. For eksempel under §4, kapittel 2 Klinisk vurderings-, beslutnings- og handlingskompetanse – Kunnskap. Her mener vi at begrepet psykiske reaksjoner også bør inkluderes. Forslag til formulering : - d. " har inngående kunnskaper om kirurgisk stressrespons, postoperative komplikasjoner og ettervirkning av ulike anestesiformer ". Her kan det føyes til: inkludert psykiske reaksjoner. 7. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar? Praksisveileder bør sikres formell veiledningskompetanse . Det er et generelt behov for å styrke tilbudet om veiledningsutdanning for aktivt, klinisk personell i helsetjenestene. Intensivsykepleiere har ansvar for veiledning og oppfølgingen av intensivsykepleiestudentene. Formell utdanning innen veiledning vil gjøre veiledere bedre rustet til å veilede studentene, samt kunne stimulere til økt faglighet og interesse for å være veileder i praksis. Dette kan igjen bidra positivt til læringsmiljøet for studentene, som igjen kan bidra til å utvikle enda bedre kandidater. Vi støtter at kompetanse innen veiledning er inkludert, jf. §8 som ferdighet. Her er veiledning vektlagt i møte med pasienter, pårørende og andre i det tverrprofesjonelle teamet . Vi tror at kompetanse innen veiledning kan overføres til mange situasjoner, inkludert kandidatens evne til selv å lære under veiledning, samt senere, gjøre intensivsykepleieren bedre til å veilede for eksempel studenter og nye kolleger. For å favne evnen til å trekke kompetanse om veiledning inn i nye situasjoner kan dette eventuelt legges til som et eget læringsutbytte under generell kompetanse under § 9: kan anvende sine kunnskaper og ferdigheter innen veiledning til å reflektere over og utvikle egen veiledningspraksis. 8. Bør retningslinjen definere tidsbruk til simulering og ferdighetstrening? Vi ser at det varierer hvorvidt forslagene til retningslinjer for de ulike ABIOK-utdanningene definerer tidsbruk til simulering og ferdighetstrening. Dersom dette skal tas inn, anbefaler vi at dette gjøres prinsipielt likt mellom de ulike retningslinjene for å unngå uheldige og utilsiktede følger av eventuelle forskjeller. For eksempel ved at det leder til prioritering av kandidaters tilgang på øvingsarenaer eller ulik bruk av simulering eller ferdighetstrening i de ulike utdanningene som ikke er fundert på pedagogiske vurderinger, men en avveining ut fra krav oppgitt i de respektive retningslinjene til utdanningene. 9. Er fordelingen mellom praksisstudier og simulering/ferdighetstrening hensiktsmessig og gjennomførbar? Ingen merknad. 10. Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene som nevnt ovenfor ivaretatt i retningslinjene. I høringsbrevet står det at programgruppene har " i arbeidet med utvikling av forskriften hatt kontakt på tvers for å vurdere felles temaer og innhold i forskriftene ". Aktuelle temaer som er tatt opp er vitenskapsteori og metode, kommunikasjon, tverrprofesjonell samhandling, innovasjon og pasientsikkerhet. Som beskrevet under spørsmål 5, mener vi det vil være en styrke for ABIOK-utdanningene å samle seg rundt felles læringsutbyttebeskrivelser for å utnytte synergier ved å lære sammen og av hverandre. Dette vil gjøre kandidatene bedre egnet til å møte en fremtid som vil kjennetegnes av å jobbe i tverrprofesjonelle team. Her kan delt kompetansegrunnlag fra felles temaer fremme samhandling, og utarbeidelse av nye og bedre løsninger. For å vurdere i hvilken grad felles temaer/innhold er ivaretatt, har vi systematisk gått igjennom alle retningslinjen og sett i hvilken grad sentrale temaer er adressert, samt på formuleringer som er benyttet