Dato: 26.02.2021 Svartype: Med merknad Høringsnotat fra Universitetet i Stavanger som gjelder «Forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for intensivsykepleierutdanning» Det Helsevitenskapelige fakultet (HV) ved Universitetet i Stavanger (UiS) takker for muligheten til å gi høringsuttalelser for forskrift om nasjonal retningslinje for anestesi-, barne-, intensiv-, operasjons- og kreftsykepleierutdanningen (ABIOK). Vi har valgt å gi en felles generell innledning til alle forskriftene med unntak av nasjonal retningslinje for barnesykepleie da denne utdanningen ikke tilbys ved UiS. Deretter vil hver utdanning (AIOK) gi konkrete tilbakemeldinger på utformingen av fagspesifikke forskrifter. Siden 2014 har UiS gjennomført et felles masterprogram i spesialsykepleie (AIO). For tiden arbeides det også med etablering og akkreditering av mastergrad i kreftsykepleie. Rekrutteringen til årlig opptak ved AIO utdanningene er tilfredsstillende, og gjennomstrømning har vært svært god. Alle kandidatene har fullført på normert tid. Etter påtrykk fra Helseforetaket tilrettela vi i 2014-2016 for et alternativ løp med 90 stp, kun et fåtall av kandidatene (1 i 2014, 0 i 2015, 2 i 2016) valgte videreutdanning fremfor masterutdanning. På bakgrunn av dette, valgte HV å avslutte et ressurskrevende og lite attraktivt videreutdanningstilbud. Vår erfaring er at våre masterutdanninger har bidratt til en økning i søkertall, flere unge søkere og vi rekrutterer flere menn enn tidligere. Vi mener derfor at fullgått masterløp er nødvendig for å sikre fremtidig rekruttering til våre spesialiseringer. Hvorvidt forskriftene er i tråd med tjenestens kompetansebehov? Vi mener at kompetansebehovet i tjenesten imøtekommes kun dersom kandidaten fullfører mastergrad (120 stp). Vi stiller oss kritiske til hvordan et avbrutt utdanningsløp skal oppfylle kravet til enhetlig beskrivelse av sluttkompetanse. Arbeidsgiver vil vanskelig kunne differensiere mellom de to ulike studieløpene og åpner opp for en skjønnsmessig vurdering av kompetanse, noe som i verste fall kan gå på bekostning av pasientsikkerheten. Vi anbefaler derfor sterkt at de nye nasjonale forskriftene bør synliggjøre den reelle sluttkompetansen. De som avbryter etter 90 stp vil ikke kunne oppnå foreslåtte sluttkompetanse og dermed avvike fra nasjonal standard. Dagens rammeplaner beskriver krav til en fordypningsoppgave i et valgt tema relatert til yrkesutøvelse innen eget felt, noe som ikke er synliggjort i forslaget til ny forskrift. Vi ber derfor programgruppen vurdere hvordan fordypning i et selvvalgt område skal ivaretas nasjonalt, dersom det fortsatt ligger føringer for avbrutt studie etter høringsrunden. Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023 viser til at det er et nasjonalt behov for å monitorere og synliggjøre behov for sykepleiere. Regjeringen vil «etablere et nasjonalt system for å følge med på tilgang på og behov for sykepleiere i den samlede helse- og omsorgstjenesten» (HOD, 2019). Imidlertid lar ikke dette seg gjennomføre fordi det nasjonalt opereres med så mange ulike navn og registreringskoder for spesialsykepleier alt etter utdanningssted og lengde på utdanning. Enhetlige utdanninger og like benevnelser vil kunne bidra til bedre systematisk registrering av kompetanse i både helsepersonell-registeret og Nasjonal utdanningsdatabase (NUDB). Vi anbefaler derfor at følgende navn brukes i forskriftene: Nasjonal retningslinje for masterutdanning i - navn spesialitet . Hvorfor har spesialsykepleiere behov for kompetanse på mastergradsnivå? De raske endringene i helsetjenesten krever en kompetanse preget av økt endringsvilje, endringsevne og samhandlingskompetanse (Helsedirektoratet, 2012; Universitets- og høgskolerådet, 2016). Kompleksiteten i de omtalte fagområdene omfatter behov for å raskt tilegne seg digital kompetanse og bruk av nytt medisinsk teknisk utstyr. I akutte