Høring om endringer i barnehageloven om plikt til å vurdere barns norskkunnskaper før skolestart med mer – svar fra Aurskog-Høland kommune Frist 26.02.2021.
Kunnskapsdepartementet har sendt ut forslag til endringer i barnehageloven som omhandler plikt for barnehagen og kommunen til å vurdere barns norskkunnskaper, uavhengig av om barnet går i barnehage eller ikke, og presisering av reglene om statlig tilsyn, klageinstans og veiledning overfor fylkeskommunene.
Aurskog-Høland kommune har ingen merknader til forslaget som gjelder presisering av reglene om statlig tilsyn, klageinstans og veiledning overfor fylkeskommunene. Dette vil derfor ikke omtales nærmere i høringssvaret.
Aurskog-Høland kommune vil trekke frem noen momenter som kommunen vurderer som særskilt viktige:
- En rapporteringsplikt av gjennomført vurdering av norskkunnskaper hjelper ikke barn med dårlig norskkompetanse. Den store innsatsen må legges i å skape gode miljøer for utvikling av språk, både i barnehage og skole.
- Forslaget slik det foreligger kan oppfattes som at det å ikke beherske norsk blir sett på som en språkvanske, til tross for at barnet behersker ett eller flere andre språk. Departementet burde rette søkelys på barns språklige kompetanse og ikke bare norskkunnskaper.
- Vurdering og videre kartlegging kan medføre ytterligere fokus på særlig tilrettelegging, mer enn å se på det allmennpedagogiske tilbudet som gis i barnehagen og det språklige miljøet barnet er i til vanlig.
- En eventuell lovendring bør ikke iverksettes før 2022. Da vil barnehagene og kommunene få mulighet til å innrette og kvalitetssikre rutiner på en måte som vil ivareta formålet med lovforslaget.
Departementet viser til at språk er nøkkelen inn i store og små fellesskap i det norske samfunnet og at god kompetanse på norsk er særlig viktig ved skolestart. Fo rslaget gjelder en plikt for barnehagen og kommunen til å vurdere barns norskkunnskaper, uavhengig av om barnet går i barnehage eller ikke.
Aurskog-Høland kommune er positiv til tidlig identifisering av barn som etter vurdering har behov for nærmere kartlegging av sine norskkunnskaper. Ved å lovfeste en slik vurderingsplikt vil man kunne sikre at barns utfordringer ved det norske språket blir identifisert, uavhengig av barnehageeiers og kommunens fokus og kompetanse på området. Det viktigste i dette arbeidet er likevel hva som skjer i etterkant av vurderingen. En vurdering i seg selv er ingenting verdt om man i etterkant ikke igangsetter tiltak som er rettet mot det enkelte barn.
Det er viktig at arbeid med språk sees i sammenheng med andre områder barn skal få erfaring med.
Departementets forslag om plikt til vurdering sikrer ikke at alle barn får god nok kompetanse på norsk. Hva som er god nok norskkompetanse vil være vanskelig å vurdere. Kommunen ønsker å igjen presisere at man hjelper ikke barn med dårlig norskkompetanse ved å vurdere og innføre en rapporteringsplikt på dette området. Den store innsatsen må legges i å skape gode miljøer for utvikling av språk, både i barnehage og skole .
Det er positivt at det i forslaget fremkommer at det ved vurderingen vil være naturlig å legge vekt på disse momentene:
· hva slags språkmiljø barnet er i til daglig
· hva slags samspill barnet har med andre barn og voksne
· om barnet blir inkludert i leken og i det sosiale fellesskapet
· om barnet viser interesse for å være med i lek eller andre aktiviteter
· om det går et skille mellom hva barnet faktisk forstår, og hva det kan uttrykke
· om barnet viser interesse for språklig formidling
· hvor lenge barnet har vært eksponert for norsk språk
Forslaget slik det foreligger kan oppfattes som at det å ikke beherske norsk blir sett på som en språkvanske, til tross for at barnet behersker ett eller flere andre språk. Kommunen opplever at forslaget tar utgangspunkt i utfordringer blant minoritetsspråklige barn, mens forskning viser at arbeid for å utvikle god språklig kompetanse er viktig både for barn med norsk som morsmål og barn med annet morsmål. Kommunen mener departementet burde rette søkelys på barns språklige kompetanse og ikke bare norskkunnskaper.
