Barne- og familiedepartementet
Saksbehandler, innvalgstelefon
seksjon for spesialisthelsetjeneste
Høringssvar - bruken av sakkyndige i foreldretvistsaker for domstolene
Fylkesmannen i Oslo og Viken viser til høringsbrev datert 4. mai 2020 fra Barne- og familiedepartementet med forslag om endringer i barneloven i forhold til bruken av sakkyndige i foreldretvistsaker.
Departementet foreslår i høringen lovfesting av krav om kvalitetsvurdering av sakkyndigrapporter i foreldretvistsaker, med forankring i barneloven. Forslaget innebærer at rapportene skal forelegges Barnesakkyndig kommisjon (BSK) før retten kan benytte dem som bevis i saken. Bakgrunnen for forslaget er å øke kvaliteten på og styrke tilliten til de sakkyndiges arbeid og domstolenes avgjørelser. Det er i tillegg foreslått en henvisning til barneloven til tvistelovens regler om rettens oppnevning av mer enn èn sakkyndig, samt forskriftshjemmel med krav til utformingen av sakkyndige mandater og rapporter.
Bakgrunnen for disse endringene er at departementets utredninger blant annet viser at kvaliteten på sakkyndigrapporter i foreldretvistsaker varierer for mye, og at lav kvalitet ikke alltid blir avdekket av retten. Det er et faktum at feil ved den sakkyndige rapporten kan ha store konsekvenser for involverte barn. I dag vurderer BSK kun rapporter i barnevernssaker.
Fylkesmannen støtter departementets forslag om å lovfeste et krav om fremleggelse av sakkyndigrapporter for BSK før de føres som bevis i retten. Vår begrunnelse følger nedenfor.
Det er som oftest psykologer og leger/psykiatere som oppnevnes som sakkyndige i foreldretvistsaker. Disse yrkesgruppene regnes som helsepersonell etter lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven), og faller innenfor Fylkesmannens ansvarsområde med å føre tilsyn med helsetjenesten, jf. lov 15. desember 2017 nr. 107 om statlig tilsyn med helsetjenesten (helsetilsynsloven).
Helsepersonelloven stiller særskilte krav til yrkesutøvelsen som får direkte og indirekte betydning for sakkyndiges arbeid i den enkelte sak. Helsepersonell skal blant annet utføre arbeidet i samsvar med lovbestemte krav til faglig forsvarlighet, jf. helsepersonelloven § 4 første ledd. I dette ligger at helsepersonellet ved arbeidet som sakkyndig og ved utstedelse av attester/erklæringer, må være seg bevisst begrensninger i egen kompetanse eller faglige kvalifikasjoner. Videre er det ved utforming av erklæringer stilt krav om at de skal være korrekte og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet, jf. helsepersonelloven § 15. Nærmere krav er gitt i forskrift 18. desember 2008 nr. 1486 om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l.
Fylkesmannen har på denne bakgrunn ansvaret for å føre tilsyn med om en sakkyndig rapport er utferdiget i henhold til regelverket. Vi mottar også en rekke henvendelser og klager på sakkyndige rapporter fra parter i en foreldretvist. Klagepunktene varierer, men gjennomgående anføres det mangel på metodikk og systematikk i gjennomføringen av et sakkyndig oppdrag, mangel på utredning av fakta samt mangelfull eller feil vurdering av funn.
Fylkesmannen vil imidlertid her oppsummere enkelte typiske utfordringer knyttet til det å føre tilsyn med disse sakene:
For det første er vår anvendelse av helsepersonelloven §15 begrenset til en prøving av hvorvidt den sakkyndige erklæringen er innenfor bestemmelsens rammer. Dette innebærer at vår prøving av en sakkyndig rapport typisk vil være mest fokusert på graden av samsvar mellom premisser og konklusjon i rapporten. Rettens mandat til den sakkyndige danner utgangspunktet for vår vurdering. I mange tilfeller gir mandatet den sakkyndige et vidt spillerom med hensyn til hvordan fakta skal innhentes og vurderes, og disse føringene har ikke Fylkesmannen anledning til å overprøve.
