Kap. 2. Unntak fra vitners plikt til å oppgi personalia i barnevernsaker
Forslaget ser ut til å være begrenset til barn som er bosatt på skjult adresse jfr. Bvl §4-19. Vi frykter at dette vil migrere til også andre sakshjemler.
Fra barnevernsaker generelt er det erfaringsmessig et betydelig problem med samrøre og inhabilitet mellom barnevernsansatte, personer ansatt i domstoler, politi, helse, skole samt plasseringssted. Samrøre og inhabilitet eller «tette bånd» har vært brukt som argument for å slå sammen kommuner for å få store nok barnevernstjenester til at slike forhold skulle bli mindre vanlige, hvilket etter vårt skjønn viser at dette er et allment kjent problem.
Dersom anonym vitneførsel tillates vil slike tette forhold i enda mindre grad enn i dag kunne bli avslørt.
I en kronikk før jul gikk en barnevernsansatt ut offentlig og fortalte om sine opplevelser av å bli forsøkt presset til å avgi falskt vitnemål i barnevernssaker for nemnd eller rett. Vi har hørt tilsvarende fra mange andre. Falske vitnemål fra anonyme vitner vil senke terskelen for det enkelte vitne som da ikke risikerer å avsløres av privat part. Anonyme vitnemål vil også hindre at privat part får mulighet til reell kontradiksjon – en rett som også i dag er sterkt begrenset med det formatet som en rettsbehandling av en barnevernssak med sine naturgitte forhold, utgjør.
Dersom anonym vitneførsel tillates i barnevernsaker vil barnets rettssikkerhet svekkes.
I en herværende sak har et 11 år gammelt barn blitt truet av barnevernet til å «gjøre som de ønsker» ellers ville barnet bli plassert på hemmelig adresse på motsatt kant av landet uten noen mulighet for kontakt med sine nærmeste. Dette er en vanlig trussel overfor barn som er omsorgsovertatt på sviktende grunnlag, for å gjøre barnet «samarbeidsvillig». Vi frykter at de sakene som er «puslespillsaker» jfr. Backe-Hansen , konstruert med bakgrunn i «Den barnevernskapte virkelighet» jfr. Langsrud , i langt større grad enn i dag vil ende med plassering etter §4-19 for å skjerme de ansatte fra å få sine arbeidsmetoder belyst. Dette vil skade barna i betydelig grad.
Allerede i dag vet vi med sikkerhet at plassering på hemmelig adresse blir brukt som straff overfor foreldre som barnevernet har en konflikt med. Offentlige granskinger som Fjeld-rapporten og Samnanger-rapporten går langt i å bekrefte at de private parter har legitimt grunnlag for sine klager og påpekninger av feil i tjenesten. I tillegg brukes hemmelig adresse altså også som straff mot barn.
Dersom anonym vitneførsel tillates i barnevernsaker vil antall plasseringer på hemmelig adresse kunne øke og brukes i barnevernstjenestens interesse i saker med konflikt mellom barnevern og familie.
Vi mener videre at å senke terskelen for anonym vitneførsel strider mot EMK art. 6. EMD åpner for, men setter strenge krav til, muligheten for å føre anonyme vitner. EMDs kritikk av norsk barnevern går i stor grad ut på manglende reelle avveininger, selektiv bruk av vitner og bevis, samt manglende faglige begrunnelser i materiell forstand. Våre erfaringer samsvarer med EMDs kritikk. Vi frykter lang avstand mellom lovens bokstav og den praktiske etterlevelsen av loven.
Barnevernstjenesten må ikke motiveres til å isolere barn for å «løse» sine egenskapte konflikter med barn eller foreldre. Det er allment kjent at begrepet «barnets beste» er uten avgrensning og dermed også uten innhold, og tjenestens ansatte sier selv at de bare «slenger det på der det passer» når de ønsker noe gjennomført, henholdsvis stoppet. At det ikke er til «barnets beste» er derfor ingen hindring for plassering på hemmelig adresse. Det er videre vist i flere saker at mulighetene for hjelpetiltak ikke uttømmes; i mange saker er beviselig ikke hjelpetiltak forsøkt i det hele tatt. Kravet om minste inngreps prinsipp hindrer derfor ikke plassering på hemmelig adresse dersom barnevernstjenesten ønsker dette.
