OsloMet - storbyuniversitetet

Den generelle aldersgrensen for opphør av stillingsvern på grunn av alder i arbeidsmiljøloven ble hevet fra 70 til 72 år i 2015 (aml. §15-13 a. (1). Ved fylte 72 år faller da det alminnelige stillingsvernet bort, jf. arbeidsmiljøloven, dette betyr blant annet at de ordinære reglene om oppsigelse ikke gjelder.

Statsansatte, som er omfattet av aldersgrenseloven, ble ikke berørt av endringen i arbeidsmiljøloven. Iht. lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn m.fl. § 2 (aldersgrenseloven) gjelder en alminnelig aldersgrense på 70 år for statsansatte som har stilling som er inkludert i Statens pensjonskasse, dvs. praktisk talt alle statsansatte. Ansettelsesmyndigheten kan imidlertid bestemme at en tjenestemann kan fortsette i tjenesten utover aldersgrensen som gjelder for stillingen, når tjenestemannen fremdeles fyller de krav som stillingen forutsetter, jf. § 3. Det alminnelige stillingsvernet faller likevel bort ved fylt 70 år.

Ihh til ansattdata pr. 1.1.2021 har OsloMet vi ingen fast ansatte arbeidstakere over 70 år (født 1950 og tidligere). I aldersgruppen 67-70 år (født 1951-1953) hadde vi pr. 1.1.21 70 ansatte.

OsloMet har gode ordninger for våre pensjonister som både kan og ønsker å videreføre sin aktivitet etter at de har gått av med pensjon. Disse kan søke om arbeidsplass ved Fagsenteret for seniorer – et kompetansemiljø for våre seniorer som ønsker å videreføre sin faglige aktivitet etter at de har avsluttet sitt arbeidsforhold hos oss, og vi har seniorer som arbeider på pensjonistvilkår og bidrar med sin kompetanse inn i sine fagmiljøer i perioder.

Ved fylte 72 år faller det alminnelige stillingsvernet bort, jf. arbeidsmiljøloven. Dette betyr blant annet at de ordinære reglene om oppsigelse ikke gjelder. For statsansatte, som er omfattet av aldersgrenseloven, faller det alminnelige stillingsvernet bort ved fylt 70 år.

Stillingsvernet vil være særlig viktig for eldre arbeidstakere da en del forskning tyder på at mulighetene i arbeidsmarkedet reduseres med alderen. Sterkere stillingsvern i staten enn i privat sektor kan isolert sett være et argument for å være mer tilbakeholden med å heve aldersgrensen i staten ytterligere.

I dag vil arbeidsgiver som har arbeidstakere mellom 67 – 70 år ikke ha krav på full refusjon ved arbeidstakers sykdom. Arbeidsgiver får refundert inntil 60 dager dersom en ansatt som har fylt 67 år blir sykemeldt.

Arbeidstakeren har likevel krav på sykepenger inntil i inntil 49 uker og 5 kalenderdager iht. Hovedtariffavtalene i staten (HTA). Ansatte over 67 år har også rett til å benytte egenmelding (folketrygdloven § 8-24).

Det framkommer ikke noe i høringsnotatet som gir grunn til å tro at dette vil bli endret ved en økning av aldersgrensen i staten til 72 år. Dette betyr at arbeidsgiver i en lengre periode vil måtte dekke lønn uten å få refusjon ved ansattes sykdom. Ved flere eldre arbeidstakere er dette kostnader som potensialt vil kunne bli en økonomisk belasting for oss som må tas med i helhetsvurderingen.

I dag er et fullt årsverk for ansatte i undervisnings- og forskningsstillinger 1687,5 timer i snitt. I løpet av ett år tilsvarer dette 37,5 timer pr uke. For ansatte i tekniske og administrative stillinger ansatte er dette 37,5 timer pr uke etter HTA § 7.

Årsverket reduseres med 37,5 timer grunnet en ekstra ferieuke fra det året den ansatte fyller 60 år. Fra det året den ansatte fyller 62 år, reduseres årsverket med ytterligere 60 timer, til 1590 timer, grunnet åtte seniordager per år, jf. HTA.

Å heve den generelle aldersgrensen i staten vil på sikt kunne resultere i at flere arbeidstakere får redusert arbeidstid. Dette er tid som vil måtte må dekkes inn av andre ansatte, noe som vil kunne generere et høyere kostnadsnivå for virksomhetene gjennom en økning i antall ansatte som skal til for å dekke de samme oppgavene.

Ved fylte 62 år er det mulig for ansatte å ta ut AFP helt eller delvis. En ansatt som har tatt ut AFP, helt eller delvis, har rett til å komme tilbake til arbeidet. Det er også mulig å ta ut alderspensjon helt eller delvis fra fylte 62 år hvis du har tilstrekkelig høy opptjening, og fra 67 år uten krav til pensjonsopptjening.

Slik vi vurderer det vil både en økning i antall ansatte som ønsker redusert stilling og et økt omfang av rettighetsfestet fravær i ansattgruppen kunne innebære en risiko for et økt behov for deltidsansettelser. For eldre arbeidstakere som ønsker å arbeide i redusert stilling er dette et gode – men for personell som skal dekke inn det resterende årsverk er ikke deltid nødvendigvis like ønsket. En øking i antall deltidsstillinger vil også kunne resultere i en mindre effektiv personalplanleggingen.

