NHO deler Finanstilsynets bekymring over det høye gjeldsnivået blant norske husholdninger. Den høye gjeldsgraden gjør husholdningene sårbare for renteøkninger, inntektsbortfall og kraftige boligprisfall. Det er særlig bekymringsfullt at en økende andel av lån med pant i bolig tas opp av låntakere som har høy gjeldsgrad. Dette øker sårbarheten i norsk økonomi, og utgjør en risiko for finansiell ustabilitet.
NHO er enig i at utlånspraksis for boliglån og forbrukslån fortsatt bør reguleres i forskrift, og at det er hensiktsmessig å samle reguleringen i en felles forskrift for både boliglån og forbrukslån. For å oppnå en helhetlig regulering, er det også hensiktsmessig at husholdningers gjeld med pant i andre eiendeler enn bolig omfattes av reguleringen. Vi mener imidlertid at enkelte av innstrammingene som foreslås, synes å være for kraftfulle gitt dagens situasjon.
Som Finanstilsynet også fremhever, er regulering av utlånspraksis et inngripende tiltak både for låntaker og långiver. Manglende adgang til det ordinære kredittmarkedet for kredittverdige lånesøkere gir nytte og effektivitetstap. Inngripende regulering fratar bankene deres mulighet til å utøve sitt bankfaglige skjønn. Reguleringen må avveie hensynet til effektive kredittmarkeder og behovet for å redusere risiko i det finansielle systemet, og må være tilpasset den underliggende risiko den skal bidra til å redusere.
Selv om boligprisene er høye og fortsatt vokser, har prisveksten vært moderat siden 2017. Veksten i husholdningenes gjeld har også avtatt noe. Det er positivt at volumet av forbrukslån har gått betydelig ned det siste året, selv om det er bekymringsfullt at mislighold av forbrukslån er økende. I likhet med Norges bank mener vi både boliglånsforskriften og forbrukslån forskriften har fungert godt. NHO ser ikke at risikoen for finansiell ustabilitet har økt i så stor grad at det forsvarer de betydelige innstrammingene i utlånspraksisen som Finanstilsynet foreslår.
NHO støtter ikke forslaget om å redusere bankenes fleksibilitetskvote for lån med pant i bolig fra 10 pst. (8 pst. i Oslo) til 5 pst. Det er i utgangspunktet bankenes oppgave å allokere risiko. Forslaget vil medføre en betydelig innstramming i bankenes muligheter til å gjøre individuelle vurderinger, og føre til at kredittverdige kunder ikke får lån. I første kvartal i år, som var siste kvartal før midlertidige forskriftsendringer ble gjennomført som følge av koronakrisen, var gjennomsnittlig avviksprosent for boliglån i Oslo 5,9 prosent. Tilsvarende avviksprosent i landet for øvrig var i samme kvartal 7,1 prosent. Dette viser at bankene utnytter kvotene i forsvarlig grad, og at det er det er noe rom for å øke utnyttelsen ved behov. Som departementet viser til, skal forskriftene regulere bankenes samlede utlånspraksis og ikke den enkelte låneavtale. Gitt at fleksibilitetskvoten opprettholdes, støtter NHO forslaget om å redusere maksimal gjeldsgrad fra 5 til 4,5 ganger brutto årsinntekt.
NHO mener også at det fortsatt bør være en fleksibilitetskvote på 5 pst. for forbrukslån, og at lån med pant i andre eiendeler enn bolig bør ha en tilsvarende fleksibilitetskvote. Vi mener videre at kravet om maksimal løpetid på 5 år for salgspantlån er for stramt, og viser i den forbindelse til høringsuttalelse fra Norges Bilbransjeforbund.
Vi er enige med Finanstilsynet i at det ikke bør være geografisk differensiering, verken av fleksibilitetskvoten eller maksimal belåningsgrad. Dersom det skal være en lavere belåningsgrad for sekundærbolig, bør den gjelde for hele landet. Vi støtter også forslagene om at midler på BSU-konto skal likebehandles med andre finansielle eiendeler, og dermed ikke tas hensyn til ved beregning av gjeldsgrad eller belåningsgrad.
Finanstilsynet påpeker at utlånsreguleringen er et virkemiddel rettet inn mot å redusere tilbudet av kreditt til sårbare låntakere, og dermed ikke kan nøytralisere kredittvekst som skyldes sterk etterspørsel. Det vises til at andre politikkområder, som pengepolitikk og boligbeskatning, har stor påvirkning på etterspørselen etter bolig og kreditt.
Bolig og fritidseiendom er favorisert både i inntektsbeskatningen og formuesskatten. Skattefavoriseringen av bolig kan bidra til at boligprisene blir høyere enn de ellers ville vært. Samtidig stimulerer skattesystemet til økt gjeldopptak. Selv om egen bolig har en verdsettelsesrabatt på hele 75 pst. i formuesskatten, er det ingen reduksjon i verdien av gjeld tilordnet slik bolig. I inntektsskatten gis det fullt fradrag for gjeldsrenter for boliglån, selv om inntekt fra egen bolig ikke beskattes.
Denne skattefavoriseringen blir gjerne begrunnet med at man ønsker at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig. Men høyere boligpriser vil gjøre det vanskeligere å komme inn på boligmarkedet for de som står utenfor. For de som eier bolig, vil økt boligformue gi mulighet til å ta opp mer lån med pant i bolig. Dette vil forsterke veksten i både gjeld og boligpriser.
Etter NHOs syn er økt beskatning av egen bolig, og en mer symmetrisk behandling av gjeld/gjeldsrenter og skattemessig verdi/inntekt, nødvendige virkemidler for å bidra til en mer moderat boligpris- og gjeldsvekst.
NHO er enig i at utlånspraksis for boliglån og forbrukslån fortsatt bør reguleres i forskrift, og at det er hensiktsmessig å samle reguleringen i en felles forskrift for både boliglån og forbrukslån. For å oppnå en helhetlig regulering, er det også hensiktsmessig at husholdningers gjeld med pant i andre eiendeler enn bolig omfattes av reguleringen. Vi mener imidlertid at enkelte av innstrammingene som foreslås, synes å være for kraftfulle gitt dagens situasjon.
Som Finanstilsynet også fremhever, er regulering av utlånspraksis et inngripende tiltak både for låntaker og långiver. Manglende adgang til det ordinære kredittmarkedet for kredittverdige lånesøkere gir nytte og effektivitetstap. Inngripende regulering fratar bankene deres mulighet til å utøve sitt bankfaglige skjønn. Reguleringen må avveie hensynet til effektive kredittmarkeder og behovet for å redusere risiko i det finansielle systemet, og må være tilpasset den underliggende risiko den skal bidra til å redusere.
Selv om boligprisene er høye og fortsatt vokser, har prisveksten vært moderat siden 2017. Veksten i husholdningenes gjeld har også avtatt noe. Det er positivt at volumet av forbrukslån har gått betydelig ned det siste året, selv om det er bekymringsfullt at mislighold av forbrukslån er økende. I likhet med Norges bank mener vi både boliglånsforskriften og forbrukslån forskriften har fungert godt. NHO ser ikke at risikoen for finansiell ustabilitet har økt i så stor grad at det forsvarer de betydelige innstrammingene i utlånspraksisen som Finanstilsynet foreslår.
NHO støtter ikke forslaget om å redusere bankenes fleksibilitetskvote for lån med pant i bolig fra 10 pst. (8 pst. i Oslo) til 5 pst. Det er i utgangspunktet bankenes oppgave å allokere risiko. Forslaget vil medføre en betydelig innstramming i bankenes muligheter til å gjøre individuelle vurderinger, og føre til at kredittverdige kunder ikke får lån. I første kvartal i år, som var siste kvartal før midlertidige forskriftsendringer ble gjennomført som følge av koronakrisen, var gjennomsnittlig avviksprosent for boliglån i Oslo 5,9 prosent. Tilsvarende avviksprosent i landet for øvrig var i samme kvartal 7,1 prosent. Dette viser at bankene utnytter kvotene i forsvarlig grad, og at det er det er noe rom for å øke utnyttelsen ved behov. Som departementet viser til, skal forskriftene regulere bankenes samlede utlånspraksis og ikke den enkelte låneavtale. Gitt at fleksibilitetskvoten opprettholdes, støtter NHO forslaget om å redusere maksimal gjeldsgrad fra 5 til 4,5 ganger brutto årsinntekt.
NHO mener også at det fortsatt bør være en fleksibilitetskvote på 5 pst. for forbrukslån, og at lån med pant i andre eiendeler enn bolig bør ha en tilsvarende fleksibilitetskvote. Vi mener videre at kravet om maksimal løpetid på 5 år for salgspantlån er for stramt, og viser i den forbindelse til høringsuttalelse fra Norges Bilbransjeforbund.
Vi er enige med Finanstilsynet i at det ikke bør være geografisk differensiering, verken av fleksibilitetskvoten eller maksimal belåningsgrad. Dersom det skal være en lavere belåningsgrad for sekundærbolig, bør den gjelde for hele landet. Vi støtter også forslagene om at midler på BSU-konto skal likebehandles med andre finansielle eiendeler, og dermed ikke tas hensyn til ved beregning av gjeldsgrad eller belåningsgrad.
Finanstilsynet påpeker at utlånsreguleringen er et virkemiddel rettet inn mot å redusere tilbudet av kreditt til sårbare låntakere, og dermed ikke kan nøytralisere kredittvekst som skyldes sterk etterspørsel. Det vises til at andre politikkområder, som pengepolitikk og boligbeskatning, har stor påvirkning på etterspørselen etter bolig og kreditt.
Bolig og fritidseiendom er favorisert både i inntektsbeskatningen og formuesskatten. Skattefavoriseringen av bolig kan bidra til at boligprisene blir høyere enn de ellers ville vært. Samtidig stimulerer skattesystemet til økt gjeldopptak. Selv om egen bolig har en verdsettelsesrabatt på hele 75 pst. i formuesskatten, er det ingen reduksjon i verdien av gjeld tilordnet slik bolig. I inntektsskatten gis det fullt fradrag for gjeldsrenter for boliglån, selv om inntekt fra egen bolig ikke beskattes.
Denne skattefavoriseringen blir gjerne begrunnet med at man ønsker at flest mulig skal kunne eie sin egen bolig. Men høyere boligpriser vil gjøre det vanskeligere å komme inn på boligmarkedet for de som står utenfor. For de som eier bolig, vil økt boligformue gi mulighet til å ta opp mer lån med pant i bolig. Dette vil forsterke veksten i både gjeld og boligpriser.
Etter NHOs syn er økt beskatning av egen bolig, og en mer symmetrisk behandling av gjeld/gjeldsrenter og skattemessig verdi/inntekt, nødvendige virkemidler for å bidra til en mer moderat boligpris- og gjeldsvekst.