Dato: 16.12.2020 Svartype: Med merknad The End AS v/ Khalid Maimouni deler her sin erfaring som den eneste spillefilmprodusenten med spillefilmerfaring med som produserer for andre regissører med minoritetsbakgrunn og som med sin debutfilm, Fluefangeren, klarte å bli den første produsenten med innvandrerbakgrunn som ble nominert til Nordisk Råds filmpris. Fluefangeren løftet også et dokumentert regitalent som ble kontant avvist og neglisjert av den etablerte bransjen og denne reisen kulminerte i at regissør ble den første med flerkulturellbakgrunn til å vinne Amanda for Beste regi i konkurranse med storfilmen «Kongens Nei» i 2017. Med dette høringssvaret ønsker The End å dele et overordnet perspektiv med Kulturdepartementet og Norsk filminstitutt som ingen blant de etablerte produsentene og distributørene tar til ordet for i det offentlige ordskifte om hvordan norsk filmkultur skal utvikle seg til en ambisiøs, representativ og bærekraftig filmindustri. Undertegnede har i møte med NFI og distributører og de etablerte produsentene kommet frem til at det eksisterer visse utfordringer som vil fortsette å stå i veien for utvikling av en bærekraftig bransje med uavhengige produksjonsmiljøer, reell kjønnsbalanse ikke bare i nøkkelroller som manus, regi, produsent og hovedrolle, men også målt i koner som blir fordelt mellom kvinner og menn, bedre representasjon ved at man likestiller minoriteter og deres eierskap til sine historier på lik linje med majoritetsbefolkningen, samt en bevisst tilnærming til publikumsutvikling. Bærekraftig næring Det er et paradoks at de etablerte produsentene som mottar mest i offentlige midler skryter på den ene av at norsk film har aldri solgt mer i det hjemlige markedet og i utlandet, samtidig som de samme aktørene roper krise ved enhver debatt om hvordan offentlige kulturmidler fordeles. Det er lite som tyder på at bransjen som et uavhengig produksjonsmiljø evner å tiltrekke seg mer privat kapital og utvikle seg som en uavhengig og bærekraftig bedrift, samt vise til en jevn og positiv publikumsoppslutning sammenliknet med land som Danmark som bruker mindre offentlige midler per innbygger og oppnår mye mer i kinoandel av nasjonale titler, langt mer internasjonal slag av spillefilm og mye mer eksport av filmtalenter. Et udiskutabelt tegn på at norsk filmbransje har utviklet seg i feil retning og blitt mindre uavhengig og bærekraftig er den sterke utvikling i oppkjøp av norske produksjonsselskaper. Denne utviklingen er spesielt alarmerende fordi vi har nå fått en vertikal integrering av flere store selskaper kan få en konkurransevridende effekt i bransjen. Det at utenlandske milliardkonsern som allerede kontrollerer distribusjonsleddet og kinoene kjøper seg opp i norske selskaper må sees i sammenheng med den svært rause ordning Etterhåndstilskudd (EHT) som en automatisk ordning. Samtidig må man stille seg spørsmålet om den økonomiske levedyktigheten til produksjonsselskapene som ble kjøpt opp av svenske SF eller danske Nordisk Film. Dette er distributører som i dag er en del av eierstrukturer som eier kinoene og de som produserer innholdet. Altså hele verdikjeden. Og når storfilmer har hovedandelen (60-80%) av sine budsjetter finansiert av offentlige midler så må vi spørre oss om ikke milliardkonsern burde betale mye mer for disse filmene så vi kan satse på andre formater, likestilling og representasjon. Publikumsoppslutning Det har også tegnet seg et mønster i at SF og Nordisk film som utsteder Minimum Garantier (MG) som i sin tur utløser store utbetalinger gjennom den automatiske ordningen, har også kjøpt seg opp kun i selskaper som har 50% eller mer av sin offentlige finansiering gjennom EHT. Det gir spesielt grunn til bekymring når filmer med urealistiske eller feilslåtte publikumsestimater får millioner av offentlige midler utbetalt uten at publikum har funnet filmen relevant til å gå for se den. Til forskjell fra billettstøtten som belønnet reell publikumssuksess på kino så differensierer ikke EHT på reell publikumsoppslutning og dermed ender vi med å bruke offentlige midler på en svært ueffektiv måte. Samtidig som EHT får en svært uforutsigbar påvirkning på andre på andre formater som dokumentar og TV-drama som har hatt en veldig positiv utvikling og som evner å tiltrekke seg mye mer i internasjonal finansiering. Vi bør også ikke glemme at i 2008 hadde vi en kinocandel på 22,4 mens EHT etter at den ble introdusert som en automatisk ordning i 2010 ikke har hatt noe nevneverdig positiv utvikling. Derfor bør man også stille seg spørsmålet om EHT har levert på intensjonen om større publikumsoppslutning når den vesentlige forskjellen med billettstøtten var at produsenten jobbet for å få inn publikum, mens i dag kan det være i flere tilfeller ikke hensikts å jobbe utover 10.000 eller 35.000 kinobesøk som utløser betydelige summer på bakgrunn av MG. NFI har akseptert at MG-avtaler ikke bare skal senke produsentens risiko gjennom forhåndssalg, men også noe som skal matches av EHT selv når filmen ikke blir en publikumssuksess. Dette er en praksis som kan ikke videreføres om vi skal kunne forsvare bruken av skattebetalernes penger. EHT må ikke bare avvikles for produksjoner uten Forhåndstilskudd (FHT), men innrettes mot reell publikumsoppslutning ved at salgsavtalene må struktureres bedre, etterrettelig og med krav til rapportering av salg innenlands som utenlands. Kjønnsbalanse & Likestilling av minoriteter EHT virker ikke å ha hatt den store effekten på publikumsoppslutning og spesielt ikke på å sørge for en publikumsoppslutning i konkurranse med andre plattformer i en ny og spennende digital utvikling i alle formater. Ordningen evner heller ikke i samspill med markedskreftene å gjenspeile samfunnet vi lever i i dag. Den automatiske ordningen har vist seg gi grobunn til store ulikheter mellom kvinner og menn målt i kroner, mens minoriteter komme aller dårligst ut i denne ordningen. Spesielt i de produksjonene som baser hele sin offentlige finansiering på den automatiske ordningen alene. NFI og KUD bør bruke de offentlig midlene mye smarte som et instrument for å stimulere og utfordre markedet og den private kapitalen til å rette sin investeringsvilje også mot likestilling og bedre representasjon. Den delen av bransjen som baserer seg på finansiering fra EHT alene må uansett under kontroll ettersom det fører til produksjoner med svært dårlig økonomi og arbeidsvilkår for filmarbeidere. Ta Maipo som ett eksempel. Et selskap som eies av Nordisk Film og som fikk mest offentlige midler fra 2013-19 - ca. 360 mill fra NFI. Til å være et selskap som drives av en kvinne hvor også overvekten av produsentene er kvinner så er det noen positive funn, men også mindre positive funn mht. EHT. Det positive er at fordelingen på FHT var det 5 kvinnelige og 4 mannlige regissører. I ordning FHT fikk 5 kvinner 66,5 mill fordelt på 7 spillefilmprosjekter, mens 4 menn fikk 88,5 mill på 7 prosjekter. Det var 0 kvinnelige og 3 mannlige regissører i markedsordningen. På EHT fikk 4 kvinner 27,5 mill. og 4 menn fikk 98 mill. Disse tallene inkluderer ikke utviklingstilskudd/lansering. Lærdommen man bør ta med seg her at selv i et selskap som er toppstyrt av kvinner så klarer ikke produksjonene i møte med markedet å komme seg bort fra fordeling mellom kjønn som er noe bedre enn for hver kroner som går til en kvinnelige regissør mot får over 3 kroner til sine mannlige kolleger. Vi må også forholde oss med edruelighet når man ser på suksesshistoriene som blir løftet frem som grunn til å videreføre EHT som en automatisk ordning uten nye innretninger. Tar vi et annet eksempel bør vi se på Filmkameratene som også er en av de største mottakerne av offentlige midler fra NFI. Deres produksjoner Børning 1 og 2 som ofte blir brukt som eksempler på hvorfor EHT som en automatisk ordning må videreføres slik den er. Men realitetene bak produksjoner med EHT som eneste finansiering er at de sjeldent når «break even». Både Børning 1 og 2 gikk over budsjett og Filmkameratene tapte flere millioner på filmene nettopp fordi de ikke hadde med seg FHT mer internasjonal finansiering. Og hadde det ikke vært for at Filmkameratene var eid av SF og at kreditorene var tålmodige med selskapet, så hadde selskapet vært konkurs i dag. Når selv et stort selskap som Filmkameratene ikke klarer å bære en film gjennom EHT uten FHT så må NFI og KUD tenke grundig gjennom før de lar denne ordningen fortsette uten innretninger som kan ivareta alle de filmpolitiske målene. Skal vi sørge for å ha en bærekraftig bransje så må vi ikke bare slutte med å tviholde på automatiske ordninger i et begrenset tildelingsbudsjett, vi er nødt til å effektivisere bruken av de offentlige midlene for å utløse enda større privat kapital ved å gjøre dem tilgjengelig i FHT i markeds- / konsulentordningen. Selvsagt da med tydelige krav til likestilling og representasjon. Ambisjoner som filmnasjon Vi kan ikke applauderer deltakelse i hovedkonkurransen i Berlin og Cannes, og det å bli shortlistet til Oscar i det siste som en måloppnåelse når Denmark og Sverige har helt ville ambisjoner, men med mindre offentlige budsjetter. GULLPALME GULLBJØRN GULLØVE OSCAR EFA DANMARK 3 0 1 3(13) 3(11) SVERIGE 3 3 1 3(16) 1(10) NORGE 0 0 0 0(5) 1(4) Kultur- og likestillingsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
