Dato: 21.01.2021 Utkast til høringssvar fra Oslo tingrett til Justisdepartementets høringsnotat 18. desember 2020 – Snr. 20/5947 Høringsfrist 26. januar 2021 Til punkt 3 - Signaturløsninger for avsigelse av rettslige avgjørelser mv. Oslo tingrett viser til departementets forslag til lovbestemmelse som likestiller elektronisk signering med håndskrevet underskrift, forutsatt at den tekniske løsningen som benyttes er betryggende og sikrer notoritet for signaturen. Tingretten slutter seg ubetinget til departementets forslag. Posten-løsningen for digital signatur (eSignatur) er nå for mange dommere den vanlige måten å signere på, også når dommeren er på tinghuset. Det er flere gode grunner til å benytte slik digital signatur fremfor tradisjonell håndskrevet underskrift: Digital signatur er en mer robust ordning enn håndskrevet signatur på papirutskrift lagt i posthylla i tinghuset når noen er på hjemmekontor. Vi slipper problemstillingen med tosidig utskrift, forsider som må fikses og behov for ny signatur etter dette. Vi slipper å sende avgjørelsene til papirarkivet. Meddommere slipper å komme tilbake til tinghuset for å signere dom og rettsbok. Dette underbygger Høyesteretts syn gjengitt i høringsnotatet om at «befolkningen og medarbeidere i dag forventer at elektronisk signatur er tilgjengelig, også under normale omstendigheter.» Oslo tingrett mener elektronisk signering bør sidestilles med underskrift i alle aktuelle sammenhenger, inkludert alle avgjørelser og rettsbøker i sivile saker. Det primære behovet for en digital signeringsløsning vil være en videreføring av den løsningen som i dag er regulert i midlertidig prosessloven § 7 første ledd. I praksis er det svært lite behov for «bildemetoden». I rettsmeklinger kan norske parter enkelt signere med Posten-løsningen, og har parten prosessfullmektig, er det også en fullgod løsning at advokaten signerer rettsforliket ved å sende det inn som prosesskriv i Aktørportalen. Et behov for «bildemetoden» som er trukket frem, er rettsmekling på video med utenlandsk part uten prosessfullmektig. Dette gjelder et svært lite antall saker, men kan likevel tale for å videreføre «bildemetoden» som en unntaksvariant inntil videre, der ingen andre signeringsløsninger lar seg benytte på en enkel måte. Etter Oslo tingretts syn er det ingen nevneverdige ulemper forbundet med departementets lovforslag. Oslo tingrett legger til grunn at Domstoladministrasjonen arbeider med en løsning som integrerer prosessen med digital signatur i større grad opp mot domstolenes saksbehandlingssystem Lovisa, samt at man prøver å finne en bedre signaturløsning som kan benyttes av utenlandske parter i rettsmekling. Til punkt 4 - Elektronisk forkynnelse og telefonforkynnelse Høringsnotatets kapittel 4 handler om elektronisk forkynnelse og telefonforkynnelse. Departementet foreslår å videreføre bestemmelsene i den midlertidige prosessloven § 12a og 12b, men med en endring som kan fremskynde forkynnelsestidspunktet ved elektronisk forkynnelse. Siden Oslo tingrett så langt omtrent ikke har anvendt reglene om telefonforkynnelse, vil fokuset i det følgende være rettet mot elektronisk forkynnelse. Oslo tingrett innga i april 2020 høringssvar til høringsnotatet som foreslo å innta bestemmelsene om forkynnelse i den midlertidige prosessloven, hvor det innledningsvis er påpekt et stort behov for å modernisere forkynnelsesreglene, samt at de foreslåtte lovbestemmelsene også vil ha livets rett i en normal driftssituasjon for domstolene. Det siste er blitt forsterket gjennom høsten 2020. I det forrige høringssvaret etterspurte Oslo tingrett også enkelte avklaringer, som langt på vei ble gitt i Prop. 122 L (2019–2020). Elektronisk forkynnelse og forsendelse fra domstolene til advokater skjer via Aktørportalen. Det er forkynnelse til andre enn advokater som er tema i høringsnotatets kapittel 4. Privatpersoner/selvprosederende er foreløpig ikke kommet på Aktørportalen. Domstolene kan derfor ikke