Høyringssvar frå Gulating lagmannsrett – endringar i prosessregelverket (signaturløysningar, forkynning mv)
Justisdepartementet foreslår i høyringsnotat datert 18. desember 2020 at enkelte av reglane i midlertidig lov 26. mai nr. 47 om tilpassingar i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid -19 mv vert gjort permanente med nokre justeringar.
Konkret vert det foreslått å vidareføra reglane om signaturløysingar, avseiing av rettslege avgjerder, nye forkynningsformer og høve til skriftleg handsaming i jordskifteretten. Departementet gjer dessutan nokre førebels vurderingar, og ber om innspel, når det gjeld bruk av fjernmøter og fjernavhøyr generelt. Det er dessutan fremja nokre konkrete forslag til endringar når det gjeld bruk av fjernmøte i samband med votering, rådslaging, domskonferansar og domsavseiing. I tillegg ber departementet om innspel når det gjeld behovet for permanente lovendringar om utvida høve til skriftleg handsaming i dei alminnelege domstolane.
Signaturløysingar for avseiing av rettslege avgjerder
Gulating lagmannsrett støttar departementet sitt forslag om å gjera reglane om digital signatur permanente og justera reglane slik at dei omfattar alle avgjerder og rettsbok i sivile saker, jf pkt 3.3 i høyringsnotatet.
Digital signatur har vist seg særs praktisk under pandemien og er ei moderne og framtidsretta løysing som bør vidareførast. Særleg for domstolar med høg reiseaktivitet, og der mange meddommarar har lang reiseveg, vil det vera ei stor praktisk lette at både fagdommarar og meddommarar kan signera alle avgjerder digitalt, uansett kvar dei oppheld seg. I Gulating har me fått mange tilbakemeldingar frå meddommarar som er vane med digital signatur, og som undrar seg over at dei må koma til domstolen eins ærend for å signera avgjerder fysisk.
Sjølv om me støttar permanent innføring av digital signatur, understreker me at den tekniske løysinga som vart etablert under pandemien bør forbetrast. For saksbehandlarane i domstolen er løysinga tungvint i bruk og den er heller ikkje rask nok. Når avgjerder må signerast «på dagen» må me fortsatt gjera det fysisk, fordi det erfaringsmessig tidvis er forseinkingar i den tekniske løysinga. Digital signering krev dessutan mange manuelle operasjonar med lasting av dokument ut og inn av domstolen sitt sakshandsamingssystem Lovisa. Løysinga for digital signering bør difor integrerast i Lovisa på ein saumlaus måte og vera fri for forseinkingar om den skal gje fullgod notoritet, fungera optimalt og vera effektiv.
I tillegg må løysinga sjølvsagt vera sikker. Det siste kravet oppfatter me er innfridd med noverande løysing.
Gulating lagmannsrett er vidare samd med departementet i at det i tillegg til digital signatur er behov for eit bildealternativ tilsvarande det som er teke inn i den midlertidige lova § 7 andre ledd. Behovet knyter seg først og fremst til rettsmeklingar. Rettsmeklingar har ei anna form og eit anna tempo enn rettsmøter og det er behov for meir fleksible reglar om signering enn for dommar og andre rettslege avgjerder. Svært ofte vert rettsmeklingar avslutta etter arbeidstid og må gjennomførast utan sakshandsamarbistand. Bildealternativet har i rettsmeklingar under pandemien vist seg å vera ei enkel og fleksibel løysing med god notoritet når e-signering har vore upraktisk eller vanskeleg/umogleg. F eks når det deltek utanlandske partar eller andre som ikkje kan signera digitalt og som deltek i rettsmeklinga gjennom fjernmøte. Fordi advokatane ofte ynskjer partane sin signatur for å unngå usemje i ettertid er bildealternativet óg ei betre løysing enn opplasting i Aktørportalen iht ELSAM-forskrifta § 11 første ledd.
Me ser ikkje behov for å avgrensa adgangen til strengt naudsynte tilfelle slik departementet er inne på i høyringsnotatet, men meiner bildeløysinga bør vera ein alternativ signeringsmåte under rettsmekling når det er praktisk og hensiktsmessig.
Elektronisk forkynning og telefonforkynning
Elektronisk forkynning
Gulating lagmannsrett er samd i at det er behov for permanente reglar om elektronisk forkynning.
Erfaringsgrunnlaget vårt er førebels ikkje stort nok til å gje innspel utover at løysinga som vart innført i den midlertidige lova så langt ser ut til å fungera greit og slik den var tenkt.
