Høring om å heve aldersgrensen i staten fra 70 til 72 år
Universitetet i Stavanger (UiS) viser til høringsnotatet datert 03.12.2020 angående forslag om å øke den alminnelige aldersgrensen i staten fra 70 til 72 år, og takker for muligheten til å komme med innspill .
Samfunnet har behov for at flere er i lønnet arbeid for å finansiere ytelser til en stadig større del av befolkningen som består av eldre. Derfor er det viktig at flere står i arbeid før de pensjonerer seg. Med økende levealder og bedre helse i befolkningen kan en forvente at pensjoneringsalderen øker. Mange seniorer har svært nyttig erfaring og god faglig kompetanse og vil dermed kunne bidra med attraktiv og verdifull arbeidskraft. Det nye pensjonssystemet gir insentiv for å stå lengre i jobb, og det å kunne fortsette til 72 år vil slå positivt ut for pensjonen til den enkelte. For mange vitenskapelig ansatte glir jobb og fritid over i hverandre, slik at jobben blir en livsstil. Da kan det å kunne stå i stilling til 72 år bidra til god livskvalitet for den enkelte i denne livsfasen.
Ved UiS er den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen i tidsrommet 2014 – 2020, 66,9 år. For vitenskapelig ansatte er den 67,6 år og for tekniske og administrativt ansatte 65,7 år. Det er få som stoppes av aldersgrensen på 70 år, de fleste velger å gå av flere år før. Som arbeidsgiver har universitetet et stort handlingsrom til å beholde ansatte ut over aldersgrensen. Det kan skje enten gjennom ordningen med pensjonistlønn (for tiden kr 218 per time) hvor pensjonen beholdes uavkortet eller ved at ansettelsesmyndigheten gjør vedtak i samsvar med lov om aldersgrenser om at ansettelsesforholdet videreføres for inntil to år om gangen, begrenset til 75 år. Mange vitenskapelig ansatte ønsker å fortsette vitenskapelige arbeid som pensjonister (emeritus). Universitetet legger i slike tilfeller til rette for det blant annet med å tilby arbeidsplasser.
Medarbeiderundersøkelsen som universitetet gjennomfører annet hvert år viser at tilfredsheten i arbeidssituasjonen øker med alder, noe som kan være en del av forklaringen på en relativt høy gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Resultatene av undersøkelsen følges opp med sikte på å forbedre arbeidsforholdene for de ansatte og dette kan bidra til at flere venter lengre med å pensjonere seg.
Det er viktig at alle får en god seniorfase av yrkeskarrieren og en verdig avslutning. For ansatte som ikke innser at en har helse, driv og energi til å utføre arbeidsoppgavene på en forventet måte, kan rett til å stå i stilling til 72 år føre til kompliserte og tidkrevende personalsaker og konfliktfylte avslutninger på lange yrkeskarrierer. Blant annet på grunn av sterkt stillingsvern opplever arbeidsgiver å ha begrenset handlingsrom i slike tilfeller. Det kan føre til at arbeidsgiver må beholde ansatte som ikke innser at arbeidskapasitet og evne til fornyelse er redusert. Dermed blir disse dyr og lite produktiv arbeidskraft siden lønnskostnadene er relativt høye for denne aldersgruppen.
Selv om mange seniorer viser evne til faglig fornying, er det ofte yngre forskere som representerer fornyelses i faget, noe som også gjelder i tilnærming til undervisning. En økning av aldersgrensen til 72 år, kan føre til at yngre godt kvalifiserte kandidater må vente enda lengre med å få fast stilling.
Konklusjon: Aldersgrensen bør ikke økes nå. De forholdene som taler for en økning oppveier ikke de som taler mot. Dessuten er det ikke behov for en økning siden de fleste pensjonerer seg flere år før de fyller 70 og vi har fleksibilitet gjennom gode ordninger for å beholde ansatte etter at de har fylt 70 år.