situasjoner står spesialsykepleierne overfor kritiske avgjørelser som krever beslutnings- og samhandlingskompetanse. Internasjonal forskning viser at kompetanse på masternivå bidrar til større evne til fleksibilitet, mer effektiv respons og bedre oppfølgning i akutte situasjoner, noe som bidrar til økt kvalitet og pasientsikkerhet (Heggen & Kirkevold, 2017; Jennings, Clifford, Fox, O'Connell, & Gardner, 2015; Norsk Sykepleierforbund (NSF), 2016; Universitets- og høgskolerådet, 2016). Merverdien av et fullgått masterstudium ligger i at evnen til kritisk tenkning videreutvikles og integreres i profesjonskunnskap og yrkesutøvelse. Det avspeiles i evne til faglig argumentasjon og samhandling både på monofaglige og tverrfaglige arenaer. Den akademiske kunnskapen integreres gjennom hele utdannelsen og danner grunnlag for all undervisning. Denne kompetansen utvikler studentenes evne til å forstå og systematisk anvende ulike forskningsmetoder, kritisk vurdere ny forskning og forkaste eller tilpasse/implementere den i daglig praksis. Den setter også studentene i stand til å reflektere, stille nye spørsmål og iverksette egne prosjekt, noe som er grunnleggende viktig i forhold til pasientsikkerhet, livslang læring og arbeidsglede (rekruttere og beholde spesialsykepleiere). Mastergradsoppgaver gjennomføres i tett samarbeid med klinikken, hvor praksisnære problemstillinger bidrar til kvalitetsforbedring og fagutvikling i spesialavdelingene. Vi anbefaler derfor at masterkompetansen tydelig integreres i samtlige forskrifter som en del av hele studiet, slik forskriften for anestesiutdanningen har klart bedre enn de andre utdanningene. Konsekvenser av å avvike fra kvalifikasjonsrammeverket Avbrutt masterutdanning avviker fra både det norske og det europeiske kvalifikasjonsrammeverket og internasjonale avtaler om gradssamarbeid samt føringer fra KD om krav til høyere utdanning (Kunnskapsdepartementet, 2011). Det er med interesse vi registrerer at andre utdanninger kun beskrives på masternivå. Her er nærliggende å se på Masterutdanning i avansert klinisk sykepleie (vedtatt), Masterutdanning i psykisk helse- og rusarbeid for sykepleiere (RETHOS fase 3) og masterprogrammet i jordmorfaget hvor det ikke legger opp til et videreutdanningsløp i den nye forskriften. Vi vil derfor sterkt fraråde at en så viktig og uerstattelig helsetjenesteoppgave som gjøres av intensiv, - anestesi, - operasjon- og kreftsykepleie legges på et videreutdanningsnivå. Vi savner faglig begrunnelse for hvorfor KD og HOD mener det skal være en mulighet for å avbryte utdanningene. I forslaget til forskriften fremstilles det som om at en student som avbryter etter 90 stp, enkelt skal kunne gjenoppta studiet og kun bygge på med masteroppgave på 30 stp. Ifølge eksamensforskriften må imidlertid studenten ha avlagt minimum 60 av de 120 studiepoengene ved det aktuelle studiestedet som skal kunne tildele en grad (Forskrift om studier og eksamen ved Universitetet i Stavanger, 2020). Dette kan føre til et utilsiktet hinder for de som vil gjenoppta studiet ved ett annet studiested. Det vil også være dårlig ressursutnyttelse av utdanningskapasitet og gjennomføringsgrad. Behovet for økt kompetanse i fremtiden stiller krav til stadig utvikling av ny kunnskap innen eget fagområde og kvalifiserte lærerkrefter. Flere spesialsykepleiere med masterkompetanse vil være sentralt for å videreutvikle eget fagområde gjennom Phd- utdanning i et etablert gradssystem i utdanningssektoren. En slik mulighet er essensiell for å opprettholde utdanningskapasiteten og øke kunnskapsutviklingen på egne spesialistområder. Dersom en avslutter en utdanning på et nivå mellom en bachelorgrad og en mastergrad, vil en verken få økonomisk eller akademisk uttelling i et utdanningssystem. En kandidat som avslutter etter 90 stp og gjennomfører masteroppgave på 30 stp senere, vil ikke nødvendigvis godkjennes i et