I høringen fremkommer det at et verktøy for kartlegging av barns norskkunnskaper skal være ferdig våren 2021, og at regjeringen tar sikte på at kommunens plikt til å vurdere alle barns norskkunnskaper før skolestart skal gjelde fra skolestart høsten 2021 . Kommunen mener at eventuell lovendring ikke bør iverksettes før 2022. Da vil barnehagene og kommunene få mulighet til å innrette og kvalitetssikre rutiner på en måte som vil ivareta formålet med lovforslaget.
Plikt for kommunen til å tilby vurdering av norskkunnskapene til barn som går i barnehage:
Regjeringen foreslår at barnehagen får en plikt til å vurdere norskkunnskapene til barna i barnehagen for å identifisere barn som har behov for nærmere kartlegging av sine norskkunnskaper. Den nye plikten vil gjelde for alle private og kommunale barnehager, og virke sammen med gjeldende krav i rammeplanen om å observere, vurdere og dokumentere barnets allsidige utvikling, herunder språkutviklingen.
Kommunen mener språkarbeidet i barnehagen er godt ivaretatt i dagens rammeplan, herunder også den tidlige identifiseringen av norskkunnskaper. Rammeplanen sier at alle barn skal få god språkstimulering gjennom barnehagehverdagen og få delta i aktiviteter som fremmer kommunikasjon og en helhetlig språkutvikling. Rammeplanen sier også at alle barnehager skal vurdere barnas språklige kompetanse ved at ¨ Personalet skal følge med på barnas kommunikasjon og språk og fange opp og støtte barn som har ulike former for kommunikasjonsvansker, som er lite språklig aktive, eller som har sen språkutvikling . ¨
Det oppfattes at dette allerede er lovregulert gjennom rammeplanen og at lovforslaget ikke innebærer en endring av dagens praksis knyttet til identifisering. Det stilles derfor spørsmål om departementets tiltro til det profesjonelle skjønnet på dette området.
Kravet om å dokumentere at alle barns norskkunnskaper er vurdert er nytt. Dette vil kun være en kontroll på om barnehagen har gjennomført en vurdering og vil ikke dokumentere hva som blir igangsatt av tiltak dersom det viser seg at barnet har for dårlige norskkunnskaper. Kravet om slik dokumentasjon vil heller ikke si noe om effekten av tiltakene og om hensikten med bestemmelsen er oppnådd.
Kommunen mener at prosedyrene rundt vurdering og rapportering av barn som bytter barnehage på tvers av kommunene må tydeliggjøres.
Plikt for kommunen til å tilby vurdering av norskkunnskapene til barn som ikke går i barnehage:
Departementets forslag sier at kommunen får en plikt til å vurdere norskkunnskapene til barn som ikke går i barnehage. Det vil være opp til foreldrene og takke ja eller nei til et slikt tilbud.
Kommunen er positiv til at det rettes fokus mot barn som ikke benytter seg av barnehageplass, da denne gruppen av barn vil ha minst like store utfordringer med norskkunnskapene som barn som går i barnehage. Kommunen ser likevel flere utfordringer ved dette forslaget.
Kommunen har per i dag ikke oversikt over hvilke barn som ikke benytter seg av barnehageplass i kommunen. Departementet sier i høringen at dette må kommunen ta ansvar for og med det skaffe seg oversikt. For å få frem dette datagrunnlaget, er det nødvendig å kryssjekke barnetallet per årskull i kommunen, opp mot barnehageregisteret, og få oversikt over hvilke barn som har barnehageplass i andre kommuner, flytter til kommunen osv. Denne type oversikt vil kun gi et øyeblikksbilde og kreve fortløpende oppfølging. Dette vil være en omfattende jobb og per nå har ikke kommunen digitale systemer for en slik datainnsamling. Kommunen stiller også spørsmål om det er hjemmelsgrunnlag for innhenting av slike opplysninger.