Vi frykter at lovendringen vil kunne medføre en senket terskel for å bruke hemmelig adresse som et virkemiddel i den utstrakte foreldefiendtliggjøringen som dessverre forekommer i barnevernets regi i «puslespillsakene».
Det nevnes på s. 6 at fare for trakassering av fosterforeldre eller institusjonsansatte er en mulig begrunnelse for plassering på hemmelig adresse. Dette er begrunnelser som med stor letthet kan fabrikkeres uten at det er reelt grunnlag for det, hvilket vil virke konfliktdrivende. Man hadde for en tid siden flere kronikker i media om det «massive» trusselbildet som de barnevernsansatte måtte leve under, men eksemplene de kom med var datert tilbake i 2014 eller tilsvarende, mens kronikken var skrevet i 2019. Påstander om trakassering eller krenkelser er ofte dårlig begrunnet. Vi savner et eksplisitt krav om en reell og konkret begrunnelse på hvorfor beskyttelsen er til barnets beste i den enkelte sak. Vi savner også en god ivaretakelse av foreldre som mister (eller trues med å miste) omsorgen for et barn, fordi ivaretakelse av foreldrene er til barnets beste. Dette vil klart virke konfliktdempende.
Vi ser på den annen side eksempler på at beskyttelsen ikke tas på alvor av barnevernstjenesten selv, saker der barnevernet har plassert barn på hemmelig adresse i samsvar med rettsavgjørelse som beskyttelse mot en av foreldrene, og deretter åpnet for all form for informasjon og kontakt mellom barnet og denne foreldrepersonen som de altså har lovet rettssystemet å beskytte barnet mot.
Samtidig er vi også bekymret for sikkerheten til barn som er under reell trussel fra skadelige foreldre, men vi tenker at barns sikkerhet bør ivaretas på annen måte enn å redusere privat parts mulighet for kontradiksjon og kjennskap til vitner som føres i domstol eller nemnd. I de få tilfeller der det er påkrevet og reelt til barnets beste å bo på hemmelig adresse, bør fosterforeldre kunne fritas for å opplyse etternavn og bostedsadresse til andre enn domstolen, men dette må håndheves strengt.
Endringsforslaget ser ut til å være delvis motivert av behovet for å redusere belastningen på landets domstoler. At den belastningen reduseres, støtter vi. Barnevernsaker er av natur lite egnet for behandling i domstoler så lenge beviskravet er så svakt, barnevernstjenestens påstander ikke blir prøvet en for en og privat part får kontradiksjon på ethvert bevis eller påstand fra kommunens side. Barnevernsaker bør etter vår mening løses ved at faktagrunnlaget i saken sikres fra første stund, både privat part og barnet selv får adekvat støtte og hjelp, barnevernets metoder blir i samsvar med lovverk og forskrifter og kravet om minste inngreps prinsipp støttes av et mantra tilsvarende helsevesenets egendefinerte krav om å «aldri skade».
Vi har tro på at samtaleprosesser ledet av kyndige personer med fagkompetanse innen meklingsfaget, og gjennomført etter de beste etiske prinsipper (vi har fått flere beretninger om saker som har vært «rigget» på forhånd og utfallet definert av barnevernet), vil føre til gode løsninger og riktige tiltak i barnas faktiske beste interesse – the best interest of the child.
