Oslo tingrett

Oslo tingrett er i all hovedsak positiv til endringene som foreslås i høringsnotatet.

Sett under ett fremstår forslagene som positive forbedringer som retter opp uklarheter i regelverket, og er positive bidrag til at saksbehandlingstiden vil gå ned og at gjennomføringen av ungdomsstraff og ungdomsoppfølgning vil lykkes bedre fremover. Slik Oslo tingrett ser det, er det behov for å gjennomføre nær sagt alle de foreslåtte tiltakene.

Normalt ville ikke Oslo tingrett uttalt seg om innholdet i en straffart. En del saker der ungdomsstraff eller ungdomsoppfølgning er idømt, kommer tilbake til retten som bruddsaker. Tingretten har i den forbindelse erfart at det for Oslo-ungdom er vanskelig å få et godt tilbud for psykiske utfordringer, sinnemestring og rus i det offentlige hjelpeapparatet som er særskilt tilpasset målgruppen. I bruddsaker har det kommet frem at tiltakene som har vært lagt inn i ungdomsstraffen eller ungdomsoppfølgningen ikke har vært tilstrekkelig omfattende til at ungdommen har blitt rehabilitert. Særskilt er det utfordrende om ungdommen er ambivalent til å ta imot frivillig hjelp i det ordinære hjelpeapparatet. For å nå målet om rehabilitering også av disse ungdommene, oppfordrer tingretten departementet til å vurdere om ikke straffarten burde inneholdt særskilte tilbud til målgruppen. Det kan være det ville gi færre bruddsaker, og slikt sett være besparende både for den enkelte ungdom og for samfunnet.

Under følger noen merknader til utvalgte saksområder i høringsnotatet.

Det er positivt at det åpnes for å rydde av veien formelle hindre ved taushetsplikt for å få til et godt samarbeid rundt ungdommen. Det er positivt at samtykkereglene fra ungdommen og hennes verger endres, til at det nå blir en del av egnethetsvurderingen, samt at samtykkereglene ved gjennomføringen av straffen også fjernes. Det vil trolig ha stor, positiv effekt for både saksbehandlingstid og innhold i straffen.

Det er positivt at vurderingskriteriet «egnethet» blir en del av ordlyden i straffeloven § 52 a også for ungdomsstraff. Det bidrar til klarhet og forutsigbarhet og større fokus på at det er et vilkår når det fremgår av lovteksten, ikke bare av forarbeidene at det skal foretas en egnethetsvurdering også her. I dommene avsagt av Oslo tingrett i 2019, viser en gjennomgang at det er varierende hvorvidt egnethet drøftes særskilt når valg av straffereaksjon foretas. Det er også positivt at det som i realiteten var et krav om erkjennelse fra ungdommen nå tas ut.

Det er positivt at KOG lovfestes, og at det skal legges frem en skisse til ungdomsplan for ungdommen og til hovedforhandlingen dersom ungdommen anses egnet til en u-straff/u-oppflg. Det vil innebære større forutsigbarhet for hva ungdommen reelt sett dømmes til, og gi bedre forutsetninger for å vurdere egnethet av ulike straffereaksjoner, for ungdommen selv og for domstolen. Det antas at det vil gi færre bruddsaker når det foretas en grundigere forhåndsvurdering. Videre at tidsbruken i sakene totalt sett går ned.

Det er positivt at det legges opp til mer strukturert arbeid i KOG. Oslo tingrett antar at skriftlige referater/underveis-vurderinger i KOG av en ungdom vil kunne legges frem for retten under hovedforhandlingen, og at en skriftlig vurdering vil kunne sikre at ungdommen virkelig er egnet for reaksjonsformen, samt kontradiksjon. Det gir større notoritet til ordningen med forhåndsdrøftelser. Det hender ikke sjelden at en ungdom samtykker til slik særreaksjon når hovedforhandlingen gjennomføres, til tross for at han/hun tidligere ikke har samtykket. Dersom retten ikke har andre bevis for hånden, legges gjerne ungdommens endrede oppfatning til grunn for rettens vurdering. Oslo tingrett antar at slike vurderinger også kan oversendes til Kriminalomsorgen som skal utarbeide PUM.

Det er positivt at det i større grad åpnes for at personundersøkelse for ungdom(PUM), kan unnlates på nærmere bestemte vilkår, jf. strpl § 161 a, slik som foreslått i punkt 4.3.2. Dette vil kunne bidra til å få ned saksbehandlingstiden i ungdomssakene sett under ett, uten at det går på bekostning av sakens opplysning. Slik praktiseres allerede ordningen i Oslo tingrett.