Tilbud om vurdering av barnets norskkunnskaper skal gis til foreldrene og skal være et frivillig tilbud, som krever samtykke. Foreldre som ikke benytter barnehageplass vil, av ulike grunner kunne velge å takke nei. Dette kan føre til at barn med behov for videre kartlegging og tiltak ikke vil bli ¨fanget opp¨. Departementet bør derfor vurdere om dette forslaget vil gi den effekten og måloppnåelse som ligger i forslaget.
Departementet legger opp til at kommunen selv kan velge hvor og hvordan vurderingen av norskkunnskaper til barn som ikke benytter barnehageplass skal gjennomføres. Helsestasjonene nevnes som et naturlig sted idet de fleste barn under skolepliktig alder møter opp på helsestasjon til kontroller.
Kartlegging av barns språkferdigheter er i dag en del av 2- og 4- årskontrollen ved helsestasjonen. Ved disse kontrollene er det imidlertid språkforståelse og evne til å tilegne seg språk som kartlegges, ikke ferdigheter i et spesifikt språk. Kommunen viser i den forbindelse til de 7 punktene som departementet trekker fram som naturlig å legge vekt på ved vurdering av barnets språk.
Dette viser at dersom helsestasjon skal gjennomføre denne vurderingen må det tilføres økt kompetanse i tjenesten. En løsning kan være at spesialpedagoger med kompetanse på førskolebarns språk og språkutvikling utfører vurderingen i samarbeid med helsestasjonen.
Kommunen ser også utfordringer med videre kartlegging og eventuelle tiltak som skal tilbys familier og barn som ikke benytter barnehageplass. Innsatsen bør her rettes mot å oppfordre familiene til å søke om barnehageplass slik at barnet får leke- og utviklingsmuligheter i ett miljø som stimulerer språkutviklingen.
Når skal vurderingen gjøres:
Departementet forslår at det skal være opp til lokalt skjønn å avgjøre når vurderingen av det enkelte barn skal foregå. Kommunen støtter dette, men mener man må tilstrebe å gjennomføre vurdering så tidlig som mulig og fortløpende – slik som praksis er i barnehagene i dag.
Hvis man velger at helsestasjonen skal ha ansvar for vurdering av barn som ikke går i barnehagen bør man ha rutine for eks. å legge det til utvidet 2-årskontroll og/eller 4-årskontroll.
Hva skal skje etter at vurderingen er gjennomført:
Departementas forslag regulerer bare plikt til vurdering, og at foreldre skal tilbys videre kartlegging. Dersom kartleggingen viser at barnet har rett til spesialpedagogisk hjelp, vil dette være regulert i dagens barnehagelov, både for barn med og uten barnehageplass.
Kommunen er skeptisk til at videre kartlegging kan medføre ytterligere fokus på særlig tilrettelegging, mer enn å se på det allmennpedagogiske tilbudet som gis i barnehagen og det språklige miljøet barnet er i til vanlig.
I høringsforslaget vises det til at det skal utarbeides et kartleggingsverktøy som kan benyttes i en eventuell fase 2, etter at vurderingen er gjort. Dersom et slikt verktøy skal utarbeides, er det viktig at kommunene blir involvert slik at verktøyet blir enkelt å bruke i barnehagehverdagen. Det bør også vurderes hvem som skal stå for kartleggingen. Pedagogene i barnehagen har allerede bundet opp mye tid i plan- og utviklingsarbeid, og det vil være uheldig om denne gruppen får ytterligere krav på seg som tar de bort fra det allmennpedagogiske arbeidet med hele barnegruppen.
