Det er veldig positivt at bruken av sakkyndige i foreldretvistsaker i langt større grad skal kvalitetssikres. Slik barnefordelingssakene er i dag, er det så å si kun en person som har all reell makt i disse sakene, og det er den sakkyndige selv.
Inntrykket er at sakkyndige i foreldretvistsaker har veldig liten tillitt fra alle parter og instanser som har hatt befatning med foreldretvistsaker, dvs. alt fra advokater, parter, dommere, barnehager, familievernkontorer med mer. Det er helt nødvendig at bruken av sakkyndige endres for å i større sikre barnas beste og øke barns og parters rettssikkerhet.
En barnesakkyndig kommisjon (BSK) anses som nødvendig for å øke tillitten til sakkyndiges arbeider.
Det burde være krav om større rettigheter ifht. Kontradisjon i foreldretvistsaker, der det stilles krav om at partene får innblikk i rapporten før den sendes til retten, slik at partene kan ta til motmæle ifht. Påstander/opplysninger som fremkommer i rapporten.
Videre er inntrykket at for mange sakkyndige er for bastante, bedriver hypotesebekreftende arbeider, og konkluderer på for tynt grunnlag. Når de konkluderer, så har de all definisjon i sin makt. Utgangspunktet burde derfor være at sakkyndige rapporter ikke skal konkludere, men overlate til retten å foreta beslutninger basert på en samlet bevisvurdering. Sakkyndig rapporten er kun ett bevis, men når det tillegges så stor vekt, og samtidig som det konkluderes der, så er det i realiteten sakkyndig som er dommer i saken, og det er uheldig og fører til manglende kontradiksjon. Det blir også uheldig rolleblanding, der sakkyndig kanskje er for forutinntatt, og blir for farget av den ene parten.
Nye partneres omsorgsevner bør også tillegges vekt i større grad enn det gjøres i dag.
Objektive kriterier som hvem som har hatt den faktiske omsorgsutøvelsen bør tillegges avgjørende vekt når begge er ansett som gode omsorgspersoner. Dette bidrar til forutberegnelighet og motvirker vilkårlighet og at tilfeldige hendelser blir for styrende. I et samlivsbrudd er mor ofte mer utsatt enn far, da det i mange tilfeller er slik at familien bor hos fars bosted, og at mor i et samlivsbrudd må flytte ut av felles bolig. Mors rettigheter i foreldretvistsaker synes å stå for svakt, sett ifht. hvem som har hatt den faktiske omsorgsutøvelsen. Dette er et objektivt kriterium som det lett kan enes om, i motsetning til hvem som er ”best omsorgsperson” da vurderingene kan være basert på tilfeldige hendelser, og slå ut i vilkårlighet.
Inntrykket er at sakkyndige i foreldretvistsaker har veldig liten tillitt fra alle parter og instanser som har hatt befatning med foreldretvistsaker, dvs. alt fra advokater, parter, dommere, barnehager, familievernkontorer med mer. Det er helt nødvendig at bruken av sakkyndige endres for å i større sikre barnas beste og øke barns og parters rettssikkerhet.
En barnesakkyndig kommisjon (BSK) anses som nødvendig for å øke tillitten til sakkyndiges arbeider.
Det burde være krav om større rettigheter ifht. Kontradisjon i foreldretvistsaker, der det stilles krav om at partene får innblikk i rapporten før den sendes til retten, slik at partene kan ta til motmæle ifht. Påstander/opplysninger som fremkommer i rapporten.
Videre er inntrykket at for mange sakkyndige er for bastante, bedriver hypotesebekreftende arbeider, og konkluderer på for tynt grunnlag. Når de konkluderer, så har de all definisjon i sin makt. Utgangspunktet burde derfor være at sakkyndige rapporter ikke skal konkludere, men overlate til retten å foreta beslutninger basert på en samlet bevisvurdering. Sakkyndig rapporten er kun ett bevis, men når det tillegges så stor vekt, og samtidig som det konkluderes der, så er det i realiteten sakkyndig som er dommer i saken, og det er uheldig og fører til manglende kontradiksjon. Det blir også uheldig rolleblanding, der sakkyndig kanskje er for forutinntatt, og blir for farget av den ene parten.
Nye partneres omsorgsevner bør også tillegges vekt i større grad enn det gjøres i dag.
Objektive kriterier som hvem som har hatt den faktiske omsorgsutøvelsen bør tillegges avgjørende vekt når begge er ansett som gode omsorgspersoner. Dette bidrar til forutberegnelighet og motvirker vilkårlighet og at tilfeldige hendelser blir for styrende. I et samlivsbrudd er mor ofte mer utsatt enn far, da det i mange tilfeller er slik at familien bor hos fars bosted, og at mor i et samlivsbrudd må flytte ut av felles bolig. Mors rettigheter i foreldretvistsaker synes å stå for svakt, sett ifht. hvem som har hatt den faktiske omsorgsutøvelsen. Dette er et objektivt kriterium som det lett kan enes om, i motsetning til hvem som er ”best omsorgsperson” da vurderingene kan være basert på tilfeldige hendelser, og slå ut i vilkårlighet.