Til Kunnskapsdepartementet Oslo 21.nov. 2020 Høringsinnspill fra Norges Døveforbund; «Forskriftsfesting retningslinjer for tilskuddsordning for lokal kompetanseutvikling» Norges Døveforbund (NDF) takker for muligheten til å komme med innspill til deres høringsnotat. NDF er en organisasjon som arbeider nasjonalt for døve/ hørselshemmede og tegnspråkbrukere. Vi jobber for å fremme og styrke statusen til norsk tegnspråk i Norge. Våre målsetninger og verdier er å kjempe for at vår gruppe skal ha universell og likestilt tilgang til tjenester og informasjon i samfunnet. Våre innspill er som følger; Språkmiljø, språkholdninger og manglende kunnskap om tegnspråk. «Meld. St. 6 om tidlig innsats og inkluderende fellesskap» Barnehageloven rettet mot tegnspråklige barn Norges Døveforbund legger merke til at det skal gis en generell tilbakemelding på dokumentet, men vi tenker det viktigste blir å få fram at kompetansen ute i kommunene vil variere veldig. Denne kompetansevariasjonen vil også påvirke muligheten og evnen til å dra nytte av stimuleringsordninger. Dermed vil den hjelpen til døve og hørselshemmede barn og unge får variere mye. Det er i dag mangel på tegnspråklige arbeidstakere, og da er det en fare for at barn som har rett på tegnspråkopplæring ikke får god nok tegnspråklige voksne å forholde seg til. 1. Gir beskrivelsene av mål, målgrupper og kriterier for tildeling av midler i ordningene rom for tilpasning til lokale kompetansebehov i og på tvers av ordningene? Tilskuddordningene kan være vanskelig å søke på grunn av de kravene som følger med. Det kan vi allerede se på søkertallene til stimuleringsordningen om tegnspråkopplæring for koda og søsken. Det har vært altfor lite oppslutning fra kommunene. Kommunene vet ikke hvordan de søker eller beskriver språkopplæring. Det kommer frem under forslaget til Statped sitt nye og begrensete mandat, at kommuner og fylkeskommuners sitt ansvar er altfor høye og for ambisiøse krav til å kunne klare å gjennomføre og opparbeide kompetanse på tegnspråkfeltet. Det er mangel på tegnspråklig arbeidskraft innenfor skole, helse, eldreomsorg osv. Satsningen må styrkes og ha en langsiktig rekrutteringsplan. Stadig flere jobber krever tegnspråkkompetanse, men døve og hørselshemmede som har tegnspråk med førstespråkkompetanse, blir uformell og får ikke jobb. Det bør tilføres midler til tegnspråkutdanning, først og fremst til de som har morsmål som tegnspråk. Vi kan se på at tegnspråk også kan være innunder som et tilskudd til «kompetanseløft i spesialpedagogikk» Det kan være at tilskuddet kan benyttes for å gi tegnspråkbrukere PPU-utdanning. Det er stor mangel på tegnspråklærere. Det er urimelig at en lærer kan lære seg tegnspråk for deretter blir tegnspråklærer på ett år. Dette er kun mulig for en som har tegnspråk som morsmål til å ta PPU og bli kvalifisert lærer på ett år. Derfor bør ordningen kunne benyttes av skoler til å finne en tegnspråklig og gi de PPU utdanning via SpesPed ordningen. Dette vil øke sysselsettingen blant en sårbar gruppe Det vil igjen påvirke at eleven får et mye bedre tilbud. 2. Ivaretar regelverket en tydelig og god ansvars- og rollefordeling mellom aktørene i ordningene? I barnehageloven er det §19 h som gir rett til tegnspråk opplæring for barn under opplæringspliktig alder, er for svak. Kommunene sier at de ikke vet hvordan de oppfyller den, og starter med minimum timer. Det kan være seg å sende en ansatt på introduksjonskurs hos Statped. Vi har tilfeller der foreldrene får avslag allerede i barnehagen, når barnehagen egentlig skulle henvises til PPT. Av erfaringer vet vi at kompetansen rundt tegnspråk ute hos PPT er veldig varierende. Vi vil påpeke at når det er for få døve tegnspråklige personer som jobber hos PPT, Statped og straksteam vil dermed også spisskompetansen rundt tegnspråk og tilrettelegging også være varierende. Dette vil igjen påvirke i stor grad i både perspektiv og kompetanse hos de som vurderer. Døve og hørselshemmedes språksituasjon er ulik andre minoritetsspråklige barn – de aller fleste døve/hørselshemmede barn fødes inn i hørende familier og miljøer som ikke har kunnskap om tegnspråk fra før. Foreldre må da lære tegnspråk parallelt med barna selv. Dette gjør at barnehager/skole får en mye viktigere rolle i døve/hørselshemmede barns språkutvikling enn hva tilfellet er hos hørende barn. Dessverre finnes det ingen retningslinjer som definerer hva et godt tegnspråkmiljø i barnehagen er. Et eksempel på konsekvensene av dette så vi da tegnspråkbarnehagen i