ASYLSØKERNES RETTSSIKKERHET I SAKER OM KONVERTERING I NORGE
Vi er mange i Norge som er bekymret over praksisen utlendingsforvaltningen i Norge bruker overfor asylsøkere som konverterer til kristendommen. Dette er også gjentatte ganger kommet til uttrykk i dagspressen.
Her viser vi i første rekke til Afghanske konvertitter. Det er en kjensgjerning at det kan medføre forfølgelse, i verste fall drap for en Afghaner å konvertere. Til tross for dette skjer det stadig at Afghanske konvertitter blir nektet beskyttelse I Norge og sendt tilbake..
Vi som har fulgt konvertitter på nært hold og erfart hvordan deres sak behandles, har noen synspunkter på hva vi mener bør rettes på.
Alle konvertitter og asylsøkerens vitner må få forklare seg for en nemnd bestående av minst ett kristent nemndmedlem. (Man kan tenke seg en ‘pool’ av nemndmedlemmer utnevnt av f. eks. Norges Kristne Råd som er tilgjengelige i saker som gjelder kristne konvertitter.)
Konvertitter som søker asyl, har krav på individuell behandling av sin sak. En slik individuell behandling er avhengig av en reell møteplass der konvertitten møter med en fullmektig som kjenner vedkommende over tid, og der konvertitten selv avgir sitt vitnesbyrd. Nemnda må lytte til konvertittens fortelling om det som ligger til grunn for konverteringen, supplert med vitners uttalelser og dokumentasjon.
Opplysninger fra konvertitt eller vitner som er uvanlige, må ikke stemples som løgn, men kontrolleres så langt det er mulig, også innenfor en kristen virkelighetsforståelse. Terskelen for å erklære en konvertitt for «ikke troverdig» og anse vedkommende for å være ‘bekvemmelighetskonvertitt’ synes urimelig lav slik det nå praktiseres.
Nemnda bør lytte til flere organisasjoner med erfaring fra Afghanistan, ikke bare til Landinfo.
UNE må være seg sitt ansvar bevisst for hva som kan skje med en tidligere muslim som nå er en bekjennende kristen, om han blir sendt tilbake til hjemlandet sitt. Å utsette en asylsøker for tortur og forfølgelse i tidligere hjemland er ikke forenlig med den trosfrihet som er lovfestet i Norge og strider mot internasjonale konvensjoner.
Hvis konvertitter likevel blir sendt tilbake, må de følges opp av UNE over telefon.
Vi oppfordrer på det sterkeste til endring i den praksis UNE nå har, med urettferdig å stemple mange kristne konvertitter som bekvemmelighetskonvertitter og sende dem tilbake til Afghanistan, til forfølgelse og i verste fall martyrdøden. Det er en lang rekke eksempler på at konvertitter som ikke er blitt trodd i Norge, har beholdt sin tro og nå er aktive i kristne menigheter i andre land de har flyktet til.
Helge Kapelrud (s), pensjonert overlege, spesialist i indremedisin
Lilleba Kapelrud (s), husmor, pensjonert formingslærer
Hogne Midgard (s), seniorprest og sykehusprest
Momenter UNE bør ta hensyn til ved vurdering av om en konvertitt er ekte eller ikke.
«Gjennom dåpen blir konvertitten medlem av et kirkesamfunn. Dåpen blir slik det ytre «tegnet» på at konverteringen er reell, så langt en kan se. Imidlertid godtar ikke norske myndigheter alltid dåp som bevis på at konverteringen er oppriktig ment.
Kristne kirkesamfunn praktiserer ulike tidspunkt for dåp: Der noen døper raskt etter en omvendelse og gir utfyllende opplæring i etterkant, vil andre gi mer opplæring først, for senere å døpe. Uavhengig av forskjellige tidspunkt for å gjennomføre dåp ønsker kirkesamfunn å gi en grundig trosopplæring. Det kan være gode grunner til å vente med dåp til man er sikker på at konvertitten har forstått både farene man utsettes for ved å døpes, og teologien det innebærer. På den annen side knytter Det nye testamentet dåpen sammen med omvendelsen. Dåp bør derfor ikke utsettes for lenge, om det ikke er særskilte grunner til det. For de fleste konvertitter er dåp uansett et stort steg og et viktig uttrykk for den nye troen. I noen tilfeller kan det like fullt skje at dåp gjennomføres i håp om å få opphold. Likevel vil både tidlig og sen dåp stå trygt hvis den knyttes til god trosopplæring og kristen dannelse.» ( https://kristenkonvertitt.no/konvertittdokument-kortversjon.pdf , min utheving)
Hvor lenge han har bekjent seg som en kristen
Det bør legges vekt på hvor lenge vitnene har kjent konvertitten. At han over lang tid har vist at han holder fast på troen, bekjennelsen av troen og deltakelsen i det kristne fellesskapet, styrker inntrykket av at omvendelsen er ekte.
«Uansett dåpssyn er vi enige om at dåpen ikke er det eneste som skal til for å bli frelst. Den kommer som en del av en helhetlig prosess. Søknad om opphold kan ikke vurderes på grunnlag av dåp alene, men like mye på den bekjennelse som konvertitten avlegger, og på grunnlag av den kunnskap, kjennskap, erfaring og trospraksis som konvertitten tilegner seg, bevitnet av menighetens ledere. Imidlertid kan vi som menigheter ofte få en opplevelse av at myndighetene forenkler vurderingen av om konverteringen er reell. Men en troverdighetsvurdering kan ikke gjøres ut fra en enkel sjekkliste. Her trengs kjennskap til vedkommende over tid.» https://kristenkonvertitt.no/konvertittdokument-kortversjon.pdf
«Det nye livet er utdypende beskrevet i Det nye testamentet. I Peters første brev fremgår det at den nye fødsel har etiske, sosiale, og teologiske konsekvenser for hvert
enkelt mennesker som blir del i et fellesskap som skal leve etter Guds regler. Dette er Guds rike på jorden som virker i verden og mellom mennesker, ut av kjærlighet.» «En konvertitt lever et nytt liv sammen med Gud. Det får praktiske konsekvenser i livet. Selv om forståelsen og vektleggingen av kristen trospraksis kan være ulik, er noen elementer sentrale for alle kristne.» https://kristenkonvertitt.no/konvertittdokument-kortversjon.pdf
Et vitnesbyrd fra kristne ledere, nære kontakter og andre (lærere, medelever, husverter etc.) om en livsførsel som er i samsvar med kristen tro, bør tillegges vekt. Dette betyr ikke at en som er blitt en kristen, ikke kan falle i synd eller gjøre feil, men om det skjer, vil en kristen be om tilgivelse. Evangeliet handler om synd og nåde. Her må det også være rom for læring på bakgrunn av kulturelle forskjeller.
Det er rimelig å forvente at en konvertitt har grunnleggende kunnskap om hva kristen tro er. Selv om kristen tro først og fremst er en personlig relasjon til Gud gjennom Jesus Kristus, må en kunne forvente et visst kunnskapsnivå om sentrale begreper som treenigheten, frelse og syndsforlatelse ved tro på Jesus, korsfestelsen og oppstandelsen, Den hellige ånds betydning, nattverden, de ti bud - for å nevne noe. Likevel må en huske at læreevnen kan variere, mange av konvertittene har liten eller ingen skolegang bak seg.
Deltakelse i kristent fellesskap
At en konvertitt har vært en del av et kristent fellesskap over tid, bør legges betydelig vekt på, selv om det kan finnes situasjoner der en person blir en kristen på et sted der det ikke finnes noe fellesskap det er naturlig å delta i. At konvertitten holder ved i det standpunktet han har tatt, og at han kan observeres av andre kristne over tid, gir et godt grunnlag for å vurdere ektheten av troen. Tro er også en vekstprosess for alle kristne, og i det kristne fellesskapet styrkes troen over tid.