Universitetet i Stavanger
Universitetet i Stavanger (UiS) viser til høringsnotatet datert 03.12.2020 angående forslag om å øke den alminnelige aldersgrensen i staten fra 70 til 72 år, og takker for muligheten til å komme med innspill .
Samfunnet har behov for at flere er i lønnet arbeid for å finansiere ytelser til en stadig større del av befolkningen som består av eldre. Derfor er det viktig at flere står i arbeid før de pensjonerer seg. Med økende levealder og bedre helse i befolkningen kan en forvente at pensjoneringsalderen øker. Mange seniorer har svært nyttig erfaring og god faglig kompetanse og vil dermed kunne bidra med attraktiv og verdifull arbeidskraft. Det nye pensjonssystemet gir insentiv for å stå lengre i jobb, og det å kunne fortsette til 72 år vil slå positivt ut for pensjonen til den enkelte. For mange vitenskapelig ansatte glir jobb og fritid over i hverandre, slik at jobben blir en livsstil. Da kan det å kunne stå i stilling til 72 år bidra til god livskvalitet for den enkelte i denne livsfasen.
Ved UiS er den gjennomsnittlige pensjoneringsalderen i tidsrommet 2014 – 2020, 66,9 år. For vitenskapelig ansatte er den 67,6 år og for tekniske og administrativt ansatte 65,7 år. Det er få som stoppes av aldersgrensen på 70 år, de fleste velger å gå av flere år før. Som arbeidsgiver har universitetet et stort handlingsrom til å beholde ansatte ut over aldersgrensen. Det kan skje enten gjennom ordningen med pensjonistlønn (for tiden kr 218 per time) hvor pensjonen beholdes uavkortet eller ved at ansettelsesmyndigheten gjør vedtak i samsvar med lov om aldersgrenser om at ansettelsesforholdet videreføres for inntil to år om gangen, begrenset til 75 år. Mange vitenskapelig ansatte ønsker å fortsette vitenskapelige arbeid som pensjonister (emeritus). Universitetet legger i slike tilfeller til rette for det blant annet med å tilby arbeidsplasser.
Medarbeiderundersøkelsen som universitetet gjennomfører annet hvert år viser at tilfredsheten i arbeidssituasjonen øker med alder, noe som kan være en del av forklaringen på en relativt høy gjennomsnittlig pensjoneringsalder. Resultatene av undersøkelsen følges opp med sikte på å forbedre arbeidsforholdene for de ansatte og dette kan bidra til at flere venter lengre med å pensjonere seg.
Det er viktig at alle får en god seniorfase av yrkeskarrieren og en verdig avslutning. For ansatte som ikke innser at en har helse, driv og energi til å utføre arbeidsoppgavene på en forventet måte, kan rett til å stå i stilling til 72 år føre til kompliserte og tidkrevende personalsaker og konfliktfylte avslutninger på lange yrkeskarrierer. Blant annet på grunn av sterkt stillingsvern opplever arbeidsgiver å ha begrenset handlingsrom i slike tilfeller. Det kan føre til at arbeidsgiver må beholde ansatte som ikke innser at arbeidskapasitet og evne til fornyelse er redusert. Dermed blir disse dyr og lite produktiv arbeidskraft siden lønnskostnadene er relativt høye for denne aldersgruppen.
Selv om mange seniorer viser evne til faglig fornying, er det ofte yngre forskere som representerer fornyelses i faget, noe som også gjelder i tilnærming til undervisning. En økning av aldersgrensen til 72 år, kan føre til at yngre godt kvalifiserte kandidater må vente enda lengre med å få fast stilling.
Konklusjon: Aldersgrensen bør ikke økes nå. De forholdene som taler for en økning oppveier ikke de som taler mot. Dessuten er det ikke behov for en økning siden de fleste pensjonerer seg flere år før de fyller 70 og vi har fleksibilitet gjennom gode ordninger for å beholde ansatte etter at de har fylt 70 år.
Universitetet i Stavanger