Trondheim, Møller Barnehage, ble lagt ned og overført til en større kommunal barnehage. Døve ansatte med førstespråkkompetanse i tegnspråk ble sagt opp, begrunnelse var at de manglet pedagogisk kompetanse. Barnehagen har i kraft av å være et tegnspråkmiljø et viktig ansvar for at førstespråkkompetanse i tegnspråk blir ivaretatt, men kommunen valgte å følge grunnbemanningsnormen. Kommunen har i ettertid ansatt barnehagelærere med tegnspråk som førstespråk, men det er fortsatt altfor få ansatte som har tegnspråk som sitt førstespråk. Samarbeidet er ikke klarlagt og for eksempel i forbindelse med Møller barnehage-saken har det blitt forespeilet samarbeid med både NTNU og Statped, men i siste kommunikasjon sa kommunen at de «venter på NTNU». Universiteter har ikke noen pålagt rolle i slikt arbeid og kan ikke være drivkraft for rettighetsfestet kompetansebehov som barn har til et språk. Døve /hørselshemmede barn og unge har vansker med sosial deltakelse og likestilling i barnehager. Mange har ikke en eneste venn, og voksnes nærvær kan ikke kompensere for dette. God inkludering starter i barnehagen, men det er ingen grunn til å tro at det er lettere å starte her bare fordi barna er små. Problemene kan starte i tidlig alder, viser forskning. Det står i Prop. 103 L (2015-2016) Endringer i barnehageloven og opplæringsloven (spesialpedagogisk hjelp, kortere ventetid for barnehageplass m.m.), at bestemmelsen om tegnspråkopplæring for barn under opplæringspliktig alder ble flyttet fra opplæringsloven til barnehageloven. Vi vet ikke hvordan dette har betydd for rettighet i praksis for våre døve / hørselshemmede barna enda. Det er heller ikke slik at hver region har gode FOU-avdelinger ved høyskoler eller universiteter for å kunne sikre den tverrfagligheten og kompetansen som nå reduseres på sentralt hold, som vi allerede ser hos Statped. Etter ordningene skal det samarbeides med universiteter eller høyskoler. Ettersom det har vært sentralisert kompetanse innen tegnspråk i Norge, og døve / hørselshemmede er en lavfrekvent gruppe, er det vanskelig å se hvordan barnehager og lokale skoler skal kunne vite hvilken kompetanse de skal etterspørre, og det ser ut til å legges for stor vekt på at disse selv skal vite hvilken kompetanse de skal søke etter. Det kreves mye sakkyndig kompetanse for å i det hele tatt å kunne søke. Selv knutepunktskoler har ikke klart å markedsføre eller inkludere målgruppen i prosjektene. Dette gjenspeiles i de lave søkertallene. Stadig mer flyttes til kommunalt nivå uten at kompetansen følger med, kommunene må stable på bein kompetanse selv. Trondheim kommune tok heldigvis virksomhetsoverdragelse og sikret seg kompetansen, men ledelsen (enhetsledere, kommuneadministrasjonen etc) mangler kunnskap og undervurderer betydningen tegnspråkopplæringen har til barnehagebarn og skolebarn. Når det gjelder interkommunale samarbeid så erkjenner kunnskapsdepartementet at det varierer fra kommune til kommune og ikke alle klarer å tilby tegnspråkmiljø. Likevel mener kommunene at de oppfyller barnas rettigheter med assistent etc. Kommuneøkonomien gjør at kommunene kvier seg for å samarbeide. Nabokommunene gir foreldrene avslag på barnehageplass hos barnehager selv om den ligger for noen kun er barr halv times kjøretur unna. Dette gjelder særlig i Trondheim, Stavanger, Oslo og Bergen. Tilskuddsordningene må også motivere til tverrkommunale samarbeid, og kommuneøkonomien må ikke være en hindring. 3. Ivaretar kravene til rapportering og evaluering et godt grunnlag for evaluering av måloppnåelse av ordningene? Vi kan ikke se at hverken fylkeskommuner og kommuner kan kunne evaluere noe som de ikke tidligere har hatt ansvar for. Vil herved henvise til vårt tidligere høringsinnspill til «Meld. St. 6 om tidlig innsats og inkluderende fellesskap» Viser til Stortingsmeldingen som peker på at barn og unge skal få et helhetlig tilbud og god oppfølging. Sett i lys av hvilke endringer Statped er blitt satt til å gjøre i en 5 års periode. Så er det for vår gruppe døve tegnspråklige barn og unge særs viktig å få beholde de allerede tegnspråklige førstespråks arenaer vi har. Det er lett for normalt hørende å misforstå den døve/hørselshemmede fordi de tror at vedkommende døve/hørselshemmede oppfatter mer lyd enn det vedkommende faktisk gjør. Det er evidens for at døve/hørselshemmede er mestere i å late som at vedkommende forstår mer enn vedkommende faktisk gjør (Kermit 2018). Dette er kalt for maskering og gjør at det er vanskelig å oppdage at døve/hørselshemmede faller