kommunisere elektronisk med parter/selvprosederende direkte fra Lovisa, hvis man ser bort fra mulighet til å sende e-post fra Lovisa. Samtidig er det et stort behov for å finne digitale alternativer til papirforsendelse/papirforkynnelse, der domstolen ikke kan sende/forkynne direkte fra Lovisa. Det er det flere grunner til: Papirforsendelse/papirforkynnelse tar lengre tid enn digital forsendelse/forkynnelse. Når vi jobber heldigitalt med saksdokumentene, er det uhensiktsmessig skrive ut for å sende papirpost. Digital forsendelse/forkynnelse kan skje fra hvor som helst, inkl. hjemmekontoret. Digital forsendelse/forkynnelse er smittevernsmessig mye bedre enn papirforsendelser Det konkrete behovet for elektronisk forkynnelse ut over det som er dekket gjennom Lovisa og Aktørportelan, illustreres best av hvordan Oslo tingrett i dag benytter digital forkynnelse, fortrinnsvis Posten-løsningen, e-post med «Sikker Filoverføring» eller vanlig e-post, overfor privatpersoner/selvprosederende i medhold av den midlertidige prosessloven § 12a: Forkynnelse av stevning med pålegg om tilsvar Innkalling til rettsmøter Forkynnelse av sivile dommer Forkynnelse av avgjørelser i enesaker (tilståelsesdommer, førerkortbeslag og besøksforbud), hvis innkalling er forkynt på denne måten. I meddomsrettssaker bruker vi fortsatt fremmøteforkynning eller stevnevitne. Der staten er saksøkt og det ikke er kjent prosessfullmektig på statens side, har vi i dag en stående avtale med mange statlige parter om at stevning med pålegg om tilsvar kan forkynnes digitalt for parten ved bruk av e-post med «Sikker Filoverføring» eller Altinn sin SvarUt-løsning. Når det gjelder spørsmålet om å videreføre bestemmelsen om elektronisk forkynning i midlertidig prosesslov, er det naturlig å starte med å se på hva som allerede følger av øvrige deler av lovverket om elektronisk forkynnelse. For det første vises det til at særreglene om elektronisk forkynnelse gjennom Aktørportalen i ELSAM-forskriften § 9, som viser til postforkynningsforskriften § 4 tredje ledd og § 7 og § 8, ennå ikke er trådt i kraft. Forkynning i portalen skjer som underhåndsforkynnelse overfor prosessfullmektigene, jf. domstolloven § 179, Prop. 62 L (2017-2018) punkt 3.1.4 og HR-2018-327-U. Videre påpekes at domstolene pr. i dag ikke har tekniske løsninger som faller inn under kravene for elektronisk forkynnelse i domstolloven § 163a. Domstolene har flere betryggende løsninger, men ingen som gir bevis for at dokumentet er mottatt av rette vedkommende. Det forutsetter ifølge Prop. 62 L (2017-2018) en teknisk løsning som automatisk genererer en bekreftelse når dokumentet som skal forkynnes er åpnet. Som påpekt i høringsnotatet kan det også være greit å minne om domstolloven §183, som sier at uansett forsendelsesmetode, så er dokumentene forkynt hvis det foreligger bevis for at det er mottatt. Det kan likevel ikke være domstolenes strategi at bevis for forkynnelse redder det meste, uavhengig av hva som følger av de mer spesifikke forkynnelsesreglene. Oslo tingrett mener det er to alternative metoder for å løse behovet for elektronisk forkynnelse til andre enn advokater, når midlertidig prosesslov opphører. Det klart beste alternativet slik Oslo tingrett ser det, er å utvide bruksområdet for Aktørportalen, slik at også parter/selvprosederende kan sende og motta digitale dokumenter gjennom aktørportalen. Dette er i samsvar med det Regjeringsadvokaten har gitt uttrykk for i den tilbakemeldingen som er gjengitt i høringsnotatet. Forkynnelse via Aktørportalen vil både være den enkleste og sikreste løsningen, og innebære klart minst arbeid for ansatte i domstolen. Dette vil også gi en etterlengtet likhet og balanse i de praktiske digitale mulighetene for prosessfullmektiger og selvprosederende, både når det gjelder forsendelse av digitale dokumenter og digital tilgang til saksdokumentene. Oslo tingrett håper og tror at Domstoladministrasjonen vil prioritere dette. Ved slik forkynnelse til