Samarbeid med barnets foreldre:
Kommunen vurderer at barnehagene allerede har vel etablerte rutiner som sikrer at foreldrenes kunnskap og erfaring om eget barn blir vektlagt for barn som går i barnehage.
Informasjon og samarbeid med foreldre som ikke er knyttet til en barnehage vil kreve at man setter av tid og ressurser til opprettelse av medvirkningsarenaer og skriftlig og muntlig informasjon.
Det bør legges til rette for at informasjon blir tilgjengelig på flere ulike språk både nasjonalt og lokalt.
Rapportering om at norskkunnskapene til barn i barnehagen har blitt vurdert:
Departementet viser til at rapportering kan skje gjennom BASIL (Barnehage-Statistikk- Innrapporterings-Løsning ). Kommunen er positiv til at rapportering foreslås å gjennomføres i et allerede etablert system, m en det bes om at departementet vurderer nytte og effekt av rapporteringen. Det er viktig å påpeke at opplysningene ikke må benyttes til å vurdere kvalitet i barnehagetilbudet, da opplysningene IKKE sier noe om hvordan og på hvilke måte barnehagen tilrettelegger og følger opp vurderingene.
Behandling av personopplysninger:
Kommunen har ingen kommentarer til forslaget på dette området da det i stor grad samsvarer med dagens regelverk og praksis. Bestemmelsene plassering i nytt kapittel
Kommunen mener at krav om vurdering av norskkunnskap ikke hører inn under Kapittel VII, da vurdering av norskkunnskaper omhandler det allmennpedagogiske barnehagetilbudet – ikke nødvendigvis spesialpedagogisk hjelp eller andre særlige behov. Kommunen mener denne nye bestemmelsen kan vurderes å bli plassert i eget kapittel sammen med bestemmelsen om barn med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK).
· Ordlyd til ny § 39 a og § 39 b:
Departementet har bedt om særlig innspill på ordlyd til ny § 39 a og b. Kommunen mener alternativ B bør benyttes i begge paragrafene. Dette fordi det gir en forklaring på hvorfor vurdering skal gjennomføres og hva som skal skje i etterkant.
· Økonomiske og administrative konsekvenser:
Departementet viser til at den samfunnsøkonomiske gevinsten ved å fange opp og følge opp barn som trenger støtte tidlig er høy. Kommunen er enig i at tidlig identifisering og igangsetting av tiltak for å bedre norskkunnskaper på sikt vil kunne gi en samfunnsøkonomisk gevinst.
Departementet viser videre til at barnehagene allerede i dag etter rammeplanen har en plikt til å observere og følge med på barnehagebarns språkutvikling, og at rapporteringsplikten det legges opp til er enkel å gjennomføre. Videre peker departementet på at kommunens tilsynsansvar for å sikre at barnehagene rapporterer i henhold til regelverket vil føre til noe merarbeid. Samlet sett mener departementet at kostnadene for rollen med å følge opp at barn i barnehage faktisk får norskkunnskapene sine vurdert før de begynner på skolen, er begrenset.
Når det gjelder barn som ikke går i barnehagen, legges det til grunn at oppfølging av disse barna vil medføre noe merarbeid for kommunen, samt noe merarbeid for å identifisere barna. Samlet vurderer departementet denne kostnaden til å være på 10 millioner kroner.
Kommunen understreker at lovforslaget vil kreve at kommunen oppretter nye rutiner og samarbeidsformer, spesielt med tanke på de barna som ikke benytter barnehageplass. Dette vil kreve at kommunen må avsette tid og ressurser som ikke er tatt høyde for i årets budsjett og gjeldende økonomiplan.
Barnehagene har kompetanse og rutiner som vi mener sikrer deler av dette lovkravet per i dag, men kartlegging og dokumentasjon vil kreve mer administrativt arbeid og føre til mindre tid til arbeid direkte med barna, noe som vil bety økt bruk av vikar. Mer administrativt arbeid vil ikke føre til økt kvalitet på barnehagetilbudet og oppfattes som urimelig når det oppleves at dagens praksis allerede sikrer formålet med forslaget.
