Dato: 22.02.2021 Svartype: Med merknad Høringssvar til forskrift om nasjonal retningslinje for intensivsykepleierutdanning USN takker for muligheten til å gi innspill på forskriften om nasjonal retningslinje for intensivsykepleierutdanningen. Tittel, virkeområde og formål. Tittelen er « Forskrift om nasjonale retningslinje for intensivsykepleierutdanning ». Siden læringsutbyttene er lagt på nivå 7: Master (2. syklus) bør retningslinjens tittel gjenspeile dette. USN foreslår at tittelen endres til: « Retningslinje for masterutdanning i intensivsykepleie » , og at denne benevnelsen benyttes gjennomgående i forskriften. §2 beskriver intensivsykepleiens fag- ansvars- og yrkesutøvelse, men beskrivelsen er generell og overordnet. Fagets kompleksitet og spesialiserte kompetanse kommer ikke tydelig frem. Formålet bør beskrives så tydelig at det underbygger behovet for en helhetlig og gjennomgående mastergradsutdanning på 120 studiepoeng for alle intensivsykepleiere. USN mener det er uklart hva som menes med «Fullført intensivsykepleierutdanning på 120 studiepoeng gir mastergrad i intensivsykepleie og kvalifiserer for arbeid som intensivsykepleier. Kandidater som avslutter utdanningen etter 90 studiepoeng, har fullført videreutdanning i intensivsykepleie og kvalifiserer også til arbeid som intensivsykepleier». Her kan kandidatene få inntrykk av at 90 og 120 studiepoeng gir samme kvalifikasjoner. Det bør fremkomme at kandidater som velger å avslutte etter 90 studiepoeng ikke oppnår graden intensivsykepleier. Denne retningslinjen må være slik at ansvarlige aktører innenfor utdanning av intensivsykepleiere i Norge kan utforme fremtidsrettede og nasjonalt likeverdige studieplaner basert på dokumentet. Det krever endringer. Det er forventet at den som skal anvende retningslinjen, gjenkjenner sentrale begreper og føringer fra nasjonale og internasjonale dokumenter for intensivvirksomheten og intensivsykepleie. Vi anbefaler bruk av guidelines, standarder og internasjonale retningslinjer. Vurder å definere eller tydeliggjøre hva en intensivpasient og intensiv kontekst er. Diskuter bruken av akutt/ kritisk syke pasienter da det ikke nødvendigvis er dekkende for virksomheten. Begreper vi er overrasket over at ikke er synlige er for eksempel: selvstendighet, tverrfaglighet, organsvikt, organstøttende behandling, nivåer, m.m. Vedrørende begrepene inngående /avansert. Er det tatt et bevisst forhold til hva som utgjør kjerneområder og støttekompetanser og hvilke føringer/dokumenter er lagt til grunn for valgene? Det skal være en balanse mellom det generelle og det konkrete slik at felles sluttkompetanse sikres. Da må det ikke være to nivåer! Hvis dokumentet skal beskrive 2 ulike nivåer (90 vs 120 ECTS) må forskjellen på disse to alternativene komme mye tydeligere frem. Slik dokumentet fremstår nå kan det se ut til at disse er nokså like, foruten dokumentet som utgjør rapporten fra det vitenskapelige arbeidet (masteroppgaven). Hverken den som gjennomfører eller ansetter intensivsykepleiere vil lett kunne lese seg til forskjellen slik retningslinjen er utformet. Nedenfor ligger vårt svar på høringsspørsmålene: I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov? Bruk av begrepet masterkompetanse er uheldig fordi mastergrad inngår i en gradsstruktur og må operasjonaliseres. Mastergrad er den formelle graden du sitter igjen med etter endt masterutdanning. Kompetansen en sitter igjen med etter å ha fullført en utdanning som gir mastergrad er blant annet: evne til kritisk refleksjon, å søke etter, kritisk vurdere, velge ut og anvende ny kunnskap, evnen til å lære gjennom hele yrkeslivet – som ofte beskrives som livslang læringskompetanse. Fremtidens kompetansebehov kan være vanskelig å vite, men det vil alltid innebære et avansert nivå for å kunne ivareta