parter i Aktørportalen kan man enten benytte de någjeldende reglene om postforkynnelse, gå for ikrafttredelse av de allerede vedtatte reglene i ELSAM-forskriften, eller vedta nye lovregler om forkynnelse overfor parter i portalen. Inntil parter/selvprosederende er kommet på Aktørportalen, vil det være behov for å legge til rette for det andre alternativet, nemlig de variantene som i dag finnes i midlertidig prosessloven § 12a, og som bør videreføres frem til parter/selvprosederende kommer på Aktørportalen. Domstolen har pr. i dag ingen løsninger som faller inn under midlertidig prosesslov § 12a første ledd, med automatisk returmelding om at oversendelsen er åpnet. Någjeldende bestemmelse andre ledd åpner derimot for flere praktiske alternativer, som innebærer at forkynnelse skal anses som skjedd når den som skal motta forkynnelsen, bekrefter å ha mottatt oversendelsen. Departementet omtaler i høringsnotatet fire spesifikke elektroniske forsendelsesmåter i tillegg til e-post. De fire er Altinn, Digipost, E-boks og eSignering. Det er vanskelig å se at domstolene i dag kan benytte Altinn, Digipost eller E-boks til forkynning, fordi vi ikke har tilgang til å sende dokumenter gjennom disse løsningene. Det må først etableres en tilgang eller en systemendring som åpner for dette. I dag er det bare én av disse løsningene – eSignering (Posten-løsningen) – som i praksis er tilgjengelig for domstolene, i tillegg til e-post. Bruk av domstolenes signeringsløsning fra Posten for å sende dokumenter sammen med en signaturoppgave til mottakeren, fremstår i dag som det beste alternativet for elektronisk forkynnelse, når det gjelder sikkerhet og personvern. Dette er også lagt til grunn i høringsnotatet. Erfaringene fra det siste året peker likevel i retning av at e-post av ulike grunner vil være praktisk viktig inntil det kommer på plass nye og bedre løsninger: Det er vesentlig mindre arbeidskrevende for domstolens medarbeidere å forkynne via e-post enn via eSignering, og det er enklere for mottakerne. Posten-løsningen har en begrensing til 3mb pr. forsendelse, som ofte innebærer at stevning med pålegg om tilsvar ikke kan forkynnes på denne måten. Mange mottakere kan ikke motta forkynnelse via eSignering. Dette gjelder utenlandske statsborgere, personer som har reservert seg mot digital kommunikasjon med det offentlige, samt upersonlige rettssubjekter slik som stat, kommune og selskaper. Det kan legges inn mottaks- og leveringsbekreftelse på e-post. Informasjon om at e-post med innkalling til rettsmøtet er kommet frem og lest, gir retten viktig informasjon, særlig i straffesaker som kan behandle saken selv om siktede ikke har møtt til det innkalte rettsmøtet, jf. straffeprosessloven § 243. Oslo tingrett legger til grunn at vanlig e-post har sine klare begrensinger når det kommer til forsendelse av sensitive personopplysninger. Departementet ga enkelte avklaringer knyttet til dette i Prop. 122 L (2019–2020), hvor det heter: … Etter høringsforslaget skulle det være et krav at e-postløsningen kan ivareta hensynet til informasjonssikkerhet og personvern, for eksempel gjennom kryptering. Med dette mente departementet at løsningen må sikre at informasjonen ikke blir kjent for uvedkommende, at informasjonen ikke blir endret utilsiktet eller av uvedkommende, og at informasjonen er tilgjengelig for autoriserte ved behov. Domstolenes e-poster er TLS-krypterte (Transport Layer Security), og alle store private e-posttjenester støtter denne krypteringsprotokollen. Departementet anser domstolenes e-postløsning som betryggende, men presiserer likevel at andre forkynnelsesformer eller digitale postkasser bør benyttes når det er mulig … Forkynnelsesmetoden som velges, og utførelsen av forkynnelsen, må videre være forsvarlig å benytte for den enkelte forkynnelse. Det bør utvises varsomhet med å forkynne per e-post dersom dette innebærer oversendelse av sensitive opplysninger, også om løsningen som brukes er kryptert. Dette kan