1. Innledning
Det vises til departementets høringsbrev med svarfrist 1. desember 2020.
Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter har de senere årene iretteført flere meget omfattende straffesaker om økonomisk kriminalitet, arbeidslivskriminalitet, narkotika-/dopingkriminalitet og nettbaserte seksuelle overgrep mot barn. Vår høringsuttalelse bygger på erfaringene fra disse sakene, og er skrevet etter felles drøftelser. Vi mener det er et klart behov for å endre loven slik at den legger bedre til rette for at påtalemyndigheten kan avgrense og tilskjære enkelte straffesaker. Slik vil sakene kunne få et innhold og omfang som er egnet for effektiv iretteføring og som står i forhold til den straff som forventes utmålt og andre formål som straffeforfølgningen skal realisere. Dette for at politiet og påtalemyndighetens ressurser skal kunne brukes best mulig i mange saker, fremfor at svært store ressurser brukes på noen få sakskompleks.
Vi støtter forslaget om endringer i etterforskings- og påtaleplikten. Vi mener at påtalemyndighetens kompetanse til å avgrense eller tilskjære et sakskompleks ved å unnlate å iverksette etterforsking av alvorlige forhold bør fremgå eksplisitt av loven. Det bør også være en tilsvarende adgang til å innstille påbegynte forfølgninger på grunn av kapasitetsårsaker eller etter strpl. § 62a. Videre er det behov for tydelige og avklarende lovgiveruttalelser om at alvorlige saker kan avgjøres med påtaleunnlatelse etter strpl. § 70 dersom de konkrete omstendighetene legger til rette for det.
Det foreslåtte kollektivstraffebudet er vi skeptiske til. Dels på grunn av de prinsipielt problematiske rettskraftsvirkningene, dels fordi det neppe vil føre til vesentlig forenkling av iretteføringen, og dels fordi endringer i etterforskings- og påtaleplikten fjerner mye av behovet for et slikt straffebud.
Hordaland, Sogn og Fjordane statsadvokatembeter har de senere årene iretteført flere meget omfattende straffesaker om økonomisk kriminalitet, arbeidslivskriminalitet, narkotika-/dopingkriminalitet og nettbaserte seksuelle overgrep mot barn. Vår høringsuttalelse bygger på erfaringene fra disse sakene, og er skrevet etter felles drøftelser. Vi mener det er et klart behov for å endre loven slik at den legger bedre til rette for at påtalemyndigheten kan avgrense og tilskjære enkelte straffesaker. Slik vil sakene kunne få et innhold og omfang som er egnet for effektiv iretteføring og som står i forhold til den straff som forventes utmålt og andre formål som straffeforfølgningen skal realisere. Dette for at politiet og påtalemyndighetens ressurser skal kunne brukes best mulig i mange saker, fremfor at svært store ressurser brukes på noen få sakskompleks.
Vi støtter forslaget om endringer i etterforskings- og påtaleplikten. Vi mener at påtalemyndighetens kompetanse til å avgrense eller tilskjære et sakskompleks ved å unnlate å iverksette etterforsking av alvorlige forhold bør fremgå eksplisitt av loven. Det bør også være en tilsvarende adgang til å innstille påbegynte forfølgninger på grunn av kapasitetsårsaker eller etter strpl. § 62a. Videre er det behov for tydelige og avklarende lovgiveruttalelser om at alvorlige saker kan avgjøres med påtaleunnlatelse etter strpl. § 70 dersom de konkrete omstendighetene legger til rette for det.
Det foreslåtte kollektivstraffebudet er vi skeptiske til. Dels på grunn av de prinsipielt problematiske rettskraftsvirkningene, dels fordi det neppe vil føre til vesentlig forenkling av iretteføringen, og dels fordi endringer i etterforskings- og påtaleplikten fjerner mye av behovet for et slikt straffebud.
2. Etterforskings- og påtaleplikten
Vi mener at en straffeforfølgning på ulike stadier bør kunne avgrenses ved at den begrenses til handlinger knyttet til bestemte handlinger, mistenkte, fornærmede, tidsrom, steder mv.
2.2. Etterforskingsplikten etter § 224
Vi i mener at utfordringene med svært omfattende saker om arbeidslivs-, økonomi- og narkotikakriminalitet i stor grad kan løses ved utstrakt bruk av eksisterende hjemler. Disse gir langt på vei det nødvendig handlingsrom til, basert på et forsvarlig påtaleskjønn, å kunne gi sakene et innhold og omfang som er egnet til å realisere forfølgningens formål. Den foreslåtte lovendring vil imidlertid være avklarende også for disse sakene, og gi et formelt og autoritativt grunnlag for påtalemyndighetens skjønnsmessige avgjørelser. I disse sakstypene mener vi at hovedutfordringene ikke knytter seg til etterforskings- og påtaleplikten, men til gjeldende regler og praksis for domstolenes saksforberedelse, gjennomføring av hoved- og ankeforhandling og bruk av rettsmidler.