Trond Rikard Ensby, styreleder Fokus på Barnevernet
Anita Skippervik, styremedlem Menneskerettighet Norge
Ida Åsesdatter Isaksen, administrator i flere facebook-grupper
http://www.hioa.no/Om-OsloMet/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/NOVA/Publikasjonar/Rapporter/2001/Rettferdiggjoering-av-omsorgsovertakelse
https://www.idunn.no/tidsskrift_for_velferdsforskning/2019/01/den_barnevernskapte_virkelighet
Fra barnevernsaker generelt er det erfaringsmessig et betydelig problem med samrøre og inhabilitet mellom barnevernsansatte, personer ansatt i domstoler, politi, helse, skole samt plasseringssted. Samrøre og inhabilitet eller «tette bånd» har vært brukt som argument for å slå sammen kommuner for å få store nok barnevernstjenester til at slike forhold skulle bli mindre vanlige, hvilket etter vårt skjønn viser at dette er et allment kjent problem.
Dersom anonym vitneførsel tillates vil slike tette forhold i enda mindre grad enn i dag kunne bli avslørt.
I en kronikk før jul gikk en barnevernsansatt ut offentlig og fortalte om sine opplevelser av å bli forsøkt presset til å avgi falskt vitnemål i barnevernssaker for nemnd eller rett. Vi har hørt tilsvarende fra mange andre. Falske vitnemål fra anonyme vitner vil senke terskelen for det enkelte vitne som da ikke risikerer å avsløres av privat part. Anonyme vitnemål vil også hindre at privat part får mulighet til reell kontradiksjon – en rett som også i dag er sterkt begrenset med det formatet som en rettsbehandling av en barnevernssak med sine naturgitte forhold, utgjør.
Dersom anonym vitneførsel tillates i barnevernsaker vil barnets rettssikkerhet svekkes.
I en herværende sak har et 11 år gammelt barn blitt truet av barnevernet til å «gjøre som de ønsker» ellers ville barnet bli plassert på hemmelig adresse på motsatt kant av landet uten noen mulighet for kontakt med sine nærmeste. Dette er en vanlig trussel overfor barn som er omsorgsovertatt på sviktende grunnlag, for å gjøre barnet «samarbeidsvillig». Vi frykter at de sakene som er «puslespillsaker» jfr. Backe-Hansen , konstruert med bakgrunn i «Den barnevernskapte virkelighet» jfr. Langsrud , i langt større grad enn i dag vil ende med plassering etter §4-19 for å skjerme de ansatte fra å få sine arbeidsmetoder belyst. Dette vil skade barna i betydelig grad.
Allerede i dag vet vi med sikkerhet at plassering på hemmelig adresse blir brukt som straff overfor foreldre som barnevernet har en konflikt med. Offentlige granskinger som Fjeld-rapporten og Samnanger-rapporten går langt i å bekrefte at de private parter har legitimt grunnlag for sine klager og påpekninger av feil i tjenesten. I tillegg brukes hemmelig adresse altså også som straff mot barn.
Dersom anonym vitneførsel tillates i barnevernsaker vil antall plasseringer på hemmelig adresse kunne øke og brukes i barnevernstjenestens interesse i saker med konflikt mellom barnevern og familie.
Vi mener videre at å senke terskelen for anonym vitneførsel strider mot EMK art. 6. EMD åpner for, men setter strenge krav til, muligheten for å føre anonyme vitner. EMDs kritikk av norsk barnevern går i stor grad ut på manglende reelle avveininger, selektiv bruk av vitner og bevis, samt manglende faglige begrunnelser i materiell forstand. Våre erfaringer samsvarer med EMDs kritikk. Vi frykter lang avstand mellom lovens bokstav og den praktiske etterlevelsen av loven.
Barnevernstjenesten må ikke motiveres til å isolere barn for å «løse» sine egenskapte konflikter med barn eller foreldre. Det er allment kjent at begrepet «barnets beste» er uten avgrensning og dermed også uten innhold, og tjenestens ansatte sier selv at de bare «slenger det på der det passer» når de ønsker noe gjennomført, henholdsvis stoppet. At det ikke er til «barnets beste» er derfor ingen hindring for plassering på hemmelig adresse. Det er videre vist i flere saker at mulighetene for hjelpetiltak ikke uttømmes; i mange saker er beviselig ikke hjelpetiltak forsøkt i det hele tatt. Kravet om minste inngreps prinsipp hindrer derfor ikke plassering på hemmelig adresse dersom barnevernstjenesten ønsker dette.