Me understrekar at det er viktig at løysinga i den midlertidige lova § 12 a tredje ledd vert vidareført. Løysinga går ut på at den som skal motta forkynning, i rettsmøte, kan påleggjast å vera tilgjengeleg for elektronisk forkynning i eit bestemt tidsrom, og slik at forkynning vert rekna som skjedd seinast ved utløp av dette tidsrommet, sjølv om mottakskvittering ikkje er returnert. Løysinga hindrar at uvillige personar medvite kan unngå forkynning, og framstår som ein moderne versjon av dagens reglar om frammøteforkynning, som til no har fungert godt.
Forslaget om telefonforkynning er reint praktisk lite aktuelt for oss, og me stiller spørsmål ved om det eigentleg er behov for reglar om telefonforkynning i ein normalsituasjon.
Uavhengig av behovet er me generelt skeptiske til å opna for ei forkynningsløysing med så lite notoritet, både når det gjeld identifikasjon av den som skal motta forkynninga og kva som vert formidla. Me gjentek difor nokre av dei dei synspunkta me fremja i samband med høyringsrunden til dei tilsvarande reglane i den midlertidige lova, og som så langt me kan sjå fortsatt er relevante:
"Det største problemet knyter seg til identifisering av at det er rette vedkomande ein får kontakt med per telefon. At vedkomande vedkjenner seg å vera den rette hjelper lite, dersom det er feil person ein har med på gjera. At det etter fjerde ledd i den aktuelle føresegna skal sendast kopi til og skje ei stadfesting overfor den er forkynt for i ettertid, hjelper òg lite dersom det aktlaust eller forsettleg vert gjeve feilinformasjon ved telefonforkynninga. ………………
Noko notoritet om kva som er sagt og ikkje, går vi ut frå det ikkje vil vera mogleg å oppnå frå domstolen si side. Derimot er det ikkje utenkjeleg at den som tek i mot telefonsamtalen gjer opptak……
Det er vidare fastsett som eit kriterium for om forkynning har skjedd at den som skal motta forkynninga «må antas å ha forstått telefonsamtalen». Det er føresetnadsvis den som ringjer opp vedkomande på vegne av domstolen som skal gjera denne vurderinga. Dette kan vera ei vanskeleg vurdering å gjera. I alle tilfelle vil det vera ei vurdering som må gjerast på eit spinkelt grunnlag.»
Det sistnemnde kriteriet er nemnt i høyringsbrevet, men ikkje teke med i forslaget til lovtekst fordi det lovteknisk er vanskeleg. I staden er det vist til uttale i førearbeida om at den som forkynner må være særskilt merksam på slike tilhøve. At eit så viktig vilkår skal gøymast i førearbeid er inga god løysing. I tillegg underbyggjer den at telefonforkynning generelt er problematisk, og ikkje berre lovteknisk vanskeleg.
Det kjem fram i høyringsnotatet at departementet meiner telefonforkynning berre skal nyttast i samband med enkle forkynningar som til dømes innkalling til rettsmøte. Dersom det er meininga må det nedfellast i lova og konkretiserast. Nokre av våre synspunkt vil i så tilfelle truleg falla vekk.
Utvida høve til skriftleg handsaming i jordskifteretten
Skriftleg handsaming av tvist om grenser, eigedomsrett, rettar og anna
Me er samde i departementet sine vurderingar knytt til dette temaet under punkt 5.3 andre og tredje avsnitt. Me stiller oss positive til at reglane i tvistelova § 9-9 andre til fjerde ledd óg på permanent basis vert gjort gjeldande for saker som gjeld tvist om grenser, eigedomsrett, rettar og anna. Det er ikkje grunnar for at det skal vera ein skilnad i mogelegheita for skriftleg handsaming i jordskifterett og tingrett, når det er parallell kompetanse i desse sakene. Me ser likevel ikkje for oss at skriftleg handsaming av tvistar i jordskifteretten vil verta nytta i stor mon. I dei fleste tvistane jordskifteretten handsamar er synfaringa eit viktig moment i bevisføringa, særleg gjeld dette tvistar om grenser.
Skriftleg handsaming av forslag til jordskifteavgjerd og fastsetting av grenser mv.
I høve til dagens midlertidige lov er det lagt inn to kumulative vilkår for å handsama desse sakene skriftleg. Saka må eigna seg for skriftleg handsaming og det må i tillegg vurderast om dette er forsvarleg. Så lenge jordskifteretten gjer ei grundig vurdering av desse vilkåra, ser me ikkje noko ulempe i at det vert opna for denne mogelegheita på permanent basis.
Me er samde i forlag til endringar i jordskiftelova § 6-21 fjerde ledd, men meiner at «saken» må bytast ut med «saka» då dette er forma som er nytta elles i lova:
«Forslaget skal behandlast i rettsmøte. Dersom jordskifteretten meiner at saken saka er eigna for det og det er forsvarleg, kan forslaget behandlast skriftleg. Før retten tek ei avgjerd om skriftleg behandling, skal partane få høve til å uttale seg.»