Kunnskapsdepartementet har sendt ut forslag til endringer i barnehageloven som omhandler plikt for barnehagen og kommunen til å vurdere barns norskkunnskaper, uavhengig av om barnet går i barnehage eller ikke, og presisering av reglene om statlig tilsyn, klageinstans og veiledning overfor fylkeskommunene.
Aurskog-Høland kommune har ingen merknader til forslaget som gjelder presisering av reglene om statlig tilsyn, klageinstans og veiledning overfor fylkeskommunene. Dette vil derfor ikke omtales nærmere i høringssvaret.
Aurskog-Høland kommune vil trekke frem noen momenter som kommunen vurderer som særskilt viktige:
- En rapporteringsplikt av gjennomført vurdering av norskkunnskaper hjelper ikke barn med dårlig norskkompetanse. Den store innsatsen må legges i å skape gode miljøer for utvikling av språk, både i barnehage og skole.
- Forslaget slik det foreligger kan oppfattes som at det å ikke beherske norsk blir sett på som en språkvanske, til tross for at barnet behersker ett eller flere andre språk. Departementet burde rette søkelys på barns språklige kompetanse og ikke bare norskkunnskaper.
- Vurdering og videre kartlegging kan medføre ytterligere fokus på særlig tilrettelegging, mer enn å se på det allmennpedagogiske tilbudet som gis i barnehagen og det språklige miljøet barnet er i til vanlig.
- En eventuell lovendring bør ikke iverksettes før 2022. Da vil barnehagene og kommunene få mulighet til å innrette og kvalitetssikre rutiner på en måte som vil ivareta formålet med lovforslaget.
Departementet viser til at språk er nøkkelen inn i store og små fellesskap i det norske samfunnet og at god kompetanse på norsk er særlig viktig ved skolestart. Fo rslaget gjelder en plikt for barnehagen og kommunen til å vurdere barns norskkunnskaper, uavhengig av om barnet går i barnehage eller ikke.
Aurskog-Høland kommune er positiv til tidlig identifisering av barn som etter vurdering har behov for nærmere kartlegging av sine norskkunnskaper. Ved å lovfeste en slik vurderingsplikt vil man kunne sikre at barns utfordringer ved det norske språket blir identifisert, uavhengig av barnehageeiers og kommunens fokus og kompetanse på området. Det viktigste i dette arbeidet er likevel hva som skjer i etterkant av vurderingen. En vurdering i seg selv er ingenting verdt om man i etterkant ikke igangsetter tiltak som er rettet mot det enkelte barn.
Det er viktig at arbeid med språk sees i sammenheng med andre områder barn skal få erfaring med.
Departementets forslag om plikt til vurdering sikrer ikke at alle barn får god nok kompetanse på norsk. Hva som er god nok norskkompetanse vil være vanskelig å vurdere. Kommunen ønsker å igjen presisere at man hjelper ikke barn med dårlig norskkompetanse ved å vurdere og innføre en rapporteringsplikt på dette området. Den store innsatsen må legges i å skape gode miljøer for utvikling av språk, både i barnehage og skole .
Det er positivt at det i forslaget fremkommer at det ved vurderingen vil være naturlig å legge vekt på disse momentene:
· hva slags språkmiljø barnet er i til daglig
· hva slags samspill barnet har med andre barn og voksne
· om barnet blir inkludert i leken og i det sosiale fellesskapet
· om barnet viser interesse for å være med i lek eller andre aktiviteter
· om det går et skille mellom hva barnet faktisk forstår, og hva det kan uttrykke
· om barnet viser interesse for språklig formidling
· hvor lenge barnet har vært eksponert for norsk språk
Forslaget slik det foreligger kan oppfattes som at det å ikke beherske norsk blir sett på som en språkvanske, til tross for at barnet behersker ett eller flere andre språk. Kommunen opplever at forslaget tar utgangspunkt i utfordringer blant minoritetsspråklige barn, mens forskning viser at arbeid for å utvikle god språklig kompetanse er viktig både for barn med norsk som morsmål og barn med annet morsmål. Kommunen mener departementet burde rette søkelys på barns språklige kompetanse og ikke bare norskkunnskaper.
