Konklusjon
Departementet bør ta evalueringen de har bestilt mer på alvor, og uansett utarbeide et mindre tilslørt, mer gjennomarbeidet og forbedret forslag til reviderte retningslinjer - før de sender det på fornyet høring.
Behov og bakgrunn for revisjon av retningslinjene må også ses i sammenheng med det nylig framlagte høringsforslaget om endringer i dispensasjonsbestemmelsene i plan- og bygningsloven § 19-2, og bør uansett avvente Stortingets behandling av dette.
________________________________________
[1] Se f.eks. «Riksrevisjonens undersøkelse av behandling av innsigelser i plansaker» Dokument 3:7 (2018–2019) på side 7: «Kommunene er gjennom lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) gitt myndighet til å kunne dispensere fra lovbestemmelser, vedtatte planer og planbestemmelser. Loven stiller imidlertid strenge vilkår for å kunne gi dispensasjoner. Stortinget har slått fast at utvikling skal skje i henhold til juridisk bindende planer, og at åpningen for å kunne gi dispensasjon må betraktes som en praktisk sikkerhetsventil. Det er risiko for at det gis dispensasjoner i strid med Stortingets forutsetninger.» Se f.eks. også Sivilombudsmannens «Foreløpige rapporter om dispensasjonsvedtak i strandsonen oversendt Kragerø, Lindesnes (tidligere Mandal) og Askøy kommuner»: «Å få dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen er positivt for den enkelte tiltakshaver. Dersom dispensasjoner gis i strid med plan- og bygningslovens regler, vil det imidlertid kunne utgjøre en urett overfor andre borgere, enten disse er naboer eller inngår i en videre krets (…)». Enda et eksempel er "Evalueringen av plan- og bygningsloven – EVAPLAN 2008 (2014-2018)": «Evalueringen foreslår ingen endringer i lovteksten, men bedre veiledning om de materielle vilkårene. EVAPLAN understreker imidlertid at forvaltningen må løfte blikket utover den enkelte sak når spørsmålet om dispensasjon blir vurdert. Evalueringen peker på faren for at hensikten med plansystemet uthules gjennom enkeltvedtak, og at en rekke hensyn som skal ivaretas gjennom planleggingen, ikke blir lagt tilstrekkelig vekt på i dispensasjonsvurderingen.»
Behov og bakgrunn for revisjon av retningslinjene må også ses i sammenheng med det nylig framlagte høringsforslaget om endringer i dispensasjonsbestemmelsene i plan- og bygningsloven § 19-2, og bør uansett avvente Stortingets behandling av dette.
________________________________________
[1] Se f.eks. «Riksrevisjonens undersøkelse av behandling av innsigelser i plansaker» Dokument 3:7 (2018–2019) på side 7: «Kommunene er gjennom lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) gitt myndighet til å kunne dispensere fra lovbestemmelser, vedtatte planer og planbestemmelser. Loven stiller imidlertid strenge vilkår for å kunne gi dispensasjoner. Stortinget har slått fast at utvikling skal skje i henhold til juridisk bindende planer, og at åpningen for å kunne gi dispensasjon må betraktes som en praktisk sikkerhetsventil. Det er risiko for at det gis dispensasjoner i strid med Stortingets forutsetninger.» Se f.eks. også Sivilombudsmannens «Foreløpige rapporter om dispensasjonsvedtak i strandsonen oversendt Kragerø, Lindesnes (tidligere Mandal) og Askøy kommuner»: «Å få dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen er positivt for den enkelte tiltakshaver. Dersom dispensasjoner gis i strid med plan- og bygningslovens regler, vil det imidlertid kunne utgjøre en urett overfor andre borgere, enten disse er naboer eller inngår i en videre krets (…)». Enda et eksempel er "Evalueringen av plan- og bygningsloven – EVAPLAN 2008 (2014-2018)": «Evalueringen foreslår ingen endringer i lovteksten, men bedre veiledning om de materielle vilkårene. EVAPLAN understreker imidlertid at forvaltningen må løfte blikket utover den enkelte sak når spørsmålet om dispensasjon blir vurdert. Evalueringen peker på faren for at hensikten med plansystemet uthules gjennom enkeltvedtak, og at en rekke hensyn som skal ivaretas gjennom planleggingen, ikke blir lagt tilstrekkelig vekt på i dispensasjonsvurderingen.»