Dato: 31.07.2020 Høringssvar endringer i yrkeskvalifikasjonsloven Vi viser til brev 08.04.2020 hvor forslag om endringer i yrkeskvalifikasjonsloven og forskrift om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner ble sendt på høring. Nedenfor følger Kartverkets innspill i anledning høringen. Innledende betraktning til lovens anvendelsesområde Yrkeskvalifikasjonsloven § 2 første ledd første punktum fastslår at loven i dag gjelder for "yrkesutøvere med statsborgerskap fra en EØS-stat eller Sveits som vil utøve et lovregulert yrke i Norge og som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner eller fått disse godkjent i en annen EØS-stat eller Sveits." I forarbeidene til Prop.139 L (2015-2016) ble dette i merknadene til bestemmelsen beskrevet å innebære en gjennomføring av prinsippet fra yrkeskvalifikasjonsdirektivet artikkel 2 … "om at en yrkesutøver som er statsborger av en EØS-stat eller Sveits, og som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i en annen EØS-stat eller Sveits , skal kunne utøve sitt yrke i en annen medlemsstat." Selv om yrkeskvalifikasjonsdirektivet også til en viss grad gjelder de kvalifikasjoner borgere i EØS eller Sveits har ervervet i et tredjeland og fått godkjent i en EØS-stat eller Sveits, jf. direktivets artikkel 3 nr. 3, innebærer departementets forslag etter Kartverkets syn en utvidelse av lovens anvendelsesområde på tre måter: 1: Borgere i EØS eller Sveits som har ervervet yrkeskvalifikasjoner i en stat utenfor EØS eller Sveits vil ha mulighet til å søke om godkjenning av sine yrkeskvalifikasjoner i Norge uten at de har etablert rett til yrkesutøvelse i annen stat innenfor EØS evt. Sveits. 2: Borgere av stater utenfor EØS og Sveits som ikke har etablert rett til yrkesutøvelse i en stat innenfor EØS evt. Sveits, vil ha mulighet til å søke om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner i Norge. 3: Borgere av stater utenfor EØS og Sveits som har etablert rett til yrkesutøvelse i en EØS-stat eller Sveits vil kunne søke om godkjenning av yrkeskvalifikasjonene sine i Norge. Lovens anvendelsesområde for personer med flyktningstatus: I kapittel 1.1 tredje avsnitt fastslås følgende: "Forslaget vil ikke gjelde for personer som har flyktningstatus i Norge, se nærmere omtale under kapittel 4.4" Ut ifra sammenhengen i forslaget er det uklart hva denne formuleringen betyr. Det samme gjelder utdypelsen i kapittel 4.4 som det refereres til. Kapittel 4.4 omhandler dokumenterbare kvalifikasjoner, hvor det fastslås at … forslaget ikke vil omfatte yrkesutøvere som ikke kan dokumentere sine yrkeskvalifikasjoner. Dokumentasjonen må være fra hjemstaten eller den staten vedkommende var etablert i. Dette betyr at forslaget ikke vil gjelde for flyktninger. Dette fordi de ikke kan pålegges å ta kontakt med hjemlandets myndigheter. Vi viser i den forbindelse til at asylsøkere har en plikt til å dokumentere sin identitet og sitt beskyttelsesbehov overfor utlendingsmyndighetene, men at de ikke kan pålegges å ta kontakt med hjemlandets myndigheter hvis dette kan komme i konflikt med beskyttelsesbehovet, jf. utlendingsloven § 83 andre ledd og utlendingsforskriften § 17-7 andre ledd. Følgelig vil heller ikke godkjenningsmyndighetene kunne ta kontakt med hjemlandets myndigheter hvis det kan komme i konflikt med flyktningens beskyttelsesbehov, jf. faren for represalier mot familien i hjemlandet og flyktningespionasje. Noe omkring dette er også formulert i forslaget til nytt siste ledd i forskrift om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner § 8-1: Personer som er innvilget beskyttelse i Norge kan ikke pålegges å ta kontakt med hjemlandets myndigheter dersom dette kan komme i konflikt med deres beskyttelsesbehov. Det er etter Kartverkets syn vanskelig å se hvordan kravet til dokumentasjon alene innebærer at personer med flyktningstatus faller utenfor lovens anvendelsesområde, jf. ordlyden i forslaget til § 2 i yrkeskvalifikasjonsloven. Forslaget til nytt siste ledd i forskriften § 8-1 tilsier at personer med flyktningstatus også kan søke om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner etter loven på samme vilkår som andre, ellers fremstår det uklart hvorfor bestemmelsen har blitt foreslått. De øvrige endringsforslagene kommenteres