Vestfold, Telemark og Buskerud statsadvokatembeter (VTB) inngir merknader til de temaer i lovforslaget som er omhandlet nedenfor. Når det gjelder øvrige temaer i høringen – forslag om forhåndsfastsettelse av salær til forsvarer og bistandsadvokat – har en ingen merknader.
2. BEGRENSET OVERPRØVING AV SAKSSTYRENDE AVGJØRELSER VED ANKE
Behovet for lovendring , jf høringsnotatet punkt 2.4.1, fremstår best begrunnet når det gjelder departementets ønske om å bringe inn et bedre uttrykk i straffeprosessloven enn avgjørelser som "etter sin art (…) er uangripelig". Den foreslåtte ordlyden i strpl § 377 annet ledd, som begrenser prøvingsadgangen for avgjørelser "som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling", gir bedre veiledning for leseren om hvilke avgjørelser det siktes til.
VTB mener at det i seg selv er et gode med lovendringer som bidrar til større grad av fellesprosesuell enhet mellom regelverkene på sivilprosessens og straffeprosessens område. Den kritikk som ble rettet mot den tilsvarende bestemmelsen i tvistemålsloven § 396, og som det redegjøres for i høringsnotatet på side 6-7, gjør seg utvilsomt gjeldende på tilsvarende måte på straffeprosessens område. Dette taler for at man bringer straffeprosesslovens regler på dette området mer i samsvar med tvistelovens bestemmelser, slik lovforslaget legger opp til.
VTB vil bemerke at høringsnotatet ikke underbygger at det er tungtveiende praktiske behov for lovendringen eller at endringen vil føre til en vesentlig endring av gjeldende rett. En noterer seg likevel at Borgarting lagmannsrett og Dommerforeningen i høringsuttalelse til NOU2016: 24 gir uttrykk for at domstolene i dag antakelig er for tilbakeholdne med å håndheve straffeprosesslovens krav til bevisføringens relevans, grunnet at retten frykter å begå saksbehandlingsfeil som kan føre til opphevelse.
VTB vil påpeke at den foreslåtte lovendringen neppe innebærer at slike avgjørelser blir underlagt mindre intensiv prøving enn etter gjeldende rett. Det vises til HR-2016-806-U avsnitt 18, hvor det uttales at det bør utvises tilbakeholdenhet ved overprøvingen av den dømmende retts avgjørelse av behovet for ytterligere bevisførsel. Slik vil det også være for andre skjønnsmessige prosessledende avgjørelser, slik det også fremkommer av høringsnotatets redegjørelse for gjeldende rett under punkt 2.2.
Samlet sett mener VTB likevel at behovet for lovendring er godt begrunnet.
VTB støtter utformingen av lovforslaget slik det fremkommer av høringsnotatet punkt 2.4.4.
I dette ligger det at man støtter departementets syn på at det på nåværende tidspunkt ikke bør vedtas noen særskilt regel etter mønster av tvl § 29-3 (3) om særskilte begrensninger i overprøvingen av beslutninger.
Det bør fremkomme av forarbeidene hva som nærmere ligger i at ankeadgangen er begrenset "for den skjønnsmessige avveiningen". En oppfatter høringsnotatet at dette betyr at alle øvrige ankegrunner er i behold, dvs den generelle lovforståelsen, subsumsjonen og bevisbedømmelsen som ligger til grunn for avgjørelsen. For å unngå usikkerhet om rekkevidden av bestemmelsen er det en fordel om dette avklares i forarbeidene. Det kan også med fordel gis eksempler på hva slags avgjørelser som vil falle inn under § 377 annet ledd. En antar for eksempel at en avgjørelse om å nekte irrelevant bevisførsel mv. etter strpl § 292 annet ledd vil omfattes.
3. KRAV OM SKYLDERKJENNELSE VED FORENKLET PÅDØMMELSE AV LOVBRUDD SOM KUN KVALIFISERER TIL BOT
Departementet foreslår i høringsnotatet punkt 3 å endre strpl § 248 slik at forhold som kun kvalifiserer til bot kan pådømmes ved tilståelsesdom dersom det foreligger skylderkjennelse. De vanlige tillleggsvilkårene vil også gjelde – at erkjennelsen styrkes av øvrige omstendigheter og siktede samtykker til forenklet pådømmelse.