Konsekvenser ved flere deltidsstillinger vil, slik vi ser det, være at andre ansatte må dekke opp undervisning og veiledning og påta seg flere oppgaver, mer innleie av timelærere eller andre midlertidige ansettelser eller deltidsansettelser for å få dekket et behov for kvalifisert fagpersonell til ledige oppgaver.

Lønnsnivået vil erfaringsmessig være høyere hos eldre arbeidstakere enn hos de yngre – men slik vi ser det er ikke lønnsforskjellene så høye at det forsvarer kostnaden ved å ansette flere.

Å heve aldersgrensen til 72 år vil bidra til at det blir færre stillinger å søke på for yngre arbeidstakere, og det vil gjøre det vanskeligere for de unge å komme inn i arbeidslivet. I en sektor hvor midlertidighet allerede er en utfordring, særlig for yngre arbeidstakere, bør det så langt mulig legges til rette for å kunne rekruttere til faste og hele stillinger.

Dette er forutsatt at antallet stillinger er konstant, og at det ikke vi skje en større økning i antall stillinger på sikt. Øker antallet stillinger vil denne konsekvensen bli minimert.

Høringsnotatet legger til grunn at forventet høyere levealder er en indikasjon på at det bør være en betydelig del av sysselsatte 70-åringer som vil ha gode helsemessige forutsetninger for å kunne bidra i positivt arbeid fram til de fyller 72 år. Vi etterlyser forskning som ensidig viser at høy levealder korrelerer med god helse.

Ifølge sysselsettingstall fra SSB fra 2018 var over halvparten av alle 69-åringer som fortsatt jobbet i staten, ansatt i universitets- og høgskolesektoren (høringsnotatets nest siste avsnitt på s.6). Vi skulle gjerne ha visst mer om årsakene til at ansatte i universitets- og høgskolesektoren står lenger i jobb enn andre. Om det er interessen for eget fagfelt, den høye graden av frihet i arbeidshverdagen eller begge deler?

Å stimulere arbeidstakerne til å stå lenger i arbeid, og å g i individer rett til selv å velge h vor lenge de ønsker å arbeide dersom helse og sikkerhet tillater det er viktige prinsipp.

Dersom man velger å heve aldersgrensen til 72 år så må det være under den forutsetning at den ansatte fortsatt skal fylle hele sin stilling. Forsknings- og undervisningsansatte må fortsatt fylle både undervisnings- og forskningsplikten. Det kan ikke være slik at man ihh til tilretteleggingsplikten skal kunne forvente eller kreve lettelser i arbeidsoppgavene knyttet til f.eks. undervisning eller publisering.

Høyere aldersgrense vil kunne føre til et økt behov for avvikling av arbeidsforhold før aldersgrensen er nådd, i tilfeller der den ansatte ikke lenger kan levere i henhold til det stillingen krever. I universitets- og høgskolesektoren, hvor det er det er stor grad av frihet i arbeidshverdagen, vil lidelser som f.eks. Alzheimer - som ofte oppdages av kollegaer først - lett kunne gå «under radaren» i lang tid fordi man ofte jobber uavhengig av andre kollegaer.

Arbeidsmiljølovgivningens bestemmelser om individuell tilrettelegging, og de øvrige virkemidler arbeidsgiver har som kan tas i bruk før man må gå til et så alvorlig skritt som oppsigelse, skal kunne sikre en verdig avslutning av et arbeidsforhold. Likevel ser vi en risiko for en økning i vanskelige personalsaker, oppsigelser og rettstvister. I dette kan det ligge en fare for flere såre og /eller konfliktfylte oppsigelsessaker - belastinger både for den ansatte selv, for arbeidsmiljøet og for virksomheten. Ethvert arbeidsforhold skal avsluttes med verdighet. Potensielle konflikter om arbeidsforholdet på slutten av en lang innsats i arbeidslivet er vanskelige og oppleves ofte uverdig. Dette må enhver arbeidsgiver strebe etter å unngå.

En oppsigelse i staten, f.eks. som følge av alderssvekkelse, kan vanskelig gjennomføres (ihh. høringsnotatet s. 13, andre avsnitt).

En økning av aldersgrensen i staten vil gi den enkelte mulighet for å tjene opp høyere pensjonsrettigheter og øke sin fremtidige pensjonsutbetaling. Dette er et gode for de ansatte og vi ser dette som et positivt argument for den foreslåtte endringen.

Det hevdes at økt aldersgrense vil gi staten bedre muligheter til å beholde ansatte med spisskompetanse – i høringsnotatet løftes eksempelet om at eldre arbeidstakere kan ha kunnskaper om hvordan håndtere situasjoner som sjelden oppstår (s. 21). Dette behovet er slik vi ser det allerede ivaretatt i dagens regelverk. Ansettelsesmyndigheten kan allerede i dag vedta forlenget ansettelse utover 70 år, frem til de er 75 år, uten at aldersgrensen heves.

OsloMet – storbyuniversitetet har, etter en gjennomgang av høringens ulike momenter kommet fram til at vi ikke kan støtte den foreslåtte lovendringen i Lov om aldersgrenser for medlemmer av Statens pensjonskasse m.fl. §§ 2 og 3