I saker om et stort antall seksuelle overgrep mot ulike fornærmede, som regel begått over eller ved bruk av internett e.l., mener vi at det er et klart behov for å regulere og begrense etterforskingsplikten. Det bør skje etter en grundig utredning og avveining av de hensyn som gjør seg gjeldende. Det er på den ene siden et klart behov for å kunne avgrense kretsen av fornærmede, også fornærmede som kan være utsatt for meget alvorlige overgrep. Dette fordi en full undersøkelse av alle forhold vil være meget ressurs- og tidkrevende under etterforskingen og ved iretteføringen, til fortrengsel for andre sakskompleks, uten at det vil medføre at siktede får strengere straff. På den annen sine vil slike avgrensninger kunne medføre at alvorlige forhold ikke blir påtalt, at fornærmede ikke får sin sak etterforsket og/eller at fornærmede ikke blir kjent med straffesaken eller at de har vært utsatt for overgrep og ikke kan ivareta sine prosessuelle rettigheter. Avgrensning og tilskjæring av etterforskingen har også en viktig side mot statens sikringsplikt etter grunnloven og internasjonale konvensjoner, en plikt både til å stanse pågående overgrep og til å etterforske begåtte overgrep.
Det som typisk er situasjonen i sakskompleks hvor det er behov for avgrensning og tilskjæring, er at opplysningene i saken viser at det kan være begått et svært stort antall overgrep, mot et titalls eller hundretalls fornærmede. Det kan være medvirkning til andres kontaktovergrep mot barn, ofte voldtekt, eller det å få barn til å utføre seksuelle handlinger med seg selv eller andre barn. Det er ved å avgrense og tilskjære slike sakskompleks i en tidlig fase at vesentlige ressurser kan spares, uten at det går nevneverdig ut over den straff som vil bli påstått, men slik at ressursene kan brukes bedre i andre saker. For eksempel vil det å måtte gjennomføre identifikasjon og avhør av fornærmede i utlandet kreve store ressurser og ta mye tid. Det å måtte iverksette etterforsking av overgrep nr. 51, 52, 53 osv og fornærmede nr. 21, 22, 23 osv vil kreve store ressurser under etterforskingen og iretteføringen, uten at det vil påvirke straffen.
Det kan oppstå minst tre til dels nokså ulike avgrensningsspørsmål knyttet til de fornærmede. Det første er om det av hensyn til siktede er anledning til å etterforske og iretteføre et forhold uten formell identifikasjon av den fornærmede og uten at vedkommende avhøres og gis prosessuelle rettigheter som fornærmet. Dette er særlig praktisk der fornærmede ikke er norsk, og identifiseringsarbeidet kun har en lagret bilde, direkteoverføring eller en Skype-ID eller -chat å ta utgangspunkt i. Det andre er om det av hensyn til de fornærmede er anledning til å begrense forfølgningen til enkelte av de overgrep de er utsatt for. Det tredje, som også aktualiserer fornærmedes rettigheter , er om forfølgningen kan begrenses til noen av de fornærmede.
Ofte foreligger det ikke opplysninger om alle fornærmedes identitet og oppholdssted og -land. Der siktede har medvirket til andres kontaktovergrep vil de fornærmede gjennomgående ikke ha anmeldt selv i eget hjemland eller vite om den norske straffeforfølgningen. Der siktede har fått barn til å utføre handlinger meg seg selv eller andre barn, lever de ofte i den tro at det var en jevnaldrende de var i kontakt med, og når de kontaktes av politiet har de noen ganger ikke noe ønske om å få vite at de er utsatt for et overgrep eller å bli gjort til fornærmet i en straffesak. Dette er omstendigheter som bør kunne vektlegges ved vurderingen av om det skal iverksettes etterforsking. Det samme gjelder mer overordnede kapasitetsbetraktninger, og særlig det at ubegrenset prioritering innenfor ett sakskompleks vil fortrenge andre saker og medføre at den samlede kriminalitetsbekjempelsen svekkes betydelig. Det er også et spørsmål om og hvordan det kan og skal vektlegges at fornærmede eventuelt har opphold utenfor Norge
Statens sikringsplikt etter bl.a EMK gjør at det er nødvendig med grundige vurderinger og avveininger dersom en straffeforfølgning skal avgrenses mot personer eller straffbare forhold. Vi mener det vil være en stor fordel om påtalemyndighetens vurderinger bygger på et klart mandat i loven og klare uttalelser fra lovgiver i forarbeidene. Det kan også se ut til å være behov for å utrede om den praksis som foreligger fra EMD i tilstrekkelig grad tar hensyn til de særtrekk som gjør seg gjeldende ved den type teknologidrevet kriminalitet som serieovergrep via internett. Det er nå mulig å begå et stort antall grove krenkelser, som det knapt var mulig å se for seg tidligere. Det er ikke opplagt at de krav som er oppstilt tidligere i enkeltsaker, kan overføres til denne type saker som er et nytt kriminalitetsfenomen som er resultat av teknologiutviklingen.
