Tromsø kommunes høringsuttalelse til forslag til lovhjemmel som åpner for å oppheve kommunale boligstiftelser
Nærings- og fiskeridepartementet har i samarbeid med Kommunal- og moderniseringsdepartementet sendt ut forslag til lovhjemmel som åpner for å oppheve boligstiftelser etablert av norske kommuner på høring. Frist for innsending av uttalelser til høringsnotatet er satt til 2. oktober 2020.
Tromsø kommune er positiv til at det inntas en særskilt bestemmelse som åpner for en forenklet opphevelse av kommunale boligstiftelser. Som fremholdt i høringsnotatets punkt 2.1 hadde boligstiftelsene stor betydning fra 1960- og 1970-tallet. Stiftelsene hadde nær tilknytning til kommunene som oppretter, og ble til dels sett på som en forlengelse av kommunen selv. Fra 1980-tallet og inn på 1990-tallet ble også kommunens rolle hva gjelder boliger noe redusert, da kommunene gikk fra å være en aktiv eiendomsaktør til å være en tilrettelegger. Samtidig oppsto et behov for å spre risiko etter kraftige fall i boligprisene, samt krav om stiftelsesform for å få tilskudd fra Husbanken. Et ytterligere formål bak opprettelsen av boligstiftelser var å forenkle bygging av boliger og at boligbygging skulle kunne skje uavhengig av kommunale budsjetter, med en organisasjon som var særlig viet til dette. I dag er risikoen begrenset og kommunene kan selv søke tilskudd fra Husbanken. I tillegg anskaffer kommunen boliger selv, både i det ordinære markedet samt bygging i egen regi. Sentrale premisser for opprettelsen av boligstiftelsene har følgelig falt bort, og det anses unødvendig å la en del av boligtildelingen skje gjennom en stiftelse. Basert på dette kan vi støtte og bekrefte at stiftelsesformen i dette henseende er utdatert. Vi vil i det videre påpeke noen uheldige utslag av skillet mellom kommunen som sådan og boligstiftelser.
Det oppleves uheldig at kommunene står ansvarlig for enkelte bygg, men ikke andre, når samtlige bygninger skal oppfylle samme formål. Ved at kommunene blir eneansvarlig, legges det til rette for en helhetlig styring og bedre kontroll på kommunenes boligportefølje. Argumentet forsterkes av at det erfaringsmessig er få ansatte i stiftelsene, og begrensede midler, noe som medfører et tidvis tungvint samarbeid. Kommunene har generelt sett en større administrasjon som arbeider med boligutleie, noe som også muliggjør økt profesjonalitet hva gjelder utleie. I tillegg anses det som en fordel at kun én aktør har ansvar for boligmassen som er rettet mot vanskeligstilte, da det tilrettelegger for en samlet vurdering av behov og tildeling i kommunen.
Utskillingen av deler av boligmassen i en stiftelse er også uheldig fra et økonomisk perspektiv. Dersom stiftelsen skulle ha behov for midler kan ikke kommunen bidra direkte. Reglene om blant statsstøtte kan gjøre seg gjeldende. Når formålet med stiftelsene er å sikre boliger til vanskeligstilte personer, et formål også kommunen selv skal ivareta, fremstår disse begrensingene noe kunstig. Dette taler mot å opprettholde stiftelsesformen.
På grunn av reglene om offentlige anskaffelser kan kommunene heller ikke peke ut en boligstiftelse som byggherre for utbygging av ulike kommunale boligtilbud, se høringsnotatet punkt 5.5. Anskaffelsesregelverket vil i dag forhindre at en boligstiftelse kan bygge for eksempel omsorgsboliger i tråd med kommunens spesifikasjoner. Det fremstår dermed mer hensiktsmessig at ansvaret for bygging av boliger som skal dekke kommunale behov ligger hos kommunene selv. Det er også uklart hvor tydelig skillet mellom stiftelsene og kommunene er oppfattet, og det fremstår som en reell fare for at det vil bli en uheldig sammenblanding av roller.
I tillegg har skillet mellom stiftelsene og kommunen en kostnadsside. Stiftelsene får gjerne dyrere finansiering enn en kommune, blant annet på grunn av at Husbanklån ikke innvilges stiftelsene. I tillegg må tidvis kommunene stille garanti for private lån, noe som etter vår oppfatning fremstår som et unødvendig ekstraledd. Prosessen medfører mer byråkrati og dårligere finansiering noe som gjør at boligbehov dekkes mindre effektivt. Da formålet bak opprettelsen av stiftelsene også skal ivaretas av kommunen selv, anser Tromsø kommune at det ville vært enklere dersom kommunene alene står ansvarlig for å sikre tilgang til og forvaltning av boliger. Det er også et poeng at Husbanken nå retter seg direkte mot kommunene i de fleste saker, eksempelvis hva gjelder tilskudd til omsorgsboliger, i motsetning til det som var tilfellet ved boligstiftelsenes etablering.
Sist er det tette bånd mellom politikk og fordeling av boliger i en kommune. På grunn av selvstendighetskravet for stiftelser begrenses muligheten for politisk innflytelse. Stiftelsesformen gjør at man ikke er sikret den fleksibilitet som man ønsker i et politisk styre. Tidligere hadde kommunene større påvirkningskraft, men dette er nå redusert etter forsterkingen av selvstendighetskravet til stiftelser innført i 2001. Det kommunale selvstyret kommer dermed i konflikt med stiftelsesformen, blant annet fordi fremtidige politiske styrer blir bundet av avgjørelsen om å opprette stiftelsene, uten mulighet til å ha innflytelse over boligene.
Risikoen for at midlene som før har vært låst til boliger i stiftelsene vil brukes til andre poster i kommunen er der. Tromsø kommune er likevel av den oppfatning at fordeling av midler er noe politisk ledelse i den enkelte kommune skal avgjøre, innenfor rammene av lovpålagte tjenester. Det må legges til grunn at kommunene ikke ønsker å bidra til svekking av allerede svake grupper i samfunnet.
De foreslåtte prosessreglene vedrørende opphevelse av boligstiftelser fremstår hensiktsmessig, og da særlig regelen om at det er kommunestyret alene som får myndighet til å vedta opphevelse.
Det er bedt om tilbakemelding på definisjonen av kommunale boligstiftelser i første foreslåtte bestemmelse nr. 1. Vi legger til grunn at «vanskeligstilte personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet» favner vidt, og at også boligstiftelser som også skal sikre bolig til ungdommer omfattes. Under denne forutsetningen passer definisjonen på Tromsøs kommunale boligstiftelse, Stiftelsen kommunale boliger, og Tromsø kommune vil dermed kunne benytte bestemmelsen.
Oppsummert er Tromsø kommune enig i fremstillingen i høringsnotatet om at stiftelsesformen i dag ikke nødvendigvis fungerer etter intensjonen. Det er ønskelig at den enkelte kommune selv kan avgjøre hvorvidt boligstiftelsene skal forbli, og forslaget til lovhjemmel som åpner for å oppheve kommunale boligstiftelser støttes.
Nærings- og fiskeridepartementet har i samarbeid med Kommunal- og moderniseringsdepartementet sendt ut forslag til lovhjemmel som åpner for å oppheve boligstiftelser etablert av norske kommuner på høring. Frist for innsending av uttalelser til høringsnotatet er satt til 2. oktober 2020.
Tromsø kommune er positiv til at det inntas en særskilt bestemmelse som åpner for en forenklet opphevelse av kommunale boligstiftelser. Som fremholdt i høringsnotatets punkt 2.1 hadde boligstiftelsene stor betydning fra 1960- og 1970-tallet. Stiftelsene hadde nær tilknytning til kommunene som oppretter, og ble til dels sett på som en forlengelse av kommunen selv. Fra 1980-tallet og inn på 1990-tallet ble også kommunens rolle hva gjelder boliger noe redusert, da kommunene gikk fra å være en aktiv eiendomsaktør til å være en tilrettelegger. Samtidig oppsto et behov for å spre risiko etter kraftige fall i boligprisene, samt krav om stiftelsesform for å få tilskudd fra Husbanken. Et ytterligere formål bak opprettelsen av boligstiftelser var å forenkle bygging av boliger og at boligbygging skulle kunne skje uavhengig av kommunale budsjetter, med en organisasjon som var særlig viet til dette. I dag er risikoen begrenset og kommunene kan selv søke tilskudd fra Husbanken. I tillegg anskaffer kommunen boliger selv, både i det ordinære markedet samt bygging i egen regi. Sentrale premisser for opprettelsen av boligstiftelsene har følgelig falt bort, og det anses unødvendig å la en del av boligtildelingen skje gjennom en stiftelse. Basert på dette kan vi støtte og bekrefte at stiftelsesformen i dette henseende er utdatert. Vi vil i det videre påpeke noen uheldige utslag av skillet mellom kommunen som sådan og boligstiftelser.
Det oppleves uheldig at kommunene står ansvarlig for enkelte bygg, men ikke andre, når samtlige bygninger skal oppfylle samme formål. Ved at kommunene blir eneansvarlig, legges det til rette for en helhetlig styring og bedre kontroll på kommunenes boligportefølje. Argumentet forsterkes av at det erfaringsmessig er få ansatte i stiftelsene, og begrensede midler, noe som medfører et tidvis tungvint samarbeid. Kommunene har generelt sett en større administrasjon som arbeider med boligutleie, noe som også muliggjør økt profesjonalitet hva gjelder utleie. I tillegg anses det som en fordel at kun én aktør har ansvar for boligmassen som er rettet mot vanskeligstilte, da det tilrettelegger for en samlet vurdering av behov og tildeling i kommunen.
Utskillingen av deler av boligmassen i en stiftelse er også uheldig fra et økonomisk perspektiv. Dersom stiftelsen skulle ha behov for midler kan ikke kommunen bidra direkte. Reglene om blant statsstøtte kan gjøre seg gjeldende. Når formålet med stiftelsene er å sikre boliger til vanskeligstilte personer, et formål også kommunen selv skal ivareta, fremstår disse begrensingene noe kunstig. Dette taler mot å opprettholde stiftelsesformen.
På grunn av reglene om offentlige anskaffelser kan kommunene heller ikke peke ut en boligstiftelse som byggherre for utbygging av ulike kommunale boligtilbud, se høringsnotatet punkt 5.5. Anskaffelsesregelverket vil i dag forhindre at en boligstiftelse kan bygge for eksempel omsorgsboliger i tråd med kommunens spesifikasjoner. Det fremstår dermed mer hensiktsmessig at ansvaret for bygging av boliger som skal dekke kommunale behov ligger hos kommunene selv. Det er også uklart hvor tydelig skillet mellom stiftelsene og kommunene er oppfattet, og det fremstår som en reell fare for at det vil bli en uheldig sammenblanding av roller.
I tillegg har skillet mellom stiftelsene og kommunen en kostnadsside. Stiftelsene får gjerne dyrere finansiering enn en kommune, blant annet på grunn av at Husbanklån ikke innvilges stiftelsene. I tillegg må tidvis kommunene stille garanti for private lån, noe som etter vår oppfatning fremstår som et unødvendig ekstraledd. Prosessen medfører mer byråkrati og dårligere finansiering noe som gjør at boligbehov dekkes mindre effektivt. Da formålet bak opprettelsen av stiftelsene også skal ivaretas av kommunen selv, anser Tromsø kommune at det ville vært enklere dersom kommunene alene står ansvarlig for å sikre tilgang til og forvaltning av boliger. Det er også et poeng at Husbanken nå retter seg direkte mot kommunene i de fleste saker, eksempelvis hva gjelder tilskudd til omsorgsboliger, i motsetning til det som var tilfellet ved boligstiftelsenes etablering.
Sist er det tette bånd mellom politikk og fordeling av boliger i en kommune. På grunn av selvstendighetskravet for stiftelser begrenses muligheten for politisk innflytelse. Stiftelsesformen gjør at man ikke er sikret den fleksibilitet som man ønsker i et politisk styre. Tidligere hadde kommunene større påvirkningskraft, men dette er nå redusert etter forsterkingen av selvstendighetskravet til stiftelser innført i 2001. Det kommunale selvstyret kommer dermed i konflikt med stiftelsesformen, blant annet fordi fremtidige politiske styrer blir bundet av avgjørelsen om å opprette stiftelsene, uten mulighet til å ha innflytelse over boligene.
Risikoen for at midlene som før har vært låst til boliger i stiftelsene vil brukes til andre poster i kommunen er der. Tromsø kommune er likevel av den oppfatning at fordeling av midler er noe politisk ledelse i den enkelte kommune skal avgjøre, innenfor rammene av lovpålagte tjenester. Det må legges til grunn at kommunene ikke ønsker å bidra til svekking av allerede svake grupper i samfunnet.
De foreslåtte prosessreglene vedrørende opphevelse av boligstiftelser fremstår hensiktsmessig, og da særlig regelen om at det er kommunestyret alene som får myndighet til å vedta opphevelse.
Det er bedt om tilbakemelding på definisjonen av kommunale boligstiftelser i første foreslåtte bestemmelse nr. 1. Vi legger til grunn at «vanskeligstilte personer som ikke selv kan ivareta sine interesser på boligmarkedet» favner vidt, og at også boligstiftelser som også skal sikre bolig til ungdommer omfattes. Under denne forutsetningen passer definisjonen på Tromsøs kommunale boligstiftelse, Stiftelsen kommunale boliger, og Tromsø kommune vil dermed kunne benytte bestemmelsen.
Oppsummert er Tromsø kommune enig i fremstillingen i høringsnotatet om at stiftelsesformen i dag ikke nødvendigvis fungerer etter intensjonen. Det er ønskelig at den enkelte kommune selv kan avgjøre hvorvidt boligstiftelsene skal forbli, og forslaget til lovhjemmel som åpner for å oppheve kommunale boligstiftelser støttes.