Forslaget til endring av jordskiftelova § 6-22 sjette ledd synest óg å balansera omsynet til effektiv saksgjennomføring og partane sitt behov for rettssikkerheit.
Konsekvensar for lagmannsretten og handsaminga i lagmannsretten
Perioden med den midlertidige lova er for kortvarig til at det kan seiast noko sikkert om effekten på talet ankesaker. Så langt er det ingenting som tyder på at reglane om skriftleg handsaming i jordskifteretten har medført ein auke i talet på ankesaker til lagmannsretten. I anke over jordskifteavgjerd held lagmannsretten oftast berre eit rettsmøte. Dersom anken vert fremja og lagmannsretten utarbeidar ny jordskifteløysing, vert det som regel avtalt skriftleg handsaming av det nye forslaget. Me ser det som ein fordel at dette no kan avgjerast av retten, men vil vera varsame med å vedta skriftleg handsaming dersom partar er mot det.
Adgangen til fjernmøte og fjernavhøyr
Høyringsnotatet inneheld på dette punktet for det meste kun førebels vurderingar, men óg eit par konkrete forslag.
Rådslaging, domskonferanse og domsavseiing
Det konkrete forslaget går ut på å opna for at rådslaging, domskonferanse, votering i Høgsterett, og domsavseiing kan avviklast som fjernmøte. Gulating lagmannsrett støttar desse forslaga. Særleg vil forslaget om at domskonferansar/rådslaging kan gjennomførast som fjernmøte vera til stor praktisk nytte i domstolar som har svært høg reiseaktivitet og meddommarar med lang reiseveg slik stoda er i Gulating lagmannsrett. Om lag halvparten av sakene i Gulating lagdøme vert handsama utanbys og me trekk meddommarar frå to langstrakte fylke – Vestland og Rogaland. Me har under pandemien gjennomført mange domskonferansar/rådslagingar som fjernmøte og meiner at det er ei fullt ut forsvarleg ordning, sjølv om den eksisterande tekniske fjernmøteløysinga bør verta meir brukarvennleg.
Det bør etter vårt syn vera høve til å gjennomføra rådslaging som fjernmøte i saker med meddommarar både i sivile saker og i straffesaker. Så langt me kan sjå gjeld departementet sitt forslag berre sivile saker. Me vil tilrå at det vert klargjort at fjernmøte kan nyttast i alle saker, slik det er gjort i den midlertidige lova.
Endringa i straffeprosesslova § 43 knytt til domsavseiing er me óg samde i, sjølv om den har svært liten praktisk interesse for oss. I Gulating praktiserer me så og sei aldri domsavseiing i rettsmøte.
Permanente reglar om utvida adgang til bruk av fjernmøte og fjernavhøyr
Som utgangspunkt er me óg samde i at det er ønskeleg å vurdera permanente reglar som opnar for meir bruk av fjernavhøyr og fjernmøte enn i dag. Me er i all hovdusak óg samd i dei førebels vurderingane departementet har gjort av kva generelle omsyn det er relevant å ivareta.
Departementet peikar på at omsynet til offentlegheit i rettspleia og media sine interesser må ivaretakast óg ved bruk av fjernmøter/fjernavhøyr. Det er me samde i. Slik me ser det reiser dette tekniske utfordringar som kan og må løysast før adgangen til fjernmøte/fjernavhøyr vert utvida permanent. F eks ved at det vert lagt til rette for streaming av saker. Me understrekar likevel at det er viktig å nytta høvet til å utforska om digitale løysingar kan gjera det lettare for pressa å følgja rettsforhandlingar og gjera aktiviteten i domstolane meir tilgjengeleg for både ålmenta og pressa.
Me er óg samde i at det må sikrast at tiltalte kan følgja forhandlingane og verta høyrt utan tekniske problem, og at han/ho kan kommunisera effektivt og fortruleg med sin forsvarar. Vidare må permanente reglar ta omsyn til likevekta mellom partane og særleg sikra at teknologien ikkje gjer at svake parter vert skadelidande. Det siste er truleg det viktigaste omsynet å vera merksam på i eit permanent lovarbeid.
Erfaringa vår er at ein ikkje utan vidare kan leggja til grunn at alle som deltek i ei rettssak har teknisk utstyr eller kunnskap til å delta digitalt i eit rettsmøte. Det er difor viktig at permanente reglar tek omsyn til det, og er slik utforma at ingen vert «overkøyrt» teknisk. Det er ikkje nok at domstolen har høg teknisk standard på sitt utstyr. Det må óg sikrast ein tilfredstillande teknisk standard hjå den/dei som deltek eksternt. Til dømes opplever me tidvis at vitne gjev forklaring via mobiltelefon, som i mange høve ikkje er ei god nok permanent løysing. På bakgrunn av erfaringane under pandemien er me skeptiske til om det er nok å lovfesta at fjernavhøyr/fjernmøte generelt skal vera forsvarleg. Det bør i tillegg stillast krav om at alle domstolar skal nytta ei standard teknisk løysing og med tilsvarande tekniske minstekrav hjå eksterne deltakarar.