intensivpasienten. «Livslang læring» og hva det innebærer bør derfor komme tydelig fram i læringsutbyttebeskrivelsene fordi det kjennetegner evnen til å holde seg faglig oppdatert i en sektor i stadig utvikling. Masterkompetanse er ikke noe man føyer til på slutten av et studie. Masteroppgaven derimot er rapporten som viser kompetansen til å gjennomføre et vitenskapelig arbeid, et svennestykke i vitenskapelig metode, som er nødvendig for virkelig å forstå hvordan ny kunnskap skapes. For å kunne gjennomføre et slikt selvstendig arbeid, er det naturlig at nødvendig kompetanse integreres underveis i studiet og dette må synliggjøres i retningslinjen. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene? Her gjelder det samme som over. I framtidens intensivsykepleie er brukeren en av premissleverandørene for hvilken kompetanse intensivsykepleieren skal ha. Dokumentet bør ta høyde for at intensivsykepleieren må ha kompetanse til å kunne tilpasse seg nye og mer utfordrende oppgaver, blant annet basert på behov hos intensivpasienter. Endringer kan skje på grunn av pasienters behov/sykdomsbilde, nye behandlingsmuligheter (inkludert ny teknologi), endringer i intensivvirksomheten og dens sammensetning av kompetanse/personell, m.m . Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning? Viktig at retningslinjen ikke blir for detaljert fordi faget er i en voldsom utvikling. Et for detaljert nivå kan være begrensende for fremtidens behov for endret praksis. Man må imidlertid benytte overordnede begreper (på samme nivå, abcde), men samtidig sikre spesifikke begrep (relevante for intensivvirksomheten). Teksten må ikke være så overordnet at det kunne beskrive enhver profesjon. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammen av utdanningen? Vanskelig å svare på (se foregående tilbakemeldinger). Imidlertid vil vi nevne at dagens rammer og utdanning har fungert godt. 5 I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene? Det spesifiseres ikke godt. Læring gjennom klinisk praksis er for eksempel ikke tydelig og dokumentet gjenspeiler dermed ikke kravet til selvstendighet på avansert nivå, evne til tverrfaglig samarbeid, m.m. Vi mener at det er helt nødvendig at mastergradsnivået gjenspeiler seg gjennomutdanningen, i hele forløpet og at en slik kompetanse er nødvendig for teoretisk og klinisk kompetanse . Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje? Klinisk og akademisk selvstendighet. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar? Klinisk praksis: Hvordan knytte teorien opp mot praksis. Utdanningen bør være styrende i oppnåelsen av læringsutbyttene. Her er dette utydelig, praksisplassene får stor innflytelse, mens de egentlig skal tilrettelegge for at studenter oppnår ønsket læringsutbytte. Pedagogikken og didaktikken er utdanningsinstitusjonenes ansvar. Bør retningslinjen definere tidsbruk til simulering og ferdighetstrening? Nei, dette er læringsaktiviteter og fordi pedagogiske/didaktisk vurderinger og valg er utdanningsinstitusjonenes ansvar tilhører det ikke læringsutbyttebeskrivelser i en retningslinje. Redskap for valg av læringsaktiviteter er også i stor endring og bør ikke detalj beskrives i en retningslinje. Klinisk praksis som kontekst derimot må få en tydeligere plass i dokumentet. Er fordelingen mellom praksisstudier og simulering/ferdighetstrening hensiktsmessig og gjennomførbar? Viktig at vi holder fast ved et minimumsantall timer til pasientnær klinisk praksis . Er felles temaer/innhold for ABIOK-utdanningene som nevnt ovenfor ivaretatt i retningslinjene. Livslang læringskompetanse bør gjelde for alle fagområdene. Fordi utkastene for de ulike utdanningene varierer er det vanskelig å svare konkret på spørsmålet for de er videreutviklet. Kunnskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
