FRI – Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold viser til høring om Rettshjelputvalgets utredning NOU 2020:5 Likhet for loven – Lov om støtte til rettshjelp. Overordnet vil vi fremheve at utvalget gir uttrykk for at det bør være større rom enn i dag for å få innvilget rettshjelp på saksområder som ikke er eksplisitt angitt i rettshjelploven i dag, etter den såkalte skjønnsbestemmelsen. FRI er av den oppfatning at det utvalget helt overordnet foreslår angående dette medfører en positiv utvikling i hvem som vil kvalifisere for slik rettshjelp. Vi har imidlertid noen konkrete innspill til utredningen utover dette. Våre bemerkninger i det følgende knytter seg til utredningens kapitler 24.4 og 25.
Utvalget foreslår at saker om diskriminering ikke skal tas inn som et prioritert saksområde. Det begrunnes primært med at saker om diskriminering vanligvis dekkes av Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda. Vi har forståelse for utvalgets utgangspunkt om at det er viktig at rettshjelpsordningen bidrar til å styrke og utfylle andre lavterskeltilbud for konfliktløsning eller rettslig bistand i samfunnet. FRI mener likevel det er viktig at dette ikke skaper en for høy terskel for å bringe saker om diskriminering inn for domstolene. Det bør derfor fremgå klart av forarbeidene at likestillings- og diskrimineringssaker vil kunne bli gjenstand for rettshjelp.
Per i dag er det få saker om diskriminering som havner hos domstolene, og på flere områder vil det kunne være behov for rettslig avklaring med større vekt enn Diskrimineringsnemndas vedtak. Det er også sånn at nemndas virksomhetsområde er begrenset etter diskrimineringsombudsloven § 1 fjerde ledd, som innebærer at motstridsspørsmål i sin helhet er unntatt nemndas virkeområde. Det er viktige spørsmål som bør kunne avgjøres av domstolene og som altså per i dag ikke er omfattet av eksisterende lavterskeltilbud.
FRI anser det som et godt forslag at uttalelser og avgjørelser fra nemnder, ombud og interesseorganisasjoner skal tillegges vekt ved vurderingen av om støtte til rettshjelp skal innvilges etter skjønnsbestemmelsen. Vi vil særlig trekke frem utvalgets forslag om at interesseorganisasjoner for utsatte grupper kan komme med anbefalinger om innvilgelse av støtte i saker som har «prinsipiell interesse» for de gruppene de representerer da det er virkningene av et slikt forslag vi har størst kjennskap til. Det vil kunne gjøre det mulig å løfte saker som organisasjonene og deres medlemmer selv har stor kjennskap til, og som kan medføre viktig avklaring for flere enn den saken konkret gjelder. Det fremstår likevel noe uklart hvor mye vekt disse uttalelsene vil gis. Vi ser det slik at vekten av disse med fordel kan tydeliggjøres, samt hvilke vurderingsmomenter som vil ligge til grunn.
Utvalget gir også uttrykk for at personer som har vunnet frem i Diskrimineringsnemnda normalt bør innvilges støtte etter skjønnsbestemmelsen, fordi det vil være urimelig om personer som har vunnet frem i nemnda skal lide tap dersom de ikke har råd til å forsvare vedtaket i retten. Denne vurderingen er vi enige i.
Utvalget gir videre uttrykk for at det i skjønnsbestemmelsen ikke lenger skal legges vekt på om saken har likhetstrekk med andre sakstyper som er regnet som prioriterte. Dette er etter vårt syn positivt, da vi kjenner til at dette vilkåret har vært til hinder for mange søkere om fri rettshjelp. Endring fra dette vil derfor kunne bidra til en reell utvidelse av området for fri rettshjelp. Vi vil likevel bemerke at vurderingsmomentene som trekkes frem av utvalget fremstår som noe overordnede og vage. FRI mener derfor at disse med fordel kan presiseres ytterligere for å sikre en reell utvidelse av skjønnsbestemmelsens anvendelsesområde, og dermed unngå uklarhet når bestemmelsen skal anvendes i praksis.