Det foreslås to alternativer til ordlyd og departementet ber om høringsinstansenes uttalelse om hvilket alternativ som foretrekkes. Alternativene gjelder utformingen av § 248 bokstav d:
d) forhold som utelukkende kvalifiserer til bot, inndragning eller tap av retten til å føre motorvogn mv., [såfremt lovbruddet har en strafferamme på 2 år eller lavere,] og siktede innen retten erklærer seg skyldig etter siktelsen.
d) forhold som [bare kvalifiserer til en reaksjon som] kunne vært avgjort ved forelegg, [såfremt lovbruddet har en strafferamme på 2 år eller lavere,] og siktede innen retten erklærer seg skyldig etter siktelsen.
Et særskilt spørsmål som det også ønskes tilbakemelding om er hvorvidt det bør inntas et strafferammekrav og om det i så fall er passende med et strafferammekrav på fengsel inntil 2 år.
VTB er generelt positiv til forslaget, som vil åpne for forenklet pådømmelse etter strpl §248 av bøteforhold uten krav om uforbeholden tilståelse. Dette vil gi prosessøkonomiske fordeler samtidig som en ikke kan se at det reiser rettssikkerhetsmessige betenkeligheter.
Etter VTBs oppfatning er det ikke nødvendig eller hensiktsmessig med et strafferammekrav. Så lenge forholdet bare kvalifiserer til bot kan det avgjøres ved forelegg og dermed vedtas av siktede uten krav til skylderkjennelse. Det gjelder ikke noen begrensning i øvre strafferamme når det gjelder adgangen til å ilegge forelegg og utfra prinsipielle betraktninger bør det samme gjelder når det er aktuelt å pådømme forholdet ved tilståelsesdom.
En strafferamme på 2 år vil være tilstrekkelig i de fleste tilfeller, men samtidig er det på ingen måte upraktisk å reagere med bot ved overtredelse av bestemmelser med høyere strafferamme enn dette. Dette vil for eksempel kunne gjelde ved grovt tyveri etter strl § 322, grovt skadeverk etter strl § 352 og befatning med fremstillinger som seksualiserer barn etter strl § 311. Strafferammekravet bør etter dette utgå.
Når det gjelder de to foreslåtte alternativene mener VTB at alternativ 1 er å foretrekke, ved at forslaget direkte angir hvilke reaksjoner som er aktuelle. Alternativ 2 viser til forelegg som koblingsbegrep og angir da indirekte hvilke reaksjoner forholdene kvalifiserer til. Det kan sies å være prinsipielt uheldig å koble vilkårene i § 248 bokstav d til innholdet i et begrep (forelegg) som er definert et annet sted i loven. Eventuelle fremtidige endringer av hvilke reaksjoner som kan ilegges ved forelegg vil da få betydning for innholdet av § 248 uten at det nødvendigvis er tilsiktet. Det må samtidig påpekes at valget mellom de to alternativer per i dag ikke har praktisk betydning.
4. UNNTAK FRA KRAVET OM DOBBEL STRAFFBARHET VED MISHANDLING I NÆRE RELASJONER OG FRIHETSBERØVELSE
Mishandling i nære relasjoner og frihetsberøvelse som begås i utlandet av norske statsborgere eller personer bosatt i Norge kan i dag kun pådømmes i Norge dersom det kan påvises at handlingene var straffbare i det landet de ble begått, jf strl § 5. Departementet foreslår i høringsnotatet punkt 6 å endre § 5 slik at det ikke lenger kreves dobbelt straffbarhet ved slike lovbrudd. Dette gjøres ved et forslag om å endre § 5 første ledd nr 9 ved å innta en henvisning til §§ 254 og 282-283.
