Høringssvar: Forslag til endringer i barnehageloven, plikt til å vurdere barns
norskkunnskaper før skolestart.
Avsender: Fagmiljø pedagogikk i barnehagelærerutdanningen, Institutt for pedagogikk, religion og samfunnsfag. Høgskulen på Vestlandet.
Innledningsvis må det sies at det er positivt at det fokuseres på god språkutvikling for barn og at målene for tiltaket er viktige og vanskelig å være uenig med. Det er likevel noen sider ved forslaget som er problematiske.
Det henvises til ulike gjeldende dokumenter og lovhjemler, som på ulike måter pålegger barnehageeier og barnehagelærer å ivareta barns rett til støtte, stimulering, oppfølging og tilpasning når det gjelder språkutvikling. Etter vårt syn er det ikke behov for noe mer lovfesting for å kunne ivareta dette. Det vil være byråkratiserende og feil bruk av tid. Slik vi ser det er det rammene rundt som må tilpasses for å gi et godt nok læringsmiljø og støtte, og ikke innføring av enda ett kontroll- og rapporteringssystem.
Hverdagen for barnehagelærere og ansatte i barnehagen er allerede preget av mangel på tid for å kunne følge opp enkeltbarnet og barnegruppen. For å bøte på dette ble det nylig vedtatt en bemanningsnorm i barnehagen for å sikre nok voksenkontakt, sikkerhet og oppfølging av barna i barnehagen. Det er i beste fall naivt å tro at innføring av foreslått lovendring ikke vil medføre økt kostnad og økt administrativt arbeid som går på bekostning av tid med barna. Tid som heller kan brukes til språkstimulerende aktiviteter. Barnehagelæreres hovedutfordring er å ha tid og ressurser til å gi et tilpasset tilbud til de barna som trenger ekstra støtte til å utvikle språket sitt. I tillegg er vi bekymret for at lovforslaget med innføring av standardiserte verktøy vil kunne føre til en svekkelse av profesjonens autonomi og ansvar for å tilpasse både metode og verktøy ut fra hvert enkelt tilfelle og situasjon. Det er en uheldig utvikling som vi ikke kan se tjener barns beste i denne saken.
Lovforslaget utløser også en bekymring for morsmålet sin status og støtte i prosessen med å lære norsk. Morsmålet som ressurs både for enkeltbarnet og inn i barnegruppen blir ikke nevnt, enda det er god kunnskap om at morsmålet er viktig i forbindelse med norsk språkopplæring. Det synes vi er uheldig og en vesentlig mangel i saksutredningen.
Videre er vurderingsgrunnlaget for norskkunnskapene ikke godt nok definert, og vi er skeptiske til om dette faktisk er mulig å få til godt nok. Det er helt normalt at barn utvikler seg ulikt både når det gjelder språk og på andre områder. Strenge krav om måloppnåelse kan medføre risiko for stigmatisering i tidlig alder og utvikling av avmaktsfølelse hos små barn.
Det savnes også en bedre etisk vurdering av forslaget. Spesielt er bekymringen knyttet til personvernet og at foreldre kan føle seg presset til å gi utvidet samtykke til innhenting av sensitive opplysninger om både seg og barnet.
Konklusjon: Alt i alt er det etter vårt syn ikke fornuftig bruk av verken tid eller ressurser ved å innføre lovforslaget. En bør heller se på andre tiltak som bedre kan støtte opp under språkutvikling. For eksempel vil økt kompetanse knyttet til språk og språkutviklende miljø både hos personalet i barnehagen og i barnehagelærerutdanningen kunne være gode tiltak. I tillegg trenger personalet i barnehagen nok tid til å utvikle språkstimulerende miljø. Når det gjelder norskkunnskaper for barn som ikke går i barnehage må det finnes andre, mer treffende tiltak, som ikke inkluderer generell vurdering av alle barn som går i barnehage.
norskkunnskaper før skolestart.
Avsender: Fagmiljø pedagogikk i barnehagelærerutdanningen, Institutt for pedagogikk, religion og samfunnsfag. Høgskulen på Vestlandet.
Innledningsvis må det sies at det er positivt at det fokuseres på god språkutvikling for barn og at målene for tiltaket er viktige og vanskelig å være uenig med. Det er likevel noen sider ved forslaget som er problematiske.
Det henvises til ulike gjeldende dokumenter og lovhjemler, som på ulike måter pålegger barnehageeier og barnehagelærer å ivareta barns rett til støtte, stimulering, oppfølging og tilpasning når det gjelder språkutvikling. Etter vårt syn er det ikke behov for noe mer lovfesting for å kunne ivareta dette. Det vil være byråkratiserende og feil bruk av tid. Slik vi ser det er det rammene rundt som må tilpasses for å gi et godt nok læringsmiljø og støtte, og ikke innføring av enda ett kontroll- og rapporteringssystem.
Hverdagen for barnehagelærere og ansatte i barnehagen er allerede preget av mangel på tid for å kunne følge opp enkeltbarnet og barnegruppen. For å bøte på dette ble det nylig vedtatt en bemanningsnorm i barnehagen for å sikre nok voksenkontakt, sikkerhet og oppfølging av barna i barnehagen. Det er i beste fall naivt å tro at innføring av foreslått lovendring ikke vil medføre økt kostnad og økt administrativt arbeid som går på bekostning av tid med barna. Tid som heller kan brukes til språkstimulerende aktiviteter. Barnehagelæreres hovedutfordring er å ha tid og ressurser til å gi et tilpasset tilbud til de barna som trenger ekstra støtte til å utvikle språket sitt. I tillegg er vi bekymret for at lovforslaget med innføring av standardiserte verktøy vil kunne føre til en svekkelse av profesjonens autonomi og ansvar for å tilpasse både metode og verktøy ut fra hvert enkelt tilfelle og situasjon. Det er en uheldig utvikling som vi ikke kan se tjener barns beste i denne saken.
Lovforslaget utløser også en bekymring for morsmålet sin status og støtte i prosessen med å lære norsk. Morsmålet som ressurs både for enkeltbarnet og inn i barnegruppen blir ikke nevnt, enda det er god kunnskap om at morsmålet er viktig i forbindelse med norsk språkopplæring. Det synes vi er uheldig og en vesentlig mangel i saksutredningen.
Videre er vurderingsgrunnlaget for norskkunnskapene ikke godt nok definert, og vi er skeptiske til om dette faktisk er mulig å få til godt nok. Det er helt normalt at barn utvikler seg ulikt både når det gjelder språk og på andre områder. Strenge krav om måloppnåelse kan medføre risiko for stigmatisering i tidlig alder og utvikling av avmaktsfølelse hos små barn.
Det savnes også en bedre etisk vurdering av forslaget. Spesielt er bekymringen knyttet til personvernet og at foreldre kan føle seg presset til å gi utvidet samtykke til innhenting av sensitive opplysninger om både seg og barnet.
Konklusjon: Alt i alt er det etter vårt syn ikke fornuftig bruk av verken tid eller ressurser ved å innføre lovforslaget. En bør heller se på andre tiltak som bedre kan støtte opp under språkutvikling. For eksempel vil økt kompetanse knyttet til språk og språkutviklende miljø både hos personalet i barnehagen og i barnehagelærerutdanningen kunne være gode tiltak. I tillegg trenger personalet i barnehagen nok tid til å utvikle språkstimulerende miljø. Når det gjelder norskkunnskaper for barn som ikke går i barnehage må det finnes andre, mer treffende tiltak, som ikke inkluderer generell vurdering av alle barn som går i barnehage.