Skogfinske Interesser i Norge

Skogfinske Interesser i Norge ser det som svært viktig at de som sitter i Kulturrådets fagutvalg og skal vedta hvilke søknader som skal få tilskudd fra Norsk Kulturfond har den kompetansen om nasjonale minoriteter som trengs for å vurdere søknadene korrekt.

Dette mener vi også må gjelde for de som sitter med tildeling av Prosjekttilskudd for nasjonale minoriteter hos Kulturdirektoratet.

Skogfinske Interesser i Norge mener at Norsk Skogfinsk Museum må få de midlene som trengs for å kunne drifte det nye museet på en god og forsvarlig måte.

Det er fremdeles ikke bevilget økonomi til å ansette de fagstillingene som er nødvendig for å dekke hele bredden av samlinger og virksomhet som én person ved museet har hatt ansvar for fram til 2025. Kulturdepartementet bevilget ikke økning til noen nye stillinger i en periode på 14 år. Øverst på prioriteringslista står fotograf/fotobehandler og bibliotekar. Museet har et fotoarkiv på nærmere 400.000 fotografier og et bibliotek på over 50.000 bøker. Personen som har hatt ansvar for dette materialet fram til 2025 går av med pensjon fra 1/1 2026 (i en alder av 74 år) – uten at det er noen

nye fagpersoner å overlappe kunnskapene til. Dette kan bli en massiv kollaps i kunnskaper og

formidling, både innad i museet og utad til samfunnet.

Én vesentlig årsak til at skogfinnene er så anonyme i Norges samfunn og befolkning, har bakgrunn i at norske myndigheter fornorsket skogfinnenes slektsnavn ved innvandringen for 3-400 år siden. Allerede før utvandringen fra Finland fra slutten av 1500-tallet hadde en stor del av den finske befolkning permanente arvelige slektsnavn – navn som Räisäinen, Hämäläinen, Paalainen, Lehmoinen, Veteläinen, Orainen, Raatikainen, Pentikäinen og mange flere. Det er dokumentert flere enn 400 ulike arvelige slektsnavn blant skogfinnene som innvandret.

Norske myndigheter strukturerte befolkningen etter patronymikon-prinsippet, noe som førte til at skogfinnene ble oppført med fornorskede etternavn i offentlig materiale. Heikki Lehmoinen kunne bli til Henrik Steffensen og Jussi Hämäläinen kunne bli til Johannes Eriksen i det meste av det offentlige kildematerialet som i dag er relevant for å granske slekt og historie.

Denne fornorskningen av slektsnavn ble tatt opp av oss allerede i 1998 i vår 26 siders uttalelse til Utenriksdepartementets utkast til St.prp. om ratifikasjon av rammekonvensjonen av 1. februar 1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter . Etter det er dette tatt opp av oss svært mange ganger med flere departement og myndighetsnivåer i ulike henvendelser, dokumenter og møtesammenhenger. Dette ble også spilt inn til Sannhets- og forsoningskommisjonen, som i kommisjonens arbeid ga oss tilbakemelding om at dette måtte være «den enkleste sak og få ordnet opp i».

Men det er fremdeles ingen enkel sak for skogfinner med dokumentasjon om sin slekts skogfinske slektsnavn å kunne ta tilbake slektsnavnet som etternavn. Flere har erfaring for at den någjeldende Navneloven setter hindringer for å ta tilbake det finske slektsnavnet som etternavn. Det som slår inn for alle skogfinner som ønsker å ta tilbake sin slekts historiske slektsnavn, er at fornorskningen skjedde lenger tilbake i tid enn hva Navneloven gir enkel mulighet til å ta tilbake som etternavn.

En del slektsnavn som er aktuelle i en slik sammenheng bæres av svært få personer i Norge, noe som gjør at lovens prinsipp om at søkere som ønsker å ta etternavn med færre enn 200 brukere i Norge må godkjennes av alle som allerede har det etternavnet, for at tillatelse kan bli gitt. Det er konkrete eksempler på skogfinners forsøk på å ta tilbake slektsnavn som er umuliggjort ved at én av to senere innflyttede personer i Norge med samme etternavn har nektet personen å ta tilbake sin slekts beviselige historiske navn. Dette oppleves svært urettferdig, og oppfattes som at fornorskningspolitikkens prinsipper fremdeles er aktivt styrende.

Vi forstår selvfølgelig det fornuftige i at Navneloven beskytter eldre tradisjonsrike, eksisterende slekter fra å invaderes av hvem-som-helst utenfor slekten. Skogfinnenes slektsnavn ligger typisk ikke på området for beskyttelse av norske slekter. Dersom det finnes personer i dagens Norge med de slektsnavnene som er aktuelle for skogfinner å ta tilbake, vil det være snakk om få personer, og personer som med stor sannsynlighet har flyttet til Norge i senere tid, samtidig som det er en betydelig sjanse for at både disse senere innflyttede personene og de skogfinner som har dette slektsnavnet historisk, langt tilbake kan ha utgangspunkt i samme slekt i Finland.

Vi erfarer at Navnelovens bokstav og forskrift ikke er tilstrekkelig for at skogfinner som ønsker å ta tilbake sin slekts slektsnavn som etternavn gis en enkel og oppreisende mulighet for dette. Slektsnavn/etternavn er en sterk markør for identitet, og muligheten til å markere den skogfinske identiteten gjennom sin slekts historiske slektsnavn, kan altså fremdeles hindres av Navneloven for mange skogfinner.

Vi mener at Navneloven må endres til å gi en klart formulert mulighet for skogfinner til enkelt å ta tilbake sine historiske slektsnavn som etternavn – slektsnavn som beviselig ble «tatt fra dem» som et ledd i norske myndigheters fornorskende navngiving, ved å innpasse dem i det norske prinsippet for etternavn. I tillegg til slektsnavn ble også døpenavn nærmest konsekvent fornorsket; Heikki ble til Henrik, Jussi ble til Johannes, Erkki ble til Erik, Taneli ble til Daniel osv.

Artikkel 11.1 i Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter omhandler nettopp personnavn:

Når Rammekonvensjonen regner etternavn som patronymikon har nok dette å gjøre med at Europarådet ikke hadde fokus på den mye eldre tradisjonen fra middelalderen som etablerte permanente arvelige slektsnavn i Finland. Vi mener derfor at det i Rammekonvensjonen i sammenheng med skogfinner må leses som slektsnavn , og ikke bare som det mer moderne «etternavn (patronymikon)» .

Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport fra 2023 har gitt mange personer og familier legitimitet til å markere seg aktivt med sin skogfinske bakgrunn, mens stadig flere forsøker å finne ut om det kan være noe i de beretningene om skogfinner som har versert i slekta. Dette har bl.a. ført til økt DNA-testing, som er den sikreste måten å få endelig bevis for sin skogfinske avstamning. Dette øker mengden av personer som utvikler sin identitet til det skogfinske, noe som også kan gi økning i ønsker om å ta tilbake det skogfinske slektsnavnet som etternavn. Flere skogfinske etternavn vil øke synligheten av den skogfinske nasjonale minoriteten i befolkningen, og dermed synliggjøre i større grad det kulturelle mangfoldet i Norge. Når myndighetene gjennom mer enn 25 år ikke har tatt på alvor Navnelovens begrensninger for skogfinnene til i å ta tilbake sine skogfinske slektsnavn, kan vi oppleve dette som synliggjøring av hva som i praksis er den reelle minoritetspolitiske politikken overfor skogfinnene. Etter 25 år med status som nasjonal minoritet bør det ikke kunne tilskrives manglende kunnskaper om skogfinnene. Et spørsmål for oss blir da om det står på politisk vilje til å rette opp fornorskningenspolitikkens praktiske konsekvenser overfor skogfinnene.

Med skogfinnenes gjentatte forsøk gjennom mer enn 25 år på å få satt fokus på den urett som Navneloven fremdeles opprettholder som hinder for å kunne ta tilbake sin slekts historiske slektsnavn, ønsker vi at dette temaet markeres tydelig. Til tross for at Sannhets- og forsoningskommisjonens rapport av 2023 massivt påpeker dette diskriminerende hinderet i norsk lovgivning på en rekke steder (bl.a. i kapittel 16.3 side 475), erfarer vi at det ikke har skjedd noen utvikling som markerer myndighetenes forståelse og vilje til å justere lovgrunnlaget for denne uretten.

Gjennom den tiden som har gått siden denne saken ble tatt opp, er det flere skogfinner som har måtte nøye seg med å ta tilbake sitt skogfinske slektsnavn kun som mellomnavn, mens det reelle skogfinske slektsnavnet for noen først kunne settes på gravsteinen. Vi er i funderinger om hvorvidt denne problematikken i forhold til Navneloven er tenkt å ligge som grunnlag også i den fortsatte forsoningspolitikken overfor dagens og framtidens skogfinner.

Det er ikke godt nok å måtte sende en klage til Statsforvalteren ved avslag, dette føles av mange som et nytt overgrep.

Veiviserordningen som finnes for noen nasjonale minoriteter, burde utvides til å gjelde alle nasjonale minoriteter. Slik at alle elever får den samme muligheten til å lære om alle de nasjonale minoritetene.