Når det gjelder praksis fra EMD vises bl.a til Dimitrova mfl. mot Bulgaria (klagesak 44862/04) hvor et strafferettslig forlik med siktede, basert på et mindre alvorlig faktum som var i strid med viktige opplysninger i etterforskingsmaterialet, var uforenlig med kravet til «effectiveinvestigation». Tilsvarende Eremia mot Moldova (klagesak 3564/11). I M. og M. mot Kroatia (klagesak 10161/13) pkt. 147 holdt EMD det åpent i en familievoldssak om det etter omstendighetene var forenlig med art. 3 å begrense straffeforfølgning til det mest alvorlige forhold, dvs. «prosecuting the first applicant’s father only for the criminal offence of bodily injury», når saken også gjaldt flere mindre krenkelse over år.
Sikringsplikten retter seg også mot det å stanse pågående og hindre fremtidige overgrep. Dersom fornærmede befinner seg i Norge antas plikten å være nokså absolutt. Dersom fornærmede befinner seg i utlandet må det skje ved informasjonsutveksling og politisamarbeid, som ikke er avhengig av en korresponderende norsk etterforsking. Sakene om serieovergrep aktualiserer også innholdet i og avgrensninger av plikten til å straffeforfølge medskyldige og andre skyldige, nasjonalt og internasjonalt, men det antas å falle utenfor denne høringsrunden.
Vi mener at påtalemyndighetens adgang til å avgrense en straffeforfølgning bør fremgår klart og direkte av loven.. Vi foreslår at det inntas et nytt ledd i strpl. § 224, som f.eks. kan utformes slik:
"En etterforsking kan helt eller delvis avgrenses til å gjelde bestemte straffebud, personer, tidspunkt, steder e.l. Etterforskingen kan normalt ikke avgrenses dersom den gjelder alvorlige lovbrudd som krenker andres liv, helse eller frihet. Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om gjennomføringen ".
Vi vil også nevne at det i disse sakene rent faktisk kan være uklart hvilke konkrete forhold (og fornærmede) det er iverksatt etterforsking av. I slike saker er det ofte gjort omfattende beslag, som inneholder opplysninger om mange overgrep og fornærmede. Alt blir i utgangspunktet undersøkt med de samme forutsetninger og metoder. Det treffes normalt ikke beslutning om iverksettelse av etterforsking for hvert forhold (og fornærmede) det er rimelig grunn til å undersøke på grunn av mistanke om at noe straffbart. Den første siktelsen i slike saker er også ofte generell, og gjelder et visst tidsrom og ikke nærmere angitte fornærmede. Det er heller ikke hensiktsmessig, i alle fall ikke på et tidlig stadium, å opprette saker i saksbehandlingssystemet for hver av de fornærmede. Hvorvidt det opprettes slike (vedleggs-) saker er uansett ikke straffeprosessuelt avgjørende med mindre det faktisk gjenspeiler en underliggende beslutning om iverksatt etterforsking. Når det senere utferdiges reviderte siktelser og tiltale, tas det i praksis i dag en stor mengde (uformelle) beslutninger som avgrenser mot alvorlige lovbrudd som kunne vært eller har vært gjenstand for etterforsking. Hvorvidt det anses å ha vært gjennomført etterforsking kan altså være nokså tilfeldig, men er av betydning for det rettslige grunnlaget for en eventuell avgrensning (etterforskingsplikt vs henleggelse pga saksbehandlingskapasitet eller manglende offentlig interesse). Dette viser at avgrensning og tilskjæring i forkant av iverksatt etterforsking, og etter påbegynt etterforsking, langt på vei kan være to sider av samme sak og må ses i sammenheng.
2.3. Henleggelsesadgangen på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet og påtaleplikten i saker hvor det er iverksatt etterforsking
Dersom det er iverksatt etterforsking av et straffbart forhold, kan avgrensning for det første skje ved henleggelser. Selv om det da er brukt ressurser på etterforsking av saken vil det også her kunne ligge store besparelser, til fordel for andre sakskompleks med andre gjerningspersoner. I denne sammenheng er det henleggelser på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet og manglende offentlig interesse i straffeforfølgning som er det aktuelle. Henleggelser på grunn av bevisets stilling faller utenfor i denne sammenheng. I utgangspunktet kan ikke saker om grove seksuelle krenkelser mot barn henlegges på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet og manglende offentlig interesse.
På samme måte som kapasitetsbetraktninger kan begrunne at det ikke iverksettes (formell) etterforsking, jf. ovenfor, bør det kunne begrunne at en påbegynt straffeforfølgning innstilles. Som påpekt i pkt 2.2 kan det også bero på tilfeldigheter om det anses iverksatt etterforsking.
En heving eller opphevelses av strafferammen i strpl. § 62a vil kunne legge til rette for mer aktiv avgrensning av påtaleplikten. I utgangspunktet er det imidlertid en fremmed tanke at det skal erklæres at det offentlige ikke har interesse i straffeforfølgning av alvorlige seksuelle overgrep mot barn. Bestemmelsen må eventuelt tolkes og anvendes i lys av hvordan disse sakskompleksene ligger an, nemlig at det samtidig tas ut tiltalte for et stort antall overgrep mot et stort antall fornærmede. Det er på en slik bakgrunn at det eventuelt kan konstateres manglende offentlig interesse i en enda mer omfattende straffeforfølgning.
2.4. Påtaleunnlatelser etter strpl. § 70
For at en sak skal kunne avgjøres med påtaleunnlatelse må straffeskyld konstateres og det forutsetter at det er gjennomført en i utgangspunktet fullverdig etterforsking. Besparelsene knytter seg derfor i utgangspunktet bare til iretteføringen, og det forutsetter at tiltalte ikke bringer sakene inn i hovedforhandlingen som behandler tiltalebeslutningen. Dersom fornærmede klager på at saken er avgjort med påtaleunnlatelse må også det behandles. Av disse grunnene mener vi at påtaleunnlatelser ikke er den beste måten å avgrense slike saker på, men at det kan være et nyttig virkemiddel i de sakene hvor det helt konkret ligger til rette for slike avgjørelser. Det er også ønskelig at lovgiver ved en eventuell lovendring kommer med klare føringer for hvor alvorlige forhold, som er etterforsket og hvor det konstateres straffeskyld, kan holdes utenfor tiltalebeslutningen og avgjøres med påtaleunnlatelse. Det bør vurderes om det skal innføres en bestemmelse om at siktede i slike tilfeller ikke uten videre har krav på at påtaleunnlatelser behandles samtidig med tiltalebeslutningen.
2.2. Etterforskingsplikten etter § 224
Vi i mener at utfordringene med svært omfattende saker om arbeidslivs-, økonomi- og narkotikakriminalitet i stor grad kan løses ved utstrakt bruk av eksisterende hjemler. Disse gir langt på vei det nødvendig handlingsrom til, basert på et forsvarlig påtaleskjønn, å kunne gi sakene et innhold og omfang som er egnet til å realisere forfølgningens formål. Den foreslåtte lovendring vil imidlertid være avklarende også for disse sakene, og gi et formelt og autoritativt grunnlag for påtalemyndighetens skjønnsmessige avgjørelser. I disse sakstypene mener vi at hovedutfordringene ikke knytter seg til etterforskings- og påtaleplikten, men til gjeldende regler og praksis for domstolenes saksforberedelse, gjennomføring av hoved- og ankeforhandling og bruk av rettsmidler.
