Høringssvar fra Universitetet i Agder – Forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for helsesykepleierutdanning
Vi vi viser til høringsbrev datert 1. august 2020, og takker for anledningen til å delta i høringen.
Universitetet har følgende svar på spørsmål stilt i høringsbrevet:
Spørsmål 1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Svar: Forskriften synes å være i samsvar med behov som er meldt fra tjenestene, slik det er reflektert i ulike fora og utredninger mv. Universitetet finner at utdanningen er godt forankret i tjenestene.
Spørsmål 2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Svar: Så langt vi kan vurdere dette, er brukernes behov ivaretatt i utkastet til forskrift. Universitetet mener det er positivt at det i kap1, § 2 står at programmet skal kvalifisere til «endringsfokusert arbeid». Vi forstår dette - blant annet - slik at helsesykepleiere i større grad bør ta i bruk intervensjon som arbeidsmetode, blant annet innenfor psykisk/psykososial helse hos barn/unge, men også i forhold til og i foreldrerollen. Retningslinjene ivaretar slik vi ser det både behov for kompetanse om endringsarbeid:
· knyttet til helsefremmende og forebyggende arbeid av mer generell karakter rettet mot ulike befolkningsgrupper.
· på individuelt eller gruppenivå der helsesykepleierne intervenerer for å legge til rette for endring av atferd mv.
Spørsmål 3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Svar: Universitetet oppfatter forskriften som relativt detaljert og styrende, noe som bidrar til en enhetlig utdanning for helsesykepleiere i Norge. Imidlertid er det positivt at det gis anledning til lokal variasjon innenfor forskriftens rammer. Dette gjelder blant annet gjennomføring av praksis og aktuelle praksissteder.
Spørsmål 4. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Svar: Dette synes godt ivaretatt i forslaget. Forslaget er detaljert og vil sikre felles sluttkompetanse.
Spørsmål 5. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
· Fokuset på barn og unges psykiske helse (kapittel tre) bør forsterkes i retningslinjen.
· I kap. 3 bør det inkluderes at helsesykepleier skal ha kunnskap om «barn som pårørende»
Spørsmål 6. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Svar: Praksisstudiene er beskrevet på en hensiktsmessig måte. Vi har følgende kommentarer:
1. Det bør stilles krav til kommune om at det legges til rette for at veiledere kan delta i egnet opplæring.
2. Vi vil videre peke på at kommunene ikke har plikt til å samarbeide med lærestedene om å tilby praksisplasser. Spesialisthelsetjenesten plikter i dag å delta i et slik samarbeid om praksisplasser. Universitetet vil foreslå at en slik plikt etableres også for kommunehelsetjenesten.
Spørsmål 7. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
Svar: Så langt universitetet kan se, er innhold og omfang gjennomførbart innenfor rammen av 120 studiepoeng.
Universitetet merker seg at Kunnskapsdepartementet har besluttet at det skal være mulig å avslutte studieprogrammet etter 90 studiepoeng. Dette gjelder også ved læresteder hvor det tilbys masterutdanning på 120 studiepoeng.
Vi mener anledningen til å avslutte utdanningen før mastergraden er oppnådd, undergraver behovet for systematisk kunnskapsutvikling i tjenestene. Det gjør også rekruttering til ph.d.-studier og derfor også til stillinger i UH-sektoren vanskeligere. Vi vil også peke på at ikke-gradgivende videreutdanninger primært tilbys på det helsefaglige området. Det kan skape et inntrykk av at faglig fundamentert utøvelse av tjenestene ikke er like viktig innen helsefag som på andre fagområder. Vi tror heller ikke at det er tilfeldig at studietilbud som ikke er gradsgivende, i stor grad er forbeholdt kvinnedominerte fagområder.
Vi vi viser til høringsbrev datert 1. august 2020, og takker for anledningen til å delta i høringen.
Universitetet har følgende svar på spørsmål stilt i høringsbrevet:
Spørsmål 1. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov?