kronologisk. Formålsparagrafen, § 1, nytt andre ledd Loven har også til formål å legge til rette for at en yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland, kan utøve sitt yrke i Norge . Formuleringen av formålsparagrafen fremstår ikke fullt ut treffende når man ser hen til forslag til forskriftens § 3-3 nytt siste ledd, hvor enkelte yrkesutøvere avgrenses fra å utøve sitt yrke i norge, jf. andre og tredje punktum: En yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland kan få tilsvarende rett til å utøve yrket i Norge. Dette gjelder likevel ikke for yrkesutøver som har utdanning fra hjemstaten som nevnt i § 3-1 nivå A. Videre gjelder det ikke for yrker i Norge hvor kravet er som nevnt i § 3-1 nivå A. Reglene i andre til fjerde ledd gjelder tilsvarende for yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. § 2 tredje ledd §§ 8, 12, 13 og 15-18 gjelder for borgere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland, om ikke annet er særskilt bestemt. Det kan også være grunn til å se nærmere på om begrepet "borgere" er hensiktsmessig i denne sammenheng, ettersom bestemmelsen fremstår å være rettet mot andre enn statsborgere fra EØS-land eller Sveits. I § 2 første ledd anvendes begrepet "yrkesutøvere", som etter vårt syn fremstår mer pedagogisk i sammenhengen. § 2 femte ledd Departementet kan gi forskrift om statsborgere av en EØS-stat eller Sveits og borgere som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i et tredjeland, og tredjelandsborgere som omfattes av direktiv 2004/38/EF. Forslaget innebærer at ordene "og borgere" legges til. Vi viser til forrige kommentar angående borgerbegrepet. Etter vårt syn vil bestemmelsen bli forenklet, men ikke få endret meningsinnhold, ved at man benytter begrepet "yrkesutøver": Departementet kan gi forskrift om yrkesutøvere som har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i et tredjeland, og tredjelandsborgere som omfattes av direktiv 2004/38/EF. Det å benytte begrepet "yrkesutøver" vil etter vårt syn også samsvare godt med departementets forslag til ny ordlyd i §§ 13 og 15 andre ledd. Forskriften § 1-1, nytt siste punktum i andre ledd For yrker som omfattes av lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. og lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell, gjelder kun § 9-1. For borgere av Sveits gjelder ikke bestemmelsene i kapittel 5, 6 og 7. Kapittel 3 og paragrafene § 8-1, § 8-3, § 8-4, § 8-5, § 8-7 og § 8-8 gjelder for borgere med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland, om ikke annet er bestemt. Med samme begrunnelse som i våre to foregående kommentarer, mener vi at begrepet "borgere" bør erstattes med "yrkesutøvere". Forskriften § 3-3 andre ledd I tilfeller hvor yrket ikke er lovregulert i hjemstaten, skal kvalifikasjonsbeviset være utstedt av en ansvarlig myndighet i en EØS-stat eller Sveits og den ansvarlige myndigheten skal ha bekreftet at yrkesutøveren kan utøve yrket . Forslaget erstatter "etableringsstaten" med "hjemstaten". I veiledningen til gjeldende forskriftsbestemmelse er følgende uttalt om bestemmelsen: I andre ledd er det regler om at dersom yrket ikke er lovregulert i etableringsstaten så må det kvalifikasjonsbeviset yrkesutøveren har være utstedt av en ansvarlig myndighet i etableringsstaten. Departementet uttaler i kap. 6.3.1 at "henvisningen til etableringsstaten i andre ledd [bør] endres til hjemstat, for det er den staten som yrkesutøver har ervervet sine yrkeskvalifikasjoner i som omfattes av bestemmelsen. Det samme gjelder for tredje ledd." Vi forstår forslaget slik at "hjemstat" i denne sammenheng i alle tilfeller vil dekke "etableringsstat". Dette er det behov for klarhet i dersom en EØS-borger f.eks. skaffer seg yrkeskvalifikasjoner i en hjemstat men ikke oppfyller vilkårene til å utøve et lovbestemt yrke i det landet, men reiser til et annet land og etablerer rett til å utøve yrket der på bakgrunn av sine ervervede kvalifikasjoner. Når vedkommende så søker om godkjenning for yrkesutøvelse i Norge, forstår vi det slik at "hjemstat" i søknaden overfor norsk godkjenningsmyndighet er etableringsstaten fordi det er i etableringsstaten at yrkesutøveren har opparbeidet kvalifikasjonene som danner grunnlag for å søke. Forskriften § 3-3 nytt