FRI vil avslutningsvis kort kommentere at utvalgets behandling av diskrimineringsfeltet fremstår ganske generell og overordnet. Eksempelvis synes det ikke å ha vært foretatt en vurdering av ulike former for diskriminering, herunder også hvilke behov ulike grupper som utsettes for diskriminering vil kunne ha. Dette kunne med fordel blitt vurdert nærmere, for å kunne si noe om hvordan dette eventuelt kan slå ulikt ut når behov for rettshjelp vurderes.
Utvalget foreslår at saker om diskriminering ikke skal tas inn som et prioritert saksområde. Det begrunnes primært med at saker om diskriminering vanligvis dekkes av Likestillings- og diskrimineringsombudet og Diskrimineringsnemnda. Vi har forståelse for utvalgets utgangspunkt om at det er viktig at rettshjelpsordningen bidrar til å styrke og utfylle andre lavterskeltilbud for konfliktløsning eller rettslig bistand i samfunnet. FRI mener likevel det er viktig at dette ikke skaper en for høy terskel for å bringe saker om diskriminering inn for domstolene. Det bør derfor fremgå klart av forarbeidene at likestillings- og diskrimineringssaker vil kunne bli gjenstand for rettshjelp.
Per i dag er det få saker om diskriminering som havner hos domstolene, og på flere områder vil det kunne være behov for rettslig avklaring med større vekt enn Diskrimineringsnemndas vedtak. Det er også sånn at nemndas virksomhetsområde er begrenset etter diskrimineringsombudsloven § 1 fjerde ledd, som innebærer at motstridsspørsmål i sin helhet er unntatt nemndas virkeområde. Det er viktige spørsmål som bør kunne avgjøres av domstolene og som altså per i dag ikke er omfattet av eksisterende lavterskeltilbud.
FRI anser det som et godt forslag at uttalelser og avgjørelser fra nemnder, ombud og interesseorganisasjoner skal tillegges vekt ved vurderingen av om støtte til rettshjelp skal innvilges etter skjønnsbestemmelsen. Vi vil særlig trekke frem utvalgets forslag om at interesseorganisasjoner for utsatte grupper kan komme med anbefalinger om innvilgelse av støtte i saker som har «prinsipiell interesse» for de gruppene de representerer da det er virkningene av et slikt forslag vi har størst kjennskap til. Det vil kunne gjøre det mulig å løfte saker som organisasjonene og deres medlemmer selv har stor kjennskap til, og som kan medføre viktig avklaring for flere enn den saken konkret gjelder. Det fremstår likevel noe uklart hvor mye vekt disse uttalelsene vil gis. Vi ser det slik at vekten av disse med fordel kan tydeliggjøres, samt hvilke vurderingsmomenter som vil ligge til grunn.
Utvalget gir også uttrykk for at personer som har vunnet frem i Diskrimineringsnemnda normalt bør innvilges støtte etter skjønnsbestemmelsen, fordi det vil være urimelig om personer som har vunnet frem i nemnda skal lide tap dersom de ikke har råd til å forsvare vedtaket i retten. Denne vurderingen er vi enige i.
Utvalget gir videre uttrykk for at det i skjønnsbestemmelsen ikke lenger skal legges vekt på om saken har likhetstrekk med andre sakstyper som er regnet som prioriterte. Dette er etter vårt syn positivt, da vi kjenner til at dette vilkåret har vært til hinder for mange søkere om fri rettshjelp. Endring fra dette vil derfor kunne bidra til en reell utvidelse av området for fri rettshjelp. Vi vil likevel bemerke at vurderingsmomentene som trekkes frem av utvalget fremstår som noe overordnede og vage. FRI mener derfor at disse med fordel kan presiseres ytterligere for å sikre en reell utvidelse av skjønnsbestemmelsens anvendelsesområde, og dermed unngå uklarhet når bestemmelsen skal anvendes i praksis.
FRI vil avslutningsvis kort kommentere at utvalgets behandling av diskrimineringsfeltet fremstår ganske generell og overordnet. Eksempelvis synes det ikke å ha vært foretatt en vurdering av ulike former for diskriminering, herunder også hvilke behov ulike grupper som utsettes for diskriminering vil kunne ha. Dette kunne med fordel blitt vurdert nærmere, for å kunne si noe om hvordan dette eventuelt kan slå ulikt ut når behov for rettshjelp vurderes.
Med vennlig hilsen
Inge Alexander Gjestvang
Inge Alexander Gjestvang