Oslo tingrett har merket seg at det ikke er foreslått en endring av ordlyden i lovteksten, men kun en presisering i lovens forarbeider om når PUM anses «åpenbart unødvendig» . I og med at det foretas en større realitetsendring av innholdet i lovteksten så er det ønskelig at endringen fremgår av selve lovteksten, jf. klarhetskravet, i det minste at «åpenbart» tas ut fra loven.

Det er positivt at det legges opp til en to-deling av ungdomsstormøtet og at det skal kunne være mulig å få idømt u-straff og u-oppfølgning uten at det gjennomføres et gjenopprettende møte. Vår erfaring er at mange fornærmede ikke ønsker å møte i et slikt møte i saker der det er en fornærmet. Videre er det mange lovbrudd som pådømmes der det ikke er noen fornærmet. Det synes fornuftig at gjennomføringen av straffen kan starte opp uten å ta hensyn til om det er mulig å gjennomføre et slikt møte ved oppstart av straffegjennomføringen.

Det er positivt at det innføres tidsfrister i saksbehandlingen av sakene i alle ledd av straffesaksbehandlingen, også på fullbyrdelsesstadiet, jf. punkt 5.2. Oslo tingrett vil i den sammenheng påpeke at det også vil kunne være behov for å sette tidsfrist for saksbehandlingen av bruddsaker hos kriminalomsorgen. Det synes utelatt fra forslaget. Vår erfaring er at det kan gå med betydelig med tid fra en sak blir bruddmeldt, til saken sendes til retten for omgjøring. Det øker sjansen for nye lovbrudd da ungdommen i denne fasen ikke er under noe «opplegg».

I forslag til konfliktrådsloven § 24 b fremgår det at ungdomsplanmøtet skal avholdes senest èn måned fra saken er overført fra domstolen eller påtalemyndigheten . Oslo tingrett vil påpeke at alle avsagte dommer først sendes tilbake til påtalemyndigheten i påvente av at dommen blir rettskraftig, og at det er påtalemyndigheten som oversender rettskraftige avgjørelser til fullbyrdelse. Deretter sendes dommen til konfliktrådet. Her kan det bli liggetid. Det kan derfor være behov for å sette en frist for når rettskraftige dommer skal sendes til fullbyrdelse i alle U-18-saker. Det bør imidlertid ikke være noe i veien for at påtalemyndigheten oversender dommen til konfliktrådet før dommen er rettskraftig til orientering, slik at konfliktrådet blir kjent med dommen så tidlig som mulig og dermed kan starte sitt forberedelsesarbeid.

Det er positivt at det i større grad åpnes for advokatbistand for ungdommen. Oslo tingrett mener det kan bidra til at flere ungdommer kan idømmes ungdomsstraff/oppfølgning, og at det i større grad vil være riktig gruppe av ungdommer som dømmes. Vi vil likevel påpeke at hjemmelen for forsvareroppnevning i disse sakene fortsatt bør ligge i straffeprosessloven. Det er et selvstendig poeng at regelverket bør være så oversiktlig som mulig.

Normalt vil det ikke oppnevnes forsvarer for ungdommen før saken sendes til retten for beramming. Påtalemyndigheten i Oslo politidistrikt har blitt stadig flinkere til å be om oppnevning etter straffeprosessloven § 100 annet ledd under etterforskningen av slike saker. Det er imidlertid avhengig av en begjæring fra den enkelte påtalejurist, eller ungdommen selv, som gjerne ikke er klar over at dette er en mulighet. Praksisen varierer nok en del i andre politidistrikt. Det bør klargjøres at ungdommen i større grad enn tidligere praksis kan ha krav på forsvarer under etterforskningen enn hva forarbeidene til nåværende straffeprosesslov legger opp til. Det vises for øvrig til at det fra departementets side forutsettes at en forsvarer er inne i saken på et tidlig stadium i punkt 4.3, hvor det fremgår at påtalemyndigheten må varsle forsvarer tidlig hvis PUM skal unnlates. Hvis det først kommer frem etter at saken er berammet at forsvarer begjærer PUM, vil saken bli forsinket for iretteføring. Når tiltalte var under 18 år på gjerningstidspunktet skal saken berammes innen 6 uker, jf. strpl § 275 annet ledd. I ungdomssaker bør som hovedregel derfor forsvarer være inne i saken allerede før saken skal påtaleavgjøres.