Me legg til at løysinga hjå domstolane bør ha betre funksjonalitet enn i dag. Til dømes må retten ha full oversikt over kven som deltek i møtet til ei kvar tid og raskt kunne stengja ute deltakarar som ikkje skal ha tilgang.
For å oppretthalda verdige rammer rundt rettsmøter bør det vidare stillast krav til kvar partar kan opphalda seg og kven som eventuelt kan vera tilstades når dei gjev forklaring eller deltek i rettsmøte. I den samanheng bør det vurderast om og i kva grad det skal stillast krav om at den som skal gje forklaring må møta fram i eigna offentlege lokale/kontor slik at ein kan kontrollera omgjevnaden til vedkomande.
I den samanheng peikar me på at óg reglane om formaning/forsikring bør oppdaterast. Til dømes bør alle som deltek digitalt som eit minimum påleggjast å opplysa om andre er tilstades eller kan høyra dei.
Om fjernavhøyr og fjernmøter er likeverdige, betre eller dårlegare eigna til å opplysa ei sak enn reine fysiske forklaringar og rettsmøte vil variera med omstenda og truleg óg kunna endra seg med tida og teknologiutviklinga. Det vil óg avhenga av auga som ser. Erfaringa frå pandemien er at synet på kva som er forsvarleg og hensiktsmessig har endra seg i takt med dei tekniske utbetringane me har fått og utviklinga i kompetansen til å bruka utstyret. Departementet bør i sine vurderingar leggja vekt på at mange avhøyr til no har vore telefonavhøyr. Det relevante samanlikningsgrunnlaget er difor ikkje berre fysiske avhøyr. Samanlikna med telefonavhøyr vil fjernavhøyr med overføring av lyd og bilete uansett vera ei forbetring.
Departementet legg til grunn at spørsmålet om fjernavhøyr/fjernmøte kan nyttast skal vera ei konkret vurdering i den enkelte sak. Dette er me samde i, men meiner at kriteria bør gjerast så objektive som mogleg då det elles er stor fare for at praksis vert sprikande og ulik. Det er etter vårt syn grunn til å gjera ein gjennomgang av ulike sakstypar og rettsmøte og vurdera om reglane kan standardiserast meir enn å visa til ei liste med relevante moment.
Me vil tilslutt peika på at det for tida pågår eit prøveprosjekt i lagmannsrettane i Hålogaland og Gulating knytt til gjenbruk av opptak gjort under hovedforhandlingar i Nord Troms tingrett og Jæren tingrett. Ei permanent utviding av reglane om fjernavhøyr og fjernmøte må samordnast med eventuelle nye reglar om gjenbruk av lyd- og bildeopptak frå tingrettane i ankeinstansen.
For det tilfelle at det vert innført permanente reglar om gjenbruk av forklaringar frå førsteinstans i lagmannsrettane, må det sikrast direkte opptak av fjernavhøyr i tingrettane, slik at lagmannsretten får sjå og høyra det same som tingretten. Ei føremon vil då vera at lagmannsretten får eit godt grunnlag for å vurdera både den tekniske kvaliteten på fjernavhøyret i tingretten og tilhøva rundt avhøyret dersom det vert tema.
Det er elles til ettertanke at drifta i lagmannsrettane under pandemien hadde vore langt enklare dersom det hadde eksistert opptak av forklaringane i tingretten og høve til å gjenbruka dei i lagmannsretten.
Utvida høve til skriftleg handsaming i dei alminnelege domstolane
Me er positive til at reglane i den midlertidige lova § 5 om skriftleg handsaming av avgrensa ankar i straffesaker vert gjort permanente for andre saker enn seksårsaker. Erfaringa syner at mange slike ankar eignar seg godt for skriftleg handsaming og at det varierer korleis ulike forsvararar stiller seg til det. Omsynet til lik praktisering tilseier difor at adgangen bør vera uavhengig av samtykke frå partane. Vilkåret i den midlertidige lova, om at smittefaren ikkje kan avhjelpast gjennom fjernmøte/fjernavhøyr, må sjølvsagt fjernast dersom adgangen skal gjerast permanent.
Adgangen til å nytta ein kombinasjon av rettsmøte og skriftleg handsaming opnar for ei fleksibel ordning som bør vidareførast.