For det andre er det den rettsoppnevnte sakkyndige psykolog som med bakgrunn i sin fagkompetanse som skal opplyse og vurdere saken. Dette med utgangspunkt i rettens mandat. Det tilligger derfor psykologen et faglig handlingsrom/skjønnsrom med hensyn til å forholde seg til, vurdere og/eller evaluere de opplysninger som fremkommer i møtet med parter, barn og andre. Det vil da ofte være enkelte forhold eller sammenhenger i saken som ikke kan tallfestes eller måles på eksakt vis, slik som enkelte kvaliteter ved et barns omsorgssituasjon. På denne bakgrunn vil det ofte være vanskelig, og noen ganger nær umulig, å gjøre faglig begrunnede vurderinger av et allerede utført sakkyndig arbeid på bakgrunn i partenes påstander i ettertid.
For det tredje er sakkyndige rapporter basert på gjengivelser av et faktum som Fylkesmannen vanskelig kan overprøve holdbarheten av. Typisk foreligger en bevissituasjon preget av «ord-mot-ord», og av ord som faller i ettertid. Spørsmål knyttet til opplysningers korrekthet vil derfor være vanskelige å få avklart.
Fylkesmannens tilsyn med en sakkyndig rapport innebærer derfor ikke en fornyet vurdering av det forhold den sakkyndige erklæringen beskriver og vurderer, men om den sakkyndige har innhentet opplysninger fra barn, foreldre og komparenter på en tydelig måte, samt om vedkommende har beskrevet observasjoner og situasjoner i tråd med mandatet og redegjort for dette i en form som tilfredsstiller kravene i § 15.
Fylkesmannen vil derfor påpeke at en vesentlig del av «prøvingen» av kvaliteten på en sakkyndig rapport slik situasjonen er i dag, er den kontroll med rapporten som skjer under domstolsbehandlingen når spørsmålene knyttet til foreldretvisten skal avgjøres. Dette blant annet ved at dommer og partene under rettsforhandlingene både har anledning og oppfordring til å stille konkrete og kritiske spørsmål til både rapporten og dens tilblivelse .
Vår erfaring er at partene i sin henvendelse til oss klager på feil eller avvik ved den sakkyndige rapporten som ikke har kommet tilstrekkelig frem eller er blitt behandlet under rettsforhandlingen, eller at partene inngår forlik og derfor ikke har en gjennomgang av rapporten i retten. Som allerede nevnt er det mer faktiske begrensninger i vår mulighet til i etterkant av en rettsprosess å overprøve denne. I tillegg kommer selvsagt det forfatningsrettslige hensynet til domstolens uavhengighet som den tredje statsmakt. Praktiseringen av helsepersonelloven § 15 kan naturligvis ikke gjøres slik at dette reelt sett innebærer en overprøving av domstolene.
Etter vår oppfatning vil derfor en kvalitetskontroll av rapporten forut for behandlingen i retten være et viktig og riktig tiltak for å sikre kvaliteten på de sakkyndige rapportene. Det vil bidra til å heve nivået på rapportene og at feil eller mangler avdekkes, og i tillegg bidra til å øke tilliten til bruk av sakkyndige i foreldretvistsaker.
Når det gjelder forslaget om å forskriftsfeste krav til utformingen av sakkyndiges rapporter, viser Fylkesmannen til at helsepersonellovens § 15 allerede angir en rekke krav til en sakkyndig rapport når denne utferdiges av en psykolog eller annet autorisert helsepersonell, men at bestemmelsen er generelt utformet og ikke direkte spisset inn mot rapporter i foreldretvistsaker. Fylkesmannen støtter derfor forslaget om en egen forskriftshjemmel i denne sammenheng, både med hensyn til rapportenes utforming, men også i forhold til å stille krav til rettens mandat. Vi er enige med departementets vurdering av at dette vil bidra til å kunne gjøre utredningen av disse sakene godt nok fra starten av.
Fylkesmannen støtter for øvrig departementets bemerkninger og forslag til endringer i barneloven i forhold til bruken av sakkyndige i foreldretvistsaker.
Valgerd Svarstad Haugland
Marianne Skjerven-Martinsen
Dokumentet er elektronisk godkjent
Saksbehandler, innvalgstelefon
seksjon for spesialisthelsetjeneste
Høringssvar - bruken av sakkyndige i foreldretvistsaker for domstolene
Fylkesmannen i Oslo og Viken viser til høringsbrev datert 4. mai 2020 fra Barne- og familiedepartementet med forslag om endringer i barneloven i forhold til bruken av sakkyndige i foreldretvistsaker.
Departementet foreslår i høringen lovfesting av krav om kvalitetsvurdering av sakkyndigrapporter i foreldretvistsaker, med forankring i barneloven. Forslaget innebærer at rapportene skal forelegges Barnesakkyndig kommisjon (BSK) før retten kan benytte dem som bevis i saken. Bakgrunnen for forslaget er å øke kvaliteten på og styrke tilliten til de sakkyndiges arbeid og domstolenes avgjørelser. Det er i tillegg foreslått en henvisning til barneloven til tvistelovens regler om rettens oppnevning av mer enn èn sakkyndig, samt forskriftshjemmel med krav til utformingen av sakkyndige mandater og rapporter.
Bakgrunnen for disse endringene er at departementets utredninger blant annet viser at kvaliteten på sakkyndigrapporter i foreldretvistsaker varierer for mye, og at lav kvalitet ikke alltid blir avdekket av retten. Det er et faktum at feil ved den sakkyndige rapporten kan ha store konsekvenser for involverte barn. I dag vurderer BSK kun rapporter i barnevernssaker.
Fylkesmannen støtter departementets forslag om å lovfeste et krav om fremleggelse av sakkyndigrapporter for BSK før de føres som bevis i retten. Vår begrunnelse følger nedenfor.
Det er som oftest psykologer og leger/psykiatere som oppnevnes som sakkyndige i foreldretvistsaker. Disse yrkesgruppene regnes som helsepersonell etter lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven), og faller innenfor Fylkesmannens ansvarsområde med å føre tilsyn med helsetjenesten, jf. lov 15. desember 2017 nr. 107 om statlig tilsyn med helsetjenesten (helsetilsynsloven).
Helsepersonelloven stiller særskilte krav til yrkesutøvelsen som får direkte og indirekte betydning for sakkyndiges arbeid i den enkelte sak. Helsepersonell skal blant annet utføre arbeidet i samsvar med lovbestemte krav til faglig forsvarlighet, jf. helsepersonelloven § 4 første ledd. I dette ligger at helsepersonellet ved arbeidet som sakkyndig og ved utstedelse av attester/erklæringer, må være seg bevisst begrensninger i egen kompetanse eller faglige kvalifikasjoner. Videre er det ved utforming av erklæringer stilt krav om at de skal være korrekte og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet, jf. helsepersonelloven § 15. Nærmere krav er gitt i forskrift 18. desember 2008 nr. 1486 om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l.
Fylkesmannen har på denne bakgrunn ansvaret for å føre tilsyn med om en sakkyndig rapport er utferdiget i henhold til regelverket. Vi mottar også en rekke henvendelser og klager på sakkyndige rapporter fra parter i en foreldretvist. Klagepunktene varierer, men gjennomgående anføres det mangel på metodikk og systematikk i gjennomføringen av et sakkyndig oppdrag, mangel på utredning av fakta samt mangelfull eller feil vurdering av funn.
Fylkesmannen vil imidlertid her oppsummere enkelte typiske utfordringer knyttet til det å føre tilsyn med disse sakene:
For det første er vår anvendelse av helsepersonelloven §15 begrenset til en prøving av hvorvidt den sakkyndige erklæringen er innenfor bestemmelsens rammer. Dette innebærer at vår prøving av en sakkyndig rapport typisk vil være mest fokusert på graden av samsvar mellom premisser og konklusjon i rapporten. Rettens mandat til den sakkyndige danner utgangspunktet for vår vurdering. I mange tilfeller gir mandatet den sakkyndige et vidt spillerom med hensyn til hvordan fakta skal innhentes og vurderes, og disse føringene har ikke Fylkesmannen anledning til å overprøve.