Dersom ungdommen har fått oppnevnt en advokat under etterforskningen av saken etter straffeprosessloven § 100 2. ledd, bør samme advokat ideelt sett følge ungdommen fra etterforskningsstadiet, gjennom hovedforhandlingen og gjennom straffegjennomføringen. Det er vanskelig å se noen fordel ved å flytte deler av hjemmelen for forsvareroppnevning til konfliktrådsloven og til Fylkesmannen hva gjelder oppnevning av siste del av det samme forsvareroppdraget.

Oslo tingrett er skeptiske til at det ikke skal oppnevnes forsvarer for gjennomføring av ungdomsoppfølgning ved betinget påtaleunnlatelse, og ber departementet revurdere dette. Det er ikke alltid sammenheng med alvorlighetsgrad og påtalemyndighetens valg av tiltale eller påtaleunnlatelse. Flere saker Oslo tingrett har behandlet de siste to år, viser at det har blitt gitt påtaleunnlatelse på betingelse av gjennomføring av ungdomsoppfølgning for ran og ransliknende forhold, hvor påtaleunnlatelsen deretter har blitt omgjort grunnet brudd. Forsvarerbistand kan i slike tilfeller bidra til at det blir færre brudd. Rettsutviklingen de siste årene har gått mot stadig økt forsvarerbistand i saker der siktede er under 18 år.

Med lovendringene som nå foreslås, vil Oslo tingrett oppfordre departementet til å vurdere om det bør innføres en egen fast-forsvarerliste for unge tiltalte. Regelverket rundt u-oppflg/u-straff krever en viss grad av spesialisering for at ungdommen skal få best mulig oppfølging.

Oslo tingrett er positive til at det i større grad åpnes for elektronisk kontroll som et substitutt til varetektsfengsling, jf. punkt 17.1, og til at det kan ilegges oppholdsforbud med elektronisk kontroll av påtalemyndigheten på et tidligere stadium av saken slik at det i mindre grad blir nødvendig å fremstille ungdommen for fengsling ved gjentatte brudd.

Når en siktet under 18 år fremstilles for varetekt så gjelder det en frist på 24 timer fra pågripelse til fremstilling, jf. straffeprosessloven § 183 annet ledd. Hvorvidt det vil være praktisk mulig for påtalemyndigheten å få bistand av kriminalomsorgen til å vurdere elektronisk kontroll med fotlenke innen samme frist, overlater vi til andre høringsinstanser å uttale seg om. Dersom det åpnes i loven for at fotlenke kan være et substitutt til fengsling er det viktig at det blir et reelt alternativ som lar seg gjennomføre i praksis, også ved førstegangs fengsling.

Det er også positivt at det åpnes for bruk av elektronisk kontroll ved ungdomsstraff, der alternativet ellers lett ville blitt en bruddsak. Videre at politiet gis anledning til å avhente ungdom som står i fare for «å brudde», jf. punkt 16.1 og 16.2. Selv om elektronisk kontroll og avhenting er inngripende tiltak så må det holdes opp mot at alternativet lett blir bruddsak med omgjøring av straffen til ubetinget fengsel.

Ved disse lovendringene antar Oslo tingrett at muligheten øker for å nå målet om at ubetinget fengsel kun skal benyttes «som en siste utvei» for ungdommer under 18 år.

Oslo tingrett er udelt positive til at «glippen» i loven om at det kun er betinget fengsel på vilkår om ungdomsoppfølgning som kan kombineres med ubetinget fengsel, nå rettes opp i, slik at det også åpnes for en kombinasjon med ungdomsstraff i de mest alvorlige sakene jf. punkt 4.4.3.2. For det første vil det kunne være et skritt på veien til mindre bruk av ubetinget fengsel der det det straffbare forholdet er så alvorlig at man ikke kommer utenom noe bruk av ubetinget fengsel. Med denne lovendringen vil det være mulig å gjøre deler av den ubetingede dommen om til ungdomsstraff. En deldom vil kunne føre til at den ubetingede delen settes noe kortere i de alvorligste sakene, til fordel for en avslutning av straffegjennomføringen via en ungdomsstraff i frihet.

Slik vil en utvidelse i loven om bruk av ubetinget fengsel faktisk åpne for mindre bruk totalt sett.