I saker om et stort antall seksuelle overgrep mot ulike fornærmede, som regel begått over eller ved bruk av internett e.l., mener vi at det er et klart behov for å regulere og begrense etterforskingsplikten. Det bør skje etter en grundig utredning og avveining av de hensyn som gjør seg gjeldende. Det er på den ene siden et klart behov for å kunne avgrense kretsen av fornærmede, også fornærmede som kan være utsatt for meget alvorlige overgrep. Dette fordi en full undersøkelse av alle forhold vil være meget ressurs- og tidkrevende under etterforskingen og ved iretteføringen, til fortrengsel for andre sakskompleks, uten at det vil medføre at siktede får strengere straff. På den annen sine vil slike avgrensninger kunne medføre at alvorlige forhold ikke blir påtalt, at fornærmede ikke får sin sak etterforsket og/eller at fornærmede ikke blir kjent med straffesaken eller at de har vært utsatt for overgrep og ikke kan ivareta sine prosessuelle rettigheter. Avgrensning og tilskjæring av etterforskingen har også en viktig side mot statens sikringsplikt etter grunnloven og internasjonale konvensjoner, en plikt både til å stanse pågående overgrep og til å etterforske begåtte overgrep.
Det som typisk er situasjonen i sakskompleks hvor det er behov for avgrensning og tilskjæring, er at opplysningene i saken viser at det kan være begått et svært stort antall overgrep, mot et titalls eller hundretalls fornærmede. Det kan være medvirkning til andres kontaktovergrep mot barn, ofte voldtekt, eller det å få barn til å utføre seksuelle handlinger med seg selv eller andre barn. Det er ved å avgrense og tilskjære slike sakskompleks i en tidlig fase at vesentlige ressurser kan spares, uten at det går nevneverdig ut over den straff som vil bli påstått, men slik at ressursene kan brukes bedre i andre saker. For eksempel vil det å måtte gjennomføre identifikasjon og avhør av fornærmede i utlandet kreve store ressurser og ta mye tid. Det å måtte iverksette etterforsking av overgrep nr. 51, 52, 53 osv og fornærmede nr. 21, 22, 23 osv vil kreve store ressurser under etterforskingen og iretteføringen, uten at det vil påvirke straffen.
Det kan oppstå minst tre til dels nokså ulike avgrensningsspørsmål knyttet til de fornærmede. Det første er om det av hensyn til siktede er anledning til å etterforske og iretteføre et forhold uten formell identifikasjon av den fornærmede og uten at vedkommende avhøres og gis prosessuelle rettigheter som fornærmet. Dette er særlig praktisk der fornærmede ikke er norsk, og identifiseringsarbeidet kun har en lagret bilde, direkteoverføring eller en Skype-ID eller -chat å ta utgangspunkt i. Det andre er om det av hensyn til de fornærmede er anledning til å begrense forfølgningen til enkelte av de overgrep de er utsatt for. Det tredje, som også aktualiserer fornærmedes rettigheter , er om forfølgningen kan begrenses til noen av de fornærmede.
Ofte foreligger det ikke opplysninger om alle fornærmedes identitet og oppholdssted og -land. Der siktede har medvirket til andres kontaktovergrep vil de fornærmede gjennomgående ikke ha anmeldt selv i eget hjemland eller vite om den norske straffeforfølgningen. Der siktede har fått barn til å utføre handlinger meg seg selv eller andre barn, lever de ofte i den tro at det var en jevnaldrende de var i kontakt med, og når de kontaktes av politiet har de noen ganger ikke noe ønske om å få vite at de er utsatt for et overgrep eller å bli gjort til fornærmet i en straffesak. Dette er omstendigheter som bør kunne vektlegges ved vurderingen av om det skal iverksettes etterforsking. Det samme gjelder mer overordnede kapasitetsbetraktninger, og særlig det at ubegrenset prioritering innenfor ett sakskompleks vil fortrenge andre saker og medføre at den samlede kriminalitetsbekjempelsen svekkes betydelig. Det er også et spørsmål om og hvordan det kan og skal vektlegges at fornærmede eventuelt har opphold utenfor Norge
Statens sikringsplikt etter bl.a EMK gjør at det er nødvendig med grundige vurderinger og avveininger dersom en straffeforfølgning skal avgrenses mot personer eller straffbare forhold. Vi mener det vil være en stor fordel om påtalemyndighetens vurderinger bygger på et klart mandat i loven og klare uttalelser fra lovgiver i forarbeidene. Det kan også se ut til å være behov for å utrede om den praksis som foreligger fra EMD i tilstrekkelig grad tar hensyn til de særtrekk som gjør seg gjeldende ved den type teknologidrevet kriminalitet som serieovergrep via internett. Det er nå mulig å begå et stort antall grove krenkelser, som det knapt var mulig å se for seg tidligere. Det er ikke opplagt at de krav som er oppstilt tidligere i enkeltsaker, kan overføres til denne type saker som er et nytt kriminalitetsfenomen som er resultat av teknologiutviklingen.
Når det gjelder praksis fra EMD vises bl.a til Dimitrova mfl. mot Bulgaria (klagesak 44862/04) hvor et strafferettslig forlik med siktede, basert på et mindre alvorlig faktum som var i strid med viktige opplysninger i etterforskingsmaterialet, var uforenlig med kravet til «effectiveinvestigation». Tilsvarende Eremia mot Moldova (klagesak 3564/11). I M. og M. mot Kroatia (klagesak 10161/13) pkt. 147 holdt EMD det åpent i en familievoldssak om det etter omstendighetene var forenlig med art. 3 å begrense straffeforfølgning til det mest alvorlige forhold, dvs. «prosecuting the first applicant’s father only for the criminal offence of bodily injury», når saken også gjaldt flere mindre krenkelse over år.
Sikringsplikten retter seg også mot det å stanse pågående og hindre fremtidige overgrep. Dersom fornærmede befinner seg i Norge antas plikten å være nokså absolutt. Dersom fornærmede befinner seg i utlandet må det skje ved informasjonsutveksling og politisamarbeid, som ikke er avhengig av en korresponderende norsk etterforsking. Sakene om serieovergrep aktualiserer også innholdet i og avgrensninger av plikten til å straffeforfølge medskyldige og andre skyldige, nasjonalt og internasjonalt, men det antas å falle utenfor denne høringsrunden.
Vi mener at påtalemyndighetens adgang til å avgrense en straffeforfølgning bør fremgår klart og direkte av loven.. Vi foreslår at det inntas et nytt ledd i strpl. § 224, som f.eks. kan utformes slik:
"En etterforsking kan helt eller delvis avgrenses til å gjelde bestemte straffebud, personer, tidspunkt, steder e.l. Etterforskingen kan normalt ikke avgrenses dersom den gjelder alvorlige lovbrudd som krenker andres liv, helse eller frihet. Riksadvokaten kan gi nærmere retningslinjer om gjennomføringen ".
Vi vil også nevne at det i disse sakene rent faktisk kan være uklart hvilke konkrete forhold (og fornærmede) det er iverksatt etterforsking av. I slike saker er det ofte gjort omfattende beslag, som inneholder opplysninger om mange overgrep og fornærmede. Alt blir i utgangspunktet undersøkt med de samme forutsetninger og metoder. Det treffes normalt ikke beslutning om iverksettelse av etterforsking for hvert forhold (og fornærmede) det er rimelig grunn til å undersøke på grunn av mistanke om at noe straffbart. Den første siktelsen i slike saker er også ofte generell, og gjelder et visst tidsrom og ikke nærmere angitte fornærmede. Det er heller ikke hensiktsmessig, i alle fall ikke på et tidlig stadium, å opprette saker i saksbehandlingssystemet for hver av de fornærmede. Hvorvidt det opprettes slike (vedleggs-) saker er uansett ikke straffeprosessuelt avgjørende med mindre det faktisk gjenspeiler en underliggende beslutning om iverksatt etterforsking. Når det senere utferdiges reviderte siktelser og tiltale, tas det i praksis i dag en stor mengde (uformelle) beslutninger som avgrenser mot alvorlige lovbrudd som kunne vært eller har vært gjenstand for etterforsking. Hvorvidt det anses å ha vært gjennomført etterforsking kan altså være nokså tilfeldig, men er av betydning for det rettslige grunnlaget for en eventuell avgrensning (etterforskingsplikt vs henleggelse pga saksbehandlingskapasitet eller manglende offentlig interesse). Dette viser at avgrensning og tilskjæring i forkant av iverksatt etterforsking, og etter påbegynt etterforsking, langt på vei kan være to sider av samme sak og må ses i sammenheng.
2.3. Henleggelsesadgangen på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet og påtaleplikten i saker hvor det er iverksatt etterforsking
Dersom det er iverksatt etterforsking av et straffbart forhold, kan avgrensning for det første skje ved henleggelser. Selv om det da er brukt ressurser på etterforsking av saken vil det også her kunne ligge store besparelser, til fordel for andre sakskompleks med andre gjerningspersoner. I denne sammenheng er det henleggelser på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet og manglende offentlig interesse i straffeforfølgning som er det aktuelle. Henleggelser på grunn av bevisets stilling faller utenfor i denne sammenheng. I utgangspunktet kan ikke saker om grove seksuelle krenkelser mot barn henlegges på grunn av manglende saksbehandlingskapasitet og manglende offentlig interesse.
På samme måte som kapasitetsbetraktninger kan begrunne at det ikke iverksettes (formell) etterforsking, jf. ovenfor, bør det kunne begrunne at en påbegynt straffeforfølgning innstilles. Som påpekt i pkt 2.2 kan det også bero på tilfeldigheter om det anses iverksatt etterforsking.
En heving eller opphevelses av strafferammen i strpl. § 62a vil kunne legge til rette for mer aktiv avgrensning av påtaleplikten. I utgangspunktet er det imidlertid en fremmed tanke at det skal erklæres at det offentlige ikke har interesse i straffeforfølgning av alvorlige seksuelle overgrep mot barn. Bestemmelsen må eventuelt tolkes og anvendes i lys av hvordan disse sakskompleksene ligger an, nemlig at det samtidig tas ut tiltalte for et stort antall overgrep mot et stort antall fornærmede. Det er på en slik bakgrunn at det eventuelt kan konstateres manglende offentlig interesse i en enda mer omfattende straffeforfølgning.
2.4. Påtaleunnlatelser etter strpl. § 70
For at en sak skal kunne avgjøres med påtaleunnlatelse må straffeskyld konstateres og det forutsetter at det er gjennomført en i utgangspunktet fullverdig etterforsking. Besparelsene knytter seg derfor i utgangspunktet bare til iretteføringen, og det forutsetter at tiltalte ikke bringer sakene inn i hovedforhandlingen som behandler tiltalebeslutningen. Dersom fornærmede klager på at saken er avgjort med påtaleunnlatelse må også det behandles. Av disse grunnene mener vi at påtaleunnlatelser ikke er den beste måten å avgrense slike saker på, men at det kan være et nyttig virkemiddel i de sakene hvor det helt konkret ligger til rette for slike avgjørelser. Det er også ønskelig at lovgiver ved en eventuell lovendring kommer med klare føringer for hvor alvorlige forhold, som er etterforsket og hvor det konstateres straffeskyld, kan holdes utenfor tiltalebeslutningen og avgjøres med påtaleunnlatelse. Det bør vurderes om det skal innføres en bestemmelse om at siktede i slike tilfeller ikke uten videre har krav på at påtaleunnlatelser behandles samtidig med tiltalebeslutningen.
3. Nytt straffebud om serieovergrep
Omfattende nettovergrepssaker har utvilsomt karakter av én sammenhengende og fortsatt forbrytelse. Gjerningspersonen gjentar den kriminelle adferden overfor et stort antall fornærmede, og hans eller hennes handlinger påvirkes og endres i svært liten grad av om det er ett eller flere offer. Et straffebud som rammer en slik "virksomhet", hvor påtalemyndigheten i stor grad kan kontrollere etterforskingen og særlig iretteføringens omfang gjennom et utvalg av et visst antall overgrep og fornærmede, vil åpenbart ha klare positive sider og effekter. Vi er imidlertid usikre på om ikke motargumentene er så tungtveiende at det likevel ikke bør gjøres.
For det første vil en noe utvidet adgang til å avgrense etterforskingen og påtaleplikten av slike saker dempe behovet for et slikt straffebud. Det er også en nær sammenheng her. Et slikt straffebud vil ikke endre etterforskings- og påtaleplikten. En utvidet adgang til å avgrense og tilskjære sakskompleksene kan derfor være en forutsetning for et straffebud som det forelsåtte.
For det andre er vi noe usikre på hvor mye et slikt straffebud faktisk vil begrense etterforskingen og iretteføringen.. Erfaringene fra saker om straffeloven §§ 282-283 er etterforskingen må være meget detaljert og grundig om i utgangspunktet alle forhold, og at domstolene i stor grad krever full bevisførsel om alle konkrete hendelser, for deretter å ta stilling til om det foreligger den type "virksomhet" (mishandling - regime) som bestemmelsen rammer. Påtalemyndigheten vil nok i noe større grad kunne påvirke bevisførselen i saker om "serieovergrep", ved langt på vei å kunne bestemme hvor mange fornærmede og overgrep det skal være bevisførsel om, men innenfor de rammene antas bevisførselen å bli omfattende.
For det tredje vil en slik bestemmelse bryte med utgangspunktet ved integritetskrenkelser om at det foreligger minst like mange straffbare forhold som fornærmede. Ikke en gang straffeloven §§ 282-283 om mishandling i nære relasjoner bryter med det, selv om en mishandling som rammer både partner og barn i husholdningen vil ha et enda sterkere sammenhengende preg. Dette er imidlertid en straffeprosessuell grunnregel som det kan være mulig å spesialregulere seg ut av.
For det fjerde mener vil det vil være meget problematisk dersom konsekvensen av en domfellelse etter et slikt straffebud vil være at samtlige seksuelle overgrep mot barn som gjerningspersonen har begått i det aktuelle tidsrommet blir rettskraftig avgjort. Det gjelder selv om rettskraftsvirkningen begrenses til overgrep begått på en nærmere angitt måte – mest aktuelt er vel til handlinger som er begått ved bruk av kommunikasjonsteknologi (medvirkning til andres kontaktovergrep, få barn til å begå handlinger mm). Dersom en slik rettskraftivirkning heller ikke begrenses til nærmere angitte måter å begå overgrep mot barn, anser vi naturlig nok et slikt straffebud enda mer problematisk.
Dersom et slikt straffebud vedtas bør det ikke stilles strenge krav til kontinuitet ut over det som følger av kravet til omfang og antall. Sakene vi har hatt har vist at gjerningspersonen kan klare å slette det meste av konkrete bevis for store perioder dersom vedkommende har et minimum av dataferdigheter. Det er imidlertid ikke tvil ut fra de øvrige bevis om at aktiviteten har vært like høy i disse periodene, som før og etter. Videre mener vi at et slikt straffebud eventuelt bør begrenses til §§ 291, 299 og 302 – vi tiltrer her det som fremgår av høringsbrevets pkt. 3.3.2-3 om bl.a foreldelse.
Jan-Inge Wensell Raanes
For det første vil en noe utvidet adgang til å avgrense etterforskingen og påtaleplikten av slike saker dempe behovet for et slikt straffebud. Det er også en nær sammenheng her. Et slikt straffebud vil ikke endre etterforskings- og påtaleplikten. En utvidet adgang til å avgrense og tilskjære sakskompleksene kan derfor være en forutsetning for et straffebud som det forelsåtte.
For det andre er vi noe usikre på hvor mye et slikt straffebud faktisk vil begrense etterforskingen og iretteføringen.. Erfaringene fra saker om straffeloven §§ 282-283 er etterforskingen må være meget detaljert og grundig om i utgangspunktet alle forhold, og at domstolene i stor grad krever full bevisførsel om alle konkrete hendelser, for deretter å ta stilling til om det foreligger den type "virksomhet" (mishandling - regime) som bestemmelsen rammer. Påtalemyndigheten vil nok i noe større grad kunne påvirke bevisførselen i saker om "serieovergrep", ved langt på vei å kunne bestemme hvor mange fornærmede og overgrep det skal være bevisførsel om, men innenfor de rammene antas bevisførselen å bli omfattende.
For det tredje vil en slik bestemmelse bryte med utgangspunktet ved integritetskrenkelser om at det foreligger minst like mange straffbare forhold som fornærmede. Ikke en gang straffeloven §§ 282-283 om mishandling i nære relasjoner bryter med det, selv om en mishandling som rammer både partner og barn i husholdningen vil ha et enda sterkere sammenhengende preg. Dette er imidlertid en straffeprosessuell grunnregel som det kan være mulig å spesialregulere seg ut av.
For det fjerde mener vil det vil være meget problematisk dersom konsekvensen av en domfellelse etter et slikt straffebud vil være at samtlige seksuelle overgrep mot barn som gjerningspersonen har begått i det aktuelle tidsrommet blir rettskraftig avgjort. Det gjelder selv om rettskraftsvirkningen begrenses til overgrep begått på en nærmere angitt måte – mest aktuelt er vel til handlinger som er begått ved bruk av kommunikasjonsteknologi (medvirkning til andres kontaktovergrep, få barn til å begå handlinger mm). Dersom en slik rettskraftivirkning heller ikke begrenses til nærmere angitte måter å begå overgrep mot barn, anser vi naturlig nok et slikt straffebud enda mer problematisk.
Dersom et slikt straffebud vedtas bør det ikke stilles strenge krav til kontinuitet ut over det som følger av kravet til omfang og antall. Sakene vi har hatt har vist at gjerningspersonen kan klare å slette det meste av konkrete bevis for store perioder dersom vedkommende har et minimum av dataferdigheter. Det er imidlertid ikke tvil ut fra de øvrige bevis om at aktiviteten har vært like høy i disse periodene, som før og etter. Videre mener vi at et slikt straffebud eventuelt bør begrenses til §§ 291, 299 og 302 – vi tiltrer her det som fremgår av høringsbrevets pkt. 3.3.2-3 om bl.a foreldelse.
Jan-Inge Wensell Raanes
Med vennlig hilsen
Jan-Inge Wensell Raanes
Jan-Inge Wensell Raanes