doktorgradsutvalg. En stor andel av de med førstestillingskompetanse i utdanningene, nærmer seg pensjonsalder. Vi er bekymret for at rekruttering til og kompetansen UH-sektoren ikke opprettholdes og at studieprogram ikke kan re-akkrediteres i henhold til studietilsynsforskriften (Studietilsynsforskriften, 2017). Studiets oppbygning og praksisstudier Hensikten med nasjonale retningslinjer er ifølge forskriftene at utdanningen skal fremstå som enhetlige og gjenkjennelige uavhengig av utdanningsinstitusjon, samtidig som det skal gi rom for lokale tilpasninger. De fleste utdanningsinstitusjonene har pr. i dag felles studieprogram (MABIOK) med noen felles og noen fagspesifikke emner. Forskriftene bør i større grad ha en felles struktur og synliggjøre hva vi har til felles og hva som skiller oss. Dette er nødvendig for å kunne utarbeide felles studieplaner lokalt som samsvarer med samtlige nasjonale forskrifter, samtidig som institusjonens ressurser og kompetanse kan imøtekommes. Utkast til forskrifter som foreligger vitner om liten grad av samarbeid på tvers av programgruppene. Det bør være mulig å tilstrebe lik benevnelse på kompetanseområder, samtidig som det særegne ivaretas i utforming av læringsutbytter. Vi anbefaler følgende felles kompetanseområder: Egen spesialitet som profesjon Klinisk vurderings-, beslutnings- og handlingskompetanse Faglig ledelse, samhandling og kommunikasjon Digital kompetanse, medisinsk teknologi og innovasjon Kvalitet, fagutvikling og pasientsikkerhet Vitenskapsteori, vitenskapelige forskningsmetoder og forskningsetikk Gjennomføring av et avgrenset vitenskapelig arbeid Beskrivelse av antall uker i praksis bør formuleres likt i alle forskriftene for å kunne ha et felles årshjul i studieprogrammet. Vi foreslår derfor følgende tekst « Praksisstudiet utgjør minimum 30 uker med minst 30 timer », studiedager vil da kunne tilpasses lokalt ut fra hva institusjonens muligheter og tilhørende praksistilbyder. Forskriftene for alle utdanninger bør være like vedrørende krav om klinisk praksis for opptak. Vi mener det er en forutsetning å ha erfaring gjennom relevant utøvelse av sykepleiefaget for å mestre sykepleie på et avansert og spesialisert nivå. Vi anbefaler derfor to års klinisk erfaring som sykepleier på lik linje med andre kliniske masterstudier. Anbefalingen støttes i forskrift om krav til mastergrad §5, hvor det presiseres at det i tillegg til bachelorgrad kreves minst 2 års relevant yrkespraksis (Forskrift om krav til mastergrad, 2005). I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov? Vi forutsetter at masterutdanningen er en fulltidsutdanning over 2 år. I «Formål med utdanningen» kommer det ikke tydelig frem at vi snakker om en masterutdanning, og intensivsykepleierens særegne funksjon må beskrives tydeligere. Utdanningen skal gi kompetanse i ivaretakelse av akutt og kritisk syke pasienter i alle aldre og i ulike kontekster, eksempelvis i sykehus, smertebehandling, prehospitalt arbeid, ved katastrofer, beredskapssituasjoner og i tverrfaglige team. Vi skal utdanne spesialsykepleiere til livslang læring, hvor det jobbes med kvalitetsarbeid hver dag. Det kommer heller ikke frem at den akademiske kunnskapen (vitenskapsteoretisk forståelse og kunnskap om systematiske forskningsmetoder) samlet skal danne et grunnlag for all undervisning og praksis. Den setter studentene i stand til å reflektere, stille nye spørsmål og iverksette egne prosjekt, noe som er grunnleggende viktig med tanke på pasientsikkerhet og videreutvikling av fagområdet intensivsykepleie. En intensivsykepleier med mastergrad kan i langt større grad dekke kompetansebehovet som kreves av dagens og framtidens intensivsykepleiere. Framtidens intensivsykepleiere må i større grad ha avansert kunnskap og kompetanse til å ivareta intensivpasienten, jobbe selvstendig på nye arenaer, bidra til utvikling av helsetjenesten og sykepleiefaget, og sikre