for eksempel være tilfelle for en stevning med saksdokumenter i en sak om tvungent psykisk helsevern, slik Oslo tingrett tok opp i høringen. Det fremgår likevel av høringsnotatet at Regjeringsadvokaten etter dette oppfordret til en vurdering og avklaring av hva som anses som sikkert nok, herunder om TLS-kryptering er tilstrekkelig ved behandling av sensitive personopplysninger. I høringsnotatet er det gitt enda en ytterligere avklaring når det gjelder bruk av e-post: Departementet mener det bør være slik at det utvises tilbakeholdenhet med å foreta forkynnelser per e-post. E-postløsninger bør ikke brukes når det ikke er nødvendig, og at slik forkynnelse bør begrenses til tilfeller som ikke gjelder formidling av budskap med sensitive personopplysninger. Oslo tingrett slutter seg til denne siste avklaringen. Det som likevel gjenstår er en nærmere vurdering og avklaring av om bruk av domstolenes tjeneste «Sikker Filoverføring» kan ha et noe videre anvendelsesområde enn vanlig epost.Det vil uansett kunne oppstå grensetilfeller, og da bør det trygge valget være å benytte en annen løsning enn e-post. Sett hen til de klare begrensingene nevnt ovenfor knyttet til bruk av eSignering og e-post, håper Oslo tingrett at det ganske raskt kan komme på plass en løsning med forsendelse/forkynnelse til parter/selvprosederende via Aktørporten. Det er vanskelig å se at dette vil innebære nevneverdige ulemper eller være teknisk komplisert å få i stand. Oslo tingrett går deretter over til å kommentere det foreslåtte tillegget i andre ledd om forkynnelsestidspunktet , hvor det åpnes for at forkynnelse kan anses skjeddallerede når den som har sendt forkynnelsen, kan dokumentere at mottakeren har åpnet oversendelsen. Det er vanskelig for Oslo tingrett å mene noe om hvor viktig dette er ved forkynnelse fra politiets side, og hvor enkelt det er å bevise når dokumentet er åpnet. Derimot harmonerer et slikt prinsipp godt med domstolloven § 183. For domstolenes del, og de digitale forkynnelsesmetoder som er aktuelt å bruke i domstolene i dag, vil dette alternativet neppe komme til anvendelse, siden det ikke, i hvert fall ikke på en enkel og praktikabel måte, kan innhentes bevis om når dokumentet er åpnet av mottakeren. Oslo tingrett støtter likevel den lovendringen som er foreslått. Det siste Oslo tingrett vil kommenterer er bestemmelsens tredje ledd med pålegg om å være tilgjengelig for elektronisk forkynnelse. Bestemmelsen åpner for forkynnelse selv om mottakeren ikke sender en bekreftelse i retur. Langt på vei kan man si at dette er en digital variant av fremmøteforkynning i straffesaker etter domstolloven §159a tredje ledd. Pålegget må gis i rettsmøte og føres inn i rettsboken. Dette begrenser anvendelsesområdet til forkynnelse av avgjørelser. Forkynnelse skjer ved retur av mottakskvittering og senest ved utløpet av det tidsrommet som er fastsatt i pålegget. Oslo tingrett benytter dette alternativet i svært liten utstrekning, og forkynner i stedet avgjørelser på samme måte som innkallingen til rettsmøtet, eller ved fremmøteforkynning. Til punkt 6: Utvidet adgang til fjernmøter og fjernavhør i straffesaker og sivile saker Generelt: Oslo tingrett er enig i at det er ønskelig at det vurderes permanente regler som åpner for en utvidet adgang til fjernmøter og fjernavhør, og at det kan være behov for en nærmere utredning for å få et bredt grunnlag for hvor langt man bør gå. Det bemerkes at man i høringsnotatet i omtalen av ulik problemstillinger, ikke alltid skiller klart mellom fjernmøter og fjernavhør, og at dette skillet selvfølgelig kan ha stor betydning for vurderingene.I utredningen bør det derfor skilles tydeligere mellom disse to problemstillingene. Oslo tingrett er for eksempel enig i hovedregelen fortsatt bør være at rettsmøter holdes med deltakerne til stede på samme sted, hvis man med deltakere mener rettens medlemmer, advokatene og parter. For vitner kan det stille seg annerledes. Fjernavhør og fjernmøter i straffesakene: Vi følgende foreløpige merknader når det gjelder straffesakene: Førstegangsfengslinger Oslo tingrett er enig i at siktede som ønsker det, skal fremstilles fysisk for dommer ved begjæring om førstegangsfengsling. Regelverket bør imidlertid åpne for at siktede kan samtykke til å delta i fengslingsmøte via videolink. Det vil gi mer sammenheng med at det ikke er en plikt til å fremstille siktede som ikke ønsker det til fengslingsmøte. Kan man velge å ikke møte, bør det også være mulig å velge å delta på videolink. En forutsetning i begge tilfeller er selvfølgelig at retten finner tilstedeværelsen unødvendig. Hoved- og ankeforhandlinger i straffesaker Oslo tingrett er enig i at fjernmøter er mindre egnet i meddomsrettsaker og i komplekse straffesaker. Fagdommere og meddommere bør ikke sitte adskilt. Det bør imidlertid vurderes å åpne for at tiltalte kan samtykke til eller be om å delta ved bruk av fjernmøteteknologi, hvis det er forsvarlig. Det samme vil kunne være aktuelt for forsvarer og muligens helt unntaksvis aktor. Vi mener det er tilstrekkelig at samtykkevilkåret skal rette seg mot den som skal delta via fjernmøteteknologi. De øvrige aktører må selvfølgelig høres og deres syn må tillegges betydelig vekt, men finner retten at det er forsvarlig og hensiktsmessig at tiltalte deltar via videolink og tiltalte samtykker, bør ikke andre aktører gis en «vetorett». Siktedes adgang til fortrolig kommunikasjon med forsvarer Oslo tingrett er ikke enig i departementets foreløpige vurdering om at forsvarer fortrinnsvis bør være til stede sammen med siktede. Erfaringene fra Oslo tingrett ved fengslingsmøter hvor siktede deltar på video, er at forsvarer ofte ønsker å være fysisk tilstede i retten. Det bør derfor være opp til forsvarer, i samråd med retten, å avgjøre hvordan vedkommende skal delta for å få ivaretatt sitt forsvareroppdrag på en god måte. Fortrolig kommunikasjon må uansett sikres. Gjennomføring av fjernmøter og fjernavhør og ymse andre spørsmål Vi er enig i at det kan være betenkeligheter ved og utfordringer knyttet til, at fjernmøter og fjernavhør gjennomføres når parter oppholder seg på mindre egnede steder. Vi tror imidlertid det vil være vanskelig å regulere dette nærmere i lov eller forskrift, utover det Høyesterett har gjort når de har sagt at advokatene må delta fra et uforstyrret lokale. Bestemmelsen i någjeldende forskrift om fjernmøter og fjernavhør § 1 om at deltakelse fortrinnsvis bør skje fra domstol, politistasjon, lensmannskontor eller fra fengsel gir ikke uttrykk for hverken tidligere eller gjeldende praksis. For de fleste vitner vil det være tilfredsstillende at de forklarer seg hjemmefra, fra sitt arbeidssted e.l. Før retten samtykker i at tiltalte deltar via videolink bør det med forsvarer avklares hvor tiltalte skal sitte. Forslag til lovendringer Oslo tingrett er enig i at det er behov for å innføre permanente regler som utvider adgangen til fjernmøter og fjernavhør. Vi støtter derfor forslag til endring i straffeprosessloven § 43 første ledd. I saker med meddommere, særlig i enkle straffesaker, vil det være besparende for meddommerne at domsutkastet kan gjennomgås i fjernmøte og dommen deretter signeres digitalt. Muligheten for å lempe på vilkårene for å gjennomføre fjernavhør i straffesaker Oslo tingrett er enig i at man bør lempe/endre på vilkårene for fjernavhør. Det helt avgjørende vil være om fjernavhør av vitnet er forsvarlig. Det kan være fullt mulig å gjennomføre fjernavhør av et viktig vitne på en forsvarlig måte. Avgjørende vil ofte være hva vitneforklaringen gjelder, og behov for krysseksaminasjon. For eksempel vil forklaringen til arbeidsgiver som bekrefter at arbeidstager har vært på arbeide på tross av at hen var i innreisekarantene både være et avgjørende og viktig bevis i saken, men det vil som regel være helt uproblematisk at vedkommende forklarer seg om dette på telefon eller video. Vår foreløpige vurdering er at tilknytning til den geografiske begrensing kan fjernes idet reisevei vil kunne være et annet særlig forhold som gjør fjernavhør ønskelig. Fjernavhør og fjernmøter i sivile saker: Generelt Oslo tingrett støtter som nevnt over forslaget om å utvide adgangen til fjernmøter og fjernavhør i sivile saker, og er positive til forslaget om en mer helhetlig evaluering av virkningen av økt bruk av fjernmøter og fjernavhør også i sivile saker. Erfaringen så langt er at det ikke er stor uenighet mellom partene vedrørende slike spørsmål, men dette kan ha sammenheng med at pandemi-situasjonen har gjort aktørene mer samarbeidsvillige enn det som kan forventes i en normalsituasjon, slik det også antydes på side 3 i høringsnotatet. Oslo tingrett støtter derfor forslaget om å forlenge de midlertidige reglene om fjernmøte og fjernavhør i sivile saker ut over 1. juni 2020, dersom smittesituasjonen tilsier det, slik at det også kan høstes noe mer erfaringer før ordningene gjøres permanente. Oslo tingrett har følgende foreløpige betraktninger knyttet til fjernavhør og fjernmøte i sivile saker: Endringer i tvisteloven § 19-3 første ledd og tvisteloven § 9-5 første ledd Forslaget om endringer i tvisteloven § 19-3 første ledd annet punktum om at rådslagning med meddommere «kan» skje ved fjernmøte, bør kunne innføres uten nærmere evaluering. Oslo tingrett ser ingen betenkeligheter ved dette og støtter lovforslaget. Slik Oslo tingrett ser det, vil det også være hensiktsmessig at det på samme måte som for andre rettsmøter under saksforberedelsen, åpnes for at rettsmøter for avgivelse av tilsvar etter tvisteloven § 9-5 første ledd «kan» avholdes ved fjernmøte. En forutsetning er at vedkommende kan legitimere seg i forbindelse med fjernmøtet. Utvidet adgang til fjernmøter i sivile saker Oslo tingrett har generelt gode erfaringer med gjennomføring av sivile saker ved fjernmøte. Utvidet adgang til bruk av fjernmøter, kan gjøre tilgangen til domstolen enklere og rimeligere og bidra til å holde sakskostnadene nede. Dette kan være særlig viktig i saker der tvistesummen er relativt beskjeden, men parter og prosessfullmektiger bor langt unna rettsstedet. Økt bruk av fjernmøter vil kunne bidra til å senke terskelen for adgangen til domstolen fordi domstolene fra et brukerperspektiv vil kunne fremstå som enklere tilgjengelig. Videomøteteknologien har bredt om seg i samfunnet som helhet under korona-pandemien, og det er nødvendig at domstolene følger med i denne utviklingen. På sikt vil også fjernmøter kunne føre til ressursbesparelser. Generelt er det derfor mange gode grunner for å åpne opp for fjernmøter i større grad enn det som følger av tvisteloven § 13-1 tredje ledd. Erfaringen så langt er imidlertid at det ikke sjelden er knyttet tekniske problemer ved gjennomføringen av fjernmøter. Permanente utvidelser av fjernmøte krever derfor at dette følges opp med bevilgninger som sikrer gode tekniske løsninger. Økt bruk av digitalisering krever dessuten mulighet for kompetansehevingstiltak ikke bare blant domstolens ansatte, men også for aktørene. Erfaringen så langt er særlig at profesjonelle aktører (advokater, sakkyndige mv) generelt har det utsyr og den kompetanse som kreves, men dette er ikke en regel uten unntak. Mange saksbehandlere har under pandemien brukt mye tid til å veilede aktører og brukere av domstolen. I en overgangsperiode må det derfor forventes økt arbeidsbelastning og økt ressursbruk dersom fjernmøteadgangen utvides. Samlet sett stiller Oslo tingretts seg foreløpig bak forslaget om at fjernmøte når det er «hensiktsmessig og forsvarlig», som gjengitt på side 62, og er positive til at konsekvensene av forslaget utredes nærmere. Utvidet til adgang til fjernavhør i sivile saker: Departementet ber på side 63 om høringsinstansenes syn på lemping om reglene om fjernavhør i sivile saker. Slik Oslo tingrett ser det, er det mye som tilsier at dagens regel i tvisteloven § 21-10 om at fjernavhør ikke bør foretas om forklaringen kan «være særlig viktig», er