For det andre er det fra Oslo tingrett flere konkrete eksempler på at en ungdom som sitter i varetekt når saken pådømmes, er idømt en deldom med betinget fengsel på vilkår om ungdomsoppfølgning, for å sikre tett oppfølgning ved løslatelse fra ungdomsenheten på Eidsvoll etter å ha sonet ferdig den ubetingede delen av dommen. I praksis blir dette en mer tyngende dom enn om det var mulighet for dels ubetinget/dels u-straff. Gjennomføringstiden vil gjerne være på 6 - 9 måneder, mens prøvetiden løper i 2 år. Når det nå åpnes for deldom, vil den delen av dommen som går ut på ungdomsstraff være ferdig avsonet når gjennomføringstiden er utløpt.

Det er et åpenbart behov for at den ubetingede delen av dommen må kunne være lengre ved ungdomsstraff enn ved samfunnsstraff, jf. lovgivers uttalelse om at ungdomsstraff bare skal idømmes der det ellers ville blitt idømt ubetinget fengsel fullt ut, eller ved de strengeste samfunnsstraffene.

Når det i større grad åpnes for å idømme deldom ved ungdomsstraff, adresseres også problemstillingen der noen straffbare forhold er begått før/andre begått etter fylte 18 år, slik departementet tar opp i punkt 4.4.2. Det tilsier at også at den ubetingede delen som kan idømmes må kunne være lengre enn hva loven åpner for ved samfunnsstraff.

Oslo tingrett har ikke innvendinger til at det presiseres i lovteksten at ungdomsstraff også er mulig dersom det er mindre alvorlige forhold som er begått etter fylte 18 år. En annen sak er hvor egnet en person over 18 år er til å gjennomføre ungdomsstraff. Det kan likevel tenkes saker der det kan være en reell problemstilling, og klarhetskravet tilsier at dette bør fremgå av lovteksten direkte, ikke bare via rettspraksis slik det er pr i dag, jf. HR-2017-579-A.

I punkt 4.4.3.2.2 drøftes det om det ville vært ønskelig å kunne kombinere ungdomsstraff med samfunnsstraff. Oslo tingrett er enig i at det ikke er nødvendig. Selv om det kanskje faller litt på siden av denne høringen, vil likevel tingretten påpeke at det i noen tilfeller ville vært behov for å kunne kombinere samfunnsstraff med betinget fengsel (på vilkår), noe det ikke er adgang til i dag. For eksempel der ungdommen ikke samtykker til ungdomsstraff, men hvor det er et åpenbart behov for å pålegge ungdommen rusfrihet/psykologbehandling osv i en lengre periode enn gjennomføringstiden til en samfunnsstraff.

Oslo tingrett støtter at det åpnes for at det skal være samme adgang til å sette særvilkår jf. straffeloven § 37 ved ungdomsoppfølging og ungdomsstraff, og mener at dette kan være et virkemiddel som gjør at deler av dommen på ungdomsstraff i praksis trer i kraft allerede fra dommen er rettskraftig, uten å måtte vente på et formelt oppstartstidspunkt for gjennomføringen i regi av konfliktrådet.

Det savnes imidlertid en hjemmel i lovforslaget om at slike vilkår trer i kraft allerede fra rettskraftig dom, samt evt utløpstidspunkt for rettens fastsettelse av særvilkår.

I lovforslaget til konfliktrådsloven § 23 4. ledd legges det opp til at ungdomsstraffen iverksettes/løper fra ungdomsplanmøtet, som i tid vil komme etter at dommen er rettskraftig. Henvisningen til straffeloven § 37 om særvilkår er en henvisning til særvilkår ved betinget fengsel der det ikke kreves noe særskilt oppstartstidspunkt for at vilkårene skal tre i kraft. Skal domstolen ha adgang til sette særvilkår også ved ungdomsstraff, så bør ikrafttredelsestidspunktet lovreguleres. For eksempel at det gis adgang til å fastsette at vilkårene starter å løpe når dom er rettskraftig og frem til ungdomsstraffen er ferdig avsonet, eller frem til ungdomsstraffen iverksettes. Tilsvarende vilkår kan deretter settes inn i ungdomsplanen hvis det er hensiktsmessig.

I ungdomssaker har lovgiver særlig fremhevet at det er de individualpreventive hensynene som skal være tungtveiende når straff skal utmåles. Da bør dommerne ha størst mulig frihet til å kombinere ulike straffarter. Det er derfor også udelt positivt at det nå åpnes for større grad av frihet i reaksjonsvalget når bruddsaker behandles i retten, jf. punkt 10.4, slik at brudd på ungdomsstraff ikke lenger må gi ubetinget fengsel. At det stort sett har vært praktisert slik til nå, kan også ha vært noe av årsaken til at det gis få samtykker fra ungdommer til ungdomsstraff, fordi konsekvensene blir så store ved et brudd. Da har samtykke til samfunnsstraff vært et tryggere alternativ, selv om ungdomsstraff reelt sett ville vært en bedre reaksjonsform for ungdommen. Ved å gi domstolene større grad av frihet ved reaksjonsfastsettelsen oppnås det samlet sett at man bedre oppfyller forpliktelsene etter barnekonvensjonen.

Punkt 4.4.5.2: Oslo tingrett er enig i dagens ordning om at fastsettelse av gjennomføringstid skal være gjenstand for en skjønnsmessig vurdering fra domstolen, med utgangspunkt i ungdommens behov. Retten er mer skeptisk til forslaget om at det skal bli en fast ordning hvor tiltak ungdommen allerede er i gang med skal gi fradrag i gjennomføringstiden, slik det er foreslått i nytt lovforslag til konfliktrådsloven § 23.

Hvis en ungdom allerede er i gang med tiltak når dom skal avsies, vil det også i dag kunne slå positivt ut for ungdommen ved valg av reaksjonsform. Det viser at ungdommen er motivert og egnet for u-straff/u-gjennomføring. Oslo tingrett er skeptisk til at en annen offentlig instans enn domstolen gir lovnader om hva slags straff retten vil idømme eller lengden på denne. Det er ikke anledning til «plea bargaining» i Norge i dag. Dersom det for eksempel er gitt lovnader om en reduksjon i gjennomføringstiden for et visst antall måneder til ungdommen, og retten så er uenig i at det skal gis så stort fradrag, vil det trolig kunne påvirke motivasjonen til ungdommen for å gjennomføre u-straffen. Videre vil det kunne åpne for forskjellig praksis i ulike områder av landet, både med hensyn til hvilke tiltak som skal kunne føre til fradrag, samt hvor stort fradrag som gis.

Oslo tingrett vil påpeke at det vil være behov for notoritet over hvilke tiltak ungdommen allerede er i gang med, dersom departementet går videre med dette forslaget. En kan tenke seg at skriftlige vurderinger fra KOG benyttes til dette, i tillegg til redegjørelse fra hjelpetiltaket, for eksempel fra barnevernet. Retten legger til grunn at det er tale om tilbud fra offentlige instanser uavhengig av konfliktrådet som det er tenkt på fra departementets side. Det bør være tale om tiltak som ungdommen har krav på og kan nyttiggjøre seg av, uavhengig av utfallet av en straffesak.

Det er neppe naturlig at konfliktrådet administrerer en «forskuttert» straffegjennomføring før det faktisk er avsagt dom i saken. Det vil lett komme i strid med uskyldspresumsjonen at et straffegjennomføringsorgan skal koordinere/involveres i arbeidet før dom er avsagt.

Hvis det så idømmes en reaksjon som konfliktrådet bør ikke skal være en del av gjennomføringen av, for eksempel samfunnsstraff, vil det kunne oppstå utfordringer mht kontinuiteten i tilbudet ungdommen uansett har krav på. Videre bør ikke konfliktrådet tillegges flere nye oppgaver som igjen fører til at saksbehandlingstiden deres øker.

Det er uvanlig i norsk strafferett at en tiltalt i praksis kan starte straffegjennomføringen av en dom allerede før en dom er avsagt. Dersom departementet går videre med forslaget, og dette skal være noe retten særskilt skal se på ved fastsettelse av lengde på gjennomføringstid, så bør det komme frem direkte av lovhjemmelen i straffeloven § 52 b, bokstav a), ved en henvisning til konfliktrådsloven § 23. Dette fremgår ikke av lovforslaget i dag. I og med at det kan være tale om svært forskjellige typer tiltak, bør i så fall lovteksten utformes til at det det står kan, ikke «skal» slik lovforslaget til konfliktrådsloven i dag lyder.

Når departementet nå er i gang med en revisjon av regelverket knyttet til ungdomsreaksjoner hadde det vært ønskelig at følgende problemstilling også ble adressert knyttet til betinget fengsel på vilkår om ungdomsoppfølgning, jf. straffeloven § 37 j): Hvordan skal domstolen utmåle reststraff der en ungdom har gjennomført de tiltak han skulle i hele gjennomføringstiden, men begår nye straffbare forhold i den gjenværende tiden av den betingede dommen.