I høringen fremkommer det at et verktøy for kartlegging av barns norskkunnskaper skal være ferdig våren 2021, og at regjeringen tar sikte på at kommunens plikt til å vurdere alle barns norskkunnskaper før skolestart skal gjelde fra skolestart høsten 2021 . Kommunen mener at eventuell lovendring ikke bør iverksettes før 2022. Da vil barnehagene og kommunene få mulighet til å innrette og kvalitetssikre rutiner på en måte som vil ivareta formålet med lovforslaget.
Plikt for kommunen til å tilby vurdering av norskkunnskapene til barn som går i barnehage:
Regjeringen foreslår at barnehagen får en plikt til å vurdere norskkunnskapene til barna i barnehagen for å identifisere barn som har behov for nærmere kartlegging av sine norskkunnskaper. Den nye plikten vil gjelde for alle private og kommunale barnehager, og virke sammen med gjeldende krav i rammeplanen om å observere, vurdere og dokumentere barnets allsidige utvikling, herunder språkutviklingen.
Kommunen mener språkarbeidet i barnehagen er godt ivaretatt i dagens rammeplan, herunder også den tidlige identifiseringen av norskkunnskaper. Rammeplanen sier at alle barn skal få god språkstimulering gjennom barnehagehverdagen og få delta i aktiviteter som fremmer kommunikasjon og en helhetlig språkutvikling. Rammeplanen sier også at alle barnehager skal vurdere barnas språklige kompetanse ved at ¨ Personalet skal følge med på barnas kommunikasjon og språk og fange opp og støtte barn som har ulike former for kommunikasjonsvansker, som er lite språklig aktive, eller som har sen språkutvikling . ¨
Det oppfattes at dette allerede er lovregulert gjennom rammeplanen og at lovforslaget ikke innebærer en endring av dagens praksis knyttet til identifisering. Det stilles derfor spørsmål om departementets tiltro til det profesjonelle skjønnet på dette området.
Kravet om å dokumentere at alle barns norskkunnskaper er vurdert er nytt. Dette vil kun være en kontroll på om barnehagen har gjennomført en vurdering og vil ikke dokumentere hva som blir igangsatt av tiltak dersom det viser seg at barnet har for dårlige norskkunnskaper. Kravet om slik dokumentasjon vil heller ikke si noe om effekten av tiltakene og om hensikten med bestemmelsen er oppnådd.
Kommunen mener at prosedyrene rundt vurdering og rapportering av barn som bytter barnehage på tvers av kommunene må tydeliggjøres.
Plikt for kommunen til å tilby vurdering av norskkunnskapene til barn som ikke går i barnehage:
Departementets forslag sier at kommunen får en plikt til å vurdere norskkunnskapene til barn som ikke går i barnehage. Det vil være opp til foreldrene og takke ja eller nei til et slikt tilbud.
Kommunen er positiv til at det rettes fokus mot barn som ikke benytter seg av barnehageplass, da denne gruppen av barn vil ha minst like store utfordringer med norskkunnskapene som barn som går i barnehage. Kommunen ser likevel flere utfordringer ved dette forslaget.
Kommunen har per i dag ikke oversikt over hvilke barn som ikke benytter seg av barnehageplass i kommunen. Departementet sier i høringen at dette må kommunen ta ansvar for og med det skaffe seg oversikt. For å få frem dette datagrunnlaget, er det nødvendig å kryssjekke barnetallet per årskull i kommunen, opp mot barnehageregisteret, og få oversikt over hvilke barn som har barnehageplass i andre kommuner, flytter til kommunen osv. Denne type oversikt vil kun gi et øyeblikksbilde og kreve fortløpende oppfølging. Dette vil være en omfattende jobb og per nå har ikke kommunen digitale systemer for en slik datainnsamling. Kommunen stiller også spørsmål om det er hjemmelsgrunnlag for innhenting av slike opplysninger.
