Justis- og beredskapsdepartementet sendte 12. juni 2020 et forslag om endring i vergemålsloven og vergemålsforskriften på høring. Høringsnotatet bygger primært på et ønske om å forenkle vergegodtgjørelsen.
Denne høringsuttalelsen bygger på mine egne erfaringer som verge, samt erfaringsdeling mellom vergene i Oslo og Viken.
Innledningsvis må det bemerkes at dagens satser har vært uendret siden de ble foreslått i 2011. I høringsnotatet fra desember 2011 uttalte departementet (s. 31):
“For de faste vergene er det etter departementets syn grunn til å vurdere å knytte satsene for godtgjøring til folketrygdens grunnbeløp (G). Dette vil sørge for en viss utvikling av nivået. Et alternativ til dette vil være en regel om indeksregulering av beløpene slik løsningen er i Danmark. Departementet ber om høringsinstansenes syn på behovet for regulering og hvordan regulering best kan skje.”
Ulempene med uregulerte fastbeløp ble påpekt av flere høringsinstanser, herunder de største overformynderiene. Når departementet nå reviderer satsene må det tas hensyn til at satsene nå har vært uendret siden 2011. Siden 2011 har konsumprisindeksen, som reflekterer vergenes kostnader ved å levere sine tjenester, økt med 19,9 %. Folketrygdens grunnbeløp har i samme periode økt med 26,0 % .
Den nærliggende konklusjonen er at det blir dyrere for vergen å levere sin tjeneste, og vergens driftsmargin blir lavere, mens tjenesten blir rimeligere for klienten som andel av inntekt.
En verge som ønsker å ha samme driftsmargin i 2020 som vedkommende hadde i 2013 må dermed ta ett ekstra oppdrag i 2020 for hvert femte oppdrag vedkommende allerede har . Har vedkommende full arbeidsbelastning allerede må seks oppdrag gjøres på tiden fem oppdrag hadde til rådighet (en gjennomsnittlig tidsreduksjon på 17 % per oppdrag).
Departementet foreslo i høringsnotatet fra desember 2011 å knytte reguleringen til folketrygdens grunnbeløp (0,07, 0,1, og 0,15 G). Dette er etter min oppfatning ikke gunstig, og det er så vidt vites ingen andre gebyrer og utgifter som reguleres på denne måten. Folketrygdens grunnbeløp skal reflektere den gjennomsnittlige lønnsutviklingen for yrkesaktive , men dette er ikke nødvendigvis i samsvar med en ønsket kostnadsutvikling på vergemålsområdet. Grunnbeløpet reguleres videre per 1. mai hvert år.
Den offentlige salærsats (S) reguleres fra 1. januar hvert år, den reguleres “in-house” av Justisdepartementet, og er gjenstand for drøftelser med Advokatforeningen som også organiserer advokatverger. Etter salærforskriften § 2 opptrer man allerede med brøker på 1 S (ordinært salær), 0,8 S (sakkyndige med offentlig stilling og tolker), og 0,5 S (prosessfullmektig som ikke er advokat).
Jeg vil derfor foreslå at man vurderer å regulere vergeoppdrag etter stykkprisforskriften og salærforskriften. Fylkesmannen og Statens sivilrettsforvaltning ivaretar fastsettelsessaker etter disse forskriftene, og det er allerede laget elektroniske rutiner for innsendelse av krav. Regelverket er veletablert, det er de samme myndighetene som tar stilling til kravene, og det åpner for gjenbruk av datasystemer.
Departementet bemerker at timegodtgjørelse nå innvilges så ofte at det ikke lenger er i samsvar med ønsket om at det kun skulle gis unntaksvis.
Erfaringsmessig har det siden 2011 og 2013 skjedd en endring i de forutsetningene som har vært lagt til grunn for vergeoppdrag.
Da vergemålsforskriften ble gitt bygget den på en forutsetning om at bankene skulle sende inn kontoutskrifter til Fylkesmannen . Dette skjedde ikke. I stedet er dette arbeidet pålagt vergene, som i stedet for å avgi en enkel uttalelse knyttet til transaksjoner også må hente ut, oppbevare, og bearbeide kontoutskrifter slik at de kan sendes inn gjennom den innsendingsløsning Fylkesmannen har valgt.
Statens Sivilrettsforvaltning har videre lagt an en noe frirettslig forståelse av hva som kan sies å være “arbeid som verge”, og som dermed utløser timegodtgjørelse. I en 2020-sak ble for eksempel arkivering av kontoutskrifter og dokumenter ikke ansett å være dekningsberettiget.
En rekke brukergrupper er blitt godt kjent med Fylkesmannens tilsynsfunksjon, og verger opplever at Fylkesmannen har lav terskel for å pålegge vergen å skrive lengre utredninger om de påklagede forhold, også i tilfeller hvor det kan leses rett ut av klagen at den gjelder forhold som ikke kan føre frem. Det synes også å være utfordrende for Fylkesmannen å kommunisere utad at selv om Fylkesmannen oppnevner verge har Fylkesmannen ingen instruksjonsmyndighet overfor vergen . Dette fører til at verger benytter mer tid på å sikre ryggdekning hos Fylkesmannen, også i saker som er av mer kurant karakter.
Sivilombudsmannen indikerer at et gjennomsnittsoppdrag med 10 000,- kr per år bør ses i sammenheng med timesatsen slik at et gjennomsnittsoppdrag ligger på rundt 25 timers arbeid . Denne rettesnoren legges såvidt jeg vet til grunn hos mange fylkesmenn når de veileder verger, og legges nå også til grunn i departementets høringsnotat.
Innledningsvis vil jeg bemerke at et arbeidet med et vergemål ikke slutter når oppdraget opphører. Arkiv skal oppbevares, gjennomgås, og vurderes for overlevering til klient, oppbevaring, eller makulering. Henvendelser fra klient, etterlatte, og Fylkesmannen må påregnes, kanskje mange år etter at oppdraget opphørte. Det er avvikende praksis mellom embetene på om dette anses som en del av oppdraget, eller om det utløser særskilt godtgjøring.
I høringsnotatet uttaler departementet seg flere steder om behovet for føring av timelister. Dette gjelder dokumentasjon av behov for høyere sats (s. 8), behovet for timelister for “små og mellombelse oppdrag” (s. 9), nye regler om timegodtgjørelse (s. 10), og i forslaget til § 16 hvor det gis adgang til SRF om å stille krav til timelister (s. 26).
Jeg gjør oppmerksom på at alle næringsdrivende verger er pliktige til å føre timelister etter bokføringsforskriften § 5-14. Dette er uttalt av Skattedirektoratet i brev 19. oktober 2015 (SKDs ref. 2015/346537). SKD legger til grunn at den faste årlige godtgjørelsen er å anse som et fastprisoppdrag, og også for slike oppdrag skal en bokføringspliktig næringsdrivende dokumentere medgått tid med timelister.
Departementet kan derfor ikke legge til grunn at det vil medføre en tidsbesparelse eller forenkling for næringsdrivende verger hvis man strammer inn på adgangen til å godtgjøre per time. Timelister må fortsatt føres for skattemessige formål.
Det bør heller ikke være nødvendig å gi Statens sivilrettsforvaltning noen fullmakt til å stille krav til timelister. Kravene som stilles i bokføringsforskriften § 5-14 og GBS 10 om timelister bør være tilstrekkelige. Stilles det andre eller større krav til timelister bør disse forskriftsfestes av hensyn til tilgjengelighet for vergene.