for streng. Som påpekt over på side 7, kan det være fullt mulig å gjennomføre fjernavhør av et viktig vitne på en forsvarlig måte. Det avgjørende vil ofte være hva vitneforklaringen gjelder og behov for krysseksaminasjon, ikke om vitnet er «særlig viktig» for utfallet av saken. Som for fjernmøter, er Oslo tingrett positiv til å lempe på adgangen til bruk av fjernavhør, og mange av de samme betraktningene over gjør seg gjeldende også her. Oslo tingrett har merket seg at Advokatforeningen har gitt uttrykk for at fjernavhør i enkelte tilfelle kan utfordre rettens «verdighet». Selv om det kan tenkes at uheldige episoder oppstår, er det etter Oslo tingretts erfaring ikke et generelt problem at parter og vitner som er deltar ved fjernavhør, ikke respekterer kravet om ro og verdighet under forhandlingene. Dersom det er aktuelt med fjernavhør, vil dommeren treffe avgjørelsen etter uttalelse fra partene, og retten vil avslå en begjæring om fjernavhør dersom det er fare for at avhøret ikke vil bli gjennomført på forsvarlig vis. Vi kan ikke se at denne innvendingen tilsier at det ikke bør lempes på adgangen til fjernavhør i de sivile sakene. Oslo tingrett er positive til forslaget som er inntatt på side 62, og ønsker en nærmere evaluering av virkningene av forslaget. Oppmøtested, tvistelovforskriften § 10 Erfaringene under pandemien er at deltakelse ikke gjennomføres i henhold til tvistelovforskriften § 10 om oppmøtested. Erfaringene fra tiden før pandemien, var også at denne regelen i liten grad ble praktisert. Etter vårt syn kan det, på samme måte som for straffesakene, stilles spørsmål ved om reglene om oppmøtested er en hensiktsmessige i en normalsituasjon, særlig hvis adgangen til å gjennomføre slik fjernmøter og fjernavhør utvides. Slik vi ser det, bør det kunne lempes på adgangen til delta f.eks. fra hjemmet eller arbeidsstedet. En forutsetning er imidlertid at deltakelsesstedet avklares på forhånd med retten og det gis mulighet til å pålegge oppmøte ved domstol eller politikontor mv.. Parten og vitnet må også legitimere seg om nødvendig, slik det følger av dagens regelverk. Kontradiksjon: Oslo tingrett støtter Borgarting lagmannsrett syn på at det i unntakstilfeller bør gis anledning til å treffe beslutning om fjernmøte/fjernavhør uten å innhente partenes syn i forkant. Dette bør imidlertid forbeholdes de spesielle tilfelle der det oppstår uventede hindringer som ikke kan unngås. Oslo tingrett slutter seg til forslaget om at partenes syn bør innhentes «så vidt mulig», som er gjengitt på side 38 i høringsnotatet. Offentlighet. Oslo tingrett støtter betraktningene om viktigheten av offentlighet i rettspleien i høringsnotatet punkt 6.5.2.2. Under pandemisituasjonen har vi forsøkt å legge til rette for åpenhet og tilgang til rettsmøtene, men erkjenner at det i enkelte saker både har reist praktiske utfordringer og gitt opphav til vanskelige vurderinger. Dette gjelder særlig saker med stort påtrykk fra det alminnelige publikum, og ikke bare pressen har ønsket å følge forhandlingene. I en normalsituasjon vil imidlertid saker med stor offentlig interesse normalt ikke gjennomføres ved fjernmøte. De overordnede innvendingene og bekymringene knyttet til å gi publikum adgang til å overvære rettsmøter som går som fjernmøter, er langt på vei de samme som innvendingene mot å åpne for strømming av rettsmøter. Oslo tingrett har omtalt dette i sitt høringssvar til høringsnotat 7. oktober 2020 om dette, og viser til dette. I sivile saker vil det ofte være lite betenkelig å gi publikum adgang til å overvære rettsmøter på video. I sivile saker med helseopplysninger og andre personlige opplysninger, hvor det er viktig å unngå informasjonsspredning, vil personvernhensyn normalt være til hinder for å gi publikum tilgang til videomøtet. Også hensynet til sakens opplysning kan etter omstendighetene tale imot å gi publikum tilgang til videomøtet. Dette gjelder særlig saker der det er behov for å ha kontroll på at