Vi viser til Justisdepartementets høringsbrev datert 8. januar 2021om forslag til regler om straffegjennomføring ved utbrudd av allmennfarlig smittsom sykdom eller annen ekstraordinær og alvorlig hendelse. Vi ser behovet for slike regler for å avhjelpe negative konsekvenser ved eventuelle fremtidige ekstraordinære kriser. KRUS slutter seg i all hovedsak til departementets forslag. Vi ønsker å komme med følgende kommentarer:
Det følger av bestemmelsen at kriminalomsorgen kan beslutte at det for en periode på inntil to uker som hovedregel ikke skal kunne gjennomføres besøk i fengslet. Videre følger det av kommentarene til bestemmelsen at en slik beslutning ikke skal kunne forlenges, men at det kan fattes ny beslutning dersom behovet oppstår på nytt. Dette fremstår som noe uklart. Er det andre omstendigheter som må begrunne en ny beslutning og hvor lang tid må det eventuelt gå fra den første beslutningen opphørte til det kan fattes en ny beslutning? Vi stiller oss i utgangspunktet positive til at det settes en tidsbegrensning for å nekte besøk på generelt grunnlag. Unnlatt besøk kan være svært inngripende for den enkelte innsatte, og behovet for kontakt med utenforstående kan være ekstra stort i en krisesituasjon. Ved å sette en tidsbegrensning blir fengslet tvunget til å sette inn ekstra smittevern- eller kontrolltiltak i stedet for å nekte besøk. Samtidig ser vi at det under ekstraordinære omstendigheter kan være behov for en generell besøksnekt ut over to uker. En eventuell forlengelse bør unntaksvis kunne skje ved at det fattes en ny, godt begrunnet beslutning.
Det bør fremkomme klart av forarbeider og retningslinjer at hovedregelen ikke stenger for fysisk kontakt mellom foreldre og mindreårige barn, og gis føringer for andre situasjoner der det kan gjøres unntak fra hovedregelen.
Vi støtter forslaget om en hjemmel for å utelukke innsatte fra fellesskapet for å forebygge smitteoverføring. Vi savner også en klarere hjemmel for utelukkelse av innsatte ved «annen ekstraordinær og alvorlig hendelse». Det kan spørres om dette bør tas inn i § 45 c, eller om § 37 bør utformes slik at den omfatter slike tilfeller. Etter vår oppfatning gir ikke § 37 en klar hjemmel slik den er utformet i dag.
Vi støtter forslaget om utvidet mulighet for gjennomføring av straff utenfor fengsel med elektronisk kontroll. Slik vi oppfatter det er begrensninger mht. lovkategorier mindre enn det som gjelder ved ordinær overføring til elektronisk kontroll etter strgjfl. § 16a, jf. forskriften § 7-2 fjerde ledd. Med unntak av lengden på oppholdet ser vi det som mest hensiktsmessig at regelverket praktiseres likt. Vi ser ingen betenkeligheter med at forskriften § 7-2 endres i tråd med den foreslåtte begrensningen i § 45 d, slik at de samme begrensningene gjelder ved ordinære overføringer.
Vi støtter forslaget om mulighet for å nekte permisjon og frigang av hensyn til smittevern. Det er positivt at det i lovteksten er tatt inn en forholdsmessighetsvurdering, der det presiseres at den velferdsmessige betydningen skal veies opp mot smittefare/belastning ved gjennomføring av permisjon eller frigang. Momenter som skal tillegges vekt i skjønnsvurderingen bør fremgå av forarbeider og retningslinjer.
Det følger av bestemmelsen at kriminalomsorgen kan beslutte at det for en periode på inntil to uker som hovedregel ikke skal kunne gjennomføres besøk i fengslet. Videre følger det av kommentarene til bestemmelsen at en slik beslutning ikke skal kunne forlenges, men at det kan fattes ny beslutning dersom behovet oppstår på nytt. Dette fremstår som noe uklart. Er det andre omstendigheter som må begrunne en ny beslutning og hvor lang tid må det eventuelt gå fra den første beslutningen opphørte til det kan fattes en ny beslutning? Vi stiller oss i utgangspunktet positive til at det settes en tidsbegrensning for å nekte besøk på generelt grunnlag. Unnlatt besøk kan være svært inngripende for den enkelte innsatte, og behovet for kontakt med utenforstående kan være ekstra stort i en krisesituasjon. Ved å sette en tidsbegrensning blir fengslet tvunget til å sette inn ekstra smittevern- eller kontrolltiltak i stedet for å nekte besøk. Samtidig ser vi at det under ekstraordinære omstendigheter kan være behov for en generell besøksnekt ut over to uker. En eventuell forlengelse bør unntaksvis kunne skje ved at det fattes en ny, godt begrunnet beslutning.
Det bør fremkomme klart av forarbeider og retningslinjer at hovedregelen ikke stenger for fysisk kontakt mellom foreldre og mindreårige barn, og gis føringer for andre situasjoner der det kan gjøres unntak fra hovedregelen.
Vi støtter forslaget om en hjemmel for å utelukke innsatte fra fellesskapet for å forebygge smitteoverføring. Vi savner også en klarere hjemmel for utelukkelse av innsatte ved «annen ekstraordinær og alvorlig hendelse». Det kan spørres om dette bør tas inn i § 45 c, eller om § 37 bør utformes slik at den omfatter slike tilfeller. Etter vår oppfatning gir ikke § 37 en klar hjemmel slik den er utformet i dag.
Vi støtter forslaget om utvidet mulighet for gjennomføring av straff utenfor fengsel med elektronisk kontroll. Slik vi oppfatter det er begrensninger mht. lovkategorier mindre enn det som gjelder ved ordinær overføring til elektronisk kontroll etter strgjfl. § 16a, jf. forskriften § 7-2 fjerde ledd. Med unntak av lengden på oppholdet ser vi det som mest hensiktsmessig at regelverket praktiseres likt. Vi ser ingen betenkeligheter med at forskriften § 7-2 endres i tråd med den foreslåtte begrensningen i § 45 d, slik at de samme begrensningene gjelder ved ordinære overføringer.
Vi støtter forslaget om mulighet for å nekte permisjon og frigang av hensyn til smittevern. Det er positivt at det i lovteksten er tatt inn en forholdsmessighetsvurdering, der det presiseres at den velferdsmessige betydningen skal veies opp mot smittefare/belastning ved gjennomføring av permisjon eller frigang. Momenter som skal tillegges vekt i skjønnsvurderingen bør fremgå av forarbeider og retningslinjer.