sjette/siste ledd En yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland kan få tilsvarende rett til å utøve yrket i Norge. Dette gjelder likevel ikke for yrkesutøver som har utdanning fra hjemstaten som nevnt i § 3-1 nivå A. Videre gjelder det ikke for yrker i Norge hvor kravet er som nevnt i § 3-1 nivå A. Reglene i andre til fjerde ledd gjelder tilsvarende for yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Sammenhengen mellom siste ledd og andre ledd fremstår etter ordlyden noe uheldig, fordi det i andre ledd er oppstilt krav om at ansvarlig myndighet i EØS-stat eller Sveits skal ha bekreftet at yrkesutøveren kan utøve yrket. Dette antas å ikke være det tilsiktede dokumentasjonskravet for yrkesutøver med kvalifikasjoner fra tredjeland, så lenge denne personen ikke har etablert seg i et EØS-land eller sveits. Vi viser ellers til det som er sagt tidligere i dokumentet knyttet til formålsparagrafen i loven når det gjelder avgrensningen i andre og tredje punktum. Forskriften § 3-4 tredje og fjerde ledd For en yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland [alternativ: som har en oppholdstillatelse i Norge] skal den ansvarlige myndigheten opplyse om mulige utligningstiltak som prøveperiode, egnethetstest eller kompletterende utdanning i den grad slike tiltak er tilgjengelige og anses hensiktsmessige, og kan utligne den vesentlige forskjellen. Når vilkårene i første ledd bokstav a eller b er oppfylt, kan den ansvarlige myndigheten avslå en søknad fra yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra et tredjeland. Høringsinstansene har blitt bedt særlig om synspunkt knyttet til alternativene til tredje ledd. Begge alternativer har sine administrative fordeler og ulemper. Kreves oppholdstillatelse, vil ikke søkeren uten en oppholdstillatelse ha krav på informasjon om eventuelle mulige utligningstiltak dersom kvalifikasjoner er opparbeidet i et tredjeland. Dersom "en oppholdstillatelse" ikke er ment å omfatte oppholdsrett for EØS-borgere etter utlendingsloven kap. 13, vil dette antagelig gjelde for en stor del av de søknader som kommer fra personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Slik sett kunne kravet om oppholdstillatelse for å ha rett på disse opplysningene være arbeidsbesparende i behandlingen av søknadene. Dersom oppholdsrett for EØS-borgere derimot er slik oppholdstillatelse som gir rett til informasjon om utligningstiltak, antas forskjellen i arbeidsmengde for de to alternativene å være mindre. Samtidig vil man med et tilleggsvilkår om en oppholdstillatelse måtte utvikle løsninger for å fremskaffe informasjon om søkerens oppholdstillatelse, slik departementet påpeker. Det er i tillegg uklart for oss hvorvidt dette vilkåret vil ha innvirkning på den totale mengden søknader godkjenningsmyndigheter vil motta fra personer med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Søknadene vil uansett måtte behandles, enten de omfatter informasjon om utligningstiltak eller ikke. Det er dermed ikke åpenbart at den samlede arbeidsmengden vil bli vesentlig annerledes ved det ene alternativet sammenlignet med det andre. Kravene til godkjenningsmyndigheten når det gjelder å pålegge EØS-borger utligningstiltak etter dagens regler, altså når søkeren har utdanning i fra et EØS-land, synes å være vidttrekkende i form av at grunnlaget for utjevningstiltak må vurderes konkret og ut ifra søkerens helhetlige yrkeskvalifikasjoner. Vi viser til redegjørelsen for dette i høringsnotatet kap. 4.6. Det fremstår videre slik at søker som i etterkant oppfyller de pålagte utligningstiltakene automatisk kvalifiserer til godkjenning. Når det derimot gjelder beskrivelsen av informasjonen som søker skal ha krav på etter tredje ledd , fremstår denne som mindre vidttrekkende og mer knyttet til den generelle veiledningsplikten godkjenningsmyndigheten har som forvaltningsorgan. Det kan imidlertid oppstå praktiske problemer ved den konkrete saksbehandling i tolkningen av hvor konkret veiledning godkjenningsmyndigheten skal yte. Vi ber derfor om at det kommer klart frem i ordlyden eller i merknadene til forskriftsbestemmelsen hvorvidt yrkesutøvere med kompetanse fra tredjeland skal ha krav på en like detaljert vurdering av dette som EØS-borgere som har et EØS-land som hