Forum for Menn og Omsorg (FMO) høringssvar til 31.8.20
Høringsnotat fra Barne- og familiedepartementet (BFD):
Bruken av sakkyndige i foreldretvister for domstolene.
Om kontroll av sakkyndigrapporter i Barnesakkyndig kommisjon, rettens oppnevning av sakkyndige og krav til mandater og rapporter.
1. Høringsnotatets eksplisitte og implisitte premisser
Som motiv for forslagene til regel- og praksisendring oppgir BFD at det er hensyn til rettssikkerhet, økt kvalitet i sakkyndigarbeide, samt forebygge vold og overgrep mot barn. Dette er selvsagt flott, men det er strengt tatt lite eller ingenting som tyder på at de nevnte forholdene vil bli bedre med BFDs forslag som hviler på en del premisser det ikke er gjort tilfredsstillende rede for. BFD mangler grunnleggende kunnskap om hvordan dagens system fungerer.
BFD bruker uttrykket «pedagogisk påminnelse» om et forslag om å åpne for å utvide bruken av sakkyndige til to i enkelte saker, f.eks hvor det er påstander om vold, overgrep, rus eller psykisk liding. Setning 2 i Bl § 61 første ledd nr 3 fungerer allerede som en trigger for parter som vil sverte motparten, og som dermed bidrar til å vidløftiggjøre sakene. Å åpne for bruk av ekstra sakkyndig, f.eks på vold eller såkalt manglende «evne til mentalisering» eller påståtte personlighetsforstyrrelser som det florerer av men som ikke nødvendigvis speiler mer enn sakens temperatur, er ikke ønskelig.
Dagens sakkyndige er for dårlig skolerte i konfliktdynamikk og utredningskrav. Fjern heller 2. setning i § 61.3. Selv om det står «kan» legges det i flere tilfeller feilaktig til grunn som allerede bevist, i kraft av oppnevningen, og leder til en sorts confirmation bias, eller tunnelsyn som det også kalles. Man finner det man ser etter. Oppnevnelser på slike «premisser» kan også oppfattes som inhabiliserende ved at prosessledende handlinger tilrettelegger for begging the question.
Slike oppdrag gir sakkyndige mulighet til å skrive ekstra lange rapporter, hvor bevisverdien er fint liten, men hvor konflikten mellom partene ikke sjelden øker, med psykologuttrykk som «grenseoverskridende handlinger/adferd», «krenkbarhet», «indikasjoner på manipulerende trekk» mv. Uten at det nødvendigvis er noe hold i påstandene, og uten at de sakkyndige er i stand til å presentere kartleggingsverktøy utover synsestadiet.
Å forutsette slik BFD gjør at juristene i retten er metodisk skolerte til å gjennomskue dette spillet er i beste fall naivt. Advokatene har egeninteresser i å øke salærene. Dommerne er ikke nødvendigvis opptatt av forsvarlig saksopplysning, men heller av å kunne å ryggen fri. Slik blir de sakkyndige brukt. Slik lar de seg bruke. Attester fra BSK i positiv eller negativ retning endrer neppe på disse tilstandene. Innføring av BSK i foreldretvister vil forsterke allerede eksisterende systemfeil, og kun gi et skinn av rettssikkerhet. Å tro at kvaliteten på sakkyndig arbeide vil øke, fins det dessverre ikke noe grunnlag for. BFD kan mistenkes for å ville tilrettelegge for hvitvask heller enn rettssikkerhet.
BFD burde heller som en pedagogisk påminnelse til seg selv og rettens profesjonelle aktører sørge for at uttrykk/begreper som «kvalitet» i ulike varianter (kvalitetssikring, kvalitetsvurdering mv) kvalifiseres og defineres slik at også det mer og mindre frivillige rettssøkende publikum vet hva de går til. Sakene er som kjent indispositive. Foreldreparter blir fort umyndiggjort av jurister og psykologer. Da er det minste man kan kreve av disse profesjonene at de gjør rede for sine faglige forutsetninger. BFD har ikke definert eller konkretisert hva rettssikkerhet betyr i praksis utover de vanlige forsikringene.
Et grunnleggende premiss synes å være at ordningen med BSK fungerer bra for barnevernsaker. Hva slags krav er stilt til de som sitter som medlemmer i BSK? BFD bruker uttrykk som «høy barnefaglig kompetanse» om medlemmene, men hvordan belegges dette? I kraft av posisjonen de besitter eller i kraft av faglige, vitenskapsbaserte arbeider som kan være gjenstand for etterprøving?
Uten å nødvendigvis henge ut en konkret person, kan FMO nevne at nåværende leder av BSK er kilden til en vesentlig feilforutsetning som genereres gjennom ulike kanaler, nemlig at det angivelig skal være en overrepresentasjon av belastede foreldre med score på rus, psykiatri, kontakt med barnevern og politi. I Katrin Kochs «Når mor og far møtes i retten» (2000) er dette feilpremisset presentert uten empirisk underlag, verken for dokumentasjon av konkrete anførsler, vektleggelser eller kliniske undersøkelser. Kovh hevder at minst 70 % av foreldre i barnefordelingssaker har en eller flere av nevnte faktorer som minus.
Synspunktet er imøtegått i Domstolsadministrasjonens kvartalsskrift «Rett på sak» i artiklene «Demokratisk underskudd i barnelovsaker» (nr 4 2011) og «Barnefordeling, kunnskapsgrunnlag og feilkilder» (nr 2 2014), sistnevnte med referanse til Haugli og Nordhelles feilpremisser i deres artikkel i Lov og Rett 2014, side 89-108. Verken Koch, Haugli, eller Nordhelle har justert sine grunnleggene feiloppfatninger om påstått overrepresentasjon av «dysfunksjonelle foreldre». BFDs høringsnotat har preg av de samme implisitte men ikke empirisk beleggbare premissene..
Slike feilforutsetninger skaper uheldige forventninger, ikke bare hos de profesjonelle aktørene men også i klientsamfunnet. Hvem vil vel ikke kunne være tilbøyelig til å satse på at motparten er gal, drikker for mye, er kriminell og ikke burde se barnet mer enn høyst nødvendig, til nød under tilsyn. Hvem som er verst – mor eller far – er et åpent spørsmål. FMO har sett stygge eksempler på at ikke bare fedre rammes av dette «syndromet» men i like stor grad mødre, både i barnevernsaker og foreldretvister. FMO oppfatter denne tendensen, som delvis legitimeres gjennom 2. setning i Bl § 61.3. som en systemfeil som bør fjernes. Ikke utvides.
Dagens sakkyndige er ikke skolert i faren for feilattribusjon, dvs at man tilskriver årsak til et problem f.eks person, mens det like gjerne eller heller kan være situasjon eller relasjon som er årsaken. Attribusjonsfeil nevnes ikke i den sparsomme faglitteraturen, med unntak av Joar Tranøys bok «Hvordan utrede andre» (2008). Men denne psykologen er ikke videre populær i rett og forvaltning. Han har bl.a fått kritikk av Katrin Koch i BSK for «for mye kildekritikk». Pussig nok er Tranøy den eneste som tar opp vanlige tolknings og metodefeil, bl.a dekontekstualisering. Faglitteratur om utredningskompetanse er mangelvare.
Det som finnes av relevant faglitteratur, f.eks på svensk side og ikke altfor vanskelig tilgjengelig, føyses vekk. Norske klinikere sverger til sine selvforsikringer. Denne ukulturen kan man ikke se bort fra gjelder også i de profesjonsmiljøene som rekrutterer BSK.
BFD som har utarbeidet Høringsnotatet er opptatt av at rekrutteringen til sakkyndigoppgaver for retten må sikres. Dette nevnes i en kontekst under avsnitt 7.3 (s47-48) hvor det argumenteres for bruk av mer enn en sakkyndig. Det kan bli ensomt for sakkyndige hvis de må arbeide alene. De trenger noen å snakke med <sic> I høringsnotatet rammes denne omtanken for psykologers utvidete markedsandeler inn av en såkalt «pedagogisk henvisning». FMO vil nedenfor vise et case med innslag av kollegial veiledning, for anledningen kalt «kollegial kvalitetssikring».
En pedagogisk påminnelse fra FMO er at såvel de sakkyndige som departementet som administrerer deler av gamet heller bruker ressurser på å skolere seg i relevante begrepsstørrelser som «risiko», «troverdighet» og «sannsynlighet». Denne kompetansesvikten gjelder både psykologer og jurister.
BFD forutsetter at de juristutdannede dommerne ikke har kunnskaper om psykologiske forhold. Mulig det, men hva med å kreve at de sakkyndige gjør solid rede for sin kompetanse. Begreper som «tilknytning» brukes i likhet med «risiko» ofte, også i mandater, men forklares sjelden eller aldri. En pedagogisk påminnelse altså. Foreldrepopulasjonen utgjøres av mennesker med ymse livs og arbeidserfaring. En god del av oss har høyere utdanning på universitetsnivå og tar begreper, skriftlige fremstillinger og akademiske begrunnelseskrav på alvor. Nivået på sakkyndige rapporter holder i dagens situasjon ikke mål. Det bør BFD merke seg. Å tro at BSK vil endre på dette er å legge til rette for et hvitvaskingsprogram.
2. Om FMO, erfaringstilfang, utviklingstrekk og inntrykk av tilstanden pr 2020
Forum for Menn og Omsorg (FMO) har eksistert i ca 20 år og deltatt i flere offentlige høringer om familierettslige spørsmål i stort sett hele denne perioden fra årstusenskiftet. FMO har dermed en mulighet til å trekke veksler på en viss erfaring med tidligere presenterte høringsnotater, NOUer og forslag – sammenholdt med kunnskapsgrunnlag – før og nå. For FMO er det vesentlig å formidle at det hittil ikke er forsket på sakkyndig virksomhet i Norge, med mulig unntak av psykolog Knut Rønbecks «evalueringsundersøkelse» fra 2008 som imidlertid kun omfattet sakkyndig i veileder og meklerrollen, med forlik som mål. Sakkyndigrapporter var ikke tema den gang.
Det er nærliggende å vise til FMOs høringsuttalelse til den offentlige utredningen som foranlediget opprettelsen av BSK
http://www.krisesenter.org/pdf/FMO_horutt_010906_NOU2006_9.pdf
Mye av det FMO skrev i 2006 er dessverre fremdeles aktuelt 14 år etter, i 2020. Ikke minst gjelder dette begreper og faguttrykk som ikke er forklart/definert. De sakkyndige er opptatt av marked, ikke av fag og metode.
Faglitteratur om sakkyndigrapporter er ikke bare mangelvare, men totalt fraværende. Det samme gjelder i tilnærmet grad litteratur om kvaliteten på de som lar seg oppnevne som sakkyndige, selv om det begynner å røre på seg med unntak for Agenda Kaupangs rapport (2015) og et par artikler publisert i tidsskrift for familierettslige spørsmål (FAB):
De siste 20 årene har FMO mottatt et utall av henvendelser fra foreldre som er fortvilte eller også stiller seg spørrende til prosessene i såvel barnefordelings- som barnevernsaker. Mange av de casene FMO har prioritert å befatte seg med er befengt med sakkyndige som ikke holder mål, og som heller ikke ønsker at det skal være mål/kvalitetskriterier for f.eks sakkyndige rapporter.
Dette har ikke endret seg etter at BSK ble opprettet 2010. FMO ser at noen av de antatt førende i lauget legger premisser for å dempe kvalitetskrav, f.eks i form av definisjonskrav på faguttrykk (eks tilknytning, risiko, sårbarhet og den siste hiten «evne til mentalisering»). Tillempet forståelse av kvalitetssikring som metodisk feilkildesøk – i oppdragets linje – som en del av grunnleggende utredningskompetanse for kartlegging og administrering/sortering av saksopplysninger/flyt av informasjon, er norske sakkyndige lite interesserte i.
Uryddighet er det som preger bransjen. FMO befatter seg mest med foreldretvister men har også ubehagelig godt innsyn i mange barnevernsaker hvor flere av de samme psykologene går igjen. Det er også en trend som har utviklet seg de siste 10-15 årene med «tosporsaker» hvor det er parallelle undersøkelsessaker/evt omsorgsovertakelsessaker initiert av barnevernet gående samtidig med barnefordeling. FMOs erfaring, generelt og spesielt fra disse sakene som etterhvert dominerer tilfanget i en viss grad, er at sakkyndige ikke evner å sortere skitt og kanel; at barnevernet ikke opplyser saken men heller virker konfliktdrivende. Det er en lei tendens til å sette likhetstegn mellom et ikke nærmere definert «høyt konfliktnivå» og en uklar størrelse som «omsorgssvikt». Retten gjør seg mer og mer avhengig av de sakkyndige. Tiltross for forsikringer om rettssikkerhet, kontradiksjon, og rettens egen påståtte uavhengighet.
FMOs erfaringstilfang gjennom årene tyder på det motsatte av rettssikkerhet. Konkret gjelder det mulighet for imøtegåelse når bevismidler ikke presenteres direkte for retten, f.eks ymse komparenter som blir enten feilsitert eller feilaktig utlagt. FMO ser at Høringsnotatet nevner slike forhold, men oppfatter at BFD tror at rettssikkerhet, kontradiksjon og bevisumiddelbarhet følger helt av seg selv. Det er ikke FMOs erfaring. Retten hopper ofte over gjerdet der det er lavest. Sakkyndige brukes ikke nødvendigvis for sin påståtte fagkunnskap, men for å legitimere rettens handlinger. Påpekninger av relevante metodefeil som sammenblanding av fakta og vurdering, er ikke alltid like populært. Muligheter for imøtegåelse administreres noen ganger vekk. Med vilje.
Norske sakkyndige her ennå ikke lært seg å skille mellom referat og tolkning; mellom faktabeskrivelse og vurdering. Det er ikke blitt bedre de siste 20 årene, eller de siste 10 årene siden BSK ble opprettet. Relativt sett er det blitt verre, absolutt sett er det ingen evne eller vilje i fagmiljøene for å gjøre sakkyndig virksomhet, herunder utredning som nedfeller seg i rapports form, til fag.
Metode er kun et honnørord. Etterutdanningsprogrammet inneholder ingen slike elementer om hvordan man samler inn informasjon, siler og vurderer holdbarhet og relevans, eller hvordan man tydeliggjør f.eks metodiske tilnærminger som intervju/samtale, observasjon og skiller disse fra vurderinger på nøkternt grunnlag med tilhørende metodiske forbehold. Dette har ikke norske psykologer lært til nå, og det er ingenting som tyder på at de vil lære det i nærmeste fremtid.
Men rapportene er blitt lengre. Fakturaene har blitt større. Bruk av sakkyndige koster samfunnet en god del, hvor mye er ukjent. Også hos advokatene som må bruke mer tid på å gjennomgå og undersøke premisser, finne motbevis/imøtegå mv. Det tar også i endel saker unødvendig mye tid å bli enige om mandat, med prosesskriv hit og dit. Retten er påfallende passiv og lar sin egen uavhengighet undergraves.
Med tanke på at BSK skal forsyne også retten i foreldretvistsaker med sine bemerkninger, er det fare for at det heller enn reell kvalitetsvurdering blir en type hvitvask som gir retten ryggen fri, men som ikke tilfører kompetanse og kunnskap om de forhold sakkyndige blir bedt om å uttale seg om. Risiko er nevnt, det samme er troverdighet, for partenes og barnas del, men også for komparenter som ikke føres direkte for retten som vitnebevis. Det er med andre ord fare for at rettssikkerhet blir enda dårlige enn den allerede er hvis forslaget om å innføre BSK i foreldretvistsaker blir tilrettelagt ytterligere.
Presset på klienter for å godta sakkyndig oppnevning er blitt større. Dels heter det at sakkyndig uansett er gratis mot tidligere, dels sier advokatene som er blitt betydelig mer disiplinerte av retten og for egen del ikke har noe imot å få mer å fylle volumet i saken med, at man ikke kan unngå sakkyndig. Dette er ikke riktig. Oppnevnelse av sakkyndig er en «kan» regel jf Bl § 61. 3. Det er en viss tradisjon for å benytte sakkyndig, men det er ingen ubetinget regel. Retten på sin side viser noen ganger til at fordi sakene er såkalt indispositive har retten et særlig ansvar for sakens opplysning. Men hva er logikken/rasjonalet i dette?
At retten fraskriver seg myndighet og undergraver egen beslutningsdyktighet ved å sette bort saksopplysningen er ikke særlig ansvarlig. Retten er heller ikke nøye med å presisere hva som er relevant saksopplysning, formidlet via sakkyndige eller på annen måte. Psykologenes vurderinger er ofte dårlig skjulte ideologiske holdninger. FMO har mest erfaring med menn/fedre som bl.a hevder seg diskriminert pga kjønn, av sakkyndige og domstoler. Norske psykologer er gjennomgående morsvennlige da de gjerne regner mor som på toppen av «tilknytningshierarkiet» og ikke helt har tatt inn over seg at likestillingen har gått fremover.
Men FMO kjenner også til mange tilfeller hvor kvinner/mødre blir dårlig behandlet. Alt handler ikke om kjønn. For FMO kan det se ut til at personer som viser større personlig integritet, selvstendighet og trygghet i foreldrerollen og oftere opponerer mot sakkyndiges opptreden og holdninger, får unngjelde med kvasidiagnoser og nedlatende retorikk. Samt mindre kontakt med sine barn, Flere av de sakkyndige som blir gjengangere på klagesakslistene mangler elementær folkeskikk når de buser inn i private hjem.
Dette fanges ikke opp i rapportene som sendes retten. Dårlige holdninger og lite nennsom omgang med personer, mødre, fedre og barn, som befinner seg i livskriser i f m skilsmisser/samlivsbrudd, er daglig kost. Slik fanges neppe opp av BSK. Sakkyndige skriver nå og da om sensitivitet, men demonstrer påfallende ofte at de selv mangler slike egenskaper. De sakkyndige skriver også påfallende ofte om «empati» og «inntoning». «Evne til mentalisering» gjelder ikke for de sakkyndige selv, eller rettens øvrige medlemmer.
3. Kvalitetssikring og oppdatering – case til illustrasjon av sakkyndig praksis
BFD bruker (side 31) et eksempel fra norsk rett til å gi inntrykk av at kritiske kommentarer fra BSK får betydning. FMO bestrider ikke dette konkrete tilfellet. FMO har lest seg opp på referansen (LF-2015-8658) og ser at den angjeldende psykolog som får kritikk nok tilhører en type sakkyndige som er gått ut på dato. Hun har nok gjort sitt, for å si det pent. BSK bemerker at «rapporten var svært mangelfull», datert 22. oktober 2015. (en observant leser vil kunne se at BSKs bemerkning er datert 22. og at ankeforhandlingen foregikk 21-22. altså siste dag i retten) Er dette vanlig praksis?
I Agenda Kaupangs undersøkelse (2015) som BFD i stor grad fester lit til er tatt med saker/BSKs praksis i tidsrommet 2010-2015. Hvorvidt denne aktuelle sak BFD refererer til er med er ikke kjent.
Det er heller ikke kjent hvorvidt en annen sak som FMO har fulgt i lengre tid på nært hold fra samme tidsrom – for Fylkesnemda – er tatt med. Dette case som FMO kaller <case 1> kan illustrere noen betenkeligheter med dagens system. I en konkret sak om omsorgsovertakelse bemerker BSK (datert 26.10.15) følgende om det sakkyndige arbeidet slik det presenteres i rapports form:
« Den sakkyndige vurderer at det foreligger indikasjoner på at far innehar en ukritisk holdning til grenseoverskridende seksuell adferd, og at en slik ukritisk holdning på et generelt grunnlag vil innebære en økt risiko for at far kan begå andre former for seksuelle krenkelser eller overgrep. Det savnes en tydeligere vurdering av hvilke konsekvenser dette antas å ville kunne ha ved en eventuell tilbakeføring .»