Tilbud om vurdering av barnets norskkunnskaper skal gis til foreldrene og skal være et frivillig tilbud, som krever samtykke. Foreldre som ikke benytter barnehageplass vil, av ulike grunner kunne velge å takke nei. Dette kan føre til at barn med behov for videre kartlegging og tiltak ikke vil bli ¨fanget opp¨. Departementet bør derfor vurdere om dette forslaget vil gi den effekten og måloppnåelse som ligger i forslaget.
Departementet legger opp til at kommunen selv kan velge hvor og hvordan vurderingen av norskkunnskaper til barn som ikke benytter barnehageplass skal gjennomføres. Helsestasjonene nevnes som et naturlig sted idet de fleste barn under skolepliktig alder møter opp på helsestasjon til kontroller.
Kartlegging av barns språkferdigheter er i dag en del av 2- og 4- årskontrollen ved helsestasjonen. Ved disse kontrollene er det imidlertid språkforståelse og evne til å tilegne seg språk som kartlegges, ikke ferdigheter i et spesifikt språk. Kommunen viser i den forbindelse til de 7 punktene som departementet trekker fram som naturlig å legge vekt på ved vurdering av barnets språk.
Dette viser at dersom helsestasjon skal gjennomføre denne vurderingen må det tilføres økt kompetanse i tjenesten. En løsning kan være at spesialpedagoger med kompetanse på førskolebarns språk og språkutvikling utfører vurderingen i samarbeid med helsestasjonen.
Kommunen ser også utfordringer med videre kartlegging og eventuelle tiltak som skal tilbys familier og barn som ikke benytter barnehageplass. Innsatsen bør her rettes mot å oppfordre familiene til å søke om barnehageplass slik at barnet får leke- og utviklingsmuligheter i ett miljø som stimulerer språkutviklingen.
Når skal vurderingen gjøres:
Departementet forslår at det skal være opp til lokalt skjønn å avgjøre når vurderingen av det enkelte barn skal foregå. Kommunen støtter dette, men mener man må tilstrebe å gjennomføre vurdering så tidlig som mulig og fortløpende – slik som praksis er i barnehagene i dag.
Hvis man velger at helsestasjonen skal ha ansvar for vurdering av barn som ikke går i barnehagen bør man ha rutine for eks. å legge det til utvidet 2-årskontroll og/eller 4-årskontroll.
Hva skal skje etter at vurderingen er gjennomført:
Departementas forslag regulerer bare plikt til vurdering, og at foreldre skal tilbys videre kartlegging. Dersom kartleggingen viser at barnet har rett til spesialpedagogisk hjelp, vil dette være regulert i dagens barnehagelov, både for barn med og uten barnehageplass.
Kommunen er skeptisk til at videre kartlegging kan medføre ytterligere fokus på særlig tilrettelegging, mer enn å se på det allmennpedagogiske tilbudet som gis i barnehagen og det språklige miljøet barnet er i til vanlig.
I høringsforslaget vises det til at det skal utarbeides et kartleggingsverktøy som kan benyttes i en eventuell fase 2, etter at vurderingen er gjort. Dersom et slikt verktøy skal utarbeides, er det viktig at kommunene blir involvert slik at verktøyet blir enkelt å bruke i barnehagehverdagen. Det bør også vurderes hvem som skal stå for kartleggingen. Pedagogene i barnehagen har allerede bundet opp mye tid i plan- og utviklingsarbeid, og det vil være uheldig om denne gruppen får ytterligere krav på seg som tar de bort fra det allmennpedagogiske arbeidet med hele barnegruppen.
Samarbeid med barnets foreldre:
Kommunen vurderer at barnehagene allerede har vel etablerte rutiner som sikrer at foreldrenes kunnskap og erfaring om eget barn blir vektlagt for barn som går i barnehage.
