Høringsuttalelse – Endring i Barneloven «bruken av sakkyndige i foreldretvistsaker»
Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging i region midt,
(RVTS - Midt) tok i 2011 initiativ til å opprette et forum for å drøfte dilemmaer som oppstår i skjæringspunktet mellom juss og helse i vold og overgrepssaker, spesielt i familiesaker. Deltakere i Ressursgruppen Juss og Helse er lokalt forankret i Trøndelag og er representert ved Domstoladministrasjonen, domstolen, statsadvokatembetet, jurister og representanter fra spesialisthelsetjenesten.
Ressursgruppen Juss og Helse tiltrer departementets forslag om at BSK skal kvalitetsvurdere sakkyndigrapporter også i saker etter barneloven, og den begrunnelse som er gitt i departementets høringsnotat.
Som det pekes på i høringsnotatet, er tilgangen på sakkyndige knapp og ofte hovedutfordringen når det skal oppnevnes sakkyndig. I den enkelte sak kan det føre til at retten ikke alltid foretar et reelt valg av sakkyndig, men oppnevner den som kan utføre oppdraget innen rimelig tid. Dette er spesielt et problem i saker hvor det er ønskelig med en særlig kompetanse hos den sakkyndige. Tilgangen på sakkyndige er knapp, til tross for løpende rekrutteringsarbeid. Ressursgruppen slutter seg til, og peker særlig på departementets vurderinger om de mulige konsekvensene av dette avslutningsvis i høringsbrevets pkt. 4, midt på side 25.
Ressursgruppen mener det bør vurderes å opprette et sentralt register over sakkyndige som også håndterer oppnevning av disse etter mønster fra straffeprosessen. Etter vår oppfatning vil det bidra til å synliggjøre behovet for sakkyndige og å bedre rekrutteringen av sakkyndige. Det vil gjøre det lettere for nye sakkyndige å melde sin interesse. Vi viser til utviklingen fram mot opprettelsen av Nasjonal enhet for formidling av rettspsykiatrisk sakkyndighet (NERS) og erfaringene
Dersom man ønsker å sikre at domstolene, ikke bare i straffesaker, men også i foreldretvistsaker, får tilgang til sakkyndig kompetanse av høy kvalitet, må noe av kontrollfunksjonene flyttes over i produksjonslinjen. Dette kan etter vår mening skje ved at man oppretter en tilsvarende enhet på dette fagområdet som NERS har på strafferettsområdet.
Avslutningsvis vil vi peke på at en styrking av sakkyndigarbeidet etter barneloven § 61 nr. 3 ikke må gå på bekostning av behovet for en styrking av familievernkontorene og behovet for økt kompetanse om kommunikasjon og konflikthåndtering hos sakkyndige og dommere i de tidligere stadiene av prosessen.
Rettssaken mot Anders Behring Breivik startet, eller kanskje rettere sagt restartet en kritikk mot rettspsykiatrien, og i forbindelse med opprettelse av Tilregnelighetsutvalget besluttet regjeringen å starte en utredning tilknyttet nye organisatoriske rammer for det rettspsykiatriske arbeidet. En arbeidsgruppe ledet av Helse- og omsorgsdepartementet, og med deltagelse fra Justis- og beredskapsdepartementet og Helsedirektoratet leverte 25.6.2013 sin rapport Rettspsykiatri – organisering, forskning og utdanning hvor de la til grunn at det overordnede mål ved organiseringen av de rettspsykiatriske tjenestene var å sikre rekvirentene (domstolene og politi/påtalemyndighet) tilgang til sakkyndig kompetanse av høy kvalitet.
Fra å være en tjenesteproduksjon som i stor utstrekning hadde vært en ren privat entreprise var tilrådningen at det offentlige måtte få en betydelig sterkere rolle. Selv om man i lengre tid hadde hatt den såkalte ABC-modellen, hvor B-nivået omfattet kurs i strafferett, straffeprosess og juridiske samt etiske utfordringer, ble det foreslått å innføre formalkrav til den/de sakkyndige, det vil si at det i tillegg til autorisasjon og spesialkompetanse i rettspsykiatri/rettspsykologi også måtte stilles krav til gjennomført spisskompetansekurs, hovedstilling i klinisk miljø og forpliktelse til faglig oppdatering.