Departementet skriver:
“Oppstartsatsen kan innvilgast etter søknad, men skal ikkje løyvast i alle tilfelle, berre i dei tilfella der fylkesmannen ser behovet for at verja gjer eit ekstra arbeid i startsfasen. Satsen bør til dømes ikkje løyvast der behova alt er klart definerte. Det same gjeld der verja kjenner verjehavaren godt frå før. Ein verjehavar bør heller ikkje måtte betale oppstartsgodtgjering meir enn èi gong ved skifte av verje, ettersom den førre verja vil kunne vidareformidle relevant informasjon til ny verje. Ved byte av verje får difor ikkje den nye verja oppstartssats.”
Slik forslaget er utformet forutsettes det søknad for å få oppstartssats. Dette innebærer at vergene må ta risikoen for at satsen gis eller ikke gis, ettersom arbeidet med å etablere vergemålet naturlig nok må gjøres i oppstartsfasen, og fylkesmennenes saksbehandlingstid innebærer at man ikke vil få noe svar før oppstartsfasen er over. Det må derfor legges til grunn at Fylkesmannen gir et forhåndstilsagn i oppnevningsvedtaket om at oppstartssats vil bli gitt (eventuelt ikke gitt).
Jeg etterlyser en vurdering av hvordan timebasert godtgjørelse vil fungere ved siden av den foreslåtte oppstartssatsen. Per i dag forutsetter timebasert godtgjørelse at det brukes vesentlig flere timer enn forutsatt over en gitt periode. Statens Sivilrettsforvaltning har i sin praksis ikke åpnet for at faste godtgjørelser kan gis ved siden av timegodtgjørelser. Departementet legger i sitt forslag opp til en endring av dette for særlig arbeidskrevende oppdrag, men det kan reises spørsmål ved om dette også skal gjelde for oppstartssatsen. Det samme gjelder kombinasjonen av forhøyet sats og oppstartssats.
Basert på hvordan departementet beskriver den foreslåtte oppstartssatsen på 4000/2000 kr er jeg av den oppfatning at man ikke bør gå videre med forslaget. Det er tvilsomt om forslaget vil føre til at arbeidsbyrden for Fylkesmannen vil gå ned.
Departementet ønsker innspill på om det bør innføres en høyere sats, hvilke saker satsen bør gjelde for, størrelsen, og hvordan vergen skal dokumentere arbeidsbyrden og behovet for høyere sats.
Fra et vergeperspektiv er forslaget lite hensiktsmessig. Departementet foreslår (s. 7) at satsen utelukkende skal kunne gis med virkning fremover i tid. Det følger av forslaget (s. 7 nederst) at det “merbelastningen må vare over tid” før høyere sats er aktuelt. I praksis innebærer dette at vergen må arbeide 2-3 timer pr måned ut over det ordinær sats er ment å dekke i flere måneder før man i det hele tatt kan søke om forhøyet sats, og deretter skal forhøyet sats kun gis fremover i tid, forutsatt at situasjonen på vedtakstidspunktet forventes å vedvare.
En slik nyordning vil være administrativt krevende for verger med flere oppdrag. Det vil være tre innslagspunkter å vurdere - ordinær sats, forhøyet sats, og eventuell timegodtgjørelse. Dagens ordning lar vergen etterskuddsvis vurdere hvor mye arbeid som er medgått til oppdraget, og deretter om dette forsvarer en etterskuddsvis søknad om timegodtgjøring. Departementets beskrevne opplegg for forhøyet godtgjørelse vil innebære at vergen vil måtte søke tidligere (og oftere). Vurderingskriteriene for forhøyet sats er de samme som dagens kriterier for timegodtgjørelse, slik at det ikke vil være noen forenkling for fylkesmennene involvert. Riktignok trenger man ikke vurdere avkortning av timeantallet, men denne vurderingen må man uansett gjøre ved foreslått ordning for å vurdere om det oppgitte timeantall kvalifiserer for forhøyet sats.
Man bør åpne for høyere sats også for de oppdrag som ikke utløser sats på 10 000,- kr. Oppdrag som forutsetter forvaltning av fast eiendom eller næringsvirksomhet kan bli tidkrevende, selv om de kun bygger på et økonomisk mandat. Det samme kan oppdrag for klienter som er involvert i rettslige konflikter.
Dokumentasjon av arbeidsbyrden vil kunne skje ved timelister, jf. bokføringsloven § 5-14.
Et alternativ departementet ikke har utredet, men som har vært diskutert bl.a. i PVI-kretser, er at det betales “stykkpris” for lett identifiserbare tilleggsoppgaver, ut fra gjennomsnittlig tidsforbruk for samme. Dette vil kanskje særlig være aktuelt for oppgaver som forutsetter søknad eller dialog med fylkesmannen, da det vil være lett å innarbeide stykkprisinnvilgelse i den saksbehandlingen fylkesmannen allerede må gjøre i anledning oppgaven. Et typisk eksempel her er salg av fast eiendom.
Slike “stykkpriser” kan også etableres for flere av oppdragene som går i kategorien “små og mellombelse oppdrag”. Tilsyn av uskiftebo og enkelte settevergeoppdrag ved interessekonflikt er blant kategoriene som kan egne seg for en slik stykkpris.
Det synes å gå som en rød tråd gjennom departementets høringsbrev at fylkesmennene arbeider for mye med å sørge for at verger får betalt (eller ikke betalt) for det arbeidet de legger ned for sine klienter.
Et vesentlig forenklende element vil være å kutte ned på antall søknader Fylkesmannen må behandle . Etabler så tydelige kriterier i forskriften at klienten kan faktureres uten søknad når vilkårene er oppfylt - for eksempel hvis timeantallet overstiger 50 timer pr år. I stedet for å kreve egen søknad og timelister for timegodtgjøring, la vergen belaste klienten løpende, mens pliktige timelister per klient være obligatorisk vedlegg til vergerapporten (tidl. vergeregnskapet). I stedet for at Fylkesmannen forhåndsgodkjenner, legg om til etterskuddskontroll. Den foreslåtte regelmotoren kan lett kontrollere felter i vergerapporten om antall timer eventuelt også totalbeløp klienten er belastet for i regnskapsåret og trekke ut saker med høyt timeforbruk/høy godtgjørelse til særskilt tilsyn.
Et slikt tiltak vil i praksis eliminere søknader om godtgjørelse der klienten selv skal betale.
Regelverksforenkling vil også kunne redusere antall søknader om at staten skal betale. Jeg viser til punktet under om behov for revidering av vergemålsforskriften § 19.
Departementet foreslår å videreføre timegodtgjøring for midlertidige oppdrag, men med et pristak. Pristaket skal være “den faste satsen”. Det ligger en uklarhet her: etter departementets forslag vil det finnes ikke færre enn syv forskjellige faste satser, som spenner fra 2000,- kr (alminnelig verge med kun personlig mandat) til 20 000,- kr (forhøyet sats). Pristaket vil være et sted mellom 5/10 timer til 50/100 timer avhengig av hvordan oppdraget kategoriseres. Et settevergeoppdrag som stedfortreder for fornærmede i en straffesak (personlig mandat) kan da få et pristak på halvparten av et settevergeoppdrag i erstatningssak for samme klient (økonomisk mandat).