i kompetanseområder og læringsutbytter. Det er store forskjeller. Vi har respekt for at faglig innhold må knyttes opp mot den enkelte spesialitet, men variasjon, vekt og nivå på formuleringene slik det fremstår nå, tror vi med fordel kan samkjøres i større grad for å gjøre utdanningene mer fremtidsrettet mot samhandling og tverrprofesjonell problemløsning. Under listes aktuelle felles temaer og kjennetegn ved ulikhetene slik vi har funnet, samt forslag til tiltak som kan bidra til å samkjøre innhold og nivå: Tema/ innhold Kjennetegn ved ulikheter A: anestesisykepleier; B: barnesykepleier; I: intensivsykepleier; O: operasjonssykepleier; K: kreftsykepleier Forslag til samkjøring Vitenskapsteori og metode A: Meget godt ivaretatt, eget kompetanseområde med tydelige LUBer, ivaretar et høyt kompetansenivå B: Noe overordnet beskrevet, tradisjoner og prinsipper for forskning i fokus, lavt kompetansenivå. I: Noe overordnet beskrevet, vitenskapelige perspektiver og kunnskapsformer i fokus, lavt kompetansenivå. O: Godt ivaretatt, eget kompetanseområde, ivaretar et godt kompetansenivå, men noe overordnede LUBer. K: Overordnet vektet, har vektlagt begrepet kunnskapsbasert i sine formuleringer. · Ta utgangspunkt i kompetanseområdene og formuleringene gitt i AOK. · Jobbe ut omforent kompetanseområder og læringsutbyttebeskrivelser for ABIOK. Innovasjon A: Som LUBer under kapittel 4 og 6 B: angis som kvalifikasjon under formålet. I: Inkludert i kompetanseområde, kapittel 5 O: Inkludert i formålet (§2) kompetanseområde, kapittel 5 K: Ikke angitt · Anbefales som inkludert i et felles kompetanseområde for alle utdanningene. · Anbefaler at det tas utgangspunkt i beskrivelser fra I og O · Knyttes tydelig opp mot teknologisk utvikling, IKT- løsninger og teknologisk nyvinning · Å lære om innovasjon, IKT og annen teknologi i et tverrfaglig fellesskap tror vi gir økt faglig forståelse, tverrprofesjonell innsikt og legger til rette for samhandling senere · Bør i større grad bygge videre på kompetansen innen innovasjon og teknologi fra nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning. Fagledelse, forbedrings-arbeid og pasient-sikkerhet Det er variasjon i hvorvidt disse begrepene er inkludert kun som LUBer eller er løftet frem i kompetanseområder. Det også ulik begrepsbruk i læringsutbyttebeskrivelsene som kan gi variasjon i kompetanse og potensielt gi ulik kvalitet på tjenestene som leveres. · Se på muligheten for å knytte dette opp mot et felles kompetanseområde som kan bidra til felles forståelse for teoretiske perspektiver, problembeskrivelser og arbeidsmetodikk. · Styrke utgangspunktet for å finne felles løsninger på problemer som går på tvers i organisasjoner og sektorer. Kommunikasjon Det er variasjon i hvorvidt temaet er inkludert kun gjennom LUBer eller er løftet frem i et kompetanseområde. · Se på muligheten for å utvikle felles læringsutbytte beskrivelser som inkorporeres hensiktsmessig for hver retningslinje · Avklare om det er felles kompetanseområder kommunikasjon kan kobles til slik at man kan legge til rette for å lære dette i en tverrprofesjonell arena Tverrprofesjonell samhandling Det er variasjon i hvorvidt dette temaet behandlet som et begrep eller to, er inkludert, beskrives kun gjennom LUBer eller er løftet frem i kompetanseområder. Det også ulik begrepsbruk i læringsutbyttebeskrivelsene som kan gi variasjon, særlig knytte til handlingskompetanse. · Se på muligheten for å utvikle felles læringsutbytte beskrivelser som inkorporeres hensiktsmessig for hver retningslinje Kunnskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
