Høring-forslag til endring av lov om forbud mot hold av pelsdyr.
Jeg heter Bjarne A. Müller og har pelsdyrfarmen min på Auma i Tynset Kommune. Det har vært et småbruk på 10-12 mål opprinnelig. Jeg tok over farmen fra min far i 1986. Min far startet med pelsdyr 1930-åra, og da med minkproduksjon i Alvdal. Flyttet farmen til Auma i 1952, da var jeg 2 år gammel. Har vært med i farmen i hele oppveksten, og etter hvert hjulpet til med uttak av gjødsel, foring og etter hvert pelsing. På det meste ble det produsert 2500-3000 minkskinn i året. Midt på 1970-tallet ble det kjøpt inn parrede blårevtisper da minkprisene var svært lave. Og i løpet av en femårsperiode ble minken erstattet med blårev, og senere også med sølvrev. Hele farmen ble i de årene bygd om fra mink til reveproduksjon. Produksjonen av reveskinn har variert fra ca 600- 900 skinn i året. Rundt 1995 flyttet jeg en hel pelsdyrfarm fra Tynset til Auma. Det for å erstatte gamle ombygde "minkskur" til mere egnede skur tilpasset rev. Resterende "gamle" skur ble etter hvert erstattet med helt nye bygninger, siste ferdig i 2006. I 1997 rev jeg det gamle forkjøkkenet med pelsingsrom og satte opp ett helt nytt bygg på 160m2. Med eget flårom, pelsings/oppholdsrom, tørke-trommel og lagerrom, og et kaldtlager for avlskasser og utstyr.
Pelsdyrnæringen har betydd mye for meg. Det har egentlig vært livet mitt. Med egeninnsats og hjelp av familie har det blitt en lettdrevet farm. Har investert i bygninger og utstyr i gode år, og bygd opp litt etter litt. Har aldri lånt penger til dette. Har bestandig fulgt opp når det har kommet nye regler og lover. Ofte med store investeringer med liggehyller, forandringer på burstørrelser, frostfritt vanningsanlegg osv.. Samt investeringer i kostbart utstyr som skrapemaskin,flåbenk, tanemaskin,tørkeutstyr,ristemaskin...
Da forbudet mot hold av pelsdyr kom i 2018, kom det som et sjokk. Fra glede i 2017 da stortinget godkjente en fremtidsrettet næring, til å bli "radert" brutalt ut året etter. For mitt vedkommende ble framtidsutsiktene lagt i grus. Som pensjonist hadde jeg planer om å drive med pelsdyr i mange år til. Jeg har en svigerdatter som hadde lyst til å drive farmen videre, men med opplæring og hjelp av meg de første årene. Nå blir det ikke noe å spe på pensjonen med. Å miste det en har drevet med i alle år, og likt så godt, det svir hardt. Alle de tusener av egeninnsatstimer for å få til en lettdrevet farm føles bortkastet. Og samtidig må vi kjempe for å få dekket tapet som er påført oss pelsdyroppdrettere. Jeg er blir heldigvis ikke rammet så hardt som mange andre som har store lån og som er yngre. Men det må skje noe med erstatningen raskt.
Jeg har gjennom fylkesmannen fått kompensasjon for ikke avskrevet kapital og tispetillegg etter de "gamle" reglene. Det gikk smertefritt. Jeg fikk dekket 383 000,- i anleggskapital og 151 000,- for avlstisper tils. 534.000,- Takst-team har taksert farmen og utstyr til 2.750.000,- Så det er en vesentlig forskjell.
Heldigvis hadde jeg pelsdyr i farmen i 2018. Men da forbudet kom ble lysten på å drive videre til 2025 borte. Det var ingen vits for min svigerdatter å ta over når det ikke var noe framtid i næringen. Så med tungt hjerte ble de siste revene pelset i januar 2020. Da måtte jeg ha en stund for meg selv etterpå, og tårene kom automatisk. Da hadde det vært dyr i farmen siden 1952.
Jeg er for gammel til å omstille meg og begynne med noe annet. Det jeg kan gjøre er å bruke noe av tiden til å rve farmen som jeg har bygd opp. Men det tar tid å få komme igang med det. Fylkesmannen skal muligens taksere farmen også.
Erstatningen må utregnes etter kapasiteten av anlegget og ikke etter tispetallet på en tilfeldig satt dato. Det må også tas hensyn til tapt inntekt i fremtiden. Selv om det er vanskelig å forutsi, så er markedet der, selv i disse harde koronatider.
Pelsdyrnæringen har betydd mye for meg. Det har egentlig vært livet mitt. Med egeninnsats og hjelp av familie har det blitt en lettdrevet farm. Har investert i bygninger og utstyr i gode år, og bygd opp litt etter litt. Har aldri lånt penger til dette. Har bestandig fulgt opp når det har kommet nye regler og lover. Ofte med store investeringer med liggehyller, forandringer på burstørrelser, frostfritt vanningsanlegg osv.. Samt investeringer i kostbart utstyr som skrapemaskin,flåbenk, tanemaskin,tørkeutstyr,ristemaskin...
Da forbudet mot hold av pelsdyr kom i 2018, kom det som et sjokk. Fra glede i 2017 da stortinget godkjente en fremtidsrettet næring, til å bli "radert" brutalt ut året etter. For mitt vedkommende ble framtidsutsiktene lagt i grus. Som pensjonist hadde jeg planer om å drive med pelsdyr i mange år til. Jeg har en svigerdatter som hadde lyst til å drive farmen videre, men med opplæring og hjelp av meg de første årene. Nå blir det ikke noe å spe på pensjonen med. Å miste det en har drevet med i alle år, og likt så godt, det svir hardt. Alle de tusener av egeninnsatstimer for å få til en lettdrevet farm føles bortkastet. Og samtidig må vi kjempe for å få dekket tapet som er påført oss pelsdyroppdrettere. Jeg er blir heldigvis ikke rammet så hardt som mange andre som har store lån og som er yngre. Men det må skje noe med erstatningen raskt.
Jeg har gjennom fylkesmannen fått kompensasjon for ikke avskrevet kapital og tispetillegg etter de "gamle" reglene. Det gikk smertefritt. Jeg fikk dekket 383 000,- i anleggskapital og 151 000,- for avlstisper tils. 534.000,- Takst-team har taksert farmen og utstyr til 2.750.000,- Så det er en vesentlig forskjell.
Heldigvis hadde jeg pelsdyr i farmen i 2018. Men da forbudet kom ble lysten på å drive videre til 2025 borte. Det var ingen vits for min svigerdatter å ta over når det ikke var noe framtid i næringen. Så med tungt hjerte ble de siste revene pelset i januar 2020. Da måtte jeg ha en stund for meg selv etterpå, og tårene kom automatisk. Da hadde det vært dyr i farmen siden 1952.
Jeg er for gammel til å omstille meg og begynne med noe annet. Det jeg kan gjøre er å bruke noe av tiden til å rve farmen som jeg har bygd opp. Men det tar tid å få komme igang med det. Fylkesmannen skal muligens taksere farmen også.
Erstatningen må utregnes etter kapasiteten av anlegget og ikke etter tispetallet på en tilfeldig satt dato. Det må også tas hensyn til tapt inntekt i fremtiden. Selv om det er vanskelig å forutsi, så er markedet der, selv i disse harde koronatider.