Gulating lagmannsrett 25. januar 2021
Justisdepartementet foreslår i høyringsnotat datert 18. desember 2020 at enkelte av reglane i midlertidig lov 26. mai nr. 47 om tilpassingar i prosessregelverket som følge av utbruddet av covid -19 mv vert gjort permanente med nokre justeringar.
Konkret vert det foreslått å vidareføra reglane om signaturløysingar, avseiing av rettslege avgjerder, nye forkynningsformer og høve til skriftleg handsaming i jordskifteretten. Departementet gjer dessutan nokre førebels vurderingar, og ber om innspel, når det gjeld bruk av fjernmøter og fjernavhøyr generelt. Det er dessutan fremja nokre konkrete forslag til endringar når det gjeld bruk av fjernmøte i samband med votering, rådslaging, domskonferansar og domsavseiing. I tillegg ber departementet om innspel når det gjeld behovet for permanente lovendringar om utvida høve til skriftleg handsaming i dei alminnelege domstolane.
Signaturløysingar for avseiing av rettslege avgjerder
Gulating lagmannsrett støttar departementet sitt forslag om å gjera reglane om digital signatur permanente og justera reglane slik at dei omfattar alle avgjerder og rettsbok i sivile saker, jf pkt 3.3 i høyringsnotatet.
Digital signatur har vist seg særs praktisk under pandemien og er ei moderne og framtidsretta løysing som bør vidareførast. Særleg for domstolar med høg reiseaktivitet, og der mange meddommarar har lang reiseveg, vil det vera ei stor praktisk lette at både fagdommarar og meddommarar kan signera alle avgjerder digitalt, uansett kvar dei oppheld seg. I Gulating har me fått mange tilbakemeldingar frå meddommarar som er vane med digital signatur, og som undrar seg over at dei må koma til domstolen eins ærend for å signera avgjerder fysisk.
Sjølv om me støttar permanent innføring av digital signatur, understreker me at den tekniske løysinga som vart etablert under pandemien bør forbetrast. For saksbehandlarane i domstolen er løysinga tungvint i bruk og den er heller ikkje rask nok. Når avgjerder må signerast «på dagen» må me fortsatt gjera det fysisk, fordi det erfaringsmessig tidvis er forseinkingar i den tekniske løysinga. Digital signering krev dessutan mange manuelle operasjonar med lasting av dokument ut og inn av domstolen sitt sakshandsamingssystem Lovisa. Løysinga for digital signering bør difor integrerast i Lovisa på ein saumlaus måte og vera fri for forseinkingar om den skal gje fullgod notoritet, fungera optimalt og vera effektiv.
I tillegg må løysinga sjølvsagt vera sikker. Det siste kravet oppfatter me er innfridd med noverande løysing.
Gulating lagmannsrett er vidare samd med departementet i at det i tillegg til digital signatur er behov for eit bildealternativ tilsvarande det som er teke inn i den midlertidige lova § 7 andre ledd. Behovet knyter seg først og fremst til rettsmeklingar. Rettsmeklingar har ei anna form og eit anna tempo enn rettsmøter og det er behov for meir fleksible reglar om signering enn for dommar og andre rettslege avgjerder. Svært ofte vert rettsmeklingar avslutta etter arbeidstid og må gjennomførast utan sakshandsamarbistand. Bildealternativet har i rettsmeklingar under pandemien vist seg å vera ei enkel og fleksibel løysing med god notoritet når e-signering har vore upraktisk eller vanskeleg/umogleg. F eks når det deltek utanlandske partar eller andre som ikkje kan signera digitalt og som deltek i rettsmeklinga gjennom fjernmøte. Fordi advokatane ofte ynskjer partane sin signatur for å unngå usemje i ettertid er bildealternativet óg ei betre løysing enn opplasting i Aktørportalen iht ELSAM-forskrifta § 11 første ledd.
Me ser ikkje behov for å avgrensa adgangen til strengt naudsynte tilfelle slik departementet er inne på i høyringsnotatet, men meiner bildeløysinga bør vera ein alternativ signeringsmåte under rettsmekling når det er praktisk og hensiktsmessig.
Elektronisk forkynning og telefonforkynning
Elektronisk forkynning
Gulating lagmannsrett er samd i at det er behov for permanente reglar om elektronisk forkynning.
Erfaringsgrunnlaget vårt er førebels ikkje stort nok til å gje innspel utover at løysinga som vart innført i den midlertidige lova så langt ser ut til å fungera greit og slik den var tenkt.