kunnskapsbasert praksis. De skal bidra til å øke kvaliteten i tjenestene, effektivisere og finne nye måter å jobbe på, kunne veilede og bidra med kunnskapsutvikling for å møte befolkningens forventninger og behov. Det er forventet at de som skal anvende retningslinjen gjenkjenner sentrale begrep og føring fra nasjonale og internasjonale dokumenter for intensivvirksomhet, eksempelvis standarder og guidelines. Det savnes i foreliggende dokument. Bruk av begrepet masterkompetanse, jfr. kap.7, er uheldig fordi mastergrad inngår i en gradsstruktur og må operasjonaliseres. Mastergrad er den formelle graden en sitter igjen med etter endt masterutdanning, og ikke noe man føyer til på slutten av et studium. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene? Utdanningen skal gi teoretisk, praktisk og forskningsbasert kunnskap innen intensivsykepleie i tråd med samfunnets krav. Kandidaten skal gjennom utdanningen bli selvstendig ved å utvikle situasjonsbevissthet, observasjons-, vurderings- og beslutningskompetanse, samt evne til å håndtere komplekse og uforutsigbare pasientsituasjoner i en kompleks kontekst i kontinuerlig endring. Vi er kritiske til at læringsutbytter og sluttkompetanser er mulig å oppnå etter 90 studiepoeng. Sykepleie- og omsorgsbegrepet er fraværende i forskriften. Det er viktig å løfte fram faget intensivsykepleie. Det må ikke være for generelt og medisinsk rettet. I framtidens intensivsykepleie er brukeren/ intensivpasienten en premissleverandør for hvilken kompetanse intensivsykepleieren skal ha. Dokumentet bør ta høyde for at intensivsykepleieren må ha kompetanse til å kunne tilpasse seg nye og mer utfordrende oppgaver. Endringer kan skje på grunn av pasienters behov/sykdomsbilde, nye behandlingsmuligheter (inkludert ny teknologi), endringer i intensivvirksomheten og dens sammensetning av kompetanse/personell. Det er også viktig å få tydelig fram at intensivsykepleiere jobber med hele aldersperspektivet (fra prematur til geriatri). Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning? Vi mener det er noe diffust og ønsker en tydeligere beskrivelse av intensivsykepleierens sluttkompetanser, disse bør være nasjonale. Teksten må ikke være så overordnet at den kan beskrive flere profesjoner. Retningslinjen må ta høyde for et fag i stor utvikling. For detaljerte nivå kan være begrensende for fremtidens behov for endret praksis. Man må imidlertid benytte overordnede begreper, men samtidig sikre spesifikke og relevante begrep for intensivsykepleie og intensivvirksomheten. Det skal være en balanse mellom det generelle og det konkrete slik at felles sluttkompetanse sikres. Da må det være et nivå, ikke to. Hvis dokumentet skal beskrive 2 ulike nivåer (90 vs 120 stp) må forskjellen på disse to alternativene komme mye tydeligere frem. Slik dokumentet fremstår nå kan det se ut til at disse er nokså like, foruten dokumentet som utgjør rapporten fra det vitenskapelige arbeidet (masteroppgaven). Slik retningslinjen er utformet vil hverken den som gjennomfører studiet eller den som ansetter intensivsykepleiere kunne forstå forskjellen. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammen av utdanningen? Utfordringen er at forslaget til retningslinje beskriver to ulike utdanningsnivå med samme yrkestittel. Nivåene mellom disse er uklart framstilt. UiS har i flere år gjennomført en integrert masterutdanning på to år, og har svært gode erfaringer med et slikt løp. Vi mener det ikke er mulig å oppnå tilstrekkelig kompetanse på 90 studiepoeng (stp) kontra 120stp. Videreutdanning på 90 studiepoeng kan ikke gjennomføres på 3 semester når studentene skal følge praksis og teori i masterløpet som er normert til 2 år på fulltid. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene? Behovet for nasjonal standardisering spesifiseres ikke tilstrekkelig. Det er et ujevnt nivå og detaljering på læringsutbyttene. Vi mener at studiet skal være på mastergradsnivå. Det må være tydelig i teori og klinisk kompetanse, og være gjennomgående i hele studieforløpet. Læringsutbytter med kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse er ivaretatt, men det mangler noen kompetanseområder som vi foreslår i spørsmål 6. Vi savner også læringsutbytter på spesialisert kunnskap og ferdigheter om begrep som person- og familie-sentrert omsorg og helhetlig sykepleie. Vi etterlyser tydelige læringsutbytte beskrivelser for kliniske studier som er i tråd med internasjonale standarder for intensivsykepleiefaget. På sikt kan disse læringsutbyttene danne grunnlag for å utarbeide et validert nasjonalt (digitalt) vurderingsverktøy. Nasjonal standard vil si lik utdanning. Ved å tilrettelegge for å kunne avbryte studiet etter 90 studiepoeng, vil det kunne skape usikkerhet og forvirring omkring den enkelte arbeidstakers endelige reelle sluttkompetanse. Videre er det en forventning om at en nasjonal standardisering fører frem til samme yrkestittel. Dette bør kommuniseres tydelig også i forskriftens tittel. Den gamle rammeplanen brukte begrepet videreutdanning i intensivsykepleie . I forslaget til ny forskrift har man foreløpig valgt å bruke tittelen «Forskrift om nasjonal retningslinje for intensivsykepleierutdanning» . Se ellers innledende tekst med hensyn til Nasjonale myndigheters behov for å monitorere og planlegge behov for fremtidig helsepersonell. o Forslag til endring: Forskriftens tittel endres til Forskrift om nasjonal retningslinje for master i intensivsykepleie Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje? Hovedankepunktet her er at intensivsykepleie som spesialkompetanse og profesjon mangler og at masterkompetansen er satt inn som et tillegg og ikke som en integrert del av retningslinjer for utdanningen. Vi reagerer også på at det i høringsutkastet står at kapittel 2-5 er gjeldene for utdanning på 90 studiepoeng. Dette innebærer at disse studentene ikke vil få kompetanse i teknologi, som innebærer relevant medisinsk utstyr (som respirator), og digital kompetanse. Kompetanseområder, foreslåtte endringer: Intensivsykepleie som profesjon Klinisk vurderings-, beslutnings- og handlingskompetanse Faglig ledelse, samhandling og kommunikasjon Digital kompetanse, medisinsk teknologi og innovasjon Kvalitet, fagutvikling og pasientsikkerhet Vitenskapsteori, vitenskapelige forskningsmetoder og -etikk Gjennomføring av et avgrenset vitenskapelig arbeid. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar? Dette er Ikke tilstrekkelig beskrevet. Utdanningsinstitusjonene skal ha ansvar for å vurdere hvor læringsutbyttene kan tilbys. Praksis skal legge til rette for at studentene kan oppnå læringsutbyttene , og kan knytte teori til praksis. Pedagogikken og didaktikken er utdanningsinstitusjonenes ansvar. Dersom det blir to løp, ett for masterstudenter og ett for videreutdanningsstudenter, vil dette medføre utfordringer for de ulike spesialavdelingene hvor studentene gjennomfører sine kliniske studier. Spesialavdelingene vil da måtte ta imot både masterstudenter og videreutdanningsstudenter til ulik tid og det vil kreve flere praksisveiledere. Vi foreslår følgende tilleggstekst: Det legges til rette for at studentene får erfaring med ulike typer avdelinger; medisinsk intensiv overvåkning, postoperativ avdeling og generell intensivavdeling. Dette for å sikre møte med ulike typer pasientkategorier; medisinske tilstander, postoperative tilstander og akutt kritisk syke pasienter ved generell intensivavdeling. Som et minimum kreves det at studentene får erfaring og utvikler kompetanse med respiratorbehandling, multitraumer, kardiologisk og postoperativ overvåkning. Det kreves også erfaring med barn. 30 uker à 30 timer med direkte pasientnært arbeid. Formell veiledningskompetanse er positivt, men må defineres/beskrives. Bør retningslinjen definere tidsbruk til simulering og