«En troende blir en del av den kristne kirke. Det innebærer å jevnlig søke fellesskap med andre troende til bønn, lovprisning og deling av Guds Ord. For en konvertitt vil det være avgjørende å forstå og bli kjent med Bibelens innhold. Gud har åpenbart seg i historien, og denne frelseshistorien finner vi i Skriften. Det er framfor alt gjennom Bibelens budskap vi kan lære Gud å kjenne. Å be til Gud, alene og i fellesskap, blir naturlig del av en ny trospraksis. I bønnen «Vår Far»/«Fader Vår» lærer Kristus den troende å henvende seg til Gud, og hva som er hovedsaken og formålet i all kristen bønn. Den som blir kristen, vil la seg døpe. De fleste kirkesamfunn vektlegger viktigheten av å gå jevnlig til nattverd.» ( https://kristenkonvertitt.no , fullversjon)
Nattverden vil for de fleste oppleves som en hellig handling. Terskelen for å delta i nattverden vil for de fleste trolig være høyere enn for bare å delta i gudstjenesten. At konvertitten regelmessig deltar i nattverden, vil styrke inntrykket av at hans tro er ekte.
Når kristne ber sammen i fri bønn, vil en ofte kunne få et inntrykk av om bønnen er ekte og ‘fra hjertet’. Det er vanskelig å ‘spille skuespill’ i bønn. Vitnesbyrd fra andre kristne som har bedt sammen med konvertitten, bør tillegges vekt.
Vitnesbyrd fra kristne ledere og personer som kjenner ham
Slike vitnesbyrd bør tillegges mye mer vekt enn det som skjer i dag. Når kristne har fulgt konvertitten på nært hold over lang tid, vil de med mye større tyngde kunne uttale seg om troen er ekte enn det som kommer fram i et intervju. Myndighetene sier at kristne ofte vil være grunnleggende positivt innstilt og ikke sitter inne med de opplysningene som er kommet fram i intervjuene. Det er nok riktig at kristne generelt vil være positivt innstilt til asylsøkeren, men kristne ledere er heller ikke naïve og forstår at det kan forekomme at noen kan ha falske motiver. Myndighetene synes å i stor grad se bort fra muligheten for motivendring over tid selv om det i utgangspunktet skulle ha vært feil, kfr. nedenfor.
Mange har negative erfaringer i forhold til Islam. De har kanskje gjennomgått koranskole der de må lese arabisk som de ikke forstår, og der de er blitt slått og straffet. Noen har erfaringer der muslimske bevegelser som f. eks. Taliban har drept familiemedlemmer. For mange blir da kontrasten til de kristne gudstjenestene og fellesskapene stor og positiv. Når noen av asylsøkerne omtaler islam i negative vendinger, burde det ikke avspises som ‘standardiserte og unyanserte svar’.
Tidspunkt for konvertering i forhold til evt. avslag på asylsøknad
Myndighetene ser ut til å legge stor vekt på tidspunktet for konvertering, særlig i forhold til om det skjer etter at asylsøkeren har fått avslag. Selv om det vil øke oppmerksomheten i retning av såkalt bekvemmelighetskonvertering, er det viktig å huske at konvertering som oftest er en prosess, og at en slik prosess kan ha begynt tidligere og etter hvert føre til klarhet. Ofte vil også kontakt med andre kristne konvertitter og med kristne fellesskap skape lengsel og etter hvert tro.
Motivendring over tid
Man må ikke se bort fra muligheten for at noe som kan ha begynt med et feil eller taktisk motiv, kan ha forandret seg underveis. En iraner og pastor blant farsitalende i Norge ble spurt om ikke iranere og afghanere som kom til Norge, ble kristne bare for å få opphold. Han svarte at det nok kunne hende at noen hadde slike motiver til å begynne med, men når de møtte glede, kjærlighet og omsorg og fikk høre evangeliet, ble de fleste selv overbevist og kom til tro.
Etter hvert som asylsøkeren opplever god trosopplæring kombinert med godt kristent fellesskap, kan troen vokse og bli ekte og personlig.
Jeg tillater meg en parallell: Mange som kommer til tro, gjør det i en eller annen livskrise. Det kan være en fortvilet rusmisbruker, en alvorlig sykdom, et samlivsbrudd. Så roper en til Gud og får svar. En vet at det var Jesus, bekjenner troen, går inn i det kristne fellesskapet og lærer om kristen tro. Men hva var motivet først? Det var trolig ikke først og fremst å finne sannheten, men når en så opplever troen, endrer motivet seg og blir fokusert på relasjonen til Gud.
Lege, spesialist i indremedisin og endokrinologi,
tidligere seksjonsoverlege i endokrinologi, Hamar sykehus.
Vi er mange i Norge som er bekymret over praksisen utlendingsforvaltningen i Norge bruker overfor asylsøkere som konverterer til kristendommen. Dette er også gjentatte ganger kommet til uttrykk i dagspressen.
Her viser vi i første rekke til Afghanske konvertitter. Det er en kjensgjerning at det kan medføre forfølgelse, i verste fall drap for en Afghaner å konvertere. Til tross for dette skjer det stadig at Afghanske konvertitter blir nektet beskyttelse I Norge og sendt tilbake..
Vi som har fulgt konvertitter på nært hold og erfart hvordan deres sak behandles, har noen synspunkter på hva vi mener bør rettes på.
Alle konvertitter og asylsøkerens vitner må få forklare seg for en nemnd bestående av minst ett kristent nemndmedlem. (Man kan tenke seg en ‘pool’ av nemndmedlemmer utnevnt av f. eks. Norges Kristne Råd som er tilgjengelige i saker som gjelder kristne konvertitter.)
Konvertitter som søker asyl, har krav på individuell behandling av sin sak. En slik individuell behandling er avhengig av en reell møteplass der konvertitten møter med en fullmektig som kjenner vedkommende over tid, og der konvertitten selv avgir sitt vitnesbyrd. Nemnda må lytte til konvertittens fortelling om det som ligger til grunn for konverteringen, supplert med vitners uttalelser og dokumentasjon.
Opplysninger fra konvertitt eller vitner som er uvanlige, må ikke stemples som løgn, men kontrolleres så langt det er mulig, også innenfor en kristen virkelighetsforståelse. Terskelen for å erklære en konvertitt for «ikke troverdig» og anse vedkommende for å være ‘bekvemmelighetskonvertitt’ synes urimelig lav slik det nå praktiseres.
Nemnda bør lytte til flere organisasjoner med erfaring fra Afghanistan, ikke bare til Landinfo.
UNE må være seg sitt ansvar bevisst for hva som kan skje med en tidligere muslim som nå er en bekjennende kristen, om han blir sendt tilbake til hjemlandet sitt. Å utsette en asylsøker for tortur og forfølgelse i tidligere hjemland er ikke forenlig med den trosfrihet som er lovfestet i Norge og strider mot internasjonale konvensjoner.
Hvis konvertitter likevel blir sendt tilbake, må de følges opp av UNE over telefon.
Vi oppfordrer på det sterkeste til endring i den praksis UNE nå har, med urettferdig å stemple mange kristne konvertitter som bekvemmelighetskonvertitter og sende dem tilbake til Afghanistan, til forfølgelse og i verste fall martyrdøden. Det er en lang rekke eksempler på at konvertitter som ikke er blitt trodd i Norge, har beholdt sin tro og nå er aktive i kristne menigheter i andre land de har flyktet til.
Helge Kapelrud (s), pensjonert overlege, spesialist i indremedisin
Lilleba Kapelrud (s), husmor, pensjonert formingslærer
Hogne Midgard (s), seniorprest og sykehusprest
Momenter UNE bør ta hensyn til ved vurdering av om en konvertitt er ekte eller ikke.
«Gjennom dåpen blir konvertitten medlem av et kirkesamfunn. Dåpen blir slik det ytre «tegnet» på at konverteringen er reell, så langt en kan se. Imidlertid godtar ikke norske myndigheter alltid dåp som bevis på at konverteringen er oppriktig ment.
Kristne kirkesamfunn praktiserer ulike tidspunkt for dåp: Der noen døper raskt etter en omvendelse og gir utfyllende opplæring i etterkant, vil andre gi mer opplæring først, for senere å døpe. Uavhengig av forskjellige tidspunkt for å gjennomføre dåp ønsker kirkesamfunn å gi en grundig trosopplæring. Det kan være gode grunner til å vente med dåp til man er sikker på at konvertitten har forstått både farene man utsettes for ved å døpes, og teologien det innebærer. På den annen side knytter Det nye testamentet dåpen sammen med omvendelsen. Dåp bør derfor ikke utsettes for lenge, om det ikke er særskilte grunner til det. For de fleste konvertitter er dåp uansett et stort steg og et viktig uttrykk for den nye troen. I noen tilfeller kan det like fullt skje at dåp gjennomføres i håp om å få opphold. Likevel vil både tidlig og sen dåp stå trygt hvis den knyttes til god trosopplæring og kristen dannelse.» ( https://kristenkonvertitt.no/konvertittdokument-kortversjon.pdf , min utheving)
Hvor lenge han har bekjent seg som en kristen
Det bør legges vekt på hvor lenge vitnene har kjent konvertitten. At han over lang tid har vist at han holder fast på troen, bekjennelsen av troen og deltakelsen i det kristne fellesskapet, styrker inntrykket av at omvendelsen er ekte.
«Uansett dåpssyn er vi enige om at dåpen ikke er det eneste som skal til for å bli frelst. Den kommer som en del av en helhetlig prosess. Søknad om opphold kan ikke vurderes på grunnlag av dåp alene, men like mye på den bekjennelse som konvertitten avlegger, og på grunnlag av den kunnskap, kjennskap, erfaring og trospraksis som konvertitten tilegner seg, bevitnet av menighetens ledere. Imidlertid kan vi som menigheter ofte få en opplevelse av at myndighetene forenkler vurderingen av om konverteringen er reell. Men en troverdighetsvurdering kan ikke gjøres ut fra en enkel sjekkliste. Her trengs kjennskap til vedkommende over tid.» https://kristenkonvertitt.no/konvertittdokument-kortversjon.pdf
«Det nye livet er utdypende beskrevet i Det nye testamentet. I Peters første brev fremgår det at den nye fødsel har etiske, sosiale, og teologiske konsekvenser for hvert
enkelt mennesker som blir del i et fellesskap som skal leve etter Guds regler. Dette er Guds rike på jorden som virker i verden og mellom mennesker, ut av kjærlighet.» «En konvertitt lever et nytt liv sammen med Gud. Det får praktiske konsekvenser i livet. Selv om forståelsen og vektleggingen av kristen trospraksis kan være ulik, er noen elementer sentrale for alle kristne.» https://kristenkonvertitt.no/konvertittdokument-kortversjon.pdf
Et vitnesbyrd fra kristne ledere, nære kontakter og andre (lærere, medelever, husverter etc.) om en livsførsel som er i samsvar med kristen tro, bør tillegges vekt. Dette betyr ikke at en som er blitt en kristen, ikke kan falle i synd eller gjøre feil, men om det skjer, vil en kristen be om tilgivelse. Evangeliet handler om synd og nåde. Her må det også være rom for læring på bakgrunn av kulturelle forskjeller.
Det er rimelig å forvente at en konvertitt har grunnleggende kunnskap om hva kristen tro er. Selv om kristen tro først og fremst er en personlig relasjon til Gud gjennom Jesus Kristus, må en kunne forvente et visst kunnskapsnivå om sentrale begreper som treenigheten, frelse og syndsforlatelse ved tro på Jesus, korsfestelsen og oppstandelsen, Den hellige ånds betydning, nattverden, de ti bud - for å nevne noe. Likevel må en huske at læreevnen kan variere, mange av konvertittene har liten eller ingen skolegang bak seg.
Deltakelse i kristent fellesskap
At en konvertitt har vært en del av et kristent fellesskap over tid, bør legges betydelig vekt på, selv om det kan finnes situasjoner der en person blir en kristen på et sted der det ikke finnes noe fellesskap det er naturlig å delta i. At konvertitten holder ved i det standpunktet han har tatt, og at han kan observeres av andre kristne over tid, gir et godt grunnlag for å vurdere ektheten av troen. Tro er også en vekstprosess for alle kristne, og i det kristne fellesskapet styrkes troen over tid.