Me understrekar at det er viktig at løysinga i den midlertidige lova § 12 a tredje ledd vert vidareført. Løysinga går ut på at den som skal motta forkynning, i rettsmøte, kan påleggjast å vera tilgjengeleg for elektronisk forkynning i eit bestemt tidsrom, og slik at forkynning vert rekna som skjedd seinast ved utløp av dette tidsrommet, sjølv om mottakskvittering ikkje er returnert. Løysinga hindrar at uvillige personar medvite kan unngå forkynning, og framstår som ein moderne versjon av dagens reglar om frammøteforkynning, som til no har fungert godt.
Forslaget om telefonforkynning er reint praktisk lite aktuelt for oss, og me stiller spørsmål ved om det eigentleg er behov for reglar om telefonforkynning i ein normalsituasjon.
Uavhengig av behovet er me generelt skeptiske til å opna for ei forkynningsløysing med så lite notoritet, både når det gjeld identifikasjon av den som skal motta forkynninga og kva som vert formidla. Me gjentek difor nokre av dei dei synspunkta me fremja i samband med høyringsrunden til dei tilsvarande reglane i den midlertidige lova, og som så langt me kan sjå fortsatt er relevante:
"Det største problemet knyter seg til identifisering av at det er rette vedkomande ein får kontakt med per telefon. At vedkomande vedkjenner seg å vera den rette hjelper lite, dersom det er feil person ein har med på gjera. At det etter fjerde ledd i den aktuelle føresegna skal sendast kopi til og skje ei stadfesting overfor den er forkynt for i ettertid, hjelper òg lite dersom det aktlaust eller forsettleg vert gjeve feilinformasjon ved telefonforkynninga. ………………
Noko notoritet om kva som er sagt og ikkje, går vi ut frå det ikkje vil vera mogleg å oppnå frå domstolen si side. Derimot er det ikkje utenkjeleg at den som tek i mot telefonsamtalen gjer opptak……
Det er vidare fastsett som eit kriterium for om forkynning har skjedd at den som skal motta forkynninga «må antas å ha forstått telefonsamtalen». Det er føresetnadsvis den som ringjer opp vedkomande på vegne av domstolen som skal gjera denne vurderinga. Dette kan vera ei vanskeleg vurdering å gjera. I alle tilfelle vil det vera ei vurdering som må gjerast på eit spinkelt grunnlag.»
Det sistnemnde kriteriet er nemnt i høyringsbrevet, men ikkje teke med i forslaget til lovtekst fordi det lovteknisk er vanskeleg. I staden er det vist til uttale i førearbeida om at den som forkynner må være særskilt merksam på slike tilhøve. At eit så viktig vilkår skal gøymast i førearbeid er inga god løysing. I tillegg underbyggjer den at telefonforkynning generelt er problematisk, og ikkje berre lovteknisk vanskeleg.
Det kjem fram i høyringsnotatet at departementet meiner telefonforkynning berre skal nyttast i samband med enkle forkynningar som til dømes innkalling til rettsmøte. Dersom det er meininga må det nedfellast i lova og konkretiserast. Nokre av våre synspunkt vil i så tilfelle truleg falla vekk.
Utvida høve til skriftleg handsaming i jordskifteretten
Skriftleg handsaming av tvist om grenser, eigedomsrett, rettar og anna
Me er samde i departementet sine vurderingar knytt til dette temaet under punkt 5.3 andre og tredje avsnitt. Me stiller oss positive til at reglane i tvistelova § 9-9 andre til fjerde ledd óg på permanent basis vert gjort gjeldande for saker som gjeld tvist om grenser, eigedomsrett, rettar og anna. Det er ikkje grunnar for at det skal vera ein skilnad i mogelegheita for skriftleg handsaming i jordskifterett og tingrett, når det er parallell kompetanse i desse sakene. Me ser likevel ikkje for oss at skriftleg handsaming av tvistar i jordskifteretten vil verta nytta i stor mon. I dei fleste tvistane jordskifteretten handsamar er synfaringa eit viktig moment i bevisføringa, særleg gjeld dette tvistar om grenser.
Skriftleg handsaming av forslag til jordskifteavgjerd og fastsetting av grenser mv.
I høve til dagens midlertidige lov er det lagt inn to kumulative vilkår for å handsama desse sakene skriftleg. Saka må eigna seg for skriftleg handsaming og det må i tillegg vurderast om dette er forsvarleg. Så lenge jordskifteretten gjer ei grundig vurdering av desse vilkåra, ser me ikkje noko ulempe i at det vert opna for denne mogelegheita på permanent basis.
Me er samde i forlag til endringar i jordskiftelova § 6-21 fjerde ledd, men meiner at «saken» må bytast ut med «saka» då dette er forma som er nytta elles i lova:
«Forslaget skal behandlast i rettsmøte. Dersom jordskifteretten meiner at saken saka er eigna for det og det er forsvarleg, kan forslaget behandlast skriftleg. Før retten tek ei avgjerd om skriftleg behandling, skal partane få høve til å uttale seg.»
Forslaget til endring av jordskiftelova § 6-22 sjette ledd synest óg å balansera omsynet til effektiv saksgjennomføring og partane sitt behov for rettssikkerheit.
Konsekvensar for lagmannsretten og handsaminga i lagmannsretten
Perioden med den midlertidige lova er for kortvarig til at det kan seiast noko sikkert om effekten på talet ankesaker. Så langt er det ingenting som tyder på at reglane om skriftleg handsaming i jordskifteretten har medført ein auke i talet på ankesaker til lagmannsretten. I anke over jordskifteavgjerd held lagmannsretten oftast berre eit rettsmøte. Dersom anken vert fremja og lagmannsretten utarbeidar ny jordskifteløysing, vert det som regel avtalt skriftleg handsaming av det nye forslaget. Me ser det som ein fordel at dette no kan avgjerast av retten, men vil vera varsame med å vedta skriftleg handsaming dersom partar er mot det.
Adgangen til fjernmøte og fjernavhøyr
Høyringsnotatet inneheld på dette punktet for det meste kun førebels vurderingar, men óg eit par konkrete forslag.
Rådslaging, domskonferanse og domsavseiing
Det konkrete forslaget går ut på å opna for at rådslaging, domskonferanse, votering i Høgsterett, og domsavseiing kan avviklast som fjernmøte. Gulating lagmannsrett støttar desse forslaga. Særleg vil forslaget om at domskonferansar/rådslaging kan gjennomførast som fjernmøte vera til stor praktisk nytte i domstolar som har svært høg reiseaktivitet og meddommarar med lang reiseveg slik stoda er i Gulating lagmannsrett. Om lag halvparten av sakene i Gulating lagdøme vert handsama utanbys og me trekk meddommarar frå to langstrakte fylke – Vestland og Rogaland. Me har under pandemien gjennomført mange domskonferansar/rådslagingar som fjernmøte og meiner at det er ei fullt ut forsvarleg ordning, sjølv om den eksisterande tekniske fjernmøteløysinga bør verta meir brukarvennleg.
Det bør etter vårt syn vera høve til å gjennomføra rådslaging som fjernmøte i saker med meddommarar både i sivile saker og i straffesaker. Så langt me kan sjå gjeld departementet sitt forslag berre sivile saker. Me vil tilrå at det vert klargjort at fjernmøte kan nyttast i alle saker, slik det er gjort i den midlertidige lova.
Endringa i straffeprosesslova § 43 knytt til domsavseiing er me óg samde i, sjølv om den har svært liten praktisk interesse for oss. I Gulating praktiserer me så og sei aldri domsavseiing i rettsmøte.
Permanente reglar om utvida adgang til bruk av fjernmøte og fjernavhøyr
Som utgangspunkt er me óg samde i at det er ønskeleg å vurdera permanente reglar som opnar for meir bruk av fjernavhøyr og fjernmøte enn i dag. Me er i all hovdusak óg samd i dei førebels vurderingane departementet har gjort av kva generelle omsyn det er relevant å ivareta.
Departementet peikar på at omsynet til offentlegheit i rettspleia og media sine interesser må ivaretakast óg ved bruk av fjernmøter/fjernavhøyr. Det er me samde i. Slik me ser det reiser dette tekniske utfordringar som kan og må løysast før adgangen til fjernmøte/fjernavhøyr vert utvida permanent. F eks ved at det vert lagt til rette for streaming av saker. Me understrekar likevel at det er viktig å nytta høvet til å utforska om digitale løysingar kan gjera det lettare for pressa å følgja rettsforhandlingar og gjera aktiviteten i domstolane meir tilgjengeleg for både ålmenta og pressa.
Me er óg samde i at det må sikrast at tiltalte kan følgja forhandlingane og verta høyrt utan tekniske problem, og at han/ho kan kommunisera effektivt og fortruleg med sin forsvarar. Vidare må permanente reglar ta omsyn til likevekta mellom partane og særleg sikra at teknologien ikkje gjer at svake parter vert skadelidande. Det siste er truleg det viktigaste omsynet å vera merksam på i eit permanent lovarbeid.
Erfaringa vår er at ein ikkje utan vidare kan leggja til grunn at alle som deltek i ei rettssak har teknisk utstyr eller kunnskap til å delta digitalt i eit rettsmøte. Det er difor viktig at permanente reglar tek omsyn til det, og er slik utforma at ingen vert «overkøyrt» teknisk. Det er ikkje nok at domstolen har høg teknisk standard på sitt utstyr. Det må óg sikrast ein tilfredstillande teknisk standard hjå den/dei som deltek eksternt. Til dømes opplever me tidvis at vitne gjev forklaring via mobiltelefon, som i mange høve ikkje er ei god nok permanent løysing. På bakgrunn av erfaringane under pandemien er me skeptiske til om det er nok å lovfesta at fjernavhøyr/fjernmøte generelt skal vera forsvarleg. Det bør i tillegg stillast krav om at alle domstolar skal nytta ei standard teknisk løysing og med tilsvarande tekniske minstekrav hjå eksterne deltakarar.