Informasjon og samarbeid med foreldre som ikke er knyttet til en barnehage vil kreve at man setter av tid og ressurser til opprettelse av medvirkningsarenaer og skriftlig og muntlig informasjon.
Det bør legges til rette for at informasjon blir tilgjengelig på flere ulike språk både nasjonalt og lokalt.
Rapportering om at norskkunnskapene til barn i barnehagen har blitt vurdert:
Departementet viser til at rapportering kan skje gjennom BASIL (Barnehage-Statistikk- Innrapporterings-Løsning ). Kommunen er positiv til at rapportering foreslås å gjennomføres i et allerede etablert system, m en det bes om at departementet vurderer nytte og effekt av rapporteringen. Det er viktig å påpeke at opplysningene ikke må benyttes til å vurdere kvalitet i barnehagetilbudet, da opplysningene IKKE sier noe om hvordan og på hvilke måte barnehagen tilrettelegger og følger opp vurderingene.
Behandling av personopplysninger:
Kommunen har ingen kommentarer til forslaget på dette området da det i stor grad samsvarer med dagens regelverk og praksis. Bestemmelsene plassering i nytt kapittel
Kommunen mener at krav om vurdering av norskkunnskap ikke hører inn under Kapittel VII, da vurdering av norskkunnskaper omhandler det allmennpedagogiske barnehagetilbudet – ikke nødvendigvis spesialpedagogisk hjelp eller andre særlige behov. Kommunen mener denne nye bestemmelsen kan vurderes å bli plassert i eget kapittel sammen med bestemmelsen om barn med behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK).
· Ordlyd til ny § 39 a og § 39 b:
Departementet har bedt om særlig innspill på ordlyd til ny § 39 a og b. Kommunen mener alternativ B bør benyttes i begge paragrafene. Dette fordi det gir en forklaring på hvorfor vurdering skal gjennomføres og hva som skal skje i etterkant.
· Økonomiske og administrative konsekvenser:
Departementet viser til at den samfunnsøkonomiske gevinsten ved å fange opp og følge opp barn som trenger støtte tidlig er høy. Kommunen er enig i at tidlig identifisering og igangsetting av tiltak for å bedre norskkunnskaper på sikt vil kunne gi en samfunnsøkonomisk gevinst.
Departementet viser videre til at barnehagene allerede i dag etter rammeplanen har en plikt til å observere og følge med på barnehagebarns språkutvikling, og at rapporteringsplikten det legges opp til er enkel å gjennomføre. Videre peker departementet på at kommunens tilsynsansvar for å sikre at barnehagene rapporterer i henhold til regelverket vil føre til noe merarbeid. Samlet sett mener departementet at kostnadene for rollen med å følge opp at barn i barnehage faktisk får norskkunnskapene sine vurdert før de begynner på skolen, er begrenset.
Når det gjelder barn som ikke går i barnehagen, legges det til grunn at oppfølging av disse barna vil medføre noe merarbeid for kommunen, samt noe merarbeid for å identifisere barna. Samlet vurderer departementet denne kostnaden til å være på 10 millioner kroner.
Kommunen understreker at lovforslaget vil kreve at kommunen oppretter nye rutiner og samarbeidsformer, spesielt med tanke på de barna som ikke benytter barnehageplass. Dette vil kreve at kommunen må avsette tid og ressurser som ikke er tatt høyde for i årets budsjett og gjeldende økonomiplan.
Barnehagene har kompetanse og rutiner som vi mener sikrer deler av dette lovkravet per i dag, men kartlegging og dokumentasjon vil kreve mer administrativt arbeid og føre til mindre tid til arbeid direkte med barna, noe som vil bety økt bruk av vikar. Mer administrativt arbeid vil ikke føre til økt kvalitet på barnehagetilbudet og oppfattes som urimelig når det oppleves at dagens praksis allerede sikrer formålet med forslaget.