vitner ikke er til stede i retten eller følger rettsmøtet på annen måte før sin egen forklaring, for å unngå tilpasning av forklaringer. I straffesaker er problemstillingen med å gi publikum tilgang til videorettsmøtet mer sammensatt. Denne problemstillingen dukker opp i to ganske ulike situasjoner, henholdsvis der hele straffesaken går som fjernmøte, eller der det er spørsmål om å gi publikum tilgang til et videomøterom for å overvære et rettsmøte med aktører som i hovedsak oppholder seg i rettssalen. Problemstillingene og vurderingene blir likevel langt på vei de samme. Å ha publikum til stede i videomøte under forhandlingen reiser problemstillinger knyttet til: Kontroll av hvem som faktisk følger forhandlingene (personer som selv skal vitne i saken, personer som ellers ville blitt vist ut under forhandlingene fordi tiltalte, fornærmede eller vitner har vanskeligheter med å forklare seg med dem til stede, usikkerhet om hvem som følger forhandlingene kan påvirke forklaringene og dermed sakens opplysning) Overholdelse av foto- og filmforbudet i domstolloven § 131 a. Det er ikke mulig å kontrollere om det gjøres opptak og spres, selve risikoen for dette kan gjøre det mer ubehagelig for tiltalte, fornærmede eller vitner å forklare seg og slik virke påvirke sakens opplysning. Mulig forstyrrelse av forhandlingene, for eksempel ved bruk av chatfunksjonen eller ved tilsiktet eller utilsiktet deling av innhold (man kan hindre del-skjerm-funksjonen, men ikke hindre hva deltakerne viser gjennom sitt eget kamera). Publikums adgang til videorettsmøtet kan ut fra ovennevnte hensyn være forskjellig for ulike deler av rettsmøtet, for eksempel slik at det kan gis tilgang til hele eller deler av innleggene fra sakens profesjonelle aktører, men ikke parts- og vitneforklaringer. Betenkelighetene ved å ha alminnelig publikum (ikke presse) til stede i hele videomøte vil normalt være såpass sterke at det ikke bør gjennomføres. Det er tilgang via videomøte som bør kreve begrunnelse, ikke begrensning i slik tilgang. Det normale bør således være at publikum må følge straffesaker gjennom fysisk tilstedeværelse i rettssalen, eventuelt ved videooverføring til andre lokaler i tinghuset, hvis kapasiteten i rettssalen er begrenset. Journalister bør kunne gis tilgang til å følge saken via videomøtet. Offentlighet gjennom deltakelse i videomøte kan også være en god løsning for andre personer som opptrer i en profesjonell sammenheng, for eksempel etterforsker i saken, fullmektiger eller andre som har arbeidet med saken, personer som følger saken i opplæringsøyemed, forskere mv. Løsningen bør også kunne vurderes for enkelte personer med tilknytning til partene, for eksempel familiemedlemmer, forutsatt at de ikke skal vitne i saken eller andre hensyn tilsier at de ikke bør følge forhandlingene. Oslo tingretts støtter imidlertid forslaget om at offentlighet skal sikres så langt «det er mulig og forsvarlig», og at pressen skal ha uttalerett i saker der de ønsker å være til stede, som gjengitt på side 63. Til punkt 7. Skriftlig behandling Departementet ber om høringsinstansenes syn på et eventuelt behov for en endringer som gir en utvidet adgang til skriftlig behandling, og herunder synspunkter på om skriftlig behandling er ressurs- og tidsbesparende for involverte aktører, og om eventuelle innvendinger mot skriftlig behandling i lys av erfaringene i koronasituasjonen. Oslo tingrett har i begrenset utstrekning benyttet hjemmelen i den midlertidige covid-19-loven § 4. Det skyldes at det har latt seg gjøre å gjennomføre rettsmøtene fysisk i sal eller som fjernmøte, eller at det er gitt samtykke til skriftlig behandling. I den grad hjemmelen har vært benyttet, har erfaringene vært gode; behandlingen har vært tidseffektiv og ressursbesparende, samtidig som behandlingsmåten har vært forsvarlig. Oslo tingrett mener det er grunn til å vurdere å innføre bestemmelsen på permanent basis. Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