Etter § 5 annet ledd vil handlinger som omfattes av første ledd kunne straffes i Norge også når lovbryteren etter handlingstidspunktet er blitt norsk statsborger eller fått bosted i Norge. Dette medfører at handlinger som omfattes av første ledd og som er begått før lovbryteren fikk tilknytning til Norge, kan straffes etter norsk lov og av en norsk domstol uavhengig av om handlingen var straffbar i landet der handlingen ble begått. Departementet peker på at dette kan være problematisk i relasjon til overtredelser av §§ 254 og 282-283, og det vises til hensynet til forutberegnelighet og innrettelse. Departementet foreslår derfor at § 5 annet ledd skal endres slik at det gjøres unntak fra §§ 254 og 282-283.
VTB er positive til forslaget om å unnta frihetsberøvelse og mishandling i nære relasjoner fra kravet om dobbelt straffbarhet i straffeloven § 5. Eksemplene i høringsnotatet fra Jemen og Syria, der personer med etablert tilknytning til Norge påbegynner slike lovbrudd på reise til utlandet, viser med tydelighet at det er behov for lovendringen. Det er også lett å tenke seg andre land der det vil være vanskelig å oppfylle dokumentasjonskravet til dobbelt straffbarhet pga konflikt og mangel på fungerende myndighetsapparat. Det er samtidig ingen beskyttelsesverdig interesse som tilsier at en person med tilknytning til Norge skal kunne reise til utlandet for straffritt å begå alvorlige og integritetskrenkende brudd på norsk straffelov der.
VTB antar at også grov frihetsberøvelse bør unntas fra kravet til dobbelt straffbarhet og at § 255 dermed medtas i lovendringen. En forutsetter at utelatelsen av § 255 ikke har vært bevisst fra departementets side slik at dette standpunktet ikke krever noen nærmere begrunnelse.
VTB er enig i departements forslag om til endring av at § 5 annet ledd bør endres slik at frihetsberøvelse og mishandling i nære relasjoner begått i utlandet før lovbryteren fikk tilknytning til Norge, ikke kan straffes her i landet. I slike tilfeller bør det kreves dobbelt straffbarhet. En bemerker at departementet bør begrunne hvorfor frihetsberøvelser og mishandling i nære relasjoner skal stå i en annen stilling enn de andre lovbruddene som er nevnt i § 5 første ledd nr 9. Samtidig er det åpenbart at disse lovbruddene har en vesentlig annen karakter enn frihetsberøvelse og mishandling i nære relasjoner. VTB har derfor ingen innvendinger mot forslaget slik det står.
2. BEGRENSET OVERPRØVING AV SAKSSTYRENDE AVGJØRELSER VED ANKE
Behovet for lovendring , jf høringsnotatet punkt 2.4.1, fremstår best begrunnet når det gjelder departementets ønske om å bringe inn et bedre uttrykk i straffeprosessloven enn avgjørelser som "etter sin art (…) er uangripelig". Den foreslåtte ordlyden i strpl § 377 annet ledd, som begrenser prøvingsadgangen for avgjørelser "som etter loven skal treffes etter et skjønn over hensiktsmessig og forsvarlig behandling", gir bedre veiledning for leseren om hvilke avgjørelser det siktes til.
VTB mener at det i seg selv er et gode med lovendringer som bidrar til større grad av fellesprosesuell enhet mellom regelverkene på sivilprosessens og straffeprosessens område. Den kritikk som ble rettet mot den tilsvarende bestemmelsen i tvistemålsloven § 396, og som det redegjøres for i høringsnotatet på side 6-7, gjør seg utvilsomt gjeldende på tilsvarende måte på straffeprosessens område. Dette taler for at man bringer straffeprosesslovens regler på dette området mer i samsvar med tvistelovens bestemmelser, slik lovforslaget legger opp til.
VTB vil bemerke at høringsnotatet ikke underbygger at det er tungtveiende praktiske behov for lovendringen eller at endringen vil føre til en vesentlig endring av gjeldende rett. En noterer seg likevel at Borgarting lagmannsrett og Dommerforeningen i høringsuttalelse til NOU2016: 24 gir uttrykk for at domstolene i dag antakelig er for tilbakeholdne med å håndheve straffeprosesslovens krav til bevisføringens relevans, grunnet at retten frykter å begå saksbehandlingsfeil som kan føre til opphevelse.
VTB vil påpeke at den foreslåtte lovendringen neppe innebærer at slike avgjørelser blir underlagt mindre intensiv prøving enn etter gjeldende rett. Det vises til HR-2016-806-U avsnitt 18, hvor det uttales at det bør utvises tilbakeholdenhet ved overprøvingen av den dømmende retts avgjørelse av behovet for ytterligere bevisførsel. Slik vil det også være for andre skjønnsmessige prosessledende avgjørelser, slik det også fremkommer av høringsnotatets redegjørelse for gjeldende rett under punkt 2.2.
Samlet sett mener VTB likevel at behovet for lovendring er godt begrunnet.
VTB støtter utformingen av lovforslaget slik det fremkommer av høringsnotatet punkt 2.4.4.
I dette ligger det at man støtter departementets syn på at det på nåværende tidspunkt ikke bør vedtas noen særskilt regel etter mønster av tvl § 29-3 (3) om særskilte begrensninger i overprøvingen av beslutninger.
Det bør fremkomme av forarbeidene hva som nærmere ligger i at ankeadgangen er begrenset "for den skjønnsmessige avveiningen". En oppfatter høringsnotatet at dette betyr at alle øvrige ankegrunner er i behold, dvs den generelle lovforståelsen, subsumsjonen og bevisbedømmelsen som ligger til grunn for avgjørelsen. For å unngå usikkerhet om rekkevidden av bestemmelsen er det en fordel om dette avklares i forarbeidene. Det kan også med fordel gis eksempler på hva slags avgjørelser som vil falle inn under § 377 annet ledd. En antar for eksempel at en avgjørelse om å nekte irrelevant bevisførsel mv. etter strpl § 292 annet ledd vil omfattes.
3. KRAV OM SKYLDERKJENNELSE VED FORENKLET PÅDØMMELSE AV LOVBRUDD SOM KUN KVALIFISERER TIL BOT
Departementet foreslår i høringsnotatet punkt 3 å endre strpl § 248 slik at forhold som kun kvalifiserer til bot kan pådømmes ved tilståelsesdom dersom det foreligger skylderkjennelse. De vanlige tillleggsvilkårene vil også gjelde – at erkjennelsen styrkes av øvrige omstendigheter og siktede samtykker til forenklet pådømmelse.
Det foreslås to alternativer til ordlyd og departementet ber om høringsinstansenes uttalelse om hvilket alternativ som foretrekkes. Alternativene gjelder utformingen av § 248 bokstav d:
d) forhold som utelukkende kvalifiserer til bot, inndragning eller tap av retten til å føre motorvogn mv., [såfremt lovbruddet har en strafferamme på 2 år eller lavere,] og siktede innen retten erklærer seg skyldig etter siktelsen.
d) forhold som [bare kvalifiserer til en reaksjon som] kunne vært avgjort ved forelegg, [såfremt lovbruddet har en strafferamme på 2 år eller lavere,] og siktede innen retten erklærer seg skyldig etter siktelsen.
Et særskilt spørsmål som det også ønskes tilbakemelding om er hvorvidt det bør inntas et strafferammekrav og om det i så fall er passende med et strafferammekrav på fengsel inntil 2 år.
VTB er generelt positiv til forslaget, som vil åpne for forenklet pådømmelse etter strpl §248 av bøteforhold uten krav om uforbeholden tilståelse. Dette vil gi prosessøkonomiske fordeler samtidig som en ikke kan se at det reiser rettssikkerhetsmessige betenkeligheter.
Etter VTBs oppfatning er det ikke nødvendig eller hensiktsmessig med et strafferammekrav. Så lenge forholdet bare kvalifiserer til bot kan det avgjøres ved forelegg og dermed vedtas av siktede uten krav til skylderkjennelse. Det gjelder ikke noen begrensning i øvre strafferamme når det gjelder adgangen til å ilegge forelegg og utfra prinsipielle betraktninger bør det samme gjelder når det er aktuelt å pådømme forholdet ved tilståelsesdom.
En strafferamme på 2 år vil være tilstrekkelig i de fleste tilfeller, men samtidig er det på ingen måte upraktisk å reagere med bot ved overtredelse av bestemmelser med høyere strafferamme enn dette. Dette vil for eksempel kunne gjelde ved grovt tyveri etter strl § 322, grovt skadeverk etter strl § 352 og befatning med fremstillinger som seksualiserer barn etter strl § 311. Strafferammekravet bør etter dette utgå.
Når det gjelder de to foreslåtte alternativene mener VTB at alternativ 1 er å foretrekke, ved at forslaget direkte angir hvilke reaksjoner som er aktuelle. Alternativ 2 viser til forelegg som koblingsbegrep og angir da indirekte hvilke reaksjoner forholdene kvalifiserer til. Det kan sies å være prinsipielt uheldig å koble vilkårene i § 248 bokstav d til innholdet i et begrep (forelegg) som er definert et annet sted i loven. Eventuelle fremtidige endringer av hvilke reaksjoner som kan ilegges ved forelegg vil da få betydning for innholdet av § 248 uten at det nødvendigvis er tilsiktet. Det må samtidig påpekes at valget mellom de to alternativer per i dag ikke har praktisk betydning.
4. UNNTAK FRA KRAVET OM DOBBEL STRAFFBARHET VED MISHANDLING I NÆRE RELASJONER OG FRIHETSBERØVELSE
Mishandling i nære relasjoner og frihetsberøvelse som begås i utlandet av norske statsborgere eller personer bosatt i Norge kan i dag kun pådømmes i Norge dersom det kan påvises at handlingene var straffbare i det landet de ble begått, jf strl § 5. Departementet foreslår i høringsnotatet punkt 6 å endre § 5 slik at det ikke lenger kreves dobbelt straffbarhet ved slike lovbrudd. Dette gjøres ved et forslag om å endre § 5 første ledd nr 9 ved å innta en henvisning til §§ 254 og 282-283.
Etter § 5 annet ledd vil handlinger som omfattes av første ledd kunne straffes i Norge også når lovbryteren etter handlingstidspunktet er blitt norsk statsborger eller fått bosted i Norge. Dette medfører at handlinger som omfattes av første ledd og som er begått før lovbryteren fikk tilknytning til Norge, kan straffes etter norsk lov og av en norsk domstol uavhengig av om handlingen var straffbar i landet der handlingen ble begått. Departementet peker på at dette kan være problematisk i relasjon til overtredelser av §§ 254 og 282-283, og det vises til hensynet til forutberegnelighet og innrettelse. Departementet foreslår derfor at § 5 annet ledd skal endres slik at det gjøres unntak fra §§ 254 og 282-283.
VTB er positive til forslaget om å unnta frihetsberøvelse og mishandling i nære relasjoner fra kravet om dobbelt straffbarhet i straffeloven § 5. Eksemplene i høringsnotatet fra Jemen og Syria, der personer med etablert tilknytning til Norge påbegynner slike lovbrudd på reise til utlandet, viser med tydelighet at det er behov for lovendringen. Det er også lett å tenke seg andre land der det vil være vanskelig å oppfylle dokumentasjonskravet til dobbelt straffbarhet pga konflikt og mangel på fungerende myndighetsapparat. Det er samtidig ingen beskyttelsesverdig interesse som tilsier at en person med tilknytning til Norge skal kunne reise til utlandet for straffritt å begå alvorlige og integritetskrenkende brudd på norsk straffelov der.
VTB antar at også grov frihetsberøvelse bør unntas fra kravet til dobbelt straffbarhet og at § 255 dermed medtas i lovendringen. En forutsetter at utelatelsen av § 255 ikke har vært bevisst fra departementets side slik at dette standpunktet ikke krever noen nærmere begrunnelse.
VTB er enig i departements forslag om til endring av at § 5 annet ledd bør endres slik at frihetsberøvelse og mishandling i nære relasjoner begått i utlandet før lovbryteren fikk tilknytning til Norge, ikke kan straffes her i landet. I slike tilfeller bør det kreves dobbelt straffbarhet. En bemerker at departementet bør begrunne hvorfor frihetsberøvelser og mishandling i nære relasjoner skal stå i en annen stilling enn de andre lovbruddene som er nevnt i § 5 første ledd nr 9. Samtidig er det åpenbart at disse lovbruddene har en vesentlig annen karakter enn frihetsberøvelse og mishandling i nære relasjoner. VTB har derfor ingen innvendinger mot forslaget slik det står.