Vi frykter at lovendringen vil kunne medføre en senket terskel for å bruke hemmelig adresse som et virkemiddel i den utstrakte foreldefiendtliggjøringen som dessverre forekommer i barnevernets regi i «puslespillsakene».
Det nevnes på s. 6 at fare for trakassering av fosterforeldre eller institusjonsansatte er en mulig begrunnelse for plassering på hemmelig adresse. Dette er begrunnelser som med stor letthet kan fabrikkeres uten at det er reelt grunnlag for det, hvilket vil virke konfliktdrivende. Man hadde for en tid siden flere kronikker i media om det «massive» trusselbildet som de barnevernsansatte måtte leve under, men eksemplene de kom med var datert tilbake i 2014 eller tilsvarende, mens kronikken var skrevet i 2019. Påstander om trakassering eller krenkelser er ofte dårlig begrunnet. Vi savner et eksplisitt krav om en reell og konkret begrunnelse på hvorfor beskyttelsen er til barnets beste i den enkelte sak. Vi savner også en god ivaretakelse av foreldre som mister (eller trues med å miste) omsorgen for et barn, fordi ivaretakelse av foreldrene er til barnets beste. Dette vil klart virke konfliktdempende.
Vi ser på den annen side eksempler på at beskyttelsen ikke tas på alvor av barnevernstjenesten selv, saker der barnevernet har plassert barn på hemmelig adresse i samsvar med rettsavgjørelse som beskyttelse mot en av foreldrene, og deretter åpnet for all form for informasjon og kontakt mellom barnet og denne foreldrepersonen som de altså har lovet rettssystemet å beskytte barnet mot.
Samtidig er vi også bekymret for sikkerheten til barn som er under reell trussel fra skadelige foreldre, men vi tenker at barns sikkerhet bør ivaretas på annen måte enn å redusere privat parts mulighet for kontradiksjon og kjennskap til vitner som føres i domstol eller nemnd. I de få tilfeller der det er påkrevet og reelt til barnets beste å bo på hemmelig adresse, bør fosterforeldre kunne fritas for å opplyse etternavn og bostedsadresse til andre enn domstolen, men dette må håndheves strengt.
Endringsforslaget ser ut til å være delvis motivert av behovet for å redusere belastningen på landets domstoler. At den belastningen reduseres, støtter vi. Barnevernsaker er av natur lite egnet for behandling i domstoler så lenge beviskravet er så svakt, barnevernstjenestens påstander ikke blir prøvet en for en og privat part får kontradiksjon på ethvert bevis eller påstand fra kommunens side. Barnevernsaker bør etter vår mening løses ved at faktagrunnlaget i saken sikres fra første stund, både privat part og barnet selv får adekvat støtte og hjelp, barnevernets metoder blir i samsvar med lovverk og forskrifter og kravet om minste inngreps prinsipp støttes av et mantra tilsvarende helsevesenets egendefinerte krav om å «aldri skade».
Vi har tro på at samtaleprosesser ledet av kyndige personer med fagkompetanse innen meklingsfaget, og gjennomført etter de beste etiske prinsipper (vi har fått flere beretninger om saker som har vært «rigget» på forhånd og utfallet definert av barnevernet), vil føre til gode løsninger og riktige tiltak i barnas faktiske beste interesse – the best interest of the child.
Trond Rikard Ensby, styreleder Fokus på Barnevernet
Anita Skippervik, styremedlem Menneskerettighet Norge
Ida Åsesdatter Isaksen, administrator i flere facebook-grupper
http://www.hioa.no/Om-OsloMet/Senter-for-velferds-og-arbeidslivsforskning/NOVA/Publikasjonar/Rapporter/2001/Rettferdiggjoering-av-omsorgsovertakelse
https://www.idunn.no/tidsskrift_for_velferdsforskning/2019/01/den_barnevernskapte_virkelighet