FOR AT INGEN SKAL STILLES TIL ANSVAR?
NOU 2020: 9 – « Blindsonen», en gransking av feilpraktiseringen av folketrygdlovens oppholdskrav ved reiser i EØS-området er avlevert. Men har denne rapporten legitimitet?
Hvem er habile til å utnevne et granskningsutvalg?
Rapporten sier at regjeringen, Stortinget, trygderetten tingrettene, lagmannsrettene, Høyesterett, NAV, politiet og påtalemyndigheten, Riksadvokaten, ESA, departementene (særlig justis-. arbeids- og sosial- og finansdepartementene), advokatstanden m.fl. har ansvar i denne saken.
- Hvem er da habile til å oppnevne et granskningsutvalg?
- Og er utvalgets leder, professor Finn Arnesen habil – som tidligere Høyesterettsdommer?
Kompetansesvikt, enighetsukultur og uklare roller
Rapporten beskriver at NAV-skandalen har skjedd som følge av mangel på nødvendig kompetanse og kunnskap om EØS innen den politiske, offentlige og rettslige forvaltningen.
Det er i seg selv meget oppsiktsvekkende. Men hvem skal stilles til ansvar for den manglende kompetansen?
Personlig opplever jeg at styringen i offentlig sektor bærer preg av en enighetsukultur - hvor man når lengst ved å gjøre det som sjefen sier – og ikke hva lov og rett (rettssikkerhet) krever. En enighetsukultur hvor makt skaper rett.
Kan det skyldes endringene i Lov om statsansatte (tidligere lov om statens tjenestemenn) i 2017?
Etter at stillingsvernet i staten er fjernet – er det vel ingen - som lenger våger uttale seg negativt til overordnede instans/ eller overordnet leder. Ei heller varsle om kameraderi, korrupsjonskulturer, korrupsjon eller andre uregelmessigheter? I hvert fall ikke den som ønsker å beholde en varig jobb.
Det tidligere stillingsvernet i staten handlet om å forebygge at samrøre, korrupsjon og annen kriminalitet finner sted.
NOU 2020: 9 – Blindsonen - fremstår som meget mangelfull.
Det er svært betenkelig at definisjonen av politikernes-, departementenes- og rettsapparatets ulike roller ikke er kommet klarere til uttrykk i rapporten, og med personifisering av hvem som har ansvar innenfor det enkelte tjenesteområde.
Hvilket ansvar har ESA (EFTAs overvåkingsorgan) i denne saken?
Hva med ESA (EFTAs overvåkingsorgan) – hvis eneste oppgave er å påse at EØS-avtalen etterleves.
Hvor har de vært i disse sakene siden 1994?
Følger de ikke med i rettighetene til norske borgere/ den norske stat – i betydning at de bare driver enveisarbeid til fordel for EU?
Bør ikke de stilles til ansvar?
For at ingen skal stilles til ansvar?
I USA er vi vitne til en president som benåder og løslater venner/ nære medarbeidere fra soning. I Norge kan det virke som at det lages granskingsrapporter for at ingen rundt regjering, Storting, eller doms- og rettsvesen skal kunne stilles til ansvar?
Rapporten, på 294 sider, fremstår som svært mangelfull i den forstand at den ikke definerer hvem som konkret er de ansvarlige for at NAV-skandalen har funnet sted. Rapporten nøyer seg med å beskrive at Arbeids- og sosialdepartementet og NAV har hovedansvaret.
Dermed blir det vanskelig å forholde seg rapportens legitimitet og innhold.
Man må ikke tape av syne at svært mange av arbeiderklassens arbeidsledige, syke, fattige m.fl, som på uriktig grunnlag, er blitt tiltalt, straffet og fengslet i denne saken.
Å sende folk i fengsel på uriktig grunnlag, har etter straffelovens § 222 en strafferamme på inntil 3 år.
Granskningsrapporten vitner derfor om en svært uheldig klassejus – for at ingen skal bli kunne stilt til ansvar?
Granskningsutvalgets rapport er ikke enstemmig på alle punkt
Granskningsutvalget er ikke enstemmig - om det er alle saker fra 1994 som skal gjennomgås på nytt (mindretallet), eller bare de som er oppstått etter 2012 (flertallet).
Her har mindretallet åpenbart rett!
De vil kunne føles som en dobbelt straff for dem som er blitt straffet før 2012 – å ikke få prøvd sin sak på nytt på grunn av tidligere politisk og rettslig uforstand.
Utvalget peker på at det ligger mye læring i rapporten.
For det første, lærdommen er i fare for å bli bare helt marginal, om i det hele tatt noe, så lenge ingen blir stilt til ansvar?
For det andre, lærdommen fremstår som svært begrenset allerede når flertallet vil hindre at saker før 2012 kommer opp på nytt. Læring handler om å granske det som granskes kan.
Det som normalt skjer med arbeidstakere – er at de blir stilt til ansvar når det begås bevisste eller ubevisste – og/ eller ofte bagatellmessige feil. Mange steder er det sågar tilnærmelsesvis nulltoleranse for helt marginale bagatellmessige feil.
Begrunnelsen er at arbeidstakeren skal «ta lærdom», samtidig som at det med sanksjoner sender et signal til øvrige arbeidstakere.
EØS-avtalen bestemmer alt i Norge som berøres av EØS-avtalen
Det som veldig bra med granskningsrapporten, er at den så grundig fastslår at det er EUs lover, gjennom ESA og EØS-avtalen - som gjelder i Norge i alle saker som berøres av EØS-avtalen.
EU lover har gjennom EØS-loven forrang foran hva norske lover, norsk rett, og hva regjering og Storting måtte bestemme – dersom disse er i konflikt med EU sine lover (jf EØS-lovens § 2, og protokoll 35 til EØS-avtalen).
Med 12 -13 000 lover og forordninger fra EU - som er ført inn i EØS-loven – har EU og EU-retten fått en meget sterk stilling og makt i Norge. For hvert EU-direktiv eller forordning som føres inn i EØS-avtalen, jo mer makt får EU (ESA) over Norge, det norske folket – og jo mindre blir handlingsrommet for det norske demokratiet.
Hvilken makt, og hvilken kraft EØS-avtalen har over Norge, norsk demokrati og norske politikere kan etter denne rapporten ( NOU 2020: 9 – Blindsonen) ikke lenger benektes eller dekkes over
Inhabile høringsinstanser?
Det vises til punktet; «Hvem er habile til å utnevne et granskningsutvalg?» - nevnt over, i betydning at nærmest hele myndighets-Norge er inhabile.
Når man ser på listen over hvem som er invitert til å svare på denne høringen, bærer den preg av en kraftig overrepresentasjon av instanser som må anses som inhabile.
Listen skaper det inntrykk at nå skal de som ikke har gjort jobben - og dermed fått uskyldige dømt - få sitte og granske seg selv, for at ingen skal bli stilt til ansvar.
Hvordan skal et slikt regissert opplegg skape tillit til politikere, offentlige myndigheter, lov, rett og rettssikkerhet?
Det er dermed til det fulle dokumentert hvor liten verdi arbeiderklassens folk har i det offisielle Norge. De som er blitt tiltalt, dømt, straffet/ soner som får se denne høringslisten – vil trolig oppleve dette som et nytt slag under beltestedet?
Inviterte høringsinstanser er;
- Alle departementene
- Arbeids- og velferdsdirektoratet
- Den norske Advokatforeningen
- Den norske Dommerforeningen
- Domstolsadministrasjonen
- Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO)
- Hovedorganisasjonen Virke
- Kommunesektoren organisasjonen KS
- Landsorganisasjonen i Norge
- Norges Juristforbund
- Næringslivets hovedorganisasjon
- Regjeringsadvokaten
- Samarbeidsforum for funksjonshemmede (SAFO)
- Statens Sivilrettsforvaltning
- Universitetet i Bergen, juridisk fakultet
- Universitetet i Oslo, juridisk fakultet
- Universitetet i Tromsø, juridisk fakultet
- Yrkesorganisasjonens Sentralforbund
Lillehammer, 22.08.2020
NOU 2020: 9 – « Blindsonen», en gransking av feilpraktiseringen av folketrygdlovens oppholdskrav ved reiser i EØS-området er avlevert. Men har denne rapporten legitimitet?
