Erik Plahte

De siste 10 årene har jeg rodd mellom 150 og 200 nm hver sommer i Hvalerdistriktet. Jeg ferdes innaskjærs og utaskjærs, i både åpne og trange farvann med både mye og lite trafikk av fritidsbåter. Jeg har hatt mange ubehagelige opplevelser på grunn av hurtiggående fritidsbåter som ikke holder rimelig avstand, men også møtt båtførere som viker unna i god tid, eventuelt setter ned farten når de passerer. Det generelle trafikkbildet innaskjærs er at av 100 båter er det over 90 motorbåter, de aller fleste hurtiggående (20 knop eller mer), 5-6 seilbåter og kanskje noen få kajakker. En seilbåt eller en kajakk merker man ikke mye til. Det er derfor ingen overdrivelse å si at ferdselen til sjøs domineres fullstendig av hurtiggående motorbåter.

En av de største truslene livet på Jorda står overfor, er tap av biologisk mangfold. Dette er grundig dokumentert i en lang rekke analyser. FNs naturpanel IPBES påpeker at den viktigste årsaken til tapene av biologisk mangfold er endringer i bruken av land og hav.. Dette har direkte relevans for hvordan vi forvalter skjærgården og havstrekningene utafor. Det er ikke så veldig mange kyststrekninger på Jorda som har skjærgård. Vi har derfor et globalt ansvar for å ta vare på denne naturtypen og trygge levevilkårene for de dyre- og planteartene som finnes der. Store deler av skjærgården i ferd med å omdanna fra et relativt urørt naturområde til å bli et utbygd hytteområde og et ferdselsområde for et økende antall hurtiggående og støyende motorbåter. Alt dette har ført til at skjærgården har blitt sterkt forringa som naturområde. En hurtiggående motorbåt rekker over store områder i løpet av en dag og sprer støy, forurensning, krapp sjø. Den vil også forstyrre dyrelivet i større grad ved at den kommer mere brått på enn andre båter. Det er på høy tid å bremse denne utviklinga. Fartsreguleringer for fritidsbåter er en del av en nødvendig forvaltning av skjærgården. Strengere fartsrestriksjoner innaskjærs vil redusere miljøbelastninga fra motorbåtene og dessuten høyst sannsynlig bidra til å minske motorbåttrafikken. Det er på høy tid å innføre slike restriksjoner, som vil være et viktig signal til framtidige båtkjøpere.

Arbeidsgruppa ser ikke ut til å ha fått med seg at «myke trafikanter» også omfatter robåter. Det er viktig å omfatte roere eksplisitt selv om de for tida ikke er så tallrike som kajakkpadlere. Roere har et tilleggsproblem i båttrafikken ved at de sitter baklengs i båten og kan ikke holde kontinuerlig utkikk framover. En motorbåt som nærmer seg med f.eks. 30 knop tilbakelegger ca 500 meter i løpet av 1/2 minutt eller ca 10 åretak. I trange farvann og ved stor trafikk og høy fart er det derfor et problem for roere å holde god nok utkikk framover.

Arbeidsgruppa gir så mange argumenter mot høy fart innaskjærs at det er vanskelig å forstå at de ikke går inn for en generell fartsgrense. Den skriver om forholdet mellom myke trafikanter og motorbåter (s. 21-22): Myke trafikanter kan være vanskelige å få øye på, og det kan også være vanskelig for de myke trafikantene å vite om føreren av fritidsfartøyet har oppdaget dem. Myke trafikanter har liten evne til selv å unngå sammenstøt, noe som tilsier at korrektive tiltak må utføres av det hurtiggående fartøyet. Allerede ved en fart på 10 knop er tiden for sammenstøt under 10 sekunder (9,7 s) ved en avstandssone på 50 meter. Dette er også gode argumenter for at det bør være en generell fartsgrense i de farvannene der myke trafikanter stort sett ferdes, dvs innaskjærs, og der det kan være mange forhold som føreren av en hurtiggående motorbåt må passe på samtidig og kunne reagere på raskt. Mange kollisjoner med kajakker skjer fordi føreren av motorbåten ikke så kajakken tidsnok. Roere og padlere har også behov for å krysse sund eller ferdes langt fra land og er i sin fulle rett til å ferdes i samme farvann som motorbåter. De har et like stort behov for trygg ferdsel uansett om de er nær land eller langt ifra. Dersom fartsbegrensninga for motorbåter bare skal gjelder nær land, vil roere og padlere være like utsatte som før når de krysser sund og fjorder. Dette er ikke tilfredsstillende. Uten en generell fartsbegrensning fortrenger hurtiggående motorbåter de myke trafikantene fra leia i mange sund og fjorder og tvinger dem til å holde seg langs land dersom de vil oppleve en trygg og trivelig tur. Etter mitt syn må motorbåtfolket akseptere at myke trafikanter har samme rett som dem til å ferdes trygt i alle farvann som er åpne for alminnelig ferdsel. Ifølge sjøveisreglene (regel 43) skal roere og padlere vike for motorbåter. Dette er en (etter manges mening) utdatert regel fra ei tid da vanlig fart for motorbåter var 5-6 knop. Nå er 20-30 knop vanlig fart for mange. Mange motorbåtførere tar lite hensyn til robåter og kajakker. De holder kurs rett imot i høy fart uten å markere klart hvilken side de har tenkt å passere på før de er så nær at roeren eller padleren bare har kort tid å reagere på. En båt med 30 knop tilbakelegger 500 meter på et halvt minutt, så med en fart på bare 3-4 knop har ikke roeren eller padleren mange sekunder til rådighet. Noen motorbåter passerer i høy fart på 20-30 meters avstand og graver opp krappe bølger. Dette tilsier at det bør være en generell fartsgrense på 5 knop for motorbåter når de passerer nær myke trafikanter, dvs nærmere enn 100 meter. Dette vil gi den myke trafikanten bedre tid til å gjennomføre en vikemanøver. I praksis vil en slik regel trolig føre til at motorbåter heller holder større avstand der det er mulig framfor å sette ned farten.

Med en fart på 20-25 knop vil en moderne motorbåt normalt plane og trenger ikke høyere fart for å gå godt i sjøen. Med økende fart øker også støynivået og drivstoffforbruket pr mil. Følgene av en grunnstøting i høy fart (rapporten s. 15) tilsier at en generell innaskjærs fartsgrense bør være 20 knop. De som ønsker å gå med større fart, kan i løpet av kort tid komme seg utaskjærs der ingen fartsbegrensning gjelder. Arbeidsgruppa skriver at «det kan være uheldig å presse de som ønsker å kjøre fort langt ut på sjøen, hvor de kan bli utsatt for vind og bølger i større grad» (s. 23). Dette argumentet har liten tyngde. Det er ofte lite vind og bølger utaskjærs og fullstendig problemfritt å ferdes i høy fart. Om det skulle blåse opp, kommer en hurtiggående båt seg raskt inn i smulere farvann. Utaskjærs vil høy fart innebære langt mindre eller nesten ingen belastning på andre som ferdes på sjøen eller oppholder seg nær stranda. Det er ingen menneskerett å gå med høy fart, og de som absolutt vil dette, får finne seg i å gjøre det der de belaster andre – både mennesker og dyr – minst mulig. Skjærgården strekker seg ikke langt ut fra fastlandet, de fleste steder bare noen få nautiske mil. Men 20 knops fart bruker en ikke mange minuttene ut i rom sjø.