Vi takker for muligheten til å gi innspill på forslaget om å øke den øvre aldersgrensen i staten fra 70-72 år
Det medisinske fakultet, UiB er imot dette forslaget av følgende grunner:
1. Det er viktig at folk som har helse til det, gis en mulighet til å stå lengre i arbeidslivet, men det betyr ikke at de bør gis mulighet til å stå i sin ordinære stilling til etter fylte 70 år. Man bør se etter alternative muligheter for å delta i arbeidslivet som for eks professor emeritus. Der har vitenskapelig ansatte mulighet til å delta i aktivitet på universitetet i ulønnet arbeid. De kan gjøre forskningsarbeid, undervisning og andre funksjoner som for eks custos, men ikke ta stillingen fra yngre personer. Man får utnyttet deres erfaring, arbeidskapasitet uten at man ser de negative konsekvensene av at aldersgrensen forlenges. Hvis de ikke lenger skulle fungere i det arbeidet de gjør, er det lettere å redusere eller avslutte gjøremålene når de ikke lenger er i lønnet arbeid. Denne ordningen er mye brukt i akademia og fungerer godt.
2. Hvis man skulle heve aldersgrensen, vil eldre arbeidstakere bidra til å hindre fornyelse av arbeidsstokken. Eldre arbeidstakere har ofte også bedre lønn enn yngre. En eldre aldersgrense vil øke lønnsutgiftene.
3. Det viktigste motargumentet mot å øke aldersgrensen er likevel å beskytte den eldre arbeidstakeren selv. Mange skjønner ikke ofte selv at man ikke er like effektiv som før. Det kan lede til uverdige situasjoner og til slutt opphør av arbeidsforhold. Det er belastende for den det gjelder, for arbeidsleder og potensielt for arbeidsmiljøet.
Som konklusjon vil vi derfor anbefale at grensen beholdes på 70 år og at man heller vurderer muligheten av folk kan arbeide frivillig i ulønnet arbeid innenfor visse områder definert av arbeidsgiver.
Det medisinske fakultet Universitetet i Bergen
Det medisinske fakultet, UiB er imot dette forslaget av følgende grunner:
1. Det er viktig at folk som har helse til det, gis en mulighet til å stå lengre i arbeidslivet, men det betyr ikke at de bør gis mulighet til å stå i sin ordinære stilling til etter fylte 70 år. Man bør se etter alternative muligheter for å delta i arbeidslivet som for eks professor emeritus. Der har vitenskapelig ansatte mulighet til å delta i aktivitet på universitetet i ulønnet arbeid. De kan gjøre forskningsarbeid, undervisning og andre funksjoner som for eks custos, men ikke ta stillingen fra yngre personer. Man får utnyttet deres erfaring, arbeidskapasitet uten at man ser de negative konsekvensene av at aldersgrensen forlenges. Hvis de ikke lenger skulle fungere i det arbeidet de gjør, er det lettere å redusere eller avslutte gjøremålene når de ikke lenger er i lønnet arbeid. Denne ordningen er mye brukt i akademia og fungerer godt.
2. Hvis man skulle heve aldersgrensen, vil eldre arbeidstakere bidra til å hindre fornyelse av arbeidsstokken. Eldre arbeidstakere har ofte også bedre lønn enn yngre. En eldre aldersgrense vil øke lønnsutgiftene.
3. Det viktigste motargumentet mot å øke aldersgrensen er likevel å beskytte den eldre arbeidstakeren selv. Mange skjønner ikke ofte selv at man ikke er like effektiv som før. Det kan lede til uverdige situasjoner og til slutt opphør av arbeidsforhold. Det er belastende for den det gjelder, for arbeidsleder og potensielt for arbeidsmiljøet.
Som konklusjon vil vi derfor anbefale at grensen beholdes på 70 år og at man heller vurderer muligheten av folk kan arbeide frivillig i ulønnet arbeid innenfor visse områder definert av arbeidsgiver.
Det medisinske fakultet Universitetet i Bergen