Svar: Forskriften synes å være i samsvar med behov som er meldt fra tjenestene, slik det er reflektert i ulike fora og utredninger mv. Universitetet finner at utdanningen er godt forankret i tjenestene.
Spørsmål 2. I hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?
Svar: Så langt vi kan vurdere dette, er brukernes behov ivaretatt i utkastet til forskrift. Universitetet mener det er positivt at det i kap1, § 2 står at programmet skal kvalifisere til «endringsfokusert arbeid». Vi forstår dette - blant annet - slik at helsesykepleiere i større grad bør ta i bruk intervensjon som arbeidsmetode, blant annet innenfor psykisk/psykososial helse hos barn/unge, men også i forhold til og i foreldrerollen. Retningslinjene ivaretar slik vi ser det både behov for kompetanse om endringsarbeid:
· knyttet til helsefremmende og forebyggende arbeid av mer generell karakter rettet mot ulike befolkningsgrupper.
· på individuelt eller gruppenivå der helsesykepleierne intervenerer for å legge til rette for endring av atferd mv.
Spørsmål 3. Hvordan vurderes graden av detaljering sett i forhold til utdanningsinstitusjonens rett til autonomi og lokal tilpasning?
Svar: Universitetet oppfatter forskriften som relativt detaljert og styrende, noe som bidrar til en enhetlig utdanning for helsesykepleiere i Norge. Imidlertid er det positivt at det gis anledning til lokal variasjon innenfor forskriftens rammer. Dette gjelder blant annet gjennomføring av praksis og aktuelle praksissteder.
Spørsmål 4. I hvilken grad vurderes behovet for nasjonal standardisering å være ivaretatt i læringsutbyttebeskrivelsene?
Svar: Dette synes godt ivaretatt i forslaget. Forslaget er detaljert og vil sikre felles sluttkompetanse.
Spørsmål 5. Er det noen typer kompetanser som mangler i høringsutkastet til retningslinje?
· Fokuset på barn og unges psykiske helse (kapittel tre) bør forsterkes i retningslinjen.
· I kap. 3 bør det inkluderes at helsesykepleier skal ha kunnskap om «barn som pårørende»
Spørsmål 6. Er praksis (praksisstudiet) hensiktsmessig beskrevet og gjennomførbar?
Svar: Praksisstudiene er beskrevet på en hensiktsmessig måte. Vi har følgende kommentarer:
1. Det bør stilles krav til kommune om at det legges til rette for at veiledere kan delta i egnet opplæring.
2. Vi vil videre peke på at kommunene ikke har plikt til å samarbeide med lærestedene om å tilby praksisplasser. Spesialisthelsetjenesten plikter i dag å delta i et slik samarbeid om praksisplasser. Universitetet vil foreslå at en slik plikt etableres også for kommunehelsetjenesten.
Spørsmål 7. I hvilken grad er omfanget av utdanningen gjennomførbar innenfor rammene av utdanningen?
Svar: Så langt universitetet kan se, er innhold og omfang gjennomførbart innenfor rammen av 120 studiepoeng.
Universitetet merker seg at Kunnskapsdepartementet har besluttet at det skal være mulig å avslutte studieprogrammet etter 90 studiepoeng. Dette gjelder også ved læresteder hvor det tilbys masterutdanning på 120 studiepoeng.
Vi mener anledningen til å avslutte utdanningen før mastergraden er oppnådd, undergraver behovet for systematisk kunnskapsutvikling i tjenestene. Det gjør også rekruttering til ph.d.-studier og derfor også til stillinger i UH-sektoren vanskeligere. Vi vil også peke på at ikke-gradgivende videreutdanninger primært tilbys på det helsefaglige området. Det kan skape et inntrykk av at faglig fundamentert utøvelse av tjenestene ikke er like viktig innen helsefag som på andre fagområder. Vi tror heller ikke at det er tilfeldig at studietilbud som ikke er gradsgivende, i stor grad er forbeholdt kvinnedominerte fagområder.