De tre regionale kompetansesentrene for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, ble foreslått gitt oppgaven å ha oppdaterte registre over sakkyndige samt bistå rekvirentene med faglige vurderinger av hvilke sakkyndige som var egnet i den enkelte sak.
Resultatet av arbeidsgruppens forslag var at det ble besluttet opprettet et toårig regionalt pilotprosjekt, Midlertidig Rettspsykiatrisk Enhet (MRE) ved Brøset i Trondheim. Allerede ved oppstarten i januar 2015 hadde totalt 49 spesialister innsendt sin innmelding med relevant dokumentasjon som gav en god oversikt over hvem som best kunne påta seg de aktuelle oppdrag. Riksadvokaten besluttet samtidig at påtalemyndighet fra Møre og Romsdal i sør til Finnmark i nord skulle benytte MRE ved behov for rettspsykiatrisk bistand, det vil si at politi/ påtalemyndighet ikke lengre skulle ta direkte kontakt med sakkyndige før MREs anbefaling på 4 aktuelle sakkyndige, var mottatt.
Pilotprosjektet var vellykket og i oktober 2018 ble Nasjonal enhet for formidling av rettspsykiatrisk sakkyndighet (NERS) etablert. I Prop 154L (2016-2017) nevnes flg: " Ny modell legger til rette for at de som tildeles det rettspsykiatriske oppdraget har de rette kvalifikasjoner, og sikrer at sakkyndige fremlegger dokumentasjon på relevant kompetanse. Erfaringer fra pilotprosjektet viser at sakene fordeles til flere sakkyndige enn det som tidligere har vært praksis. Dette bidrar til økt tilgjengelighet og økt kvalitet på rekrutteringen av sakkyndige og fører dermed til at flere sakkyndige får mengdetrening og kan opprettholde kompetanse".
I tillegg er det et faktum at ordningen har medført en bedre logistikk og mer effektiv saksbehandling både for påtalemyndigheten og ikke minst for domstolen. Fram til årsskiftet 2019/2020 hadde MRE/NERS mottatt og behandlet ca. 2000 sakkyndighetsoppdrag.
En av de største endringene fra tiden før 2015 til i dag er at man nå har en betydelig større grad av sikkerhet for at de som blir oppnevnt av retten for å utføre et rettspsykiatrisk oppdrag har den nødvendige kompetanse for å gjennomføre oppdraget på en faglig tilfredsstillende måte. For å oppnå dette best mulig er det av stor betydning at påtalemyndigheten ved sin henvendelse til NERS gir en utfyllende beskrivelse av relevante faktum og de problemstillinger som ønskes belyst. Som hovedregel vil det også på dette tidspunktet være utformet et mandat.
I tillegg til at samtlige fullrettspsykiatriske undersøkelser skal godkjennes av DRK før de kan benyttes i retten er det nå i ny strpl. §147,1.ledd, 2.pkt (ikrafttredelse 1.10.20) bestemt at også prejudisielle erklæringen skal fremlegges for DRK dersom de ønskes framlagt for retten. Det samme gjelder for partsantatte sakkyndighetserklæringer.
DRKs kontroll har sin begrensning, og Arbeidsgruppen ønsket i 2013 å flytte mer av kontrollfunksjonen fra den etterfølgende kontroll – som DRK foretar – over i produksjonslinjen.
At kjennskap til den enkelte sakkyndiges kompetanse/kvalitet blir et vesentlig premiss ved valg av aktuelle sakkyndige, er det viktigste bidrag til økt kvalitet knyttet til selve gjennomføringen/ produksjonen av observasjonen. Eventuelle mangler i denne fasen av det rettspsykiatriske oppdrag behøver ikke alltid framgå av den rettspsykiatriske erklæringen – og vil således ikke nødvendigvis bli registrert og bemerket i DRKs etterfølgende kontroll.