Hvem er habile til å utnevne et granskningsutvalg?
Rapporten sier at regjeringen, Stortinget, trygderetten tingrettene, lagmannsrettene, Høyesterett, NAV, politiet og påtalemyndigheten, Riksadvokaten, ESA, departementene (særlig justis-. arbeids- og sosial- og finansdepartementene), advokatstanden m.fl. har ansvar i denne saken.
- Hvem er da habile til å oppnevne et granskningsutvalg?
- Og er utvalgets leder, professor Finn Arnesen habil – som tidligere Høyesterettsdommer?
Kompetansesvikt, enighetsukultur og uklare roller
Rapporten beskriver at NAV-skandalen har skjedd som følge av mangel på nødvendig kompetanse og kunnskap om EØS innen den politiske, offentlige og rettslige forvaltningen.
Det er i seg selv meget oppsiktsvekkende. Men hvem skal stilles til ansvar for den manglende kompetansen?
Personlig opplever jeg at styringen i offentlig sektor bærer preg av en enighetsukultur - hvor man når lengst ved å gjøre det som sjefen sier – og ikke hva lov og rett (rettssikkerhet) krever. En enighetsukultur hvor makt skaper rett.
Kan det skyldes endringene i Lov om statsansatte (tidligere lov om statens tjenestemenn) i 2017?
Etter at stillingsvernet i staten er fjernet – er det vel ingen - som lenger våger uttale seg negativt til overordnede instans/ eller overordnet leder. Ei heller varsle om kameraderi, korrupsjonskulturer, korrupsjon eller andre uregelmessigheter? I hvert fall ikke den som ønsker å beholde en varig jobb.
Det tidligere stillingsvernet i staten handlet om å forebygge at samrøre, korrupsjon og annen kriminalitet finner sted.
NOU 2020: 9 – Blindsonen - fremstår som meget mangelfull.
Det er svært betenkelig at definisjonen av politikernes-, departementenes- og rettsapparatets ulike roller ikke er kommet klarere til uttrykk i rapporten, og med personifisering av hvem som har ansvar innenfor det enkelte tjenesteområde.
Hvilket ansvar har ESA (EFTAs overvåkingsorgan) i denne saken?
Hva med ESA (EFTAs overvåkingsorgan) – hvis eneste oppgave er å påse at EØS-avtalen etterleves.
Hvor har de vært i disse sakene siden 1994?
Følger de ikke med i rettighetene til norske borgere/ den norske stat – i betydning at de bare driver enveisarbeid til fordel for EU?
Bør ikke de stilles til ansvar?
For at ingen skal stilles til ansvar?
I USA er vi vitne til en president som benåder og løslater venner/ nære medarbeidere fra soning. I Norge kan det virke som at det lages granskingsrapporter for at ingen rundt regjering, Storting, eller doms- og rettsvesen skal kunne stilles til ansvar?
Rapporten, på 294 sider, fremstår som svært mangelfull i den forstand at den ikke definerer hvem som konkret er de ansvarlige for at NAV-skandalen har funnet sted. Rapporten nøyer seg med å beskrive at Arbeids- og sosialdepartementet og NAV har hovedansvaret.
Dermed blir det vanskelig å forholde seg rapportens legitimitet og innhold.
Man må ikke tape av syne at svært mange av arbeiderklassens arbeidsledige, syke, fattige m.fl, som på uriktig grunnlag, er blitt tiltalt, straffet og fengslet i denne saken.
Å sende folk i fengsel på uriktig grunnlag, har etter straffelovens § 222 en strafferamme på inntil 3 år.
Granskningsrapporten vitner derfor om en svært uheldig klassejus – for at ingen skal bli kunne stilt til ansvar?
Granskningsutvalgets rapport er ikke enstemmig på alle punkt
Granskningsutvalget er ikke enstemmig - om det er alle saker fra 1994 som skal gjennomgås på nytt (mindretallet), eller bare de som er oppstått etter 2012 (flertallet).