For det andre er det den rettsoppnevnte sakkyndige psykolog som med bakgrunn i sin fagkompetanse som skal opplyse og vurdere saken. Dette med utgangspunkt i rettens mandat. Det tilligger derfor psykologen et faglig handlingsrom/skjønnsrom med hensyn til å forholde seg til, vurdere og/eller evaluere de opplysninger som fremkommer i møtet med parter, barn og andre. Det vil da ofte være enkelte forhold eller sammenhenger i saken som ikke kan tallfestes eller måles på eksakt vis, slik som enkelte kvaliteter ved et barns omsorgssituasjon. På denne bakgrunn vil det ofte være vanskelig, og noen ganger nær umulig, å gjøre faglig begrunnede vurderinger av et allerede utført sakkyndig arbeid på bakgrunn i partenes påstander i ettertid.
For det tredje er sakkyndige rapporter basert på gjengivelser av et faktum som Fylkesmannen vanskelig kan overprøve holdbarheten av. Typisk foreligger en bevissituasjon preget av «ord-mot-ord», og av ord som faller i ettertid. Spørsmål knyttet til opplysningers korrekthet vil derfor være vanskelige å få avklart.
Fylkesmannens tilsyn med en sakkyndig rapport innebærer derfor ikke en fornyet vurdering av det forhold den sakkyndige erklæringen beskriver og vurderer, men om den sakkyndige har innhentet opplysninger fra barn, foreldre og komparenter på en tydelig måte, samt om vedkommende har beskrevet observasjoner og situasjoner i tråd med mandatet og redegjort for dette i en form som tilfredsstiller kravene i § 15.
Fylkesmannen vil derfor påpeke at en vesentlig del av «prøvingen» av kvaliteten på en sakkyndig rapport slik situasjonen er i dag, er den kontroll med rapporten som skjer under domstolsbehandlingen når spørsmålene knyttet til foreldretvisten skal avgjøres. Dette blant annet ved at dommer og partene under rettsforhandlingene både har anledning og oppfordring til å stille konkrete og kritiske spørsmål til både rapporten og dens tilblivelse .
Vår erfaring er at partene i sin henvendelse til oss klager på feil eller avvik ved den sakkyndige rapporten som ikke har kommet tilstrekkelig frem eller er blitt behandlet under rettsforhandlingen, eller at partene inngår forlik og derfor ikke har en gjennomgang av rapporten i retten. Som allerede nevnt er det mer faktiske begrensninger i vår mulighet til i etterkant av en rettsprosess å overprøve denne. I tillegg kommer selvsagt det forfatningsrettslige hensynet til domstolens uavhengighet som den tredje statsmakt. Praktiseringen av helsepersonelloven § 15 kan naturligvis ikke gjøres slik at dette reelt sett innebærer en overprøving av domstolene.
Etter vår oppfatning vil derfor en kvalitetskontroll av rapporten forut for behandlingen i retten være et viktig og riktig tiltak for å sikre kvaliteten på de sakkyndige rapportene. Det vil bidra til å heve nivået på rapportene og at feil eller mangler avdekkes, og i tillegg bidra til å øke tilliten til bruk av sakkyndige i foreldretvistsaker.
Når det gjelder forslaget om å forskriftsfeste krav til utformingen av sakkyndiges rapporter, viser Fylkesmannen til at helsepersonellovens § 15 allerede angir en rekke krav til en sakkyndig rapport når denne utferdiges av en psykolog eller annet autorisert helsepersonell, men at bestemmelsen er generelt utformet og ikke direkte spisset inn mot rapporter i foreldretvistsaker. Fylkesmannen støtter derfor forslaget om en egen forskriftshjemmel i denne sammenheng, både med hensyn til rapportenes utforming, men også i forhold til å stille krav til rettens mandat. Vi er enige med departementets vurdering av at dette vil bidra til å kunne gjøre utredningen av disse sakene godt nok fra starten av.
Fylkesmannen støtter for øvrig departementets bemerkninger og forslag til endringer i barneloven i forhold til bruken av sakkyndige i foreldretvistsaker.
Valgerd Svarstad Haugland
Marianne Skjerven-Martinsen
Dokumentet er elektronisk godkjent