BSK ber om en tydeliggjøring. I fortsettelsen:
« Den sakkyndige har i sin vurdering av mor og fars fungering, omsorgsevne og omsorgskapasitet vurdert at det foreligger indikasjoner på manipulerende trekk i fars personlighet. Den sakkyndige har videre i sitt vurderingsgrunnlag beskrevet at fastlegen ikke har deltatt i møter med NAV fordi far ble opplevd som vanskelig å samarbeide med. Det savnes at disse forholdene tydeligere er tatt i betraktning når det gjelder vurderingen av om far kan nyttiggjøre seg veiledning »
Kan hende ikke helt lett å bli klok på, men dette er altså eksempel på tilbakemelding, eller «kvalitetssikring» som man vil ha også for barnelovsaker. I Fylkesnemndas vedtak er ikke drøftet bemerkningene fra BSK. I tingrettens dom som stadfester vedtaket har man utlagt BSKs bemerkninger på følgende vis:
« Den barnesakkyndige kommisjon hadde et par kommentarer til (Hollups) rapport: Det gjaldt at man savnet en tydeligere vurdering av hva fars ukritiske og grenseoverskridende seksuelle atferd kunne innebære for risikoen for andre former for overgrep. Det andre var observasjonene av manipulerende trekk i fars personlighet, og hva det kunne bety ved spørsmålet om han kan nyttiggjøre seg veiledning .»
Hele avsnitt er sitert her fordi leseren skal gis en mulighet til å stille spørsmål ved utlegningen til retten. Metodisk sett ble aldri observert manipulerende trekk hos far. Dette er noe en kollega av sakkyndigen, en erfaren psykolog i rollen som « kollegial kvalitetssikrer » (sakkyndiges uttrykk i rapporten datert 12.10.15) spekulerer i på siden av mandatet, men leselig og lett identifiserbar i rapporten da skrivestil er vesentlig forskjellig. Den kvinnelige sakkyndige har en mer «feminin» stil, mens den mannlige «kvalitetssikreren» har en mer «maskulin» uttrykksmåte. Dette er ingen kjønnsstereotyp tolking fra FMOs side, men noenlunde lett identifiserbart ved lesning av rapporten FMO gjerne skulle gjengitt in extensio i anonymisert form som et skrekkeksempel.
Den kvalitetssikrende kollegaen som har skrevet de aktuelle sekvensene om grenseoverskridende adferd og seksuelle tilbøyelighet skrev selv til oppdragsgiveren i det lokale barnevern og forsikret om at rapporten var skrevet av den oppnevnte sakkyndige. Som om dette var nødvendig å presisere. Som om det var sant.
I den sakkyndiges egen fremstilling av observasjoner som metodisk grunnlag, av betydning for bl.a vurdering av tilknytning mellom foreldre og barn, fremkommer ingen slike beskrivelser som kan gi grunnlag for å vurdere far som manipulerende. Ingen. I disse sekvensene får både mor far gode skussmål. Men anbefalingen er å ta barna fra foreldrene. Den kollegiale kvalitetssikreren har tidligere sittet som medlem i BSK og er toneangivende forsåvidt som vedkommende har vært leder av de sakkyndiges interessegruppe og ansvarlig for etterutdanning av sakkyndige psykologer. Men metode har verken denne eller andre psykologer vært nevneverdig opptatt av.
Kvalitetssikring forstått som metodisk feilkildesøk er fremmedord. Men grenseoverskridende adferd har han greie på. Denne psykologen ble i 2006 klaget inn for Helsetilsynet. Anonymisert klage med anonymisert sakkyndigrapport har ligget tilgjengelig på FMOs nettsted siden da <case 2>
http://www.krisesenter.org/kritikk_sakkyndige/helsetilsynet_kjha_ht_ano_141006.pdf
Påpekningene fra BSK i vårt <case 1> ble nevnt i rettens avgjørelse men fikk ingen betydning. Den sakkyndige fulgte ikke oppfordringen om tydeliggjøring. Hvilken betydning har egentlig BSK i et slikt tilfelle? Hvor er kritikken hos de andre profesjonelle aktørene? Hvor er den mye oppskrytte kontradiksjonen og resten av rettssikkerheten hos juristene når bukk- og havresekkpsykologer får innvirke på prosessen? Kan ikke en juristutdannet fylkesnemndleder og en dommer raskt identifisere at det ikke er metodisk og dermed heller ikke rettslig grunnlag bevismessig for å bygge på et såvidt tvilsomt premiss om påstått manipulerende personlighetstrekk for å diskvalifisere en forelder? Tydeligvis ikke. Hvem er det egentlig som manipulerer her?
I ny runde om eventuell tilbakeføring er ny sakkyndig og dennes rapport «godkjent» av BSK pr 2018 uten andre kommentarer enn at den var «litt lang». I Fylkesnemnda slaktes den imidlertid, bl.a fordi den sakkyndige på ett punkt ikke skal ha drøftet alternative forklaringer. Som om den forrige sakkyndige var seg denne metodiske delen bevisst. Som om nemnd og rett var konsekvente i kritikken av sakkyndige som kun presenterte en mulig årsaksforklaring. Leseren har sikkert skjønt at denne sakkyndige anbefalte tilbakeføring av barna.
Den aktuelle sakkyndige fra barnevernsaken i <case 1> er senere gitt refs fra Fagetisk råd i Psykologforeningen (FER) for arbeidet i en annen sak om barnefordeling. Hun er foreløpig ikke ute av gamet, men må finne seg i « kollegial veiledning ». Hva nå det måtte bety. Vi får håpe hun er veiledbar. Psykologen fikk også refs av Fylkeslegen (Helsetilsynet) så sent som i 2018. FMO kaller dette for <case 3 >. I denne konkrete saken om barnefordeling ble faren gjenstand for tvilsomme personlige karakteristikker. Saken har vært mye omtalt i media, men media har ikke fulgt opp kilde- eller systemkritikken. Den sakkyndige skrøt også på seg mer formell kompetanse enn hun kan dokumentere. Hun utmerker seg med store ord om kliniske ferdigheter, ser etter «subtile tegn» som ikke hvem som helst er i stand til å oppdage. Navnet er anonymisert her. I ytterligere en sak er denne sakkyndige klaget inn for Fylkesmannen (Helsetilsynet), uten at FMO dermed vil bruke klage i seg selv som et argument. Ser man på klagen som ble innlevert på hennes kollegiale kvalitetssikrer <case 2> , jf vedlagte link, skulle man tror at denne psykologen burde vært out of commision. Men ikke lenge etter var han medlem av BSK.
Klager på kjente sakkyndige kan se ut til å ha problemer med å bli behandlet. Det er som om det eksisterer en beskyttelseskultur, uten at FMO vil lage noen vidløftig konspirasjonsteori ut av dette. Heller ikke en klage på Katrin Koch <case 4> ble i realiteten behandlet. Klagen er fra 2012:
http://www.krisesenter.org/kritikk_sakkyndige/klage_anonymisert_Katrin_Koch.pdf
Ettersom jungeltelegrafen går i klientkretser ble refselsene i <case 3> forsøkt brukt i en annen foreldretvist hvor en far var part. Den sakkyndige hadde opptrådd mildest talt pussig og faren som mente å frykte et mulig rettshavari startet googlingen, et moderne digitalt verktøy lekfolket må ty til når systemfeilene summeres opp og ubrukelige fagfolk slippes løs på det rettssøkende publikum, med rettssystemets forsvarsmekanismer som en av flere virkninger.
Forsøk på inhabilisering i denne sak som vi kaller <case 5> vant ikke frem. Psykologen ville forutsetningsvis lære av kritikken fra FER og Fylkesmannen iflg rettens rasjonale, og ville derfor ikke utføre noe kritikkverdig i det pågående sakkyndigoppdraget <sic>. Rapporten ble som forventet, og heller ikke i ankerunden lot det seg gjøre å unngå denne sakkyndige. Fra et hjemmebesøk med far og to gutter refererer og tolker den sakkyndige i en ikke helt gjennomsiktig blanding. Retten (LB-2018-181272) fremstiller deler av saken med henvisning til sakkyndig rapport:
Det fremgår av den sakkyndige erklæringen at det (sakkyndige) har skrevet om Cs beskyttelse av farsbildet også gjelder for D. Om D skriver (sakkyndig) følgende på side 29 i erklæringen:
Mor sier at D utfordrer ved å være utagerende hvis han ikke får sin vilje. Far sier at sønnen reagerer ved å gjemme seg og at han vil bli oppsøkt når han er trist. Den ulike måten å søke omsorg hos foreldrene, oppleves av den sakkyndige som en noe forskjellig følelsesmessig tilknytning til foreldrene. Hos far er han unnvikende når han går for seg selv og må oppsøkes av far. Han har også en noe ulik atferd hos foreldrene på observasjon av samspill: hos mor ligger han på sofaen og slapper av, han tar oppmerksomhet ved å tøyse, irritere etc. Hos far passer han på storebror og uttrykker skepsis til den sakkyndige. […]
I dommen basert på sakkyndiges observasjoner og vurderinger heter det i dommen forlengelsen av ovenstående sitatsekvens:
« Etter lagmannsrettens syn underbygger (sakkyndige) sine vurderinger med eksempler, som gir grunn til å tillegge hennes vurderinger vekt. »
Faren i denne saken har forgjeves forsøkt å anføre at psykologen verken har oppfattet fars synspunkter på sine barns forskjellighet korrekt, eller har observasjonsmessig belegg for sine «opplevelser» og slutninger. Det faren fortalte sakkyndige var at guttene (C og D) har ulike måter å reagere på når det skjer noe som gjør dem triste. C oppsøker foreldrene, mens D gjemmer seg og ønsker å bli oppsøkt.
Forskjell i oppførsel er lik overfor begge foreldre, noe sakkyndige kunne fått bekreftet ved å sjekke mors oppfatning om forskjellene mellom guttene. Det faren beskrev for sakkyndige var altså et ulikt reaksjonsmønster. Sakkyndige har imidlertid klart å vri dette til å kunne fremstilles som «tegn» eller «holdepunkt» for at D har ulik følelsesmessig tilknytning til foreldrene. I denne saken i mors favør.
FMO har valgt å være ekstra detaljert her fordi det er denne type tekstkritikk/nærlesning det ville være interessant om BSK kan lære av. Hvordan ville BSK fanget opp metodefeilene hos denne sakkyndige? Ville BSK se uten å kjenne kontrasterende fremstillinger hva som egentlig ble sagt og reaksjoner med tilhørende tolkninger?
Kanskje eller kanskje ikke. Medmindre BSK og deres metoderegler krever at den sakkyndige kvalitetssikrer sitt oppdrag etter de standarder som gjelder for automatisert og systematisert feilkildesøk, og gjennom rapporten viser at sakkyndige oppdaterer informasjon og kontrollsjekker og gir partene respektive muligheter til å lese gjennom og melde tilbake mulige feil og misforståelser, er det dessverre lite som tyder på at BSK vil oppdage feilene.
BSK kommer inn når det i mange tilfeller allerede er gått galt og saker ting kommet skjevt ut. BSK mangler selv begreper for kvalitetssikring. Det er lite eller ingenting som tyder på at det er evne og vilje hos BSK eller andre prestisjeinstanser til å sørge for forsvarlig metodisk prøvbarhet.
Eksemplet fra nevnte sak <case 5> er ikke tilfeldig valgt da saken også inneholder en del i etterkant av dom hvor den samme sakkyndige, uhjemlet, fikk oppgaven med å formidle for barna (C og D) resultatet. Sakkyndige troppet opp på skolen på kort varsel og fortalte barna om at de nok en gang ikke fikk viljen sin. Barna reagert med sorg og sinne. Den sakkyndige evnet ikke å forklare hvordan og hvorfor utfallet ble som det ble: «Det er komplisert» var alt hun sa.
Det hører også med til historien at den sakkyndige på et tidspunkt under hjemmebesøk tok frem og åpnet en pose peanøtter, angivelig fordi hun var sulten, tiltross for at hun ble advart mot at den eldste gutten var hyperallergisk. Den yngste gutten reagerte med å ville beskytte sin eldre bror mot anfall. Den sakkyndige skriver, som allerede sitert og fremhevet, uten at retten fant å ville stille spørsmål ved hennes troverdighet:
« Hos far passer han på storebror og uttrykker skepsis til den sakkyndige. […]
Grunnen til at C «passet på storebror og var skeptisk til sakkyndige» hadde sin spesielle årsak, forsøksvis forklart og korrigert, men uten at korrigeringen vant frem. Til det var det muligens for viktig å beskytte rettens eget valg om å satse på nettopp denne sakkyndiges fremstilling. Psykologen misforstår mest trolig, og projiserer i realiteten, hvis man kan tillate seg å bruke et ekspertuttrykk, egen skepsis til fars posisjon, over på situasjon, forståelse og utlegning over for retten. Så meget for sakkyndiges troverdighet og sensitivitet overfor barns sårbarhet.
Man kan med andre ord ikke stole på at sviktende sakkyndig arbeide fanges opp av BSK. Simpelthen fordi de samme folkene som sitter i BSK er de sakkyndiges kolleger med den samme sviktende utdannelse. Utredningsmetodikk er fremmedord, kildekritikk er fy, påstått kvalitetssikring utføres klinisk og ikke tekstkritisk av kolleger med fare for fordobling av feilkilder, f.eks oppfatningen av at det å være psykolog medfører klinisk intuisjon og evne til å oppdage subtile tegn.
Et siste eksempel på en annen relativ fersk sak fra 2018-19 hvor en sakkyndig rotet det vel mye til i sitt prestisjeoppheng på at svaret på sakens kjerne var å finne i haugevis med barneverndokumenter faren ikke så som særlig relevante. Dette eksemplet <case 6> kan illustrere hvor uheldig det er med samrøre mellom barnevern og foreldretvist med tanke på relevant saksopplysning. Psykologen som var oppnevnt som sakkyndig i sak mellom far og mor brukte uforholdsvis mye energi på barneverndokumenter som ble påstått å være viktige for utredningen.
Psykologen fant da også hva hun lette etter: I dokumenter fra 2014 friskmeldes moren med de beste skussmål for « empati, inntoning og evne til mentalisering » på et tidspunkt hvor hun var innlagt på psykiatrisk avdeling og ute av stand til å ta seg av barna. Far ble diskreditert for brødbaking og matpakker, sporty livsstil og friluftsinteresser, samt at sakkyndig mislikte fars interiør som hun opplever er «70-talls». Psykologen brukte 70 sider i sin rapport og hundrevis av barneverndokumentsider på å konkludere med at barna uansett var mer tilknyttet mor. Hvordan hadde BSK reagert på rapporten? «litt lang» kanskje?
Eksemplene her er fra 2018. Agenda Kaupangs undersøkelse fra 2015 bør oppdateres for at den skal kunne si noe om sakkyndige virkelig lærer av tilbakemeldingene fra BSK. Kravene til oppdatert kunnskap er tydelig gjort i en dom fra Den Europeiske Mennsekerettigehtsdomstol (EMD), ikke bare for saksopplysninger i den enkelte sak men for bevismidler og sakkyndig kunnskap overhode:
I en storkammerdom fra EMD (Strand Lobben vs Norway, appl nr 37283/13) er et viktig premiss, i kraft av avgjørelsens overordnede status og veiledende prinsippielle betydning, at sakkyndige erklæringer og andre attester som fremlegges som bevismidler må være oppdaterte. Det kan se ut til at terskelen for foreldete rapporter er ca 2 år, jf dommens avsnitt 222.
Det referansegrunnlaget BFD påberoper seg for å foreslå innføringen av BSK er ikke oppdatert og ikke gjenstand for metodisk prøving. Her er hva sentrale fagfolk uttaler i en fagartikkel fra 2017 med referanse til Agenda Kaupang 2015. Om BSKs bemerkninger til sakyndige rapporter skriver
Augusti, Else-Marie, Camilla Bernt og Annika Melinder (2017) i « Kvalitetssikring av sakkyndigarbeid – en gjennomgang av vurderingsprosesser i barnesakkyndig kommisjon, fylkesnemnder og domstoler.» Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, side 265-289 :
« Sammen tyder disse funnene på at endring i kvalitet på sakkyndigrapporter som BSKs statistikk og vår egen gjennomgang av bemerkningene til BSK viser, kan skyldes justeringene i måten BSK vurderer og evaluerer sakkyndigrapporter på, og at de har blitt noe strengere i sin praksis enn hva som var tilfellet i oppstarten av BSK. »
So far so good. Seemingly. Men så kommer det:
« Allikevel kan vi ikke totalt utelukke at det her dreier seg om en reell forverring av kvaliteten på rapportene, men dette lar seg ikke etterprøve med de metoder vi har benyttet oss av» <sic>
Det er fristende å ta kvelden her.
4. FMOs konklusjon med et subsidiært forslag
FMOs svar på høringen er at alle forslag vrakes. Vi trenger ikke flere sakkyndige, heller en begrensning av bruken. At foreldretvister er så kompliserte at man må bruke psykologer for å forstå konfliktlinjene, er en myte. Men om BFD og lovgivende myndigheter ikke vil høre på FMO på dette punkt, har FMO et subsidiært forslag som evt kan fange opp noe av dynamikken i sakene og virke forebyggende, gitt at den påståtte «kvalitetsvurderingen» ikke er til å unngå. Det må da også gjøres endringer i selve mandatet for BSK slik at kvalitetssikringen – i oppdragets linje - for de sakkyndige blir reell, og ikke en type sandpåstrøing som i noen tilfeller blir litt sand i maskineriet og tilsynelatende ser ut som viktige korreksjoner.
FMOs subsidiære forslag går ut på at også notater utarbeidet under oppdrag hjemlet i Bl. § 61.1 blir gjenstand for bemerkninger, og således en mer representativ mengde av prosessen underkastes kontroll. Det er ofte på det innledende stadiet at saker havarerer. Når en rapport som demoniserer en av partene foreligger en uke eller to før hovedforhandling, er løpet kjørt. Advokat ber klient legge seg helt flat og minner i beste fall om at den allerede høye fakturaen ikke er betalt. Case closed.
Mye av den tvilsommer praksisen som foregår i foreldretvister skjer allerede på tidlige stadier. FMO er i utgangspunktet meget skeptiske til sakkyndige, også fordi vi ser at saksopplysning kan sikres på annen måte og med bedre bevisumiddelbarhet for den dømmende rett, men i mange tilfeller skjer det en kamp om mandatet og hvilke føringer som legges der. Sakkyndige bidrar oftest til å forhøye konfliktnivået i sakene.
En reell kvalitetssikring sørger for kontinuerlig oppdatering av situasjonen underveis for det sakkyndige oppdraget. Mekling er lite brukt men mye nevnt. Norske psykologer behersker ikke denne teknikk. Som rådgivere eller også veiledere opptrer de mildest talt uryddig og uoversiktlig. Gjennom notater som retten ikke sjelden ber de sakkyndige å forsyne retten med i forkant av saksforberedende møter, summerer de sakkyndige opp hvordan de ser på saken.
Ikke alt som står i slike notater trenger være galt, misforstått, vridd eller feilfremstilt. Men påfallende ofte er slike notater befengt med ulne eller feilaktige premisser som burde vært slått ned på med en gang. Det er for sent når dynamikken i saken har utviklet seg til tilnærmet umulighet i samværsspørsmål, forsert foreldrefiendtliggjøring, og dommeren mest av alt ønsker å avslutte saken.
FMOs erfaring etter å ha fulgt et betydelig antall saker på nært hold gjennom ulike stadier, er at feilene begås allerede tidlig i sakens behandling. Uklar lovgivning og praksis om hvem som egentlig burde ha søksmålsbyrde, utvannede krav til bevis, mv er typer av systemfeil som går igjen. Bruken av sakkyndige, både etter 61.1 og 61.3 virker ansvarsfraskrivende for dommerne. Skal rettssikkerheten ivaretas må kontrollen, for det er vel kontroll det er tale om, settes inn tidlig. Ikke når det i mange tilfeller er for sent. Det er en vissfare for at dommere ukritisk vil legge til grunn uttalelser fra BSK og dermed undergrave rettens selvstendige ansvar for sakene. FMO skal ikke være ironisk og kalle dette en «pedagogisk påminnelse».
Forum for menn og omsorg
Høringsnotat fra Barne- og familiedepartementet (BFD):
Bruken av sakkyndige i foreldretvister for domstolene.
Om kontroll av sakkyndigrapporter i Barnesakkyndig kommisjon, rettens oppnevning av sakkyndige og krav til mandater og rapporter.
1. Høringsnotatets eksplisitte og implisitte premisser
Som motiv for forslagene til regel- og praksisendring oppgir BFD at det er hensyn til rettssikkerhet, økt kvalitet i sakkyndigarbeide, samt forebygge vold og overgrep mot barn. Dette er selvsagt flott, men det er strengt tatt lite eller ingenting som tyder på at de nevnte forholdene vil bli bedre med BFDs forslag som hviler på en del premisser det ikke er gjort tilfredsstillende rede for. BFD mangler grunnleggende kunnskap om hvordan dagens system fungerer.
BFD bruker uttrykket «pedagogisk påminnelse» om et forslag om å åpne for å utvide bruken av sakkyndige til to i enkelte saker, f.eks hvor det er påstander om vold, overgrep, rus eller psykisk liding. Setning 2 i Bl § 61 første ledd nr 3 fungerer allerede som en trigger for parter som vil sverte motparten, og som dermed bidrar til å vidløftiggjøre sakene. Å åpne for bruk av ekstra sakkyndig, f.eks på vold eller såkalt manglende «evne til mentalisering» eller påståtte personlighetsforstyrrelser som det florerer av men som ikke nødvendigvis speiler mer enn sakens temperatur, er ikke ønskelig.
Dagens sakkyndige er for dårlig skolerte i konfliktdynamikk og utredningskrav. Fjern heller 2. setning i § 61.3. Selv om det står «kan» legges det i flere tilfeller feilaktig til grunn som allerede bevist, i kraft av oppnevningen, og leder til en sorts confirmation bias, eller tunnelsyn som det også kalles. Man finner det man ser etter. Oppnevnelser på slike «premisser» kan også oppfattes som inhabiliserende ved at prosessledende handlinger tilrettelegger for begging the question.
Slike oppdrag gir sakkyndige mulighet til å skrive ekstra lange rapporter, hvor bevisverdien er fint liten, men hvor konflikten mellom partene ikke sjelden øker, med psykologuttrykk som «grenseoverskridende handlinger/adferd», «krenkbarhet», «indikasjoner på manipulerende trekk» mv. Uten at det nødvendigvis er noe hold i påstandene, og uten at de sakkyndige er i stand til å presentere kartleggingsverktøy utover synsestadiet.
Å forutsette slik BFD gjør at juristene i retten er metodisk skolerte til å gjennomskue dette spillet er i beste fall naivt. Advokatene har egeninteresser i å øke salærene. Dommerne er ikke nødvendigvis opptatt av forsvarlig saksopplysning, men heller av å kunne å ryggen fri. Slik blir de sakkyndige brukt. Slik lar de seg bruke. Attester fra BSK i positiv eller negativ retning endrer neppe på disse tilstandene. Innføring av BSK i foreldretvister vil forsterke allerede eksisterende systemfeil, og kun gi et skinn av rettssikkerhet. Å tro at kvaliteten på sakkyndig arbeide vil øke, fins det dessverre ikke noe grunnlag for. BFD kan mistenkes for å ville tilrettelegge for hvitvask heller enn rettssikkerhet.
BFD burde heller som en pedagogisk påminnelse til seg selv og rettens profesjonelle aktører sørge for at uttrykk/begreper som «kvalitet» i ulike varianter (kvalitetssikring, kvalitetsvurdering mv) kvalifiseres og defineres slik at også det mer og mindre frivillige rettssøkende publikum vet hva de går til. Sakene er som kjent indispositive. Foreldreparter blir fort umyndiggjort av jurister og psykologer. Da er det minste man kan kreve av disse profesjonene at de gjør rede for sine faglige forutsetninger. BFD har ikke definert eller konkretisert hva rettssikkerhet betyr i praksis utover de vanlige forsikringene.
Et grunnleggende premiss synes å være at ordningen med BSK fungerer bra for barnevernsaker. Hva slags krav er stilt til de som sitter som medlemmer i BSK? BFD bruker uttrykk som «høy barnefaglig kompetanse» om medlemmene, men hvordan belegges dette? I kraft av posisjonen de besitter eller i kraft av faglige, vitenskapsbaserte arbeider som kan være gjenstand for etterprøving?
Uten å nødvendigvis henge ut en konkret person, kan FMO nevne at nåværende leder av BSK er kilden til en vesentlig feilforutsetning som genereres gjennom ulike kanaler, nemlig at det angivelig skal være en overrepresentasjon av belastede foreldre med score på rus, psykiatri, kontakt med barnevern og politi. I Katrin Kochs «Når mor og far møtes i retten» (2000) er dette feilpremisset presentert uten empirisk underlag, verken for dokumentasjon av konkrete anførsler, vektleggelser eller kliniske undersøkelser. Kovh hevder at minst 70 % av foreldre i barnefordelingssaker har en eller flere av nevnte faktorer som minus.
Synspunktet er imøtegått i Domstolsadministrasjonens kvartalsskrift «Rett på sak» i artiklene «Demokratisk underskudd i barnelovsaker» (nr 4 2011) og «Barnefordeling, kunnskapsgrunnlag og feilkilder» (nr 2 2014), sistnevnte med referanse til Haugli og Nordhelles feilpremisser i deres artikkel i Lov og Rett 2014, side 89-108. Verken Koch, Haugli, eller Nordhelle har justert sine grunnleggene feiloppfatninger om påstått overrepresentasjon av «dysfunksjonelle foreldre». BFDs høringsnotat har preg av de samme implisitte men ikke empirisk beleggbare premissene..
Slike feilforutsetninger skaper uheldige forventninger, ikke bare hos de profesjonelle aktørene men også i klientsamfunnet. Hvem vil vel ikke kunne være tilbøyelig til å satse på at motparten er gal, drikker for mye, er kriminell og ikke burde se barnet mer enn høyst nødvendig, til nød under tilsyn. Hvem som er verst – mor eller far – er et åpent spørsmål. FMO har sett stygge eksempler på at ikke bare fedre rammes av dette «syndromet» men i like stor grad mødre, både i barnevernsaker og foreldretvister. FMO oppfatter denne tendensen, som delvis legitimeres gjennom 2. setning i Bl § 61.3. som en systemfeil som bør fjernes. Ikke utvides.
Dagens sakkyndige er ikke skolert i faren for feilattribusjon, dvs at man tilskriver årsak til et problem f.eks person, mens det like gjerne eller heller kan være situasjon eller relasjon som er årsaken. Attribusjonsfeil nevnes ikke i den sparsomme faglitteraturen, med unntak av Joar Tranøys bok «Hvordan utrede andre» (2008). Men denne psykologen er ikke videre populær i rett og forvaltning. Han har bl.a fått kritikk av Katrin Koch i BSK for «for mye kildekritikk». Pussig nok er Tranøy den eneste som tar opp vanlige tolknings og metodefeil, bl.a dekontekstualisering. Faglitteratur om utredningskompetanse er mangelvare.
Det som finnes av relevant faglitteratur, f.eks på svensk side og ikke altfor vanskelig tilgjengelig, føyses vekk. Norske klinikere sverger til sine selvforsikringer. Denne ukulturen kan man ikke se bort fra gjelder også i de profesjonsmiljøene som rekrutterer BSK.
BFD som har utarbeidet Høringsnotatet er opptatt av at rekrutteringen til sakkyndigoppgaver for retten må sikres. Dette nevnes i en kontekst under avsnitt 7.3 (s47-48) hvor det argumenteres for bruk av mer enn en sakkyndig. Det kan bli ensomt for sakkyndige hvis de må arbeide alene. De trenger noen å snakke med <sic> I høringsnotatet rammes denne omtanken for psykologers utvidete markedsandeler inn av en såkalt «pedagogisk henvisning». FMO vil nedenfor vise et case med innslag av kollegial veiledning, for anledningen kalt «kollegial kvalitetssikring».
En pedagogisk påminnelse fra FMO er at såvel de sakkyndige som departementet som administrerer deler av gamet heller bruker ressurser på å skolere seg i relevante begrepsstørrelser som «risiko», «troverdighet» og «sannsynlighet». Denne kompetansesvikten gjelder både psykologer og jurister.
BFD forutsetter at de juristutdannede dommerne ikke har kunnskaper om psykologiske forhold. Mulig det, men hva med å kreve at de sakkyndige gjør solid rede for sin kompetanse. Begreper som «tilknytning» brukes i likhet med «risiko» ofte, også i mandater, men forklares sjelden eller aldri. En pedagogisk påminnelse altså. Foreldrepopulasjonen utgjøres av mennesker med ymse livs og arbeidserfaring. En god del av oss har høyere utdanning på universitetsnivå og tar begreper, skriftlige fremstillinger og akademiske begrunnelseskrav på alvor. Nivået på sakkyndige rapporter holder i dagens situasjon ikke mål. Det bør BFD merke seg. Å tro at BSK vil endre på dette er å legge til rette for et hvitvaskingsprogram.
2. Om FMO, erfaringstilfang, utviklingstrekk og inntrykk av tilstanden pr 2020
Forum for Menn og Omsorg (FMO) har eksistert i ca 20 år og deltatt i flere offentlige høringer om familierettslige spørsmål i stort sett hele denne perioden fra årstusenskiftet. FMO har dermed en mulighet til å trekke veksler på en viss erfaring med tidligere presenterte høringsnotater, NOUer og forslag – sammenholdt med kunnskapsgrunnlag – før og nå. For FMO er det vesentlig å formidle at det hittil ikke er forsket på sakkyndig virksomhet i Norge, med mulig unntak av psykolog Knut Rønbecks «evalueringsundersøkelse» fra 2008 som imidlertid kun omfattet sakkyndig i veileder og meklerrollen, med forlik som mål. Sakkyndigrapporter var ikke tema den gang.
Det er nærliggende å vise til FMOs høringsuttalelse til den offentlige utredningen som foranlediget opprettelsen av BSK
http://www.krisesenter.org/pdf/FMO_horutt_010906_NOU2006_9.pdf
Mye av det FMO skrev i 2006 er dessverre fremdeles aktuelt 14 år etter, i 2020. Ikke minst gjelder dette begreper og faguttrykk som ikke er forklart/definert. De sakkyndige er opptatt av marked, ikke av fag og metode.
Faglitteratur om sakkyndigrapporter er ikke bare mangelvare, men totalt fraværende. Det samme gjelder i tilnærmet grad litteratur om kvaliteten på de som lar seg oppnevne som sakkyndige, selv om det begynner å røre på seg med unntak for Agenda Kaupangs rapport (2015) og et par artikler publisert i tidsskrift for familierettslige spørsmål (FAB):
De siste 20 årene har FMO mottatt et utall av henvendelser fra foreldre som er fortvilte eller også stiller seg spørrende til prosessene i såvel barnefordelings- som barnevernsaker. Mange av de casene FMO har prioritert å befatte seg med er befengt med sakkyndige som ikke holder mål, og som heller ikke ønsker at det skal være mål/kvalitetskriterier for f.eks sakkyndige rapporter.
Dette har ikke endret seg etter at BSK ble opprettet 2010. FMO ser at noen av de antatt førende i lauget legger premisser for å dempe kvalitetskrav, f.eks i form av definisjonskrav på faguttrykk (eks tilknytning, risiko, sårbarhet og den siste hiten «evne til mentalisering»). Tillempet forståelse av kvalitetssikring som metodisk feilkildesøk – i oppdragets linje – som en del av grunnleggende utredningskompetanse for kartlegging og administrering/sortering av saksopplysninger/flyt av informasjon, er norske sakkyndige lite interesserte i.
Uryddighet er det som preger bransjen. FMO befatter seg mest med foreldretvister men har også ubehagelig godt innsyn i mange barnevernsaker hvor flere av de samme psykologene går igjen. Det er også en trend som har utviklet seg de siste 10-15 årene med «tosporsaker» hvor det er parallelle undersøkelsessaker/evt omsorgsovertakelsessaker initiert av barnevernet gående samtidig med barnefordeling. FMOs erfaring, generelt og spesielt fra disse sakene som etterhvert dominerer tilfanget i en viss grad, er at sakkyndige ikke evner å sortere skitt og kanel; at barnevernet ikke opplyser saken men heller virker konfliktdrivende. Det er en lei tendens til å sette likhetstegn mellom et ikke nærmere definert «høyt konfliktnivå» og en uklar størrelse som «omsorgssvikt». Retten gjør seg mer og mer avhengig av de sakkyndige. Tiltross for forsikringer om rettssikkerhet, kontradiksjon, og rettens egen påståtte uavhengighet.
FMOs erfaringstilfang gjennom årene tyder på det motsatte av rettssikkerhet. Konkret gjelder det mulighet for imøtegåelse når bevismidler ikke presenteres direkte for retten, f.eks ymse komparenter som blir enten feilsitert eller feilaktig utlagt. FMO ser at Høringsnotatet nevner slike forhold, men oppfatter at BFD tror at rettssikkerhet, kontradiksjon og bevisumiddelbarhet følger helt av seg selv. Det er ikke FMOs erfaring. Retten hopper ofte over gjerdet der det er lavest. Sakkyndige brukes ikke nødvendigvis for sin påståtte fagkunnskap, men for å legitimere rettens handlinger. Påpekninger av relevante metodefeil som sammenblanding av fakta og vurdering, er ikke alltid like populært. Muligheter for imøtegåelse administreres noen ganger vekk. Med vilje.
Norske sakkyndige her ennå ikke lært seg å skille mellom referat og tolkning; mellom faktabeskrivelse og vurdering. Det er ikke blitt bedre de siste 20 årene, eller de siste 10 årene siden BSK ble opprettet. Relativt sett er det blitt verre, absolutt sett er det ingen evne eller vilje i fagmiljøene for å gjøre sakkyndig virksomhet, herunder utredning som nedfeller seg i rapports form, til fag.
Metode er kun et honnørord. Etterutdanningsprogrammet inneholder ingen slike elementer om hvordan man samler inn informasjon, siler og vurderer holdbarhet og relevans, eller hvordan man tydeliggjør f.eks metodiske tilnærminger som intervju/samtale, observasjon og skiller disse fra vurderinger på nøkternt grunnlag med tilhørende metodiske forbehold. Dette har ikke norske psykologer lært til nå, og det er ingenting som tyder på at de vil lære det i nærmeste fremtid.
Men rapportene er blitt lengre. Fakturaene har blitt større. Bruk av sakkyndige koster samfunnet en god del, hvor mye er ukjent. Også hos advokatene som må bruke mer tid på å gjennomgå og undersøke premisser, finne motbevis/imøtegå mv. Det tar også i endel saker unødvendig mye tid å bli enige om mandat, med prosesskriv hit og dit. Retten er påfallende passiv og lar sin egen uavhengighet undergraves.
Med tanke på at BSK skal forsyne også retten i foreldretvistsaker med sine bemerkninger, er det fare for at det heller enn reell kvalitetsvurdering blir en type hvitvask som gir retten ryggen fri, men som ikke tilfører kompetanse og kunnskap om de forhold sakkyndige blir bedt om å uttale seg om. Risiko er nevnt, det samme er troverdighet, for partenes og barnas del, men også for komparenter som ikke føres direkte for retten som vitnebevis. Det er med andre ord fare for at rettssikkerhet blir enda dårlige enn den allerede er hvis forslaget om å innføre BSK i foreldretvistsaker blir tilrettelagt ytterligere.
Presset på klienter for å godta sakkyndig oppnevning er blitt større. Dels heter det at sakkyndig uansett er gratis mot tidligere, dels sier advokatene som er blitt betydelig mer disiplinerte av retten og for egen del ikke har noe imot å få mer å fylle volumet i saken med, at man ikke kan unngå sakkyndig. Dette er ikke riktig. Oppnevnelse av sakkyndig er en «kan» regel jf Bl § 61. 3. Det er en viss tradisjon for å benytte sakkyndig, men det er ingen ubetinget regel. Retten på sin side viser noen ganger til at fordi sakene er såkalt indispositive har retten et særlig ansvar for sakens opplysning. Men hva er logikken/rasjonalet i dette?
At retten fraskriver seg myndighet og undergraver egen beslutningsdyktighet ved å sette bort saksopplysningen er ikke særlig ansvarlig. Retten er heller ikke nøye med å presisere hva som er relevant saksopplysning, formidlet via sakkyndige eller på annen måte. Psykologenes vurderinger er ofte dårlig skjulte ideologiske holdninger. FMO har mest erfaring med menn/fedre som bl.a hevder seg diskriminert pga kjønn, av sakkyndige og domstoler. Norske psykologer er gjennomgående morsvennlige da de gjerne regner mor som på toppen av «tilknytningshierarkiet» og ikke helt har tatt inn over seg at likestillingen har gått fremover.
Men FMO kjenner også til mange tilfeller hvor kvinner/mødre blir dårlig behandlet. Alt handler ikke om kjønn. For FMO kan det se ut til at personer som viser større personlig integritet, selvstendighet og trygghet i foreldrerollen og oftere opponerer mot sakkyndiges opptreden og holdninger, får unngjelde med kvasidiagnoser og nedlatende retorikk. Samt mindre kontakt med sine barn, Flere av de sakkyndige som blir gjengangere på klagesakslistene mangler elementær folkeskikk når de buser inn i private hjem.
Dette fanges ikke opp i rapportene som sendes retten. Dårlige holdninger og lite nennsom omgang med personer, mødre, fedre og barn, som befinner seg i livskriser i f m skilsmisser/samlivsbrudd, er daglig kost. Slik fanges neppe opp av BSK. Sakkyndige skriver nå og da om sensitivitet, men demonstrer påfallende ofte at de selv mangler slike egenskaper. De sakkyndige skriver også påfallende ofte om «empati» og «inntoning». «Evne til mentalisering» gjelder ikke for de sakkyndige selv, eller rettens øvrige medlemmer.
3. Kvalitetssikring og oppdatering – case til illustrasjon av sakkyndig praksis
BFD bruker (side 31) et eksempel fra norsk rett til å gi inntrykk av at kritiske kommentarer fra BSK får betydning. FMO bestrider ikke dette konkrete tilfellet. FMO har lest seg opp på referansen (LF-2015-8658) og ser at den angjeldende psykolog som får kritikk nok tilhører en type sakkyndige som er gått ut på dato. Hun har nok gjort sitt, for å si det pent. BSK bemerker at «rapporten var svært mangelfull», datert 22. oktober 2015. (en observant leser vil kunne se at BSKs bemerkning er datert 22. og at ankeforhandlingen foregikk 21-22. altså siste dag i retten) Er dette vanlig praksis?
I Agenda Kaupangs undersøkelse (2015) som BFD i stor grad fester lit til er tatt med saker/BSKs praksis i tidsrommet 2010-2015. Hvorvidt denne aktuelle sak BFD refererer til er med er ikke kjent.
Det er heller ikke kjent hvorvidt en annen sak som FMO har fulgt i lengre tid på nært hold fra samme tidsrom – for Fylkesnemda – er tatt med. Dette case som FMO kaller <case 1> kan illustrere noen betenkeligheter med dagens system. I en konkret sak om omsorgsovertakelse bemerker BSK (datert 26.10.15) følgende om det sakkyndige arbeidet slik det presenteres i rapports form:
« Den sakkyndige vurderer at det foreligger indikasjoner på at far innehar en ukritisk holdning til grenseoverskridende seksuell adferd, og at en slik ukritisk holdning på et generelt grunnlag vil innebære en økt risiko for at far kan begå andre former for seksuelle krenkelser eller overgrep. Det savnes en tydeligere vurdering av hvilke konsekvenser dette antas å ville kunne ha ved en eventuell tilbakeføring .»
BSK ber om en tydeliggjøring. I fortsettelsen:
« Den sakkyndige har i sin vurdering av mor og fars fungering, omsorgsevne og omsorgskapasitet vurdert at det foreligger indikasjoner på manipulerende trekk i fars personlighet. Den sakkyndige har videre i sitt vurderingsgrunnlag beskrevet at fastlegen ikke har deltatt i møter med NAV fordi far ble opplevd som vanskelig å samarbeide med. Det savnes at disse forholdene tydeligere er tatt i betraktning når det gjelder vurderingen av om far kan nyttiggjøre seg veiledning »
Kan hende ikke helt lett å bli klok på, men dette er altså eksempel på tilbakemelding, eller «kvalitetssikring» som man vil ha også for barnelovsaker. I Fylkesnemndas vedtak er ikke drøftet bemerkningene fra BSK. I tingrettens dom som stadfester vedtaket har man utlagt BSKs bemerkninger på følgende vis:
« Den barnesakkyndige kommisjon hadde et par kommentarer til (Hollups) rapport: Det gjaldt at man savnet en tydeligere vurdering av hva fars ukritiske og grenseoverskridende seksuelle atferd kunne innebære for risikoen for andre former for overgrep. Det andre var observasjonene av manipulerende trekk i fars personlighet, og hva det kunne bety ved spørsmålet om han kan nyttiggjøre seg veiledning .»
Hele avsnitt er sitert her fordi leseren skal gis en mulighet til å stille spørsmål ved utlegningen til retten. Metodisk sett ble aldri observert manipulerende trekk hos far. Dette er noe en kollega av sakkyndigen, en erfaren psykolog i rollen som « kollegial kvalitetssikrer » (sakkyndiges uttrykk i rapporten datert 12.10.15) spekulerer i på siden av mandatet, men leselig og lett identifiserbar i rapporten da skrivestil er vesentlig forskjellig. Den kvinnelige sakkyndige har en mer «feminin» stil, mens den mannlige «kvalitetssikreren» har en mer «maskulin» uttrykksmåte. Dette er ingen kjønnsstereotyp tolking fra FMOs side, men noenlunde lett identifiserbart ved lesning av rapporten FMO gjerne skulle gjengitt in extensio i anonymisert form som et skrekkeksempel.
Den kvalitetssikrende kollegaen som har skrevet de aktuelle sekvensene om grenseoverskridende adferd og seksuelle tilbøyelighet skrev selv til oppdragsgiveren i det lokale barnevern og forsikret om at rapporten var skrevet av den oppnevnte sakkyndige. Som om dette var nødvendig å presisere. Som om det var sant.
I den sakkyndiges egen fremstilling av observasjoner som metodisk grunnlag, av betydning for bl.a vurdering av tilknytning mellom foreldre og barn, fremkommer ingen slike beskrivelser som kan gi grunnlag for å vurdere far som manipulerende. Ingen. I disse sekvensene får både mor far gode skussmål. Men anbefalingen er å ta barna fra foreldrene. Den kollegiale kvalitetssikreren har tidligere sittet som medlem i BSK og er toneangivende forsåvidt som vedkommende har vært leder av de sakkyndiges interessegruppe og ansvarlig for etterutdanning av sakkyndige psykologer. Men metode har verken denne eller andre psykologer vært nevneverdig opptatt av.
Kvalitetssikring forstått som metodisk feilkildesøk er fremmedord. Men grenseoverskridende adferd har han greie på. Denne psykologen ble i 2006 klaget inn for Helsetilsynet. Anonymisert klage med anonymisert sakkyndigrapport har ligget tilgjengelig på FMOs nettsted siden da <case 2>
http://www.krisesenter.org/kritikk_sakkyndige/helsetilsynet_kjha_ht_ano_141006.pdf
Påpekningene fra BSK i vårt <case 1> ble nevnt i rettens avgjørelse men fikk ingen betydning. Den sakkyndige fulgte ikke oppfordringen om tydeliggjøring. Hvilken betydning har egentlig BSK i et slikt tilfelle? Hvor er kritikken hos de andre profesjonelle aktørene? Hvor er den mye oppskrytte kontradiksjonen og resten av rettssikkerheten hos juristene når bukk- og havresekkpsykologer får innvirke på prosessen? Kan ikke en juristutdannet fylkesnemndleder og en dommer raskt identifisere at det ikke er metodisk og dermed heller ikke rettslig grunnlag bevismessig for å bygge på et såvidt tvilsomt premiss om påstått manipulerende personlighetstrekk for å diskvalifisere en forelder? Tydeligvis ikke. Hvem er det egentlig som manipulerer her?
I ny runde om eventuell tilbakeføring er ny sakkyndig og dennes rapport «godkjent» av BSK pr 2018 uten andre kommentarer enn at den var «litt lang». I Fylkesnemnda slaktes den imidlertid, bl.a fordi den sakkyndige på ett punkt ikke skal ha drøftet alternative forklaringer. Som om den forrige sakkyndige var seg denne metodiske delen bevisst. Som om nemnd og rett var konsekvente i kritikken av sakkyndige som kun presenterte en mulig årsaksforklaring. Leseren har sikkert skjønt at denne sakkyndige anbefalte tilbakeføring av barna.
Den aktuelle sakkyndige fra barnevernsaken i <case 1> er senere gitt refs fra Fagetisk råd i Psykologforeningen (FER) for arbeidet i en annen sak om barnefordeling. Hun er foreløpig ikke ute av gamet, men må finne seg i « kollegial veiledning ». Hva nå det måtte bety. Vi får håpe hun er veiledbar. Psykologen fikk også refs av Fylkeslegen (Helsetilsynet) så sent som i 2018. FMO kaller dette for <case 3 >. I denne konkrete saken om barnefordeling ble faren gjenstand for tvilsomme personlige karakteristikker. Saken har vært mye omtalt i media, men media har ikke fulgt opp kilde- eller systemkritikken. Den sakkyndige skrøt også på seg mer formell kompetanse enn hun kan dokumentere. Hun utmerker seg med store ord om kliniske ferdigheter, ser etter «subtile tegn» som ikke hvem som helst er i stand til å oppdage. Navnet er anonymisert her. I ytterligere en sak er denne sakkyndige klaget inn for Fylkesmannen (Helsetilsynet), uten at FMO dermed vil bruke klage i seg selv som et argument. Ser man på klagen som ble innlevert på hennes kollegiale kvalitetssikrer <case 2> , jf vedlagte link, skulle man tror at denne psykologen burde vært out of commision. Men ikke lenge etter var han medlem av BSK.
Klager på kjente sakkyndige kan se ut til å ha problemer med å bli behandlet. Det er som om det eksisterer en beskyttelseskultur, uten at FMO vil lage noen vidløftig konspirasjonsteori ut av dette. Heller ikke en klage på Katrin Koch <case 4> ble i realiteten behandlet. Klagen er fra 2012:
http://www.krisesenter.org/kritikk_sakkyndige/klage_anonymisert_Katrin_Koch.pdf
Ettersom jungeltelegrafen går i klientkretser ble refselsene i <case 3> forsøkt brukt i en annen foreldretvist hvor en far var part. Den sakkyndige hadde opptrådd mildest talt pussig og faren som mente å frykte et mulig rettshavari startet googlingen, et moderne digitalt verktøy lekfolket må ty til når systemfeilene summeres opp og ubrukelige fagfolk slippes løs på det rettssøkende publikum, med rettssystemets forsvarsmekanismer som en av flere virkninger.
Forsøk på inhabilisering i denne sak som vi kaller <case 5> vant ikke frem. Psykologen ville forutsetningsvis lære av kritikken fra FER og Fylkesmannen iflg rettens rasjonale, og ville derfor ikke utføre noe kritikkverdig i det pågående sakkyndigoppdraget <sic>. Rapporten ble som forventet, og heller ikke i ankerunden lot det seg gjøre å unngå denne sakkyndige. Fra et hjemmebesøk med far og to gutter refererer og tolker den sakkyndige i en ikke helt gjennomsiktig blanding. Retten (LB-2018-181272) fremstiller deler av saken med henvisning til sakkyndig rapport:
Det fremgår av den sakkyndige erklæringen at det (sakkyndige) har skrevet om Cs beskyttelse av farsbildet også gjelder for D. Om D skriver (sakkyndig) følgende på side 29 i erklæringen:
Mor sier at D utfordrer ved å være utagerende hvis han ikke får sin vilje. Far sier at sønnen reagerer ved å gjemme seg og at han vil bli oppsøkt når han er trist. Den ulike måten å søke omsorg hos foreldrene, oppleves av den sakkyndige som en noe forskjellig følelsesmessig tilknytning til foreldrene. Hos far er han unnvikende når han går for seg selv og må oppsøkes av far. Han har også en noe ulik atferd hos foreldrene på observasjon av samspill: hos mor ligger han på sofaen og slapper av, han tar oppmerksomhet ved å tøyse, irritere etc. Hos far passer han på storebror og uttrykker skepsis til den sakkyndige. […]
I dommen basert på sakkyndiges observasjoner og vurderinger heter det i dommen forlengelsen av ovenstående sitatsekvens:
« Etter lagmannsrettens syn underbygger (sakkyndige) sine vurderinger med eksempler, som gir grunn til å tillegge hennes vurderinger vekt. »
Faren i denne saken har forgjeves forsøkt å anføre at psykologen verken har oppfattet fars synspunkter på sine barns forskjellighet korrekt, eller har observasjonsmessig belegg for sine «opplevelser» og slutninger. Det faren fortalte sakkyndige var at guttene (C og D) har ulike måter å reagere på når det skjer noe som gjør dem triste. C oppsøker foreldrene, mens D gjemmer seg og ønsker å bli oppsøkt.
Forskjell i oppførsel er lik overfor begge foreldre, noe sakkyndige kunne fått bekreftet ved å sjekke mors oppfatning om forskjellene mellom guttene. Det faren beskrev for sakkyndige var altså et ulikt reaksjonsmønster. Sakkyndige har imidlertid klart å vri dette til å kunne fremstilles som «tegn» eller «holdepunkt» for at D har ulik følelsesmessig tilknytning til foreldrene. I denne saken i mors favør.
FMO har valgt å være ekstra detaljert her fordi det er denne type tekstkritikk/nærlesning det ville være interessant om BSK kan lære av. Hvordan ville BSK fanget opp metodefeilene hos denne sakkyndige? Ville BSK se uten å kjenne kontrasterende fremstillinger hva som egentlig ble sagt og reaksjoner med tilhørende tolkninger?
Kanskje eller kanskje ikke. Medmindre BSK og deres metoderegler krever at den sakkyndige kvalitetssikrer sitt oppdrag etter de standarder som gjelder for automatisert og systematisert feilkildesøk, og gjennom rapporten viser at sakkyndige oppdaterer informasjon og kontrollsjekker og gir partene respektive muligheter til å lese gjennom og melde tilbake mulige feil og misforståelser, er det dessverre lite som tyder på at BSK vil oppdage feilene.
BSK kommer inn når det i mange tilfeller allerede er gått galt og saker ting kommet skjevt ut. BSK mangler selv begreper for kvalitetssikring. Det er lite eller ingenting som tyder på at det er evne og vilje hos BSK eller andre prestisjeinstanser til å sørge for forsvarlig metodisk prøvbarhet.
Eksemplet fra nevnte sak <case 5> er ikke tilfeldig valgt da saken også inneholder en del i etterkant av dom hvor den samme sakkyndige, uhjemlet, fikk oppgaven med å formidle for barna (C og D) resultatet. Sakkyndige troppet opp på skolen på kort varsel og fortalte barna om at de nok en gang ikke fikk viljen sin. Barna reagert med sorg og sinne. Den sakkyndige evnet ikke å forklare hvordan og hvorfor utfallet ble som det ble: «Det er komplisert» var alt hun sa.
Det hører også med til historien at den sakkyndige på et tidspunkt under hjemmebesøk tok frem og åpnet en pose peanøtter, angivelig fordi hun var sulten, tiltross for at hun ble advart mot at den eldste gutten var hyperallergisk. Den yngste gutten reagerte med å ville beskytte sin eldre bror mot anfall. Den sakkyndige skriver, som allerede sitert og fremhevet, uten at retten fant å ville stille spørsmål ved hennes troverdighet:
« Hos far passer han på storebror og uttrykker skepsis til den sakkyndige. […]
Grunnen til at C «passet på storebror og var skeptisk til sakkyndige» hadde sin spesielle årsak, forsøksvis forklart og korrigert, men uten at korrigeringen vant frem. Til det var det muligens for viktig å beskytte rettens eget valg om å satse på nettopp denne sakkyndiges fremstilling. Psykologen misforstår mest trolig, og projiserer i realiteten, hvis man kan tillate seg å bruke et ekspertuttrykk, egen skepsis til fars posisjon, over på situasjon, forståelse og utlegning over for retten. Så meget for sakkyndiges troverdighet og sensitivitet overfor barns sårbarhet.
Man kan med andre ord ikke stole på at sviktende sakkyndig arbeide fanges opp av BSK. Simpelthen fordi de samme folkene som sitter i BSK er de sakkyndiges kolleger med den samme sviktende utdannelse. Utredningsmetodikk er fremmedord, kildekritikk er fy, påstått kvalitetssikring utføres klinisk og ikke tekstkritisk av kolleger med fare for fordobling av feilkilder, f.eks oppfatningen av at det å være psykolog medfører klinisk intuisjon og evne til å oppdage subtile tegn.
Et siste eksempel på en annen relativ fersk sak fra 2018-19 hvor en sakkyndig rotet det vel mye til i sitt prestisjeoppheng på at svaret på sakens kjerne var å finne i haugevis med barneverndokumenter faren ikke så som særlig relevante. Dette eksemplet <case 6> kan illustrere hvor uheldig det er med samrøre mellom barnevern og foreldretvist med tanke på relevant saksopplysning. Psykologen som var oppnevnt som sakkyndig i sak mellom far og mor brukte uforholdsvis mye energi på barneverndokumenter som ble påstått å være viktige for utredningen.
Psykologen fant da også hva hun lette etter: I dokumenter fra 2014 friskmeldes moren med de beste skussmål for « empati, inntoning og evne til mentalisering » på et tidspunkt hvor hun var innlagt på psykiatrisk avdeling og ute av stand til å ta seg av barna. Far ble diskreditert for brødbaking og matpakker, sporty livsstil og friluftsinteresser, samt at sakkyndig mislikte fars interiør som hun opplever er «70-talls». Psykologen brukte 70 sider i sin rapport og hundrevis av barneverndokumentsider på å konkludere med at barna uansett var mer tilknyttet mor. Hvordan hadde BSK reagert på rapporten? «litt lang» kanskje?
Eksemplene her er fra 2018. Agenda Kaupangs undersøkelse fra 2015 bør oppdateres for at den skal kunne si noe om sakkyndige virkelig lærer av tilbakemeldingene fra BSK. Kravene til oppdatert kunnskap er tydelig gjort i en dom fra Den Europeiske Mennsekerettigehtsdomstol (EMD), ikke bare for saksopplysninger i den enkelte sak men for bevismidler og sakkyndig kunnskap overhode:
I en storkammerdom fra EMD (Strand Lobben vs Norway, appl nr 37283/13) er et viktig premiss, i kraft av avgjørelsens overordnede status og veiledende prinsippielle betydning, at sakkyndige erklæringer og andre attester som fremlegges som bevismidler må være oppdaterte. Det kan se ut til at terskelen for foreldete rapporter er ca 2 år, jf dommens avsnitt 222.
Det referansegrunnlaget BFD påberoper seg for å foreslå innføringen av BSK er ikke oppdatert og ikke gjenstand for metodisk prøving. Her er hva sentrale fagfolk uttaler i en fagartikkel fra 2017 med referanse til Agenda Kaupang 2015. Om BSKs bemerkninger til sakyndige rapporter skriver
Augusti, Else-Marie, Camilla Bernt og Annika Melinder (2017) i « Kvalitetssikring av sakkyndigarbeid – en gjennomgang av vurderingsprosesser i barnesakkyndig kommisjon, fylkesnemnder og domstoler.» Tidsskrift for familierett, arverett og barnevernrettslige spørsmål, side 265-289 :
« Sammen tyder disse funnene på at endring i kvalitet på sakkyndigrapporter som BSKs statistikk og vår egen gjennomgang av bemerkningene til BSK viser, kan skyldes justeringene i måten BSK vurderer og evaluerer sakkyndigrapporter på, og at de har blitt noe strengere i sin praksis enn hva som var tilfellet i oppstarten av BSK. »
So far so good. Seemingly. Men så kommer det:
« Allikevel kan vi ikke totalt utelukke at det her dreier seg om en reell forverring av kvaliteten på rapportene, men dette lar seg ikke etterprøve med de metoder vi har benyttet oss av» <sic>
Det er fristende å ta kvelden her.
4. FMOs konklusjon med et subsidiært forslag
FMOs svar på høringen er at alle forslag vrakes. Vi trenger ikke flere sakkyndige, heller en begrensning av bruken. At foreldretvister er så kompliserte at man må bruke psykologer for å forstå konfliktlinjene, er en myte. Men om BFD og lovgivende myndigheter ikke vil høre på FMO på dette punkt, har FMO et subsidiært forslag som evt kan fange opp noe av dynamikken i sakene og virke forebyggende, gitt at den påståtte «kvalitetsvurderingen» ikke er til å unngå. Det må da også gjøres endringer i selve mandatet for BSK slik at kvalitetssikringen – i oppdragets linje - for de sakkyndige blir reell, og ikke en type sandpåstrøing som i noen tilfeller blir litt sand i maskineriet og tilsynelatende ser ut som viktige korreksjoner.
FMOs subsidiære forslag går ut på at også notater utarbeidet under oppdrag hjemlet i Bl. § 61.1 blir gjenstand for bemerkninger, og således en mer representativ mengde av prosessen underkastes kontroll. Det er ofte på det innledende stadiet at saker havarerer. Når en rapport som demoniserer en av partene foreligger en uke eller to før hovedforhandling, er løpet kjørt. Advokat ber klient legge seg helt flat og minner i beste fall om at den allerede høye fakturaen ikke er betalt. Case closed.
Mye av den tvilsommer praksisen som foregår i foreldretvister skjer allerede på tidlige stadier. FMO er i utgangspunktet meget skeptiske til sakkyndige, også fordi vi ser at saksopplysning kan sikres på annen måte og med bedre bevisumiddelbarhet for den dømmende rett, men i mange tilfeller skjer det en kamp om mandatet og hvilke føringer som legges der. Sakkyndige bidrar oftest til å forhøye konfliktnivået i sakene.
En reell kvalitetssikring sørger for kontinuerlig oppdatering av situasjonen underveis for det sakkyndige oppdraget. Mekling er lite brukt men mye nevnt. Norske psykologer behersker ikke denne teknikk. Som rådgivere eller også veiledere opptrer de mildest talt uryddig og uoversiktlig. Gjennom notater som retten ikke sjelden ber de sakkyndige å forsyne retten med i forkant av saksforberedende møter, summerer de sakkyndige opp hvordan de ser på saken.
Ikke alt som står i slike notater trenger være galt, misforstått, vridd eller feilfremstilt. Men påfallende ofte er slike notater befengt med ulne eller feilaktige premisser som burde vært slått ned på med en gang. Det er for sent når dynamikken i saken har utviklet seg til tilnærmet umulighet i samværsspørsmål, forsert foreldrefiendtliggjøring, og dommeren mest av alt ønsker å avslutte saken.
FMOs erfaring etter å ha fulgt et betydelig antall saker på nært hold gjennom ulike stadier, er at feilene begås allerede tidlig i sakens behandling. Uklar lovgivning og praksis om hvem som egentlig burde ha søksmålsbyrde, utvannede krav til bevis, mv er typer av systemfeil som går igjen. Bruken av sakkyndige, både etter 61.1 og 61.3 virker ansvarsfraskrivende for dommerne. Skal rettssikkerheten ivaretas må kontrollen, for det er vel kontroll det er tale om, settes inn tidlig. Ikke når det i mange tilfeller er for sent. Det er en vissfare for at dommere ukritisk vil legge til grunn uttalelser fra BSK og dermed undergrave rettens selvstendige ansvar for sakene. FMO skal ikke være ironisk og kalle dette en «pedagogisk påminnelse».
Forum for menn og omsorg