«En troende blir en del av den kristne kirke. Det innebærer å jevnlig søke fellesskap med andre troende til bønn, lovprisning og deling av Guds Ord. For en konvertitt vil det være avgjørende å forstå og bli kjent med Bibelens innhold. Gud har åpenbart seg i historien, og denne frelseshistorien finner vi i Skriften. Det er framfor alt gjennom Bibelens budskap vi kan lære Gud å kjenne. Å be til Gud, alene og i fellesskap, blir naturlig del av en ny trospraksis. I bønnen «Vår Far»/«Fader Vår» lærer Kristus den troende å henvende seg til Gud, og hva som er hovedsaken og formålet i all kristen bønn. Den som blir kristen, vil la seg døpe. De fleste kirkesamfunn vektlegger viktigheten av å gå jevnlig til nattverd.» ( https://kristenkonvertitt.no , fullversjon)
Nattverden vil for de fleste oppleves som en hellig handling. Terskelen for å delta i nattverden vil for de fleste trolig være høyere enn for bare å delta i gudstjenesten. At konvertitten regelmessig deltar i nattverden, vil styrke inntrykket av at hans tro er ekte.
Når kristne ber sammen i fri bønn, vil en ofte kunne få et inntrykk av om bønnen er ekte og ‘fra hjertet’. Det er vanskelig å ‘spille skuespill’ i bønn. Vitnesbyrd fra andre kristne som har bedt sammen med konvertitten, bør tillegges vekt.
Vitnesbyrd fra kristne ledere og personer som kjenner ham
Slike vitnesbyrd bør tillegges mye mer vekt enn det som skjer i dag. Når kristne har fulgt konvertitten på nært hold over lang tid, vil de med mye større tyngde kunne uttale seg om troen er ekte enn det som kommer fram i et intervju. Myndighetene sier at kristne ofte vil være grunnleggende positivt innstilt og ikke sitter inne med de opplysningene som er kommet fram i intervjuene. Det er nok riktig at kristne generelt vil være positivt innstilt til asylsøkeren, men kristne ledere er heller ikke naïve og forstår at det kan forekomme at noen kan ha falske motiver. Myndighetene synes å i stor grad se bort fra muligheten for motivendring over tid selv om det i utgangspunktet skulle ha vært feil, kfr. nedenfor.
Mange har negative erfaringer i forhold til Islam. De har kanskje gjennomgått koranskole der de må lese arabisk som de ikke forstår, og der de er blitt slått og straffet. Noen har erfaringer der muslimske bevegelser som f. eks. Taliban har drept familiemedlemmer. For mange blir da kontrasten til de kristne gudstjenestene og fellesskapene stor og positiv. Når noen av asylsøkerne omtaler islam i negative vendinger, burde det ikke avspises som ‘standardiserte og unyanserte svar’.
Tidspunkt for konvertering i forhold til evt. avslag på asylsøknad
Myndighetene ser ut til å legge stor vekt på tidspunktet for konvertering, særlig i forhold til om det skjer etter at asylsøkeren har fått avslag. Selv om det vil øke oppmerksomheten i retning av såkalt bekvemmelighetskonvertering, er det viktig å huske at konvertering som oftest er en prosess, og at en slik prosess kan ha begynt tidligere og etter hvert føre til klarhet. Ofte vil også kontakt med andre kristne konvertitter og med kristne fellesskap skape lengsel og etter hvert tro.
Motivendring over tid
Man må ikke se bort fra muligheten for at noe som kan ha begynt med et feil eller taktisk motiv, kan ha forandret seg underveis. En iraner og pastor blant farsitalende i Norge ble spurt om ikke iranere og afghanere som kom til Norge, ble kristne bare for å få opphold. Han svarte at det nok kunne hende at noen hadde slike motiver til å begynne med, men når de møtte glede, kjærlighet og omsorg og fikk høre evangeliet, ble de fleste selv overbevist og kom til tro.
Etter hvert som asylsøkeren opplever god trosopplæring kombinert med godt kristent fellesskap, kan troen vokse og bli ekte og personlig.
Jeg tillater meg en parallell: Mange som kommer til tro, gjør det i en eller annen livskrise. Det kan være en fortvilet rusmisbruker, en alvorlig sykdom, et samlivsbrudd. Så roper en til Gud og får svar. En vet at det var Jesus, bekjenner troen, går inn i det kristne fellesskapet og lærer om kristen tro. Men hva var motivet først? Det var trolig ikke først og fremst å finne sannheten, men når en så opplever troen, endrer motivet seg og blir fokusert på relasjonen til Gud.
Lege, spesialist i indremedisin og endokrinologi,
tidligere seksjonsoverlege i endokrinologi, Hamar sykehus.