Trondheim kommune ved helsestasjonsvirksomhet ønsker å levere innspill til høringsrunden for: Forskrift om retningslinje for helsesykepleierutdanning.
Utdanningen er omfattende og det er mange kompetanseområder studentene skal gjennom. For oss i helsestasjon er det viktig at nyutdannede kan jobbe etter målene for helsestasjonstjenesten.
Vi har forståelse for at studentene ikke kan få dybdekunnskap på alle områder. Å øke utdanningens varighet støttes. Vi har likevel kommentarer spesielt til kapittel 3 Læringsutbytte for kompetanseområdet barn, unge og deres familier og kapittel 4 Læringsutbytte for kompetanseområdet kommunikasjon, relasjon og samhandling: ,bidra til forsvarlige og kvalitativt gode helsetjenester til barn, unge og deres familier.
Målet med helsestasjonsprogrammet er:
Andre relevante nasjonale faglige retningslinjer studenten skal kunne jobbe etter:
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Kommentar: Støttes at fagutvikling, innovasjon og tverrfaglighet er fremhevet. Fokus på helseopplysning via digitalisering og sosiale medier er viktig for fremtiden. Samtidig synes vi kjerneområdene og praksis har fått lite fokus. “Helsesykepleierutdanningen er praksisnær og forskningsbasert, og skal møte samfunnets krav om likeverdige og kunnskapsbaserte tjenester. Målet er å fremme gode helsevalg, mestring og livskvalitet, samt identifisere skjevutvikling, omsorgssvikt og sykdom tidlig”. I dette er det behov for at studentene er bedre rustet etter endt utdanning. Forskning og praksisnær kunnskap går hånd i hånd, men vi opplever at forskriften legger opp til mer fokus på ledelse, innovasjon og forskning enn på praksisnær kunnskap.
Dersom en nyutdannet helsesykepleier skal jobbe i en helsestasjon må de ha gode kunnskaper særskilt om spedbarn/barseltid pga de endringer som har skjedd i samfunnet; tidlig utskrivelse fra sykehus, flere ammevansker, mer allergi, ensomhet, mange foreldre er alene uten familie i nærheten, økende andel foreldre med psykiske helseutfordringer. I tillegg har foreldre store krav til hva en helsesykepleier skal kunne om spedbarn. Vi trenger kollegaer som er faglig kompetente og det krever mer praksiskunnskaper og høy fagkompetanse innen barn og unges helse og utvikling.
Av den grunn ser vi behov for at kunnskap om barseltid, spedbarn og amming fremheves på lik linje som pkt d om prevensjon (i § 7 Barn, unge og deres familier - Kunnskap.) En kan tenke seg at pkt a dekker barseloppfølging, men den formuleringen er for generell. Helsesykepleiere har hovedansvaret for oppfølging av nyfødte og de minste og bør nevnes spesielt enten som eget bokstavpkt eller inn under pkt a.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Kommentar: På helsestasjonen ser vi økt behov for kompetanse innen nyfødte og barselomsorgen. Ønsker at dette skal komme frem i kapittel 3 (og kanskje amming bør nevnes under kapittel2: folkehelse + barn og unges helse) I forskriften oppleves det at det er mye fokus på metoder for å finne, oppdage men mindre fokus på kompetanse i veiledning omkring kjerneområdene på helsestasjon.
Brukere etterspør stadig mer hjelp i spedbarnstiden, amming, søvn, urolige spedbarn, reguleringsvansker. Det har vært undersøkelser der brukere ikke er fornøyde med helsestasjonens kompetanse i f eks amming, de opplever at det er store sprik i hjelpen de har mottatt alt etter hvor de bor og hvilken helsestasjon de tilhører. Vi ser en trend der brukere i større grad søker seg bort fra helsestasjonen og betaler for private tjenester innen amming/ernæring og søvn. Det er ønskelig med like tjenester i landet og da må studiene legge opp til undervisning med fokus på kjerneområdene.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Kommentar: ingen kommentar
4. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Kommentar: ingen kommentar
5. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Kommentar: K apittel 4 Læringsutbytte for kompetanseområdet kommunikasjon, relasjon og samhandling er viktig! Vi ser at studentene trenger kompetanse til og evne til å stå i tøffe situasjoner. Studenter skal bruke metoder for å fange opp vold og omsorgssvikt og må ha svært god kompetanse på “den vanskelige samtalen”. Gode kommunikasjonsferdigheter er avgjørende for å veilede familier i krise, enten det er skilsmisse, vold, overgrep eller rus. Veiledningskompetanse må fremheves, men dette er kanskje tenkt under kommunikasjon?
