Drammen tingrett

Det vises til høringsbrev av 23.06.2020, med frist for høringssvar 07.09.2020.

Herved inngis høringssvar fra Drammen tingrett.

Generelt mener Drammen tingrett at de forskriftsbestemmelser som er foreslått er gode, og gir mer veiledning for både arvelater, arving og saksbehandler enn det som er tilfelle ved gammel lov. Vi har noen bemerkninger til enkelte av forslagene. De følger fortløpende under.

Bestemmelsen bruker ordet «fullmektig», uten at det er definert hvem som blir ansett som fullmektig. Vi ser for oss to ulike tilfeller der det vil være grunn til å stille ulike krav til dokumentasjon til de to tilfellene – privat fullmektig og advokat. Vi forstår forskriftsteksten dithen at den sikter til private fullmektiger. Slik Drammen tingrett ser det, er det ikke grunn til å stille krav til at en advokat må ha skriftlig fullmakt og legitimere seg.

Det mest praktiske hva gjelder innlevering av testamenter til deponering er at disse sendes inn via advokat. Private fullmektiger forekommer, men det er de langt færreste testamenter som blir levert inn via en privat fullmektig. Av pedagogiske hensyn kunne det derfor være fordelaktig å skille mellom privat fullmektig og advokat i forskriftsteksten.

Departementet foreslår at når fullmektig sender inn gjensidig testamente til oppbevaring trenges fullmakt kun fra en av testatorene. Drammen tingrett er av den oppfatning at det ikke bør åpnes for «en stilltiende» fullmakt mellom ektefeller på en så alvorlig og bindende disposisjon som testamente. Selv om det kanskje ikke er svært praktisk, vil man kunne komme ut for tilfeller hvor en ektefelle misbruker tilliten. Videre er det mer «ryddig» at det foreligger skriftlig fullmakt i fall det skulle bli tvist om den testamentariske disposisjonen. Å avgjøre om det foreligger et misbruk av tillit eller forfalskning kan være vanskelig etter testators død. Videre vil det kunne danne seg en praksis i domstolene der saksbehandler i stedet for å legge til grunn den «stilltiende fullmakten», foretar flere undersøkelser enn det loven legger opp til for å være sikker før testamentet registreres. Selv om domstolene har ansvar for å ha riktige og effektive rutiner, vil tvil om denne fullmaktsbestemmelsen kunne føre til usikkerhet og dermed tregere saksbehandling og registrering av testamenter.

For øvrig ser bestemmelsen ut til å være en blanding av kodifisering av dagens praksis i domstolene, samt nye føringer som domstolene er i ferd med å utarbeide digital systemstøtte for.

Det er på det rene at det pågår en digitalisering av registrering av dødsfall, og at dette vil forenkle dødsfallmeldingen og gjøre den raskere. Drammen tingrett er enig i at det må være et manuelt alternativ i en overgangsfase, og at meldingen da må gå utelukkende til tingretten.

Drammen tingrett støtter departementets forlag om at det skal gjelde samme rutinene for melding av dødsfall uavhengig hvor i Norge dødsfallet finner sted. Dette vil være til stor fordel både for arvinger og domstolene. Like rutiner gjør samarbeid på tvers av domstoler enklere og forutberegneligheten for arvingene blir styrket.

Bestemmelsene legger opp til at arvingene får meldeplikt på skjema dersom retten ikke kan innhente opplysninger gjennom registre mv. De fleste av opplysningene ligger i Folkeregisteret. De som enkelt kan hentes ut derfra, bør tingretten hente ut. Det bør gis systemstøtte slik at Folkeregisteret digitalt snakker sammen med og overfører opplysninger automatisk inn i Lovisa. Dette må utvikles og krever midler. Med hensyn til at brukerne/arvingene ikke skal måtte fylle ut diverse opplysninger når domstolene «lett» kan få disse dataene fra registre, bør det bevilges midler slik at domstolene ikke får et system som er delvis digitalt utviklet og henger etter samfunnets forventninger til digitale og moderne domstoler.

Folkergisteret er for øvrig mangelfullt når man kommer et par generasjoner tilbake i tid. I slike tilfeller, er meldeplikt fornuftig og nødvendig.

Når avdøde skal føres ut av landet, trenger man en bekreftet legeerklæring for båretransport/urnetransport. I den grad utenlandske myndigheter krever notarialbekreftet original legeerklæring, så er det svært upraktisk for etterlatte/begravelsesbyrå å først måtte få tilsendt denne fra Dødsårsaksregisteret for så å måtte oppsøke lokal tingrett for notarial bekreftelse. Slik er det i dag også etter innføringen av Dødsårsaksregisteret. Den måten man løser det praktisk på, er at tingretten lager en Melding om dødsfall som man notarialbekrefter. I noen tilfeller må etterlatte likevel ha legeerklæringen/dødsattest i tillegg. Dette er en svært byråkratisk ordning. Av alle dødsfallene tingrettene behandler utgjør disse sakene der avdøde skal begraves i utlandet en lav andel. Når Dødsbosiden (Altinn) kommer på plass vil dette mest sannsynlig bli ivaretatt der. Med andre ord er det en forbigående utfordring. Slik Drammen tingrett ser det, er det ikke behov for å lage en overgangsordning her, men heller fokusere på utviklingen av Dødsbosiden og at denne kommer så raskt som mulig.

Vi opplever imidlertid at det er en del usikkerhet hos sentrale aktører (som begravelsesbyråer og leger) om hvordan disse sakene løses etter at Dødsårsaksregisterforskriften trådte i kraft i 2019. Det bør kommuniseres godt ut til sentrale aktører når nye regler og retningslinjer kommer på plass for akkurat dette punktet der det er mange aktører som er involvert.

Ordlyden i § 10 er stort sett i samsvar med lovens § 92 om formues- og gjeldsfullmakter. Forskjellen på en skifteattest og en formues- og gjeldsfullmakt kan synes uklar når man leser de to bestemmelsene etter hverandre. Dette mener Drammen tingrett er uheldig. Det bør etter vårt syn være videre rett til innsyn med skifteattest fordi arvingene da har overtatt gjeldsansvaret til avdøde. Skifteattesten bemyndiger også arvingene til å foreta handlinger i dødsboet. En formues- og gjeldsfullmakt brukes før gjeldsansvaret er overtatt. I og med at den blir utstedt på et innledende tidspunkt i saksbehandlingen, kan statusen til den som får den endre seg fra arving til ikke arving.

En måte å skille disse to dokumentene på, kunne være om forskriften positivt definerte hva en skifteattest er, hvilket innsyn den gir og hva den brukes til.

Drammen tingrett har satt seg inn i forslaget, men har ikke kommentarer til hvor lenge en landbrukseiendom kan bli værende i et dødsbo. Vi overlater til andre instanser å inngi svar på det.

Imidlertid er det viktig for effektiviteten i saksbehandlingen i domstolene og av pedagogiske hensyn at definisjonen av en landbrukseiendom tas inn i forskriften. Slik blir den lett tilgjengelig og det vil gjøre saksbehandlingen enklere.

Også her kunne det vært fordelaktig med midler til systemstøtte for automatisering av søk etter landbrukseiendom. Drammen tingrett er redd for at det selv med gode rutiner vil kunne bli noe underrapportering på dette punktet fordi det ikke ellers er slik at domstolene har full oversikt over midler i alle bo ved behandling av en dødsfallssak.

Drammen tingrett fraråder at utmarkseiendom blir en del av rapporteringsplikten. Vårt syn er at det vil bli vanskelig for tingrettene da det krever fagkompetanse å finne relevante opplysninger. Den kompetansen har domstolene ikke per i dag. Dermed vil det gjøre skiftebehandlingen mer omfattende, og dermed også mer tidkrevende, i domstolene. Andre instanser må være nærmere til å rapportere på dette enn domstolene. I tillegg kommer de samme argumentene som for at øvrige landbrukseiendommer burde få automatisk systemstøtte, nemlig at domstolene i utgangspunktet ikke har oversikt over alle bo, og at man dermed må foreta manuelle søk i hver enkelt sak.

Drammen tingrett vil spille inn at det kunne være en fordel å forskriftsfeste hva som skal være innholdet i begrepet «liten verdi» i denne bestemmelsen. Erfaringen fra gammel lov er at slike vage bestemmelser blir utfordrende å vurdere i praksis, og også å få enhetlig praksis på innad i domstolene. Dette vil i seg selv tilsi å forskriftsfeste dette – for eksempel ved bruk av grunnbeløpet i folketrygden.