Fylkesmennene får i en del tilfeller henvendelser fra forliksråd, namsmenn, og tingretter om oppnevnelse av “rettssaksverger” etter tvisteloven § 2-2 fjerde ledd. Dette vil antagelig falle inn under kategorien “små og mellombelse oppdrag”, men departementets forutsetninger slår som regel ikke til. På det tidspunktet begjæringen kommer inn til fylkesmannen vil det sjelden være mulig å anslå hvor mange timer som vil medgå, og sakene haster som regel.
Departementet forutsetter at timegodtgjørelse kun skal gis i oppdrag der vergen allerede har forhøyet sats, og at det gjelder et svært krevende oppdrag der arbeidsbyrden er særdeles stor. Dette er særdeles ugunstig for vergen. Det følger av forslaget om forhøyet sats at man kun kan få dette fremover i tid.
Slik jeg forstår departementet ønsker man i praksis at timesatsen knyttes til konkrete prosjekter ved den enkelte klient, med forhåndsgodkjenning og arbeidsplan. Dette lar seg langt fra alltid gjøre, og kravet om forhåndsgodkjenning innebærer i praksis at planen må være lagt minst seks til tolv uker før behovet oppstår.
Høringsforslaget bygger ikke på noen utredning eller tall knyttet til hvor mye tid et vergeoppdrag faktisk tar. De største enkeltpostene i et vergeoppdrag - oppstartsposter og rapporteringsposter - er de samme uavhengig av mandatet. De foreslåtte reglene vil dermed antagelig føre til et økt press på Fylkesmannen om å etablere flere fullmandatsvergemål.
Generelt sett bygger departementet i stor grad på at man ønsker forhåndsgodkjenninger, og man utelukker i stor grad etterhåndsgodkjenning. Forhåndsgodkjenninger øker den administrative byrden for fylkesmennene, fordi vergene må sende søknader basert på hva som kan bli resultatet.
Departementet foreslår i pkt 6 å innskrenke bruken av offentlig salærsats fra dagens ordning, hvor vilkåret er at oppdraget forutsetter juridisk kompetanse, til en ordning hvor offentlig salærsats kun gis hvor advokatvergen skal bistå for å oppnå ugyldiggjøring av avtaler etter avtaleloven kapittel 3.
Departementet innleder med å etablere at “verja kan ha til oppgåve å ta stilling til om ein skal engasjere spesialist, men verja er ugild til å gi seg sjølv oppdrag på denne måten”.
Dette er å strekke vergemålsloven § 34 for langt. En verge er inhabil når vergen “har en interesse i saken som strider mot interessene til den som er under vergemål”. Det er riktig, jf. NOU 2004:16 s. 181, at det å inngå en avtale “med seg selv” utløser inhabilitet . Men å representere klienten er vergens oppgave etter loven. Vergen inngår ingen avtale med klienten om å gjøre dette, og vergens “interesse i saken” er ikke automatisk motstridende med den som er under vergemål.
Vergen har etter vergemålsloven §§ 31 og 32 plikt til å ivareta klientens interesser, foreta rettslige handlinger, og råde over midler innenfor sitt mandat. Etter tvisteloven § 2-2 opptrer mindreårige, umyndige, og personer med verge ved sin verge.
En verge med juridisk kompetanse kan ikke unnlate å forfølge et krav eller bestride et reist krav utelukkende fordi den kompetansen vergen sitter med også kan kjøpes i markedet . Et slikt utgangspunkt vil lide til rettstap for klienten, særlig dersom klienten rent faktisk ikke har råd til å kjøpe denne tjenesten i markedet, og kan igjen lede til erstatningskrav mot vergen fordi vedkommende ikke har utført sitt oppdrag etter de forutsetningene vedkommende har.
Man bør derfor ikke videreføre en slik feilslått forståelse av reglene om inhabilitet.
Dagens ordning innebærer et skjult tillegg til rettshjelpslovgivningen. Det gjør også departementets foreslåtte ordning. Det synes ikke særlig godt begrunnet hvorfor departementet ønsker å etablere en slik særordning for personer som kvalifiserer for vergemål, og det vil medføre at personer som kanskje ikke egentlig ønsker et vergemål søker det for å oppnå vergens (advokat)bistand.
Departementet bemerker i høringsnotatet punkt 8.5 at folketrygdloven § 3-4 er erstattet. Det er for så vidt riktig, men folketrygdloven § 3-4 er bare erstattet av § 12-13 når det gjelder overgangen fra uførepensjon til uføretrygd. Den egentlige minstepensjon finnes nå i folketrygdloven § 20-9 om garantipensjon. Garantipensjonen er fra 1. mai 2019 på 190 368,- kr (høy sats) og 176 099 kr (ordinær sats). Det antas at departementet ønsker å legge til grunn det gunstigste alternativet for de vergetrengende.
Departementet bør videre presisere hvilken minstesats det er snakk om. Folketrygdloven § 12-13 har en minstesats for tidligere uførepensjonister, for unge uføre, og for andre. Etter tidligere § 3-4 mottok unge uføre ikke en minstepensjon, og problemstillingen var derfor ikke aktuell.
I endringsforslaget (s. 26-27) er det kun foreslått å endre § 19 første ledd. Av konsekvenshensyn bør også annet ledd endres slik at også denne bestemmelsen viser til folketrygdloven § 12-13.
Vergemålsforskriften § 19 bestemmer at Fylkesmannen skal dekke godtgjøring og utgifter hvis klienten har lav inntekt og formue (under minstepensjon og under 50 000 / 75 000 kr i nettoformue eksklusive boligformue).
I tillegg kan fylkesmannen “når hensynet til personens betalingsevne tilsier det” beslutte at godtgjøringen skal dekkes av staten. Dette er et hyppig klagetema: av 467 publiserte klagesaker fra Statens sivilrettsforvaltning gjelder 59 (12 %, én av åtte klager) spørsmålet om hvem som skal dekke godtgjørelse.
Sivilrettsforvaltningens veiledning til fylkesmennene (SRF 1/2014) er svært kortfattet.
Undertegnede foreslår at man erstatter nåværende § 19 første ledd og annet ledd med regler bygget opp etter prinsippene i dekningsloven § 2-7 og forskrift om livsoppholdssatser. Dette er faste regler med liten grad av skjønn, og det er regler alle verger i praksis kjenner til.
Jeg foreslår en slik overgang på bakgrunn av en veldig enkel betraktning: Dersom vergen ikke kan inndrive sitt honorar med tvang fordi dekningsloven er til hinder for det bør vergen heller ikke henvises til å inndrive sitt honorar i kraft av sin vergefullmakt. Realiteten i en slik situasjon er at vergen må velge mellom klientens nødvendige livsoppholdsutgifter og vergens eget honorar, i en vurdering hvor vergen selv er kreditor.
En slik omlegging vil redusere de administrative omkostningene for fylkesmennene og redusere antall klager til Statens sivilrettsforvaltning. Det vil antagelig øke statens omkostninger til vergene.
I høringsnotatet s. 20 er det uttalt at staten dekker godtgjørelse til verger for mindreårige uten videre. Dette stemmer ikke med praksis.
Vergemålsforskriften § 19 gjelder i utgangspunktet fullt ut også for mindreårige, det vil si at mindreårige skal dekke vergegodtgjørelsen. Bestemmelsen er imidlertid prinsipielt vanskelig å forene med de hensyn som ligger bak bestemmelsen.