Her har mindretallet åpenbart rett!
De vil kunne føles som en dobbelt straff for dem som er blitt straffet før 2012 – å ikke få prøvd sin sak på nytt på grunn av tidligere politisk og rettslig uforstand.
Utvalget peker på at det ligger mye læring i rapporten.
For det første, lærdommen er i fare for å bli bare helt marginal, om i det hele tatt noe, så lenge ingen blir stilt til ansvar?
For det andre, lærdommen fremstår som svært begrenset allerede når flertallet vil hindre at saker før 2012 kommer opp på nytt. Læring handler om å granske det som granskes kan.
Det som normalt skjer med arbeidstakere – er at de blir stilt til ansvar når det begås bevisste eller ubevisste – og/ eller ofte bagatellmessige feil. Mange steder er det sågar tilnærmelsesvis nulltoleranse for helt marginale bagatellmessige feil.
Begrunnelsen er at arbeidstakeren skal «ta lærdom», samtidig som at det med sanksjoner sender et signal til øvrige arbeidstakere.
EØS-avtalen bestemmer alt i Norge som berøres av EØS-avtalen
Det som veldig bra med granskningsrapporten, er at den så grundig fastslår at det er EUs lover, gjennom ESA og EØS-avtalen - som gjelder i Norge i alle saker som berøres av EØS-avtalen.
EU lover har gjennom EØS-loven forrang foran hva norske lover, norsk rett, og hva regjering og Storting måtte bestemme – dersom disse er i konflikt med EU sine lover (jf EØS-lovens § 2, og protokoll 35 til EØS-avtalen).
Med 12 -13 000 lover og forordninger fra EU - som er ført inn i EØS-loven – har EU og EU-retten fått en meget sterk stilling og makt i Norge. For hvert EU-direktiv eller forordning som føres inn i EØS-avtalen, jo mer makt får EU (ESA) over Norge, det norske folket – og jo mindre blir handlingsrommet for det norske demokratiet.
Hvilken makt, og hvilken kraft EØS-avtalen har over Norge, norsk demokrati og norske politikere kan etter denne rapporten ( NOU 2020: 9 – Blindsonen) ikke lenger benektes eller dekkes over
Inhabile høringsinstanser?
Det vises til punktet; «Hvem er habile til å utnevne et granskningsutvalg?» - nevnt over, i betydning at nærmest hele myndighets-Norge er inhabile.
Når man ser på listen over hvem som er invitert til å svare på denne høringen, bærer den preg av en kraftig overrepresentasjon av instanser som må anses som inhabile.
Listen skaper det inntrykk at nå skal de som ikke har gjort jobben - og dermed fått uskyldige dømt - få sitte og granske seg selv, for at ingen skal bli stilt til ansvar.
Hvordan skal et slikt regissert opplegg skape tillit til politikere, offentlige myndigheter, lov, rett og rettssikkerhet?
Det er dermed til det fulle dokumentert hvor liten verdi arbeiderklassens folk har i det offisielle Norge. De som er blitt tiltalt, dømt, straffet/ soner som får se denne høringslisten – vil trolig oppleve dette som et nytt slag under beltestedet?
Inviterte høringsinstanser er;
- Alle departementene
- Arbeids- og velferdsdirektoratet
- Den norske Advokatforeningen
- Den norske Dommerforeningen
- Domstolsadministrasjonen
- Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO)
- Hovedorganisasjonen Virke
- Kommunesektoren organisasjonen KS
- Landsorganisasjonen i Norge
- Norges Juristforbund
- Næringslivets hovedorganisasjon
- Regjeringsadvokaten
- Samarbeidsforum for funksjonshemmede (SAFO)
- Statens Sivilrettsforvaltning
- Universitetet i Bergen, juridisk fakultet
- Universitetet i Oslo, juridisk fakultet
- Universitetet i Tromsø, juridisk fakultet
- Yrkesorganisasjonens Sentralforbund
Lillehammer, 22.08.2020