utenfor. Mange sliter også psykisk som et følge av dette (Øhre 2017)1. Ut ifra vår erfaring er det farlig å fortsette den samme inkluderingsprosessen som vi har sett til nå. Vi vet i dag at man kan ikke ekskludere tegnspråk slik trenden har vært i tidligere inkluderingsprosesser av døve/hørselshemmede. UNESCOs Salamancaerklæringen fra 1994 («Salamanca Statement and Framework for Action on Special Needs Education») viser til hvordan døve/hørselshemmedes inkludering kan organiseres. Det står i artikkel 21 i erklæringen at «[e]ducational policies should take full account of individual differences and situations. The importance of sign language as the medium of communication among the deaf, for example, should be recognized and provision made to ensure that all deaf persons have access to education in their national sign language. Owing to the particular communication needs of deaf and deaf/blind persons, their education may be more suitably provided in special schools or special classes and units in mainstream schools.» (vår kursivering) Inkludering må altså skje på forskjellige måter til ulike tider for de ulike gruppene, slik at de ikke blir usynliggjorte. Døve og hørselshemmede blir inkludert i samfunnet ved at de blir tegnspråklige, og at de da kan nyttiggjøre seg på tegnspråk. De må også møte andre jevnaldrende som bruker tegnspråk. På den måten kan døve og hørselshemmede delta i vårt demokrati og være aktive samfunnsborgere. Med dette blir døve og hørselshemmede inkludert i storsamfunnet. Store deler av fagmiljøet og brukermiljøet har gått bort fra det gammeldagse synet på at den beste inkluderingen er å plassere døve/hørselshemmede elever i en skole med kun hørselstekniske hjelpemidler. Vi vet i dag at fysisk plassering med kun hørselstekniske hjelpemidler ikke fungerer for det store flertallet i dag. Relevante dokumenter: Glickman, Neil S. and Hall, Wyatte C. "Language deprivation and Deaf mental health" Rouledge 2019 Kermit, Patrick “Hørselshemmede barns og unges opplæringsmessige og sosiale vilkår i barnehage og skole – kunnskapsoversikt over nyere nordiske forskning» NTNU, 2018. Tegnspråk er i en spesiell språksituasjon da de fleste døve/hørselshemmede barn fødes av hørende foreldre, som ikke har noe kjennskap til tegnspråk. Språkoverføringer skjer derfor ikke på tradisjonelt måte fra foreldre til barn, men hovedsakelig på skolen. Etter at tre av fire døveskoler ble nedlagt i 2011 har tegnspråkarenaene vært svake. Tidligere har det vært sterke tegnspråkarenaer på skolene der språket går fra en generasjon til neste. Elever som får store deler av sin opplæring på bostedsskole, har lite tilgang på rike tegnspråkmiljøer. Deltidsopplæringen og botilbudet er kritiske tjenester for deres språkutvikling i tegnspråk Norsk tegnspråk i undervisning skal ikke være avhengig av spesialpedagogiske midler som enkeltvedtak og PPT-sakkyndigvurdering. Egne læreplaner for døve og hørselshemmede elever skal være valgfritt uavhengig om man velger en, to, tre eller fire av planene. Tiltak for å bedre pedagoger og spesialpedagogers negative språkholdninger knyttet til norsk tegnspråk, er et samarbeid med Språkrådet helt essensielt. Ute i deler av fagmiljøene og kommunene er det utpregede gammeldagse myter og dårlige språkholdninger som er direkte skadelige for døve/hørselshemmede barn. Uvitenhet hos sykehus og leger rundt forskning på viktigheten for døve og hørselshemmede å ha tegnspråk som et av sine språk, bekymrer oss. Foreldre opplever å bli frarådet å ta i bruk tegnspråk, noe som kan skade barna på sikt. Hvordan skal støttesystemet ivareta rettighetene og mulighetene til å lære seg tegnspråk og få tilgang til et tegnspråkmiljø? Her er Statped en viktig aktør, som har spisskompetanse på hørselsfeltet –men vi ser at de møter ofte motstand hos uvitende kommuner. Avslutningsvis vil vi henvise til hva FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) sier; artikkel 24; utdanning. Her står det tydelig at døve og hørselshemmede elevers rett til opplæring i og på tegnspråk er ikke tilstrekkelig oppfylt i praksis. Det er også anbefalt at flere og større tegnspråklige lærings- og kompetansemiljøer for døve og hørselshemmede elever i større kommuner/interkommunale - ha et samarbeid. Det skal også sikres et tilrettelagt tilbud for hele deres utdanningsløp. Vi imøteser gjerne et møte med departementene for videre drøfting. Mvh. Generalsekretær Petter Noddeland og Interessepolitisk medarbeider Elisabeth Frantzen Holte Norges Døveforbund Norges Døveforbund