Vi støtter at forskriften løfter frem tverrfaglig samarbeid. Vi ser at tjenesten er blitt mer tverrfaglig og man har mange interne og eksterne samarbeidspartnere. Helsesykepleiere må være sterke faglige slik at de kan bruke kompetansen i samhandling med andre faggrupper.
Vi opplever likevel at forskning og ledelse blir fremhevet sterkt i forskriften mens det kliniske arbeidet vektlegges i for liten grad. Vi savner mer fokus på det kliniske håndverket som er en stor del av utøvelsen på helsestasjon og er utgangspunktet for relasjonsbyggingen med familier. Kjerneområder studentene må ha høy kompetanse innen er vaksinering, foreldreveiledning, motorisk utvikling/milepæler, amming/ammeveiledning/ ernæring og vekst. faglig trygghet i disse områdene er det som er av avgjørende for familiene som bruker tjenesten, og for oss arbeidsgivere som skal ansette gode helsesykepleiere.
Ledelse og innovasjon er viktige kompetanseområder men må ikke gå på bekostning av den kliniske kompetansen. Ledelse er et eget fag, og selv om man skal lede seg selv som fagperson er det de færreste som skal utøve ledelse.
6. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Kommentar: Utdanningen foreslås å utvidet til 90 studiepoeng. Likevel er praksisdelen lik som tidligere. Vi mener praksisperioden bør utvides. De første to ukene er ofte observasjonspraksis. Resterende uker fordeles i helsestasjon, barneskole, ungdomsskole, videregående skole og helsestasjon for ungdom. Mange studentene vil da kun ha 4 uker på helsestasjon: De får lite innsikt/dybde. Helsesykepleiere skal administrere hele helsestasjonsprogrammet, dette omfatter nyfødte, barseltid, og frem til barnet starter på skolen. De ulike konsultasjonene innbefatter ulike metoder, screening og undersøkelser som studentene skal mestre, slik at det er en god kvalitet over norske barns helseundersøkelser.
Vi opplever at nyutdannede helsesykepleiere er utrygge i sitt praktiske arbeid og de kliniske ferdigheter er ikke gode nok. Dette er spesielt for dem som ikke har jobbet med barn tidligere. Det blir utdannet helsesykepleiere som etter kun 4 ukers praksis skal ivareta kritisk oppfølging av mor og fars helse i barseltiden og nyfødtes helse og ernæringssituasjon.
7. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
Kommentar: Det er ingen tvil om at det er omfattende innhold og store krav til utdanningens innhold. En helsesykepleier skal ha kunnskaper om 0-18 år + smittevern. Det sier seg selv at 90 sp ikke kan gi dybdekunnskap og at læring skjer etter endt utdanning. Det vi likevel vet er at mange kommuner ikke har systematisk oppfølging av nyansatte og heller ingen plan for opplæring videre. Kommuneøkonomien er ofte dårlig og helsesykepleiere har lite muligheter til å delta på kurs. Det betyr at det studentene lærer under studietiden og i praksis har stor betydning for de tjenester den nyansatte leverer.
Berit Bjerkhoel; avdelingsleder helsestasjonsvirksomhet BFTH
Bente Tennfjord Müller; avdelingsleder helsestasjonsvirksomhet BFTØ
Astrid Sortvik; avdelingsledere helsestasjonsvirksomhet BFTL
Grete Drøpping; avdelingsledere helsestasjonsvirksomhet BFTM
Ann-Magrit lona Helsesykepleier med fagansvar i prosjektet gode tjenester til både liten og stor, helsestasjonsvirksomhet TK
Utdanningen er omfattende og det er mange kompetanseområder studentene skal gjennom. For oss i helsestasjon er det viktig at nyutdannede kan jobbe etter målene for helsestasjonstjenesten.