Som det vil framgå av foranstående, ble de konstatert svakhetene i den rettspsykiatriske virksomheten i straffesaker vurdert til å være av en slik karakter at det ikke var mulig å bedre disse innenfor den daværende organiseringen av det rettspsykiatriske arbeidet. Manglene var av en slik karakter at de kunne få konsekvenser for den enkeltes rettssikkerhet, ved at domstolenes selvsagte krav til høy sakkyndig kompetanse ikke alltid ble tilfredsstillende ivaretatt.
Når Barne- og familiedepartementet i sitt forslag til kontroll av sakkyndighetsrapporter begrenser dette til å angå oversendelse til Barnesakkyndig kommisjon (BSK) vil dette samsvare med det man tidligere hadde i straffesaker hvor kontrollen kun skjedde ved oversendelse til DRK, noe som klart viste seg å ikke være tilstrekkelig.
Erfaring fra sakkyndighetsarbeid i saker etter barnevernloven viser dessuten at godkjenning fra kommisjonen dessverre ikke alltid foreligger i tilstrekkelig god tid før hovedforhandling. Ved vesentlige merknader, kan dette føre til komplikasjoner for gjennomføringen av rettssaken. Noen ganger skyldes det at den sakkyndige ikke selv har sett at han/hun mangler tilstrekkelig kompetanse innen enkelte av de tema som skal utredes. Andre ganger er mandatet så omfattende at man ikke kan påregne at en sakkyndige skal ha tilstrekkelig kunnskap, og derfor at det må oppnevnes to sakkyndige med overlappende kompetanse. I den forbindelse vil kvaliteten styrkes ved at en enhet til enhver tid har ansvar for å ha oversikt over en oppdatert liste av kvalifiserte sakkyndige, med en tilhørende kort oversikt over deres kompetanse og erfaring.
Ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging i region midt,
(RVTS - Midt) tok i 2011 initiativ til å opprette et forum for å drøfte dilemmaer som oppstår i skjæringspunktet mellom juss og helse i vold og overgrepssaker, spesielt i familiesaker. Deltakere i Ressursgruppen Juss og Helse er lokalt forankret i Trøndelag og er representert ved Domstoladministrasjonen, domstolen, statsadvokatembetet, jurister og representanter fra spesialisthelsetjenesten.
Ressursgruppen Juss og Helse tiltrer departementets forslag om at BSK skal kvalitetsvurdere sakkyndigrapporter også i saker etter barneloven, og den begrunnelse som er gitt i departementets høringsnotat.
Som det pekes på i høringsnotatet, er tilgangen på sakkyndige knapp og ofte hovedutfordringen når det skal oppnevnes sakkyndig. I den enkelte sak kan det føre til at retten ikke alltid foretar et reelt valg av sakkyndig, men oppnevner den som kan utføre oppdraget innen rimelig tid. Dette er spesielt et problem i saker hvor det er ønskelig med en særlig kompetanse hos den sakkyndige. Tilgangen på sakkyndige er knapp, til tross for løpende rekrutteringsarbeid. Ressursgruppen slutter seg til, og peker særlig på departementets vurderinger om de mulige konsekvensene av dette avslutningsvis i høringsbrevets pkt. 4, midt på side 25.
Ressursgruppen mener det bør vurderes å opprette et sentralt register over sakkyndige som også håndterer oppnevning av disse etter mønster fra straffeprosessen. Etter vår oppfatning vil det bidra til å synliggjøre behovet for sakkyndige og å bedre rekrutteringen av sakkyndige. Det vil gjøre det lettere for nye sakkyndige å melde sin interesse. Vi viser til utviklingen fram mot opprettelsen av Nasjonal enhet for formidling av rettspsykiatrisk sakkyndighet (NERS) og erfaringene
Dersom man ønsker å sikre at domstolene, ikke bare i straffesaker, men også i foreldretvistsaker, får tilgang til sakkyndig kompetanse av høy kvalitet, må noe av kontrollfunksjonene flyttes over i produksjonslinjen. Dette kan etter vår mening skje ved at man oppretter en tilsvarende enhet på dette fagområdet som NERS har på strafferettsområdet.