Det er i høringsnotatet fra desember 2011 ikke differensiert noe om hvilke grupper som selv skal betale for vergemålet. Vergemålsutvalget uttalte i NOU 2004:16 s. 184 at det med en viss rett kan hevdes “at slike utgifter er en del av den enkelte kommunes sosialutgifter til svakstilte grupper”, men at man anbefalte at utgiftene bæres av staten. Dette har i Ot.prp.nr. 110 (2008-2009) s. 86 på en eller annen måte blitt til at “utvalget går uten nærmere drøftelse inn for at den vergetrengende selv skal dekke vergens godtgjøring og utgifter”.
Det er en viss prinsipiell forskjell mellom mindreårige og myndige. Mindreårige kan i motsetning til voksne ikke velge bort det å ha verge, og når det oppnevnes verge for en mindreårig er dette i praksis aldri frivillig for den mindreårige. Vergen oppnevnes fordi staten krever at barnet skal ha representasjon, og fordi barnets ordinære verger ikke er i stand til å utføre denne oppgaven. Barn er dermed i større grad enn voksne utsatt for de facto tvungent vergemål.
Som hovedregel er den ordinære vergefunksjonen kostnadsfri for den mindreårige. Det følger av barnelova § 66 at foreldrene har plikt til å bære utgiftene til barnets forsørgelse og utdanning etter evne når barnet ikke har midler selv.
Man bør derfor vurdere å frita mindreårige for plikt til å betale vergen selv, alternativt vurdere å holde barnets foreldre ansvarlige. Dette bør forskriftsfestes.
I normaltilfellene faktureres krav på vergehonorar fortløpende. Det har imidlertid i to publiserte klageavgjørelser blitt tematisert hvordan vergehonorar foreldes.
Vedlagt følger mitt brev til Statens Sivilrettsforvaltning 20. desember 2019 hvor jeg bemerker at etatens lovforståelse er feil.
I høringsnotatet punkt 9 foreslår departementet å innføre en regel om at fylkesmannen kan frata en verge vervet for å sikre effektiv ressursutnytting.
Departementet foreslår å tilføye følgende regel: “En verge som ikke er pårørende, kan også fratas vervet som verge for å sikre en velfungerende ordning med god ressursutnyttelse.”
Det fremstår som uklart hvilke reelle problemer denne endringen skal ivareta. Etter dagens ordning kan vergen fratas et vergemål når det er til det beste for den som er satt under vergemål, eller (med foreslått endring) når det er i tråd med ønskene til klienten. Det aktuelle forslaget forutsetter derfor at det ikke er til klientens beste å skifte verge, men at fylkesmannen likevel ønsker å gjøre det. Bestemmelsen synes å være tilsiktet å følge opp Sivilombudsmannens flere uttalelser de senere år hvor Statens sivilrettsforvaltning får kritikk for å misbruke bestemmelsen slik at den lovliggjør forvaltningens eksisterende praksis .
Departementet tar opp mulige geografiske hensyn, kompetansehensyn, eller ressursutnyttelse. Men ingen av disse hensynene nødvendiggjør en slik tilleggshjemmel.
Hva gjelder kostnadsnivå er dagens praksis allerede slik at advokatverger ikke får offentlig salærsats hvis oppdraget ikke forutsetter særskilt juridisk kunnskap. Advokatvergen må da forvente satsen for faste verger. Advokatvergen er da ingen kostnadsmessig belastning for klienten i større utstrekning enn en fast verge er. Forslaget synes innrettet mot at man i større utstrekning ønsker å erstatte faste verger med alminnelige verger, eller med ulønnede pårørende. Det fremstår som mest aktuelt at dette vil skje der det offentlige betaler utgiftene.
Departementets presisering om at fylkesmennene må forvalte denne adgangen “på ein måte som gjer at verjene opplever tryggleik for oppdraga og for eiga utkome” er ikke håndterbar i praksis. Forskriftens vilkår om at endringen må gi en mer “velfungerende ordning” og “bedre ressursutnyttelse” er så åpne at nær sagt hva som helst kan subsumeres inn under disse kriteriene, og den enkelte verge har sjelden hverken innsikt eller mulighet til å kunne ta stilling til om vilkårene er oppfylt. Realiteten er at man innfører en fri oppsigelsesadgang.
Departementet foreslår i pkt. 12 enkelte presiseringer. Det følger av vergemålsloven § 66 at vergemålsmyndigheten har rett til å behandle personopplysninger.
Vergemålsloven regulerer i dag ikke vergens adgang til å behandle personopplysninger. Vergen behandler i dag svært mange personopplysninger, og får gjennom sin virksomhet tilgang til flere personopplysninger enn vergemålsmyndighetene. Vergens rett til å behandle personopplysninger er imidlertid ikke forankret i lov, og heller ikke i avtale med klienten.
Det følger av GDPR artikkel 6 nr. 3 at for å kunne påberope seg nr. 1 bokstav c må formålet med behandlingen være fastsatt i det rettslige grunnlag.
Generelt sett er klientens personvern vis-a-vis vergen lite behandlet i vergemålsloven, noe som gjør begge parters rettsstilling usikker.
En bestemmelse om vergens rett til å behandle personopplysninger bør plasseres i vergemålsloven § 32 om vergens kompetanse. Det kunne vært naturlig å plassere den i § 66, men denne bestemmelsen er plassert sammen med saksbehandlingsregler for vergemålsmyndigheten. Bestemmelsen kan for eksempel lyde slik (som nytt annet ledd):
“Vergen kan behandle personopplysninger, også personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, når det er nødvendig for å utføre vergens oppdrag. Kongen gir i forskrift nærmere regler om ordningen av vergers arkiver og behandlingen av personopplysninger.”
De fleste verger er ikke advokater eller fagpersoner med erfaring fra bransjer med særskilte regler om behandling av personopplysninger. Det er heller ikke utarbeidet noen relevant bransjestandard for behandling av personopplysninger. Sett hen til at oppdragene både er av frivillig og ufrivillig karakter bør det fastsettes nærmere regler om behandling og oppbevaring i forskrift. Plikt til å oppbevare regnskapsdokumentasjon i tre år følger allerede av vergemålsforskriften § 20, men det er nødvendig med regler som tar stilling til de øvrige sider av vergearkivet. Noen problemstillinger som bør belyses i en slik prosess kan være:
Hvilken adgang har vergen til å oppbevare arkivet etter oppdragets slutt, og i så fall hvor lenge?
Hensynet til potensielle erstatningskrav mv.
Forskjell hvis oppdraget slutter pga. skifte av verge eller opphør av vergemål?
Adgang til å overføre arkivet til ny verge med befriende virkning?
Ved vergens nedleggelse av virksomheten eller vergens død, hvordan skal vergearkivene ordnes?
Advokater: Tilsynsrådet for advokatvirksomhet oppbevarer i ti år, jf. advokatforskriften § 7-10.
Helsepersonell: Journaler kan overføres til offentlig arkivdepot, deponeres, eller overleveres til fylkesmannen, jf. pasientjournalforskriften § 17. Fylkesmannen oppbevarer i ti år, deretter overføres de til offentlig arkivdepot eller tilintetgjøres i samråd med Riksarkivaren.
Ved klientens død, hvordan skal vergearkivene ordnes?
Vergens taushetsplikt gjelder også overfor arvingene, så vergen kan ikke uten videre overlevere arkivet til arvingene.
Hva kan og skal vergen oppbevare?
Skal vergen ha en primær eller subsidiær oppbevaringsplikt? En rekke dokumenter vergen mottar er dokumenter som også finnes hos andre, eksempelvis Arbeids- og velferdsetaten, Fylkesmannen, og andre offentlige instanser med arkivplikt, eller private foretak med bokføringsplikt.
Justisdepartementet bør involvere Riksarkivaren i et slikt arbeid.
Denne høringsuttalelsen bygger på mine egne erfaringer som verge, samt erfaringsdeling mellom vergene i Oslo og Viken.
Innledningsvis må det bemerkes at dagens satser har vært uendret siden de ble foreslått i 2011. I høringsnotatet fra desember 2011 uttalte departementet (s. 31):
“For de faste vergene er det etter departementets syn grunn til å vurdere å knytte satsene for godtgjøring til folketrygdens grunnbeløp (G). Dette vil sørge for en viss utvikling av nivået. Et alternativ til dette vil være en regel om indeksregulering av beløpene slik løsningen er i Danmark. Departementet ber om høringsinstansenes syn på behovet for regulering og hvordan regulering best kan skje.”
Ulempene med uregulerte fastbeløp ble påpekt av flere høringsinstanser, herunder de største overformynderiene. Når departementet nå reviderer satsene må det tas hensyn til at satsene nå har vært uendret siden 2011. Siden 2011 har konsumprisindeksen, som reflekterer vergenes kostnader ved å levere sine tjenester, økt med 19,9 %. Folketrygdens grunnbeløp har i samme periode økt med 26,0 % .
Den nærliggende konklusjonen er at det blir dyrere for vergen å levere sin tjeneste, og vergens driftsmargin blir lavere, mens tjenesten blir rimeligere for klienten som andel av inntekt.
En verge som ønsker å ha samme driftsmargin i 2020 som vedkommende hadde i 2013 må dermed ta ett ekstra oppdrag i 2020 for hvert femte oppdrag vedkommende allerede har . Har vedkommende full arbeidsbelastning allerede må seks oppdrag gjøres på tiden fem oppdrag hadde til rådighet (en gjennomsnittlig tidsreduksjon på 17 % per oppdrag).
Departementet foreslo i høringsnotatet fra desember 2011 å knytte reguleringen til folketrygdens grunnbeløp (0,07, 0,1, og 0,15 G). Dette er etter min oppfatning ikke gunstig, og det er så vidt vites ingen andre gebyrer og utgifter som reguleres på denne måten. Folketrygdens grunnbeløp skal reflektere den gjennomsnittlige lønnsutviklingen for yrkesaktive , men dette er ikke nødvendigvis i samsvar med en ønsket kostnadsutvikling på vergemålsområdet. Grunnbeløpet reguleres videre per 1. mai hvert år.
Den offentlige salærsats (S) reguleres fra 1. januar hvert år, den reguleres “in-house” av Justisdepartementet, og er gjenstand for drøftelser med Advokatforeningen som også organiserer advokatverger. Etter salærforskriften § 2 opptrer man allerede med brøker på 1 S (ordinært salær), 0,8 S (sakkyndige med offentlig stilling og tolker), og 0,5 S (prosessfullmektig som ikke er advokat).
Jeg vil derfor foreslå at man vurderer å regulere vergeoppdrag etter stykkprisforskriften og salærforskriften. Fylkesmannen og Statens sivilrettsforvaltning ivaretar fastsettelsessaker etter disse forskriftene, og det er allerede laget elektroniske rutiner for innsendelse av krav. Regelverket er veletablert, det er de samme myndighetene som tar stilling til kravene, og det åpner for gjenbruk av datasystemer.
Departementet bemerker at timegodtgjørelse nå innvilges så ofte at det ikke lenger er i samsvar med ønsket om at det kun skulle gis unntaksvis.
Erfaringsmessig har det siden 2011 og 2013 skjedd en endring i de forutsetningene som har vært lagt til grunn for vergeoppdrag.
Da vergemålsforskriften ble gitt bygget den på en forutsetning om at bankene skulle sende inn kontoutskrifter til Fylkesmannen . Dette skjedde ikke. I stedet er dette arbeidet pålagt vergene, som i stedet for å avgi en enkel uttalelse knyttet til transaksjoner også må hente ut, oppbevare, og bearbeide kontoutskrifter slik at de kan sendes inn gjennom den innsendingsløsning Fylkesmannen har valgt.
Statens Sivilrettsforvaltning har videre lagt an en noe frirettslig forståelse av hva som kan sies å være “arbeid som verge”, og som dermed utløser timegodtgjørelse. I en 2020-sak ble for eksempel arkivering av kontoutskrifter og dokumenter ikke ansett å være dekningsberettiget.
En rekke brukergrupper er blitt godt kjent med Fylkesmannens tilsynsfunksjon, og verger opplever at Fylkesmannen har lav terskel for å pålegge vergen å skrive lengre utredninger om de påklagede forhold, også i tilfeller hvor det kan leses rett ut av klagen at den gjelder forhold som ikke kan føre frem. Det synes også å være utfordrende for Fylkesmannen å kommunisere utad at selv om Fylkesmannen oppnevner verge har Fylkesmannen ingen instruksjonsmyndighet overfor vergen . Dette fører til at verger benytter mer tid på å sikre ryggdekning hos Fylkesmannen, også i saker som er av mer kurant karakter.
Sivilombudsmannen indikerer at et gjennomsnittsoppdrag med 10 000,- kr per år bør ses i sammenheng med timesatsen slik at et gjennomsnittsoppdrag ligger på rundt 25 timers arbeid . Denne rettesnoren legges såvidt jeg vet til grunn hos mange fylkesmenn når de veileder verger, og legges nå også til grunn i departementets høringsnotat.
Innledningsvis vil jeg bemerke at et arbeidet med et vergemål ikke slutter når oppdraget opphører. Arkiv skal oppbevares, gjennomgås, og vurderes for overlevering til klient, oppbevaring, eller makulering. Henvendelser fra klient, etterlatte, og Fylkesmannen må påregnes, kanskje mange år etter at oppdraget opphørte. Det er avvikende praksis mellom embetene på om dette anses som en del av oppdraget, eller om det utløser særskilt godtgjøring.
I høringsnotatet uttaler departementet seg flere steder om behovet for føring av timelister. Dette gjelder dokumentasjon av behov for høyere sats (s. 8), behovet for timelister for “små og mellombelse oppdrag” (s. 9), nye regler om timegodtgjørelse (s. 10), og i forslaget til § 16 hvor det gis adgang til SRF om å stille krav til timelister (s. 26).
Jeg gjør oppmerksom på at alle næringsdrivende verger er pliktige til å føre timelister etter bokføringsforskriften § 5-14. Dette er uttalt av Skattedirektoratet i brev 19. oktober 2015 (SKDs ref. 2015/346537). SKD legger til grunn at den faste årlige godtgjørelsen er å anse som et fastprisoppdrag, og også for slike oppdrag skal en bokføringspliktig næringsdrivende dokumentere medgått tid med timelister.
Departementet kan derfor ikke legge til grunn at det vil medføre en tidsbesparelse eller forenkling for næringsdrivende verger hvis man strammer inn på adgangen til å godtgjøre per time. Timelister må fortsatt føres for skattemessige formål.
Det bør heller ikke være nødvendig å gi Statens sivilrettsforvaltning noen fullmakt til å stille krav til timelister. Kravene som stilles i bokføringsforskriften § 5-14 og GBS 10 om timelister bør være tilstrekkelige. Stilles det andre eller større krav til timelister bør disse forskriftsfestes av hensyn til tilgjengelighet for vergene.