Me legg til at løysinga hjå domstolane bør ha betre funksjonalitet enn i dag. Til dømes må retten ha full oversikt over kven som deltek i møtet til ei kvar tid og raskt kunne stengja ute deltakarar som ikkje skal ha tilgang.
For å oppretthalda verdige rammer rundt rettsmøter bør det vidare stillast krav til kvar partar kan opphalda seg og kven som eventuelt kan vera tilstades når dei gjev forklaring eller deltek i rettsmøte. I den samanheng bør det vurderast om og i kva grad det skal stillast krav om at den som skal gje forklaring må møta fram i eigna offentlege lokale/kontor slik at ein kan kontrollera omgjevnaden til vedkomande.
I den samanheng peikar me på at óg reglane om formaning/forsikring bør oppdaterast. Til dømes bør alle som deltek digitalt som eit minimum påleggjast å opplysa om andre er tilstades eller kan høyra dei.
Om fjernavhøyr og fjernmøter er likeverdige, betre eller dårlegare eigna til å opplysa ei sak enn reine fysiske forklaringar og rettsmøte vil variera med omstenda og truleg óg kunna endra seg med tida og teknologiutviklinga. Det vil óg avhenga av auga som ser. Erfaringa frå pandemien er at synet på kva som er forsvarleg og hensiktsmessig har endra seg i takt med dei tekniske utbetringane me har fått og utviklinga i kompetansen til å bruka utstyret. Departementet bør i sine vurderingar leggja vekt på at mange avhøyr til no har vore telefonavhøyr. Det relevante samanlikningsgrunnlaget er difor ikkje berre fysiske avhøyr. Samanlikna med telefonavhøyr vil fjernavhøyr med overføring av lyd og bilete uansett vera ei forbetring.
Departementet legg til grunn at spørsmålet om fjernavhøyr/fjernmøte kan nyttast skal vera ei konkret vurdering i den enkelte sak. Dette er me samde i, men meiner at kriteria bør gjerast så objektive som mogleg då det elles er stor fare for at praksis vert sprikande og ulik. Det er etter vårt syn grunn til å gjera ein gjennomgang av ulike sakstypar og rettsmøte og vurdera om reglane kan standardiserast meir enn å visa til ei liste med relevante moment.
Me vil tilslutt peika på at det for tida pågår eit prøveprosjekt i lagmannsrettane i Hålogaland og Gulating knytt til gjenbruk av opptak gjort under hovedforhandlingar i Nord Troms tingrett og Jæren tingrett. Ei permanent utviding av reglane om fjernavhøyr og fjernmøte må samordnast med eventuelle nye reglar om gjenbruk av lyd- og bildeopptak frå tingrettane i ankeinstansen.
For det tilfelle at det vert innført permanente reglar om gjenbruk av forklaringar frå førsteinstans i lagmannsrettane, må det sikrast direkte opptak av fjernavhøyr i tingrettane, slik at lagmannsretten får sjå og høyra det same som tingretten. Ei føremon vil då vera at lagmannsretten får eit godt grunnlag for å vurdera både den tekniske kvaliteten på fjernavhøyret i tingretten og tilhøva rundt avhøyret dersom det vert tema.
Det er elles til ettertanke at drifta i lagmannsrettane under pandemien hadde vore langt enklare dersom det hadde eksistert opptak av forklaringane i tingretten og høve til å gjenbruka dei i lagmannsretten.
Utvida høve til skriftleg handsaming i dei alminnelege domstolane
Me er positive til at reglane i den midlertidige lova § 5 om skriftleg handsaming av avgrensa ankar i straffesaker vert gjort permanente for andre saker enn seksårsaker. Erfaringa syner at mange slike ankar eignar seg godt for skriftleg handsaming og at det varierer korleis ulike forsvararar stiller seg til det. Omsynet til lik praktisering tilseier difor at adgangen bør vera uavhengig av samtykke frå partane. Vilkåret i den midlertidige lova, om at smittefaren ikkje kan avhjelpast gjennom fjernmøte/fjernavhøyr, må sjølvsagt fjernast dersom adgangen skal gjerast permanent.
Adgangen til å nytta ein kombinasjon av rettsmøte og skriftleg handsaming opnar for ei fleksibel ordning som bør vidareførast.
Gulating lagmannsrett 25. januar 2021