Norges Bondelag Postboks 9354 Grønland 0135 Oslo Justis- og beredskapsdepartementet Postboks 8005 Dep 0030 Oslo
Norges Bondelag viser til Justis- og beredskapsdepartementets høringsbrev av 23. juni 2020. I forslaget blir det bedt om høringsinstansenes syn på flere ulike spørsmål. Norges Bondelag har kommentarer til forslaget om tidsfrist for hvor lenge en landbrukseiendom kan bli værende i et dødsbo.
Tidsfrist for overføring av landbrukseiendom i dødsbo Norges Bondelag støtter forslaget om at det i ny lov om arv og dødsboskifte fastsettes en regel om at arvingene innen en viss tidsfrist har plikt til å overføre landbrukseiendom som ligger i dødsbo, til ny eier. Vår erfaring er at landbrukseiendommer i dødsbo ofte blir stående lenge ubebodd, uten tilstrekkelig vedlikehold og uten at jorda holdes i hevd. En tidsfrist vil dermed ha stor betydning for den totale ressursutnyttelsen i distriktene, samt bidra til opprettholdelse av bosettingen på de aktuelle eiendommene. Det er vår erfaring når en eiendom ligger i et dødsbo at den forfaller over tid, noe som øker risikoen for at den på permanent basis blir en fritidseiendom i stedet for et bosted.
Landbrukseiendom som ligger i dødsbo, kan også over tid gir uklare og uoversiktlige eierforhold. Dette kan bidra til utfordringer blant annet for gjennomføring av fellesaktiviteter der det er naturlig å inkludere landbrukseiendommen som ligger i dødsbo, f.eks. bygging av skogsbilveg. Tilsvarende utfordringer kan oppstå der fellesaktiviteten på omkringliggende eiendommer medfører at eierne av landbrukseiendommen i dødsbo må bidra, f.eks. ved å undertegne nabovarsel. Slike utfordringer kan reduseres kraftig med en tidsfrist.
Dersom arvingene ikke vil overta landbrukseiendommen, vil tidsfristen gi andre bønder mulighet til å overta jorda. Dels vil dette bidra til at den holdes i hevd, dels vil det bidra til å trygge næringsgrunnlaget for nabobruk som trenger tilleggsjord for å sikre eller utvikle driften på sine eiendommer.
Tidsfristens lengde Norges Bondelag er enig med departementet i at tidsfristen for å overføre landbrukseiendom bør være lovbestemt, og ikke etableres gjennom enkeltvedtak i kommunene. Det synes også som en fornuftig løsning at tidsfristen begynner å løpe fra arvefallet/dødstidspunktet, slik den gjør for andre rettsvirkninger av dødsfall.
Departementet foreslår at fristen skal være på fem år. Norges Bondelag mener at fristen bør settes til tre år . En slik frist vil gi arvingene tilstrekkelig med tid til å avklare hva de vil gjøre med eiendommen, samtidig som de får tid til å løse eventuelle uenigheter mellom seg. Det er viktig at tidsfristen ikke er for lang, siden en lengre frist kan medføre at arvingene utsetter beslutningen om hva de skal gjøre med landbrukseiendommen unødvendig lenge. Et hovedhensyn for å innføre tidsfristen er at jorda holdes i hevd, og en lengre tidsfrist vil kunne svekke noe av hensikten med dette hensynet.
En treårs-frist vil også harmonisere med arvingenes frist for å kreve offentlig skifte. At arvingene kan forholde seg til samsvarende tidsfrister når det gjelder dødsbo, bør også være positivt.
Utsettelse av tidsfristen Norges Bondelag ser som departementet i at det i enkelttilfeller kan være hensiktsmessig at arvingene har mulighet til å søke om utsatt frist. Det er foreslått at hjemmelen for å innvilge en utsettelsessøknad skal formuleres nokså generelt, og uttrykket «særlige grunner» er brukt i lovtekstforslaget.
I høringsnotatet er det vist til at dersom tidsfristen blir kort, bør det være enklere å få utsettelse enn ved en lang tidsfrist, men Norges Bondelag vil presisere at tre år er en lang tidsfrist når det gjelder å avklare videre eierskap til en landbrukseiendom. Til sammenligning er fristen for å løse en eiendom på odel redusert flere ganger de senere år til dagens seks måneder. Det vises i den forbindelse til begrunnelsen for å redusere fristen fra ett år til seks måneder, se Ot.prp. nr. 44 (2008-2009) kapittel 6.5.2.9:
« Hensynet til den som har overtatt tilsier at fristen for å gå til løsningssak ikke bør være lengre enn det som er nødvendig. Fristen må samtidig være lang nok til at de odelsberettigede på en forsvarlig måte kan få vurdert om de vil bruke retten sin. Hensynet til forutberegnelighet tilsier dessuten at skjæringspunktet for fristberegningen er så klart som mulig.
Departementet er enig med utvalget i at fristen bør kortes ned til seks måneder. I dagens samfunn vil odelsberettigede i de aller fleste tilfeller ha rimelig tid til å overveie både økonomiske og personlige forhold når fristen har en slik lengde. Aktuelle vurderinger er hvilken avkastning eiendommen kan gi og om den vil kunne forsvare den kjøpesummen løsningsmannen vil måtte betale. Andre vurderinger er knyttet til hvilke investeringer som må gjøres på bygninger og eiendommen ellers. I mange tilfeller må løsningsmannen ta opp lån, men også spørsmål om lån vil normalt kunne avklares innen en frist på seks måneder. For noen vil odelsløsning innebære skifte av yrke og at en flytter til eiendommen. Har løsningsmannen familie må også forhold omkring dette avklares. Fristen for å flytte til er imidlertid på ett år, og departementet antar at den samlede fristen for dette må anses tilstrekkelig i langt de fleste tilfellene ».
Norges Bondelag mener at langt på vei de samme hensyn gjør seg gjeldende i en arvesituasjon som ved regulær odelsløsning. Det bør etter dette være en relativt snever mulighet for utsettelse av en frist på tre år, ettersom man i motsatt fall vil uthule hensikten med tidsfristen. Det pekes vider på at uttrykket «særlige grunner» er svært generelt og omfatter mange ulike forhold. For å synliggjøre overfor arvingene at det skal en del til for å få utsettelse, foreslår vi at uttrykket «særlige grunner» presiseres i forarbeidene, for eksempel, slik at det er reist rettslige tvister om rettsforhold i dødsboet. Norges Bondelag antar at en presisering av grunner som kan åpne for fristutsettelse, trolig også vil gjøre at arvingene innen rimelig tid må avgjøre hva de vil gjøre med landbrukseiendommen og ikke kan belage seg på at de uansett årsak vil bli innrømmet utsatt frist dersom de søker.
Hvem bør plikten til å overføre landbrukseiendommen rette seg mot? Norges Bondelag mener at tidsfristen bør gjelde både for offentlig og privat skifte . Det bør være like regler uavhengig av hvilken skifteform arvingene velger.
Tidsfristen bør ikke bare gjelde private skifter, slik departementet foreslår. Offentlige skifter tar erfaringsmessig lang tid, og en tidsfrist vil også kunne bidra til at disse gjennomføres raskere i alle fall når det gjelder overtakelse av landbrukseiendommen. Dersom tidsfristen kun vil gjelde for private skifter, kan det være en risiko for at arvinger som ønsker å utsette overføring av landbrukseiendom fra dødsbo, vil velge offentlig skifte. Det kan da ta lang tid før landbrukseiendommen overføres til ny eier, og virkningen av å innføre en tidsfrist blir begrenset.
Hvilke landbrukseiendommer skal omfattes? Norges Bondelag er enig med departementet i at tidsfristen bør omfatte de samme landbrukseiendommer som omfattes av tingrettens plikt til å melde til kommunene at er i dødsbo, jf. arveloven av 2019 § 90 femte ledd.
I forarbeidene til arveloven av 2019 § 90 femte ledd er begrepet landbrukseiendom definert etter SSBs kategoriseringer, dvs. eiendommer med minst 5 dekar dyrket jord eller minst 25 dekar produktiv skog. Norges Bondelag mener at hensynet til aktivitet på de omkringliggende eiendommene også tilsier at landbruks-/utmarkseiendommer uten produktive landbruksressurser bør omfattes av tidsfristen. Dersom denne type eiendommer ikke omfattes av tidsfristen, kan fellesaktivitetene bli vanskelige å få gjennomført, og det kan skape utfordringer for driften på de omkringliggende eiendommene. Kommunenes plikt til å varsle dødsboet Norges Bondelag mener at kommunene bør varsle arvingene om plikten til å overdra landbrukseiendom innen tidsfristen, og denne varslingsplikten bør lovfestes. Varslet bør sendes så raskt som mulig etter at kommunen får beskjed fra tingretten om at en landbrukseiendom ligger i dødsbo, jf. arveloven av 2019 § 90 femte ledd. Norges Bondelag synes det er en god løsning at varslet inkluderes i kommunenes standardveiledning som rutinemessig sendes ut når kommunene ser at landbrukseiendom med bo- eller driveplikt skifter eier, forutsatt at varslet sendes ut kort tid etter at kommunen får kjennskap til at landbrukseiendommen ligger i dødsbo. Dette bør bidra til å sikre at arvingene gjøres kjent med tidsfristen. Norges Bondelag mener også at kommunen bør sende et nytt varsel til arvingene når det er ett år til tidsfristen utløper. Dette for å sikre at arvingene er kjent med regelen, samtidig som de har et år til å ordne forholdet inntil fristen utløper. En slik frist vil også gjøre kommunene mer oppmerksom på plikten til å følge opp saker der fristen ikke er overholdt.
Sanksjoner Norges Bondelag mener at eventuelle oversittelser av tidsfristen bør få konsekvenser, og at sanksjonsmulighetene bør være innrettet slik at arvingene ser seg tjent med å overholde fristen.
Norges Bondelag støtter derfor departementets forslag om å knytte brudd på tidsfristen opp mot konsesjonslovens § 19 som gir hjemmel til tvangssalg for konsesjonspliktig landbrukseiendom dersom det foreligger et vesentlig mislighold, og odelsloven § 28 som åpner for at en odelsberettiget uavhengig av om vedkommende er arving i dødsboet eller ikke, kan løse eiendommen på odel ved mislighold av bo- og driveplikten.
Norges Bondelag bemerker for øvrig at departementet i høringsnotatet og utkastet til lovtekst har vist til odelsloven § 29. Denne bestemmelsen ble opphevet fra 1. juli 2009, og det antas at det er ment å vise til odelsloven § 28. Det er også i lovtekstutkastet foreslått at tvangssalg etter konsesjonsloven § 19 bare skal komme til anvendelse om tidsfristen oversittes «vesentlig». Med bakgrunn i erfaringen fra reglene om boplikt, kan ordet «vesentlig» medføre at overføring av landbrukseiendom utsettes, idet arvingene antar de vil ha betydelig mer tid enn den lovfestede tidsfristen før det blir aktuelt for myndighetene å begjære tvangssalg. Dette er derfor uheldig, og det foreslås at ordet «vesentlig» strykes.
Norges Bondelag har ikke ytterligere merknader til høringsnotatet.
Erlend Stabell Daling
Dokumentet er elektronisk godkjent uten underskrift
Norges Bondelag viser til Justis- og beredskapsdepartementets høringsbrev av 23. juni 2020. I forslaget blir det bedt om høringsinstansenes syn på flere ulike spørsmål. Norges Bondelag har kommentarer til forslaget om tidsfrist for hvor lenge en landbrukseiendom kan bli værende i et dødsbo.
Tidsfrist for overføring av landbrukseiendom i dødsbo Norges Bondelag støtter forslaget om at det i ny lov om arv og dødsboskifte fastsettes en regel om at arvingene innen en viss tidsfrist har plikt til å overføre landbrukseiendom som ligger i dødsbo, til ny eier. Vår erfaring er at landbrukseiendommer i dødsbo ofte blir stående lenge ubebodd, uten tilstrekkelig vedlikehold og uten at jorda holdes i hevd. En tidsfrist vil dermed ha stor betydning for den totale ressursutnyttelsen i distriktene, samt bidra til opprettholdelse av bosettingen på de aktuelle eiendommene. Det er vår erfaring når en eiendom ligger i et dødsbo at den forfaller over tid, noe som øker risikoen for at den på permanent basis blir en fritidseiendom i stedet for et bosted.
Landbrukseiendom som ligger i dødsbo, kan også over tid gir uklare og uoversiktlige eierforhold. Dette kan bidra til utfordringer blant annet for gjennomføring av fellesaktiviteter der det er naturlig å inkludere landbrukseiendommen som ligger i dødsbo, f.eks. bygging av skogsbilveg. Tilsvarende utfordringer kan oppstå der fellesaktiviteten på omkringliggende eiendommer medfører at eierne av landbrukseiendommen i dødsbo må bidra, f.eks. ved å undertegne nabovarsel. Slike utfordringer kan reduseres kraftig med en tidsfrist.
Dersom arvingene ikke vil overta landbrukseiendommen, vil tidsfristen gi andre bønder mulighet til å overta jorda. Dels vil dette bidra til at den holdes i hevd, dels vil det bidra til å trygge næringsgrunnlaget for nabobruk som trenger tilleggsjord for å sikre eller utvikle driften på sine eiendommer.
Tidsfristens lengde Norges Bondelag er enig med departementet i at tidsfristen for å overføre landbrukseiendom bør være lovbestemt, og ikke etableres gjennom enkeltvedtak i kommunene. Det synes også som en fornuftig løsning at tidsfristen begynner å løpe fra arvefallet/dødstidspunktet, slik den gjør for andre rettsvirkninger av dødsfall.
Departementet foreslår at fristen skal være på fem år. Norges Bondelag mener at fristen bør settes til tre år . En slik frist vil gi arvingene tilstrekkelig med tid til å avklare hva de vil gjøre med eiendommen, samtidig som de får tid til å løse eventuelle uenigheter mellom seg. Det er viktig at tidsfristen ikke er for lang, siden en lengre frist kan medføre at arvingene utsetter beslutningen om hva de skal gjøre med landbrukseiendommen unødvendig lenge. Et hovedhensyn for å innføre tidsfristen er at jorda holdes i hevd, og en lengre tidsfrist vil kunne svekke noe av hensikten med dette hensynet.
En treårs-frist vil også harmonisere med arvingenes frist for å kreve offentlig skifte. At arvingene kan forholde seg til samsvarende tidsfrister når det gjelder dødsbo, bør også være positivt.
Utsettelse av tidsfristen Norges Bondelag ser som departementet i at det i enkelttilfeller kan være hensiktsmessig at arvingene har mulighet til å søke om utsatt frist. Det er foreslått at hjemmelen for å innvilge en utsettelsessøknad skal formuleres nokså generelt, og uttrykket «særlige grunner» er brukt i lovtekstforslaget.
I høringsnotatet er det vist til at dersom tidsfristen blir kort, bør det være enklere å få utsettelse enn ved en lang tidsfrist, men Norges Bondelag vil presisere at tre år er en lang tidsfrist når det gjelder å avklare videre eierskap til en landbrukseiendom. Til sammenligning er fristen for å løse en eiendom på odel redusert flere ganger de senere år til dagens seks måneder. Det vises i den forbindelse til begrunnelsen for å redusere fristen fra ett år til seks måneder, se Ot.prp. nr. 44 (2008-2009) kapittel 6.5.2.9:
« Hensynet til den som har overtatt tilsier at fristen for å gå til løsningssak ikke bør være lengre enn det som er nødvendig. Fristen må samtidig være lang nok til at de odelsberettigede på en forsvarlig måte kan få vurdert om de vil bruke retten sin. Hensynet til forutberegnelighet tilsier dessuten at skjæringspunktet for fristberegningen er så klart som mulig.
Departementet er enig med utvalget i at fristen bør kortes ned til seks måneder. I dagens samfunn vil odelsberettigede i de aller fleste tilfeller ha rimelig tid til å overveie både økonomiske og personlige forhold når fristen har en slik lengde. Aktuelle vurderinger er hvilken avkastning eiendommen kan gi og om den vil kunne forsvare den kjøpesummen løsningsmannen vil måtte betale. Andre vurderinger er knyttet til hvilke investeringer som må gjøres på bygninger og eiendommen ellers. I mange tilfeller må løsningsmannen ta opp lån, men også spørsmål om lån vil normalt kunne avklares innen en frist på seks måneder. For noen vil odelsløsning innebære skifte av yrke og at en flytter til eiendommen. Har løsningsmannen familie må også forhold omkring dette avklares. Fristen for å flytte til er imidlertid på ett år, og departementet antar at den samlede fristen for dette må anses tilstrekkelig i langt de fleste tilfellene ».
Norges Bondelag mener at langt på vei de samme hensyn gjør seg gjeldende i en arvesituasjon som ved regulær odelsløsning. Det bør etter dette være en relativt snever mulighet for utsettelse av en frist på tre år, ettersom man i motsatt fall vil uthule hensikten med tidsfristen. Det pekes vider på at uttrykket «særlige grunner» er svært generelt og omfatter mange ulike forhold. For å synliggjøre overfor arvingene at det skal en del til for å få utsettelse, foreslår vi at uttrykket «særlige grunner» presiseres i forarbeidene, for eksempel, slik at det er reist rettslige tvister om rettsforhold i dødsboet. Norges Bondelag antar at en presisering av grunner som kan åpne for fristutsettelse, trolig også vil gjøre at arvingene innen rimelig tid må avgjøre hva de vil gjøre med landbrukseiendommen og ikke kan belage seg på at de uansett årsak vil bli innrømmet utsatt frist dersom de søker.
Hvem bør plikten til å overføre landbrukseiendommen rette seg mot? Norges Bondelag mener at tidsfristen bør gjelde både for offentlig og privat skifte . Det bør være like regler uavhengig av hvilken skifteform arvingene velger.
Tidsfristen bør ikke bare gjelde private skifter, slik departementet foreslår. Offentlige skifter tar erfaringsmessig lang tid, og en tidsfrist vil også kunne bidra til at disse gjennomføres raskere i alle fall når det gjelder overtakelse av landbrukseiendommen. Dersom tidsfristen kun vil gjelde for private skifter, kan det være en risiko for at arvinger som ønsker å utsette overføring av landbrukseiendom fra dødsbo, vil velge offentlig skifte. Det kan da ta lang tid før landbrukseiendommen overføres til ny eier, og virkningen av å innføre en tidsfrist blir begrenset.
Hvilke landbrukseiendommer skal omfattes? Norges Bondelag er enig med departementet i at tidsfristen bør omfatte de samme landbrukseiendommer som omfattes av tingrettens plikt til å melde til kommunene at er i dødsbo, jf. arveloven av 2019 § 90 femte ledd.
I forarbeidene til arveloven av 2019 § 90 femte ledd er begrepet landbrukseiendom definert etter SSBs kategoriseringer, dvs. eiendommer med minst 5 dekar dyrket jord eller minst 25 dekar produktiv skog. Norges Bondelag mener at hensynet til aktivitet på de omkringliggende eiendommene også tilsier at landbruks-/utmarkseiendommer uten produktive landbruksressurser bør omfattes av tidsfristen. Dersom denne type eiendommer ikke omfattes av tidsfristen, kan fellesaktivitetene bli vanskelige å få gjennomført, og det kan skape utfordringer for driften på de omkringliggende eiendommene. Kommunenes plikt til å varsle dødsboet Norges Bondelag mener at kommunene bør varsle arvingene om plikten til å overdra landbrukseiendom innen tidsfristen, og denne varslingsplikten bør lovfestes. Varslet bør sendes så raskt som mulig etter at kommunen får beskjed fra tingretten om at en landbrukseiendom ligger i dødsbo, jf. arveloven av 2019 § 90 femte ledd. Norges Bondelag synes det er en god løsning at varslet inkluderes i kommunenes standardveiledning som rutinemessig sendes ut når kommunene ser at landbrukseiendom med bo- eller driveplikt skifter eier, forutsatt at varslet sendes ut kort tid etter at kommunen får kjennskap til at landbrukseiendommen ligger i dødsbo. Dette bør bidra til å sikre at arvingene gjøres kjent med tidsfristen. Norges Bondelag mener også at kommunen bør sende et nytt varsel til arvingene når det er ett år til tidsfristen utløper. Dette for å sikre at arvingene er kjent med regelen, samtidig som de har et år til å ordne forholdet inntil fristen utløper. En slik frist vil også gjøre kommunene mer oppmerksom på plikten til å følge opp saker der fristen ikke er overholdt.
Sanksjoner Norges Bondelag mener at eventuelle oversittelser av tidsfristen bør få konsekvenser, og at sanksjonsmulighetene bør være innrettet slik at arvingene ser seg tjent med å overholde fristen.
Norges Bondelag støtter derfor departementets forslag om å knytte brudd på tidsfristen opp mot konsesjonslovens § 19 som gir hjemmel til tvangssalg for konsesjonspliktig landbrukseiendom dersom det foreligger et vesentlig mislighold, og odelsloven § 28 som åpner for at en odelsberettiget uavhengig av om vedkommende er arving i dødsboet eller ikke, kan løse eiendommen på odel ved mislighold av bo- og driveplikten.
Norges Bondelag bemerker for øvrig at departementet i høringsnotatet og utkastet til lovtekst har vist til odelsloven § 29. Denne bestemmelsen ble opphevet fra 1. juli 2009, og det antas at det er ment å vise til odelsloven § 28. Det er også i lovtekstutkastet foreslått at tvangssalg etter konsesjonsloven § 19 bare skal komme til anvendelse om tidsfristen oversittes «vesentlig». Med bakgrunn i erfaringen fra reglene om boplikt, kan ordet «vesentlig» medføre at overføring av landbrukseiendom utsettes, idet arvingene antar de vil ha betydelig mer tid enn den lovfestede tidsfristen før det blir aktuelt for myndighetene å begjære tvangssalg. Dette er derfor uheldig, og det foreslås at ordet «vesentlig» strykes.
Norges Bondelag har ikke ytterligere merknader til høringsnotatet.
Erlend Stabell Daling
Dokumentet er elektronisk godkjent uten underskrift
Med vennlig hilsen
Erlend Stabell Daling
Erlend Stabell Daling