Departementet skriver:
“Oppstartsatsen kan innvilgast etter søknad, men skal ikkje løyvast i alle tilfelle, berre i dei tilfella der fylkesmannen ser behovet for at verja gjer eit ekstra arbeid i startsfasen. Satsen bør til dømes ikkje løyvast der behova alt er klart definerte. Det same gjeld der verja kjenner verjehavaren godt frå før. Ein verjehavar bør heller ikkje måtte betale oppstartsgodtgjering meir enn èi gong ved skifte av verje, ettersom den førre verja vil kunne vidareformidle relevant informasjon til ny verje. Ved byte av verje får difor ikkje den nye verja oppstartssats.”
Slik forslaget er utformet forutsettes det søknad for å få oppstartssats. Dette innebærer at vergene må ta risikoen for at satsen gis eller ikke gis, ettersom arbeidet med å etablere vergemålet naturlig nok må gjøres i oppstartsfasen, og fylkesmennenes saksbehandlingstid innebærer at man ikke vil få noe svar før oppstartsfasen er over. Det må derfor legges til grunn at Fylkesmannen gir et forhåndstilsagn i oppnevningsvedtaket om at oppstartssats vil bli gitt (eventuelt ikke gitt).
Jeg etterlyser en vurdering av hvordan timebasert godtgjørelse vil fungere ved siden av den foreslåtte oppstartssatsen. Per i dag forutsetter timebasert godtgjørelse at det brukes vesentlig flere timer enn forutsatt over en gitt periode. Statens Sivilrettsforvaltning har i sin praksis ikke åpnet for at faste godtgjørelser kan gis ved siden av timegodtgjørelser. Departementet legger i sitt forslag opp til en endring av dette for særlig arbeidskrevende oppdrag, men det kan reises spørsmål ved om dette også skal gjelde for oppstartssatsen. Det samme gjelder kombinasjonen av forhøyet sats og oppstartssats.
Basert på hvordan departementet beskriver den foreslåtte oppstartssatsen på 4000/2000 kr er jeg av den oppfatning at man ikke bør gå videre med forslaget. Det er tvilsomt om forslaget vil føre til at arbeidsbyrden for Fylkesmannen vil gå ned.
Departementet ønsker innspill på om det bør innføres en høyere sats, hvilke saker satsen bør gjelde for, størrelsen, og hvordan vergen skal dokumentere arbeidsbyrden og behovet for høyere sats.
Fra et vergeperspektiv er forslaget lite hensiktsmessig. Departementet foreslår (s. 7) at satsen utelukkende skal kunne gis med virkning fremover i tid. Det følger av forslaget (s. 7 nederst) at det “merbelastningen må vare over tid” før høyere sats er aktuelt. I praksis innebærer dette at vergen må arbeide 2-3 timer pr måned ut over det ordinær sats er ment å dekke i flere måneder før man i det hele tatt kan søke om forhøyet sats, og deretter skal forhøyet sats kun gis fremover i tid, forutsatt at situasjonen på vedtakstidspunktet forventes å vedvare.
En slik nyordning vil være administrativt krevende for verger med flere oppdrag. Det vil være tre innslagspunkter å vurdere - ordinær sats, forhøyet sats, og eventuell timegodtgjørelse. Dagens ordning lar vergen etterskuddsvis vurdere hvor mye arbeid som er medgått til oppdraget, og deretter om dette forsvarer en etterskuddsvis søknad om timegodtgjøring. Departementets beskrevne opplegg for forhøyet godtgjørelse vil innebære at vergen vil måtte søke tidligere (og oftere). Vurderingskriteriene for forhøyet sats er de samme som dagens kriterier for timegodtgjørelse, slik at det ikke vil være noen forenkling for fylkesmennene involvert. Riktignok trenger man ikke vurdere avkortning av timeantallet, men denne vurderingen må man uansett gjøre ved foreslått ordning for å vurdere om det oppgitte timeantall kvalifiserer for forhøyet sats.
Man bør åpne for høyere sats også for de oppdrag som ikke utløser sats på 10 000,- kr. Oppdrag som forutsetter forvaltning av fast eiendom eller næringsvirksomhet kan bli tidkrevende, selv om de kun bygger på et økonomisk mandat. Det samme kan oppdrag for klienter som er involvert i rettslige konflikter.
Dokumentasjon av arbeidsbyrden vil kunne skje ved timelister, jf. bokføringsloven § 5-14.
Et alternativ departementet ikke har utredet, men som har vært diskutert bl.a. i PVI-kretser, er at det betales “stykkpris” for lett identifiserbare tilleggsoppgaver, ut fra gjennomsnittlig tidsforbruk for samme. Dette vil kanskje særlig være aktuelt for oppgaver som forutsetter søknad eller dialog med fylkesmannen, da det vil være lett å innarbeide stykkprisinnvilgelse i den saksbehandlingen fylkesmannen allerede må gjøre i anledning oppgaven. Et typisk eksempel her er salg av fast eiendom.
Slike “stykkpriser” kan også etableres for flere av oppdragene som går i kategorien “små og mellombelse oppdrag”. Tilsyn av uskiftebo og enkelte settevergeoppdrag ved interessekonflikt er blant kategoriene som kan egne seg for en slik stykkpris.
Det synes å gå som en rød tråd gjennom departementets høringsbrev at fylkesmennene arbeider for mye med å sørge for at verger får betalt (eller ikke betalt) for det arbeidet de legger ned for sine klienter.
Et vesentlig forenklende element vil være å kutte ned på antall søknader Fylkesmannen må behandle . Etabler så tydelige kriterier i forskriften at klienten kan faktureres uten søknad når vilkårene er oppfylt - for eksempel hvis timeantallet overstiger 50 timer pr år. I stedet for å kreve egen søknad og timelister for timegodtgjøring, la vergen belaste klienten løpende, mens pliktige timelister per klient være obligatorisk vedlegg til vergerapporten (tidl. vergeregnskapet). I stedet for at Fylkesmannen forhåndsgodkjenner, legg om til etterskuddskontroll. Den foreslåtte regelmotoren kan lett kontrollere felter i vergerapporten om antall timer eventuelt også totalbeløp klienten er belastet for i regnskapsåret og trekke ut saker med høyt timeforbruk/høy godtgjørelse til særskilt tilsyn.
Et slikt tiltak vil i praksis eliminere søknader om godtgjørelse der klienten selv skal betale.
Regelverksforenkling vil også kunne redusere antall søknader om at staten skal betale. Jeg viser til punktet under om behov for revidering av vergemålsforskriften § 19.
Departementet foreslår å videreføre timegodtgjøring for midlertidige oppdrag, men med et pristak. Pristaket skal være “den faste satsen”. Det ligger en uklarhet her: etter departementets forslag vil det finnes ikke færre enn syv forskjellige faste satser, som spenner fra 2000,- kr (alminnelig verge med kun personlig mandat) til 20 000,- kr (forhøyet sats). Pristaket vil være et sted mellom 5/10 timer til 50/100 timer avhengig av hvordan oppdraget kategoriseres. Et settevergeoppdrag som stedfortreder for fornærmede i en straffesak (personlig mandat) kan da få et pristak på halvparten av et settevergeoppdrag i erstatningssak for samme klient (økonomisk mandat).
Fylkesmennene får i en del tilfeller henvendelser fra forliksråd, namsmenn, og tingretter om oppnevnelse av “rettssaksverger” etter tvisteloven § 2-2 fjerde ledd. Dette vil antagelig falle inn under kategorien “små og mellombelse oppdrag”, men departementets forutsetninger slår som regel ikke til. På det tidspunktet begjæringen kommer inn til fylkesmannen vil det sjelden være mulig å anslå hvor mange timer som vil medgå, og sakene haster som regel.
Departementet forutsetter at timegodtgjørelse kun skal gis i oppdrag der vergen allerede har forhøyet sats, og at det gjelder et svært krevende oppdrag der arbeidsbyrden er særdeles stor. Dette er særdeles ugunstig for vergen. Det følger av forslaget om forhøyet sats at man kun kan få dette fremover i tid.
Slik jeg forstår departementet ønsker man i praksis at timesatsen knyttes til konkrete prosjekter ved den enkelte klient, med forhåndsgodkjenning og arbeidsplan. Dette lar seg langt fra alltid gjøre, og kravet om forhåndsgodkjenning innebærer i praksis at planen må være lagt minst seks til tolv uker før behovet oppstår.
Høringsforslaget bygger ikke på noen utredning eller tall knyttet til hvor mye tid et vergeoppdrag faktisk tar. De største enkeltpostene i et vergeoppdrag - oppstartsposter og rapporteringsposter - er de samme uavhengig av mandatet. De foreslåtte reglene vil dermed antagelig føre til et økt press på Fylkesmannen om å etablere flere fullmandatsvergemål.
Generelt sett bygger departementet i stor grad på at man ønsker forhåndsgodkjenninger, og man utelukker i stor grad etterhåndsgodkjenning. Forhåndsgodkjenninger øker den administrative byrden for fylkesmennene, fordi vergene må sende søknader basert på hva som kan bli resultatet.
Departementet foreslår i pkt 6 å innskrenke bruken av offentlig salærsats fra dagens ordning, hvor vilkåret er at oppdraget forutsetter juridisk kompetanse, til en ordning hvor offentlig salærsats kun gis hvor advokatvergen skal bistå for å oppnå ugyldiggjøring av avtaler etter avtaleloven kapittel 3.
Departementet innleder med å etablere at “verja kan ha til oppgåve å ta stilling til om ein skal engasjere spesialist, men verja er ugild til å gi seg sjølv oppdrag på denne måten”.
Dette er å strekke vergemålsloven § 34 for langt. En verge er inhabil når vergen “har en interesse i saken som strider mot interessene til den som er under vergemål”. Det er riktig, jf. NOU 2004:16 s. 181, at det å inngå en avtale “med seg selv” utløser inhabilitet . Men å representere klienten er vergens oppgave etter loven. Vergen inngår ingen avtale med klienten om å gjøre dette, og vergens “interesse i saken” er ikke automatisk motstridende med den som er under vergemål.
Vergen har etter vergemålsloven §§ 31 og 32 plikt til å ivareta klientens interesser, foreta rettslige handlinger, og råde over midler innenfor sitt mandat. Etter tvisteloven § 2-2 opptrer mindreårige, umyndige, og personer med verge ved sin verge.
En verge med juridisk kompetanse kan ikke unnlate å forfølge et krav eller bestride et reist krav utelukkende fordi den kompetansen vergen sitter med også kan kjøpes i markedet . Et slikt utgangspunkt vil lide til rettstap for klienten, særlig dersom klienten rent faktisk ikke har råd til å kjøpe denne tjenesten i markedet, og kan igjen lede til erstatningskrav mot vergen fordi vedkommende ikke har utført sitt oppdrag etter de forutsetningene vedkommende har.
Man bør derfor ikke videreføre en slik feilslått forståelse av reglene om inhabilitet.
Dagens ordning innebærer et skjult tillegg til rettshjelpslovgivningen. Det gjør også departementets foreslåtte ordning. Det synes ikke særlig godt begrunnet hvorfor departementet ønsker å etablere en slik særordning for personer som kvalifiserer for vergemål, og det vil medføre at personer som kanskje ikke egentlig ønsker et vergemål søker det for å oppnå vergens (advokat)bistand.
Departementet bemerker i høringsnotatet punkt 8.5 at folketrygdloven § 3-4 er erstattet. Det er for så vidt riktig, men folketrygdloven § 3-4 er bare erstattet av § 12-13 når det gjelder overgangen fra uførepensjon til uføretrygd. Den egentlige minstepensjon finnes nå i folketrygdloven § 20-9 om garantipensjon. Garantipensjonen er fra 1. mai 2019 på 190 368,- kr (høy sats) og 176 099 kr (ordinær sats). Det antas at departementet ønsker å legge til grunn det gunstigste alternativet for de vergetrengende.
Departementet bør videre presisere hvilken minstesats det er snakk om. Folketrygdloven § 12-13 har en minstesats for tidligere uførepensjonister, for unge uføre, og for andre. Etter tidligere § 3-4 mottok unge uføre ikke en minstepensjon, og problemstillingen var derfor ikke aktuell.
I endringsforslaget (s. 26-27) er det kun foreslått å endre § 19 første ledd. Av konsekvenshensyn bør også annet ledd endres slik at også denne bestemmelsen viser til folketrygdloven § 12-13.
Vergemålsforskriften § 19 bestemmer at Fylkesmannen skal dekke godtgjøring og utgifter hvis klienten har lav inntekt og formue (under minstepensjon og under 50 000 / 75 000 kr i nettoformue eksklusive boligformue).
I tillegg kan fylkesmannen “når hensynet til personens betalingsevne tilsier det” beslutte at godtgjøringen skal dekkes av staten. Dette er et hyppig klagetema: av 467 publiserte klagesaker fra Statens sivilrettsforvaltning gjelder 59 (12 %, én av åtte klager) spørsmålet om hvem som skal dekke godtgjørelse.
Sivilrettsforvaltningens veiledning til fylkesmennene (SRF 1/2014) er svært kortfattet.
Undertegnede foreslår at man erstatter nåværende § 19 første ledd og annet ledd med regler bygget opp etter prinsippene i dekningsloven § 2-7 og forskrift om livsoppholdssatser. Dette er faste regler med liten grad av skjønn, og det er regler alle verger i praksis kjenner til.
Jeg foreslår en slik overgang på bakgrunn av en veldig enkel betraktning: Dersom vergen ikke kan inndrive sitt honorar med tvang fordi dekningsloven er til hinder for det bør vergen heller ikke henvises til å inndrive sitt honorar i kraft av sin vergefullmakt. Realiteten i en slik situasjon er at vergen må velge mellom klientens nødvendige livsoppholdsutgifter og vergens eget honorar, i en vurdering hvor vergen selv er kreditor.
En slik omlegging vil redusere de administrative omkostningene for fylkesmennene og redusere antall klager til Statens sivilrettsforvaltning. Det vil antagelig øke statens omkostninger til vergene.
I høringsnotatet s. 20 er det uttalt at staten dekker godtgjørelse til verger for mindreårige uten videre. Dette stemmer ikke med praksis.
Vergemålsforskriften § 19 gjelder i utgangspunktet fullt ut også for mindreårige, det vil si at mindreårige skal dekke vergegodtgjørelsen. Bestemmelsen er imidlertid prinsipielt vanskelig å forene med de hensyn som ligger bak bestemmelsen.
Det er i høringsnotatet fra desember 2011 ikke differensiert noe om hvilke grupper som selv skal betale for vergemålet. Vergemålsutvalget uttalte i NOU 2004:16 s. 184 at det med en viss rett kan hevdes “at slike utgifter er en del av den enkelte kommunes sosialutgifter til svakstilte grupper”, men at man anbefalte at utgiftene bæres av staten. Dette har i Ot.prp.nr. 110 (2008-2009) s. 86 på en eller annen måte blitt til at “utvalget går uten nærmere drøftelse inn for at den vergetrengende selv skal dekke vergens godtgjøring og utgifter”.
Det er en viss prinsipiell forskjell mellom mindreårige og myndige. Mindreårige kan i motsetning til voksne ikke velge bort det å ha verge, og når det oppnevnes verge for en mindreårig er dette i praksis aldri frivillig for den mindreårige. Vergen oppnevnes fordi staten krever at barnet skal ha representasjon, og fordi barnets ordinære verger ikke er i stand til å utføre denne oppgaven. Barn er dermed i større grad enn voksne utsatt for de facto tvungent vergemål.
Som hovedregel er den ordinære vergefunksjonen kostnadsfri for den mindreårige. Det følger av barnelova § 66 at foreldrene har plikt til å bære utgiftene til barnets forsørgelse og utdanning etter evne når barnet ikke har midler selv.
Man bør derfor vurdere å frita mindreårige for plikt til å betale vergen selv, alternativt vurdere å holde barnets foreldre ansvarlige. Dette bør forskriftsfestes.
I normaltilfellene faktureres krav på vergehonorar fortløpende. Det har imidlertid i to publiserte klageavgjørelser blitt tematisert hvordan vergehonorar foreldes.
Vedlagt følger mitt brev til Statens Sivilrettsforvaltning 20. desember 2019 hvor jeg bemerker at etatens lovforståelse er feil.
I høringsnotatet punkt 9 foreslår departementet å innføre en regel om at fylkesmannen kan frata en verge vervet for å sikre effektiv ressursutnytting.
Departementet foreslår å tilføye følgende regel: “En verge som ikke er pårørende, kan også fratas vervet som verge for å sikre en velfungerende ordning med god ressursutnyttelse.”
Det fremstår som uklart hvilke reelle problemer denne endringen skal ivareta. Etter dagens ordning kan vergen fratas et vergemål når det er til det beste for den som er satt under vergemål, eller (med foreslått endring) når det er i tråd med ønskene til klienten. Det aktuelle forslaget forutsetter derfor at det ikke er til klientens beste å skifte verge, men at fylkesmannen likevel ønsker å gjøre det. Bestemmelsen synes å være tilsiktet å følge opp Sivilombudsmannens flere uttalelser de senere år hvor Statens sivilrettsforvaltning får kritikk for å misbruke bestemmelsen slik at den lovliggjør forvaltningens eksisterende praksis .
Departementet tar opp mulige geografiske hensyn, kompetansehensyn, eller ressursutnyttelse. Men ingen av disse hensynene nødvendiggjør en slik tilleggshjemmel.
Hva gjelder kostnadsnivå er dagens praksis allerede slik at advokatverger ikke får offentlig salærsats hvis oppdraget ikke forutsetter særskilt juridisk kunnskap. Advokatvergen må da forvente satsen for faste verger. Advokatvergen er da ingen kostnadsmessig belastning for klienten i større utstrekning enn en fast verge er. Forslaget synes innrettet mot at man i større utstrekning ønsker å erstatte faste verger med alminnelige verger, eller med ulønnede pårørende. Det fremstår som mest aktuelt at dette vil skje der det offentlige betaler utgiftene.
Departementets presisering om at fylkesmennene må forvalte denne adgangen “på ein måte som gjer at verjene opplever tryggleik for oppdraga og for eiga utkome” er ikke håndterbar i praksis. Forskriftens vilkår om at endringen må gi en mer “velfungerende ordning” og “bedre ressursutnyttelse” er så åpne at nær sagt hva som helst kan subsumeres inn under disse kriteriene, og den enkelte verge har sjelden hverken innsikt eller mulighet til å kunne ta stilling til om vilkårene er oppfylt. Realiteten er at man innfører en fri oppsigelsesadgang.
Departementet foreslår i pkt. 12 enkelte presiseringer. Det følger av vergemålsloven § 66 at vergemålsmyndigheten har rett til å behandle personopplysninger.
Vergemålsloven regulerer i dag ikke vergens adgang til å behandle personopplysninger. Vergen behandler i dag svært mange personopplysninger, og får gjennom sin virksomhet tilgang til flere personopplysninger enn vergemålsmyndighetene. Vergens rett til å behandle personopplysninger er imidlertid ikke forankret i lov, og heller ikke i avtale med klienten.
Det følger av GDPR artikkel 6 nr. 3 at for å kunne påberope seg nr. 1 bokstav c må formålet med behandlingen være fastsatt i det rettslige grunnlag.
Generelt sett er klientens personvern vis-a-vis vergen lite behandlet i vergemålsloven, noe som gjør begge parters rettsstilling usikker.
En bestemmelse om vergens rett til å behandle personopplysninger bør plasseres i vergemålsloven § 32 om vergens kompetanse. Det kunne vært naturlig å plassere den i § 66, men denne bestemmelsen er plassert sammen med saksbehandlingsregler for vergemålsmyndigheten. Bestemmelsen kan for eksempel lyde slik (som nytt annet ledd):
“Vergen kan behandle personopplysninger, også personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10, når det er nødvendig for å utføre vergens oppdrag. Kongen gir i forskrift nærmere regler om ordningen av vergers arkiver og behandlingen av personopplysninger.”
De fleste verger er ikke advokater eller fagpersoner med erfaring fra bransjer med særskilte regler om behandling av personopplysninger. Det er heller ikke utarbeidet noen relevant bransjestandard for behandling av personopplysninger. Sett hen til at oppdragene både er av frivillig og ufrivillig karakter bør det fastsettes nærmere regler om behandling og oppbevaring i forskrift. Plikt til å oppbevare regnskapsdokumentasjon i tre år følger allerede av vergemålsforskriften § 20, men det er nødvendig med regler som tar stilling til de øvrige sider av vergearkivet. Noen problemstillinger som bør belyses i en slik prosess kan være:
Hvilken adgang har vergen til å oppbevare arkivet etter oppdragets slutt, og i så fall hvor lenge?
Hensynet til potensielle erstatningskrav mv.
Forskjell hvis oppdraget slutter pga. skifte av verge eller opphør av vergemål?
Adgang til å overføre arkivet til ny verge med befriende virkning?
Ved vergens nedleggelse av virksomheten eller vergens død, hvordan skal vergearkivene ordnes?
Advokater: Tilsynsrådet for advokatvirksomhet oppbevarer i ti år, jf. advokatforskriften § 7-10.
Helsepersonell: Journaler kan overføres til offentlig arkivdepot, deponeres, eller overleveres til fylkesmannen, jf. pasientjournalforskriften § 17. Fylkesmannen oppbevarer i ti år, deretter overføres de til offentlig arkivdepot eller tilintetgjøres i samråd med Riksarkivaren.
Ved klientens død, hvordan skal vergearkivene ordnes?
Vergens taushetsplikt gjelder også overfor arvingene, så vergen kan ikke uten videre overlevere arkivet til arvingene.
Hva kan og skal vergen oppbevare?
Skal vergen ha en primær eller subsidiær oppbevaringsplikt? En rekke dokumenter vergen mottar er dokumenter som også finnes hos andre, eksempelvis Arbeids- og velferdsetaten, Fylkesmannen, og andre offentlige instanser med arkivplikt, eller private foretak med bokføringsplikt.
Justisdepartementet bør involvere Riksarkivaren i et slikt arbeid.