ferdighetstrening? Simulering og ferdighetstrening er viktige læringsaktiviteter i utdanningen, men tidsbruken bør ikke defineres. Pedagogiske/didaktiske vurderinger og valg er utdanningsinstitusjonenes ansvar. Redskap for valg av læringsaktiviteter er i stor endring og bør ikke beskrives detaljert i en retningslinje. Klinisk praksis som kontekst derimot må få en tydeligere plass i dokumentet. Er fordelingen mellom praksisstudier og simulering/ferdighetstrening hensiktsmessig og gjennomførbar? Vi er enig i at simulering og ferdighets trening kan supplere, men ikke erstatte praksis studier. Det er viktig at en holder fast ved et minimumsantall timer til pasient- nær klinisk praksis, Jfr. gjeldendende forskrift med praksis i minimum 30 uker à 30 timer. Dette vil bidra til å styrke nasjonal standard. Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene som nevnt ovenfor ivaretatt i retningslinjene? Det ser ikke ut til at de ulike nasjonale programgruppene har samarbeidet på tvers for å få til et felles løp for AIO, noe som er sterkt ønskelig for at man skal kunne samkjøre utdanningene. Vi viser ellers til felles innledende kommentarer fra UiS. Mvh, Det Helsevitenskapelige fakultet ved Universitetet i Stavanger Referanser: Forskrift om krav til mastergrad (2005) Hentet fra: https://lovdata.no/forskrift/2005-12-01-1392 Forskrift om studier og eksamen ved Universitetet i Stavanger (2020) Hentet fra: https://lovdata.no/forskrift/2020-06-11-1508 Heggen, K., & Kirkevold, M. (2017). Mastergrad i avansert klinisk sykepleie-"mastersyke" eller mestringskompetanse. In S. Mausethagen & J.-C. Smeby (Eds.), Kvalifisering til profesjonell yrkesutøvelse . Oslo: Universitetsforlaget. Helsedirektoratet. (2012). Behovet for spesialisert kompetanse i helsetjenesten . (IS -1966 ). Retrieved from https://docplayer.me/2058801-Behovet-for-spesialisert-kompetanse-i-helsetjenesten-en-status-trend-og-behovsanalyse-fram-mot-2030.html Helse- og omsorgsdepartementet (2019). Nasjonal helse- og sykehusplan 2020-2023. https://www.regjeringen.no/contentassets/e353a5d022d84deabd969a5fe043783e/no/pdfs/i-1194_b_kortversjon_nasjonal_helse.pdf Jennings, N., Clifford, S., Fox, A. R., O'Connell, J., & Gardner, G. (2015). The impact of nurse practitioner services on cost, quality of care, satisfaction and waiting times in the emergency department: a systematic review. International Journal of Nursing Studies, 52 (1), 421-435. doi:10.1016/j.ijnurstu.2014.07.006 Kunnskapsdepartementet. (2011). Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR) . Retrieved from https://www.regjeringen.no/no/tema/utdanning/hoyere-utdanning/nasjonalt-kvalifikasjonsrammeverk/id564809/ Norsk Sykepleierforbund (NSF). (2016). Fremtidens spesialsykepleier: Krav til spesialistkultur, utdanningskvalitet og dimensjonering . Retrieved from https://www.nsf.no/Content/2976737/cache=1465980149000/Fremtidens_spesialsykepleier_pdf.pdf Norsk Sykepleierforbund (NSF). (2016). Fremtidens spesialsykepleier: Krav til spesialistkultur, utdanningskvalitet og dimensjonering . Retrieved from https://www.nsf.no/Content/2976737/cache=1465980149000/Fremtidens_spesialsykepleier_pdf.pdf Statistisk Sentralbyrå (2020). Utdanningsgruppering (NUS) 2020-05. https://www.ssb.no/klass/klassifikasjoner/36/ Studietilsynsforskriften. (2017). Forskrift om tilsyn med utdanningskvaliteten i høyere utdanning (studietilsynsforskriften) . Kunnskapsdepartementet Retrieved from https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2017-02-07-137 Universitets- og høgskolerådet. (2016). Merverdi av master i sykepleie: Rapport fra arbeidsgruppe nedsatt av Nasjonalt profesjonsråd for utdanning og forskning innen sykepleie Nasjonal fagstrategisk enhet for utdanning og forskning innen helse- og sosialfag (NFE-HS), Retrieved from http://www.uhr.no/rad_og_utvalg/nfe-hs/dokumenter Kunnskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