Vi har forståelse for at studentene ikke kan få dybdekunnskap på alle områder. Å øke utdanningens varighet støttes. Vi har likevel kommentarer spesielt til kapittel 3 Læringsutbytte for kompetanseområdet barn, unge og deres familier og kapittel 4 Læringsutbytte for kompetanseområdet kommunikasjon, relasjon og samhandling: ,bidra til forsvarlige og kvalitativt gode helsetjenester til barn, unge og deres familier.
Målet med helsestasjonsprogrammet er:
Andre relevante nasjonale faglige retningslinjer studenten skal kunne jobbe etter:
1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Kommentar: Støttes at fagutvikling, innovasjon og tverrfaglighet er fremhevet. Fokus på helseopplysning via digitalisering og sosiale medier er viktig for fremtiden. Samtidig synes vi kjerneområdene og praksis har fått lite fokus. “Helsesykepleierutdanningen er praksisnær og forskningsbasert, og skal møte samfunnets krav om likeverdige og kunnskapsbaserte tjenester. Målet er å fremme gode helsevalg, mestring og livskvalitet, samt identifisere skjevutvikling, omsorgssvikt og sykdom tidlig”. I dette er det behov for at studentene er bedre rustet etter endt utdanning. Forskning og praksisnær kunnskap går hånd i hånd, men vi opplever at forskriften legger opp til mer fokus på ledelse, innovasjon og forskning enn på praksisnær kunnskap.
Dersom en nyutdannet helsesykepleier skal jobbe i en helsestasjon må de ha gode kunnskaper særskilt om spedbarn/barseltid pga de endringer som har skjedd i samfunnet; tidlig utskrivelse fra sykehus, flere ammevansker, mer allergi, ensomhet, mange foreldre er alene uten familie i nærheten, økende andel foreldre med psykiske helseutfordringer. I tillegg har foreldre store krav til hva en helsesykepleier skal kunne om spedbarn. Vi trenger kollegaer som er faglig kompetente og det krever mer praksiskunnskaper og høy fagkompetanse innen barn og unges helse og utvikling.
Av den grunn ser vi behov for at kunnskap om barseltid, spedbarn og amming fremheves på lik linje som pkt d om prevensjon (i § 7 Barn, unge og deres familier - Kunnskap.) En kan tenke seg at pkt a dekker barseloppfølging, men den formuleringen er for generell. Helsesykepleiere har hovedansvaret for oppfølging av nyfødte og de minste og bør nevnes spesielt enten som eget bokstavpkt eller inn under pkt a.
2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Kommentar: På helsestasjonen ser vi økt behov for kompetanse innen nyfødte og barselomsorgen. Ønsker at dette skal komme frem i kapittel 3 (og kanskje amming bør nevnes under kapittel2: folkehelse + barn og unges helse) I forskriften oppleves det at det er mye fokus på metoder for å finne, oppdage men mindre fokus på kompetanse i veiledning omkring kjerneområdene på helsestasjon.
Brukere etterspør stadig mer hjelp i spedbarnstiden, amming, søvn, urolige spedbarn, reguleringsvansker. Det har vært undersøkelser der brukere ikke er fornøyde med helsestasjonens kompetanse i f eks amming, de opplever at det er store sprik i hjelpen de har mottatt alt etter hvor de bor og hvilken helsestasjon de tilhører. Vi ser en trend der brukere i større grad søker seg bort fra helsestasjonen og betaler for private tjenester innen amming/ernæring og søvn. Det er ønskelig med like tjenester i landet og da må studiene legge opp til undervisning med fokus på kjerneområdene.
3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Kommentar: ingen kommentar
4. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Kommentar: ingen kommentar
5. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
Kommentar: K apittel 4 Læringsutbytte for kompetanseområdet kommunikasjon, relasjon og samhandling er viktig! Vi ser at studentene trenger kompetanse til og evne til å stå i tøffe situasjoner. Studenter skal bruke metoder for å fange opp vold og omsorgssvikt og må ha svært god kompetanse på “den vanskelige samtalen”. Gode kommunikasjonsferdigheter er avgjørende for å veilede familier i krise, enten det er skilsmisse, vold, overgrep eller rus. Veiledningskompetanse må fremheves, men dette er kanskje tenkt under kommunikasjon?
Vi støtter at forskriften løfter frem tverrfaglig samarbeid. Vi ser at tjenesten er blitt mer tverrfaglig og man har mange interne og eksterne samarbeidspartnere. Helsesykepleiere må være sterke faglige slik at de kan bruke kompetansen i samhandling med andre faggrupper.
Vi opplever likevel at forskning og ledelse blir fremhevet sterkt i forskriften mens det kliniske arbeidet vektlegges i for liten grad. Vi savner mer fokus på det kliniske håndverket som er en stor del av utøvelsen på helsestasjon og er utgangspunktet for relasjonsbyggingen med familier. Kjerneområder studentene må ha høy kompetanse innen er vaksinering, foreldreveiledning, motorisk utvikling/milepæler, amming/ammeveiledning/ ernæring og vekst. faglig trygghet i disse områdene er det som er av avgjørende for familiene som bruker tjenesten, og for oss arbeidsgivere som skal ansette gode helsesykepleiere.
Ledelse og innovasjon er viktige kompetanseområder men må ikke gå på bekostning av den kliniske kompetansen. Ledelse er et eget fag, og selv om man skal lede seg selv som fagperson er det de færreste som skal utøve ledelse.
6. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Kommentar: Utdanningen foreslås å utvidet til 90 studiepoeng. Likevel er praksisdelen lik som tidligere. Vi mener praksisperioden bør utvides. De første to ukene er ofte observasjonspraksis. Resterende uker fordeles i helsestasjon, barneskole, ungdomsskole, videregående skole og helsestasjon for ungdom. Mange studentene vil da kun ha 4 uker på helsestasjon: De får lite innsikt/dybde. Helsesykepleiere skal administrere hele helsestasjonsprogrammet, dette omfatter nyfødte, barseltid, og frem til barnet starter på skolen. De ulike konsultasjonene innbefatter ulike metoder, screening og undersøkelser som studentene skal mestre, slik at det er en god kvalitet over norske barns helseundersøkelser.
Vi opplever at nyutdannede helsesykepleiere er utrygge i sitt praktiske arbeid og de kliniske ferdigheter er ikke gode nok. Dette er spesielt for dem som ikke har jobbet med barn tidligere. Det blir utdannet helsesykepleiere som etter kun 4 ukers praksis skal ivareta kritisk oppfølging av mor og fars helse i barseltiden og nyfødtes helse og ernæringssituasjon.
7. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
Kommentar: Det er ingen tvil om at det er omfattende innhold og store krav til utdanningens innhold. En helsesykepleier skal ha kunnskaper om 0-18 år + smittevern. Det sier seg selv at 90 sp ikke kan gi dybdekunnskap og at læring skjer etter endt utdanning. Det vi likevel vet er at mange kommuner ikke har systematisk oppfølging av nyansatte og heller ingen plan for opplæring videre. Kommuneøkonomien er ofte dårlig og helsesykepleiere har lite muligheter til å delta på kurs. Det betyr at det studentene lærer under studietiden og i praksis har stor betydning for de tjenester den nyansatte leverer.
Berit Bjerkhoel; avdelingsleder helsestasjonsvirksomhet BFTH
Bente Tennfjord Müller; avdelingsleder helsestasjonsvirksomhet BFTØ
Astrid Sortvik; avdelingsledere helsestasjonsvirksomhet BFTL
Grete Drøpping; avdelingsledere helsestasjonsvirksomhet BFTM
Ann-Magrit lona Helsesykepleier med fagansvar i prosjektet gode tjenester til både liten og stor, helsestasjonsvirksomhet TK