Avslutningsvis vil vi peke på at en styrking av sakkyndigarbeidet etter barneloven § 61 nr. 3 ikke må gå på bekostning av behovet for en styrking av familievernkontorene og behovet for økt kompetanse om kommunikasjon og konflikthåndtering hos sakkyndige og dommere i de tidligere stadiene av prosessen.
Rettssaken mot Anders Behring Breivik startet, eller kanskje rettere sagt restartet en kritikk mot rettspsykiatrien, og i forbindelse med opprettelse av Tilregnelighetsutvalget besluttet regjeringen å starte en utredning tilknyttet nye organisatoriske rammer for det rettspsykiatriske arbeidet. En arbeidsgruppe ledet av Helse- og omsorgsdepartementet, og med deltagelse fra Justis- og beredskapsdepartementet og Helsedirektoratet leverte 25.6.2013 sin rapport Rettspsykiatri – organisering, forskning og utdanning hvor de la til grunn at det overordnede mål ved organiseringen av de rettspsykiatriske tjenestene var å sikre rekvirentene (domstolene og politi/påtalemyndighet) tilgang til sakkyndig kompetanse av høy kvalitet.
Fra å være en tjenesteproduksjon som i stor utstrekning hadde vært en ren privat entreprise var tilrådningen at det offentlige måtte få en betydelig sterkere rolle. Selv om man i lengre tid hadde hatt den såkalte ABC-modellen, hvor B-nivået omfattet kurs i strafferett, straffeprosess og juridiske samt etiske utfordringer, ble det foreslått å innføre formalkrav til den/de sakkyndige, det vil si at det i tillegg til autorisasjon og spesialkompetanse i rettspsykiatri/rettspsykologi også måtte stilles krav til gjennomført spisskompetansekurs, hovedstilling i klinisk miljø og forpliktelse til faglig oppdatering.
De tre regionale kompetansesentrene for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri, ble foreslått gitt oppgaven å ha oppdaterte registre over sakkyndige samt bistå rekvirentene med faglige vurderinger av hvilke sakkyndige som var egnet i den enkelte sak.
Resultatet av arbeidsgruppens forslag var at det ble besluttet opprettet et toårig regionalt pilotprosjekt, Midlertidig Rettspsykiatrisk Enhet (MRE) ved Brøset i Trondheim. Allerede ved oppstarten i januar 2015 hadde totalt 49 spesialister innsendt sin innmelding med relevant dokumentasjon som gav en god oversikt over hvem som best kunne påta seg de aktuelle oppdrag. Riksadvokaten besluttet samtidig at påtalemyndighet fra Møre og Romsdal i sør til Finnmark i nord skulle benytte MRE ved behov for rettspsykiatrisk bistand, det vil si at politi/ påtalemyndighet ikke lengre skulle ta direkte kontakt med sakkyndige før MREs anbefaling på 4 aktuelle sakkyndige, var mottatt.
Pilotprosjektet var vellykket og i oktober 2018 ble Nasjonal enhet for formidling av rettspsykiatrisk sakkyndighet (NERS) etablert. I Prop 154L (2016-2017) nevnes flg: " Ny modell legger til rette for at de som tildeles det rettspsykiatriske oppdraget har de rette kvalifikasjoner, og sikrer at sakkyndige fremlegger dokumentasjon på relevant kompetanse. Erfaringer fra pilotprosjektet viser at sakene fordeles til flere sakkyndige enn det som tidligere har vært praksis. Dette bidrar til økt tilgjengelighet og økt kvalitet på rekrutteringen av sakkyndige og fører dermed til at flere sakkyndige får mengdetrening og kan opprettholde kompetanse".
I tillegg er det et faktum at ordningen har medført en bedre logistikk og mer effektiv saksbehandling både for påtalemyndigheten og ikke minst for domstolen. Fram til årsskiftet 2019/2020 hadde MRE/NERS mottatt og behandlet ca. 2000 sakkyndighetsoppdrag.
En av de største endringene fra tiden før 2015 til i dag er at man nå har en betydelig større grad av sikkerhet for at de som blir oppnevnt av retten for å utføre et rettspsykiatrisk oppdrag har den nødvendige kompetanse for å gjennomføre oppdraget på en faglig tilfredsstillende måte. For å oppnå dette best mulig er det av stor betydning at påtalemyndigheten ved sin henvendelse til NERS gir en utfyllende beskrivelse av relevante faktum og de problemstillinger som ønskes belyst. Som hovedregel vil det også på dette tidspunktet være utformet et mandat.
I tillegg til at samtlige fullrettspsykiatriske undersøkelser skal godkjennes av DRK før de kan benyttes i retten er det nå i ny strpl. §147,1.ledd, 2.pkt (ikrafttredelse 1.10.20) bestemt at også prejudisielle erklæringen skal fremlegges for DRK dersom de ønskes framlagt for retten. Det samme gjelder for partsantatte sakkyndighetserklæringer.
DRKs kontroll har sin begrensning, og Arbeidsgruppen ønsket i 2013 å flytte mer av kontrollfunksjonen fra den etterfølgende kontroll – som DRK foretar – over i produksjonslinjen.
At kjennskap til den enkelte sakkyndiges kompetanse/kvalitet blir et vesentlig premiss ved valg av aktuelle sakkyndige, er det viktigste bidrag til økt kvalitet knyttet til selve gjennomføringen/ produksjonen av observasjonen. Eventuelle mangler i denne fasen av det rettspsykiatriske oppdrag behøver ikke alltid framgå av den rettspsykiatriske erklæringen – og vil således ikke nødvendigvis bli registrert og bemerket i DRKs etterfølgende kontroll.
Som det vil framgå av foranstående, ble de konstatert svakhetene i den rettspsykiatriske virksomheten i straffesaker vurdert til å være av en slik karakter at det ikke var mulig å bedre disse innenfor den daværende organiseringen av det rettspsykiatriske arbeidet. Manglene var av en slik karakter at de kunne få konsekvenser for den enkeltes rettssikkerhet, ved at domstolenes selvsagte krav til høy sakkyndig kompetanse ikke alltid ble tilfredsstillende ivaretatt.
Når Barne- og familiedepartementet i sitt forslag til kontroll av sakkyndighetsrapporter begrenser dette til å angå oversendelse til Barnesakkyndig kommisjon (BSK) vil dette samsvare med det man tidligere hadde i straffesaker hvor kontrollen kun skjedde ved oversendelse til DRK, noe som klart viste seg å ikke være tilstrekkelig.
Erfaring fra sakkyndighetsarbeid i saker etter barnevernloven viser dessuten at godkjenning fra kommisjonen dessverre ikke alltid foreligger i tilstrekkelig god tid før hovedforhandling. Ved vesentlige merknader, kan dette føre til komplikasjoner for gjennomføringen av rettssaken. Noen ganger skyldes det at den sakkyndige ikke selv har sett at han/hun mangler tilstrekkelig kompetanse innen enkelte av de tema som skal utredes. Andre ganger er mandatet så omfattende at man ikke kan påregne at en sakkyndige skal ha tilstrekkelig kunnskap, og derfor at det må oppnevnes to sakkyndige med overlappende kompetanse. I den forbindelse vil kvaliteten styrkes ved at en enhet til enhver tid har ansvar for å ha oversikt over en oppdatert liste av kvalifiserte sakkyndige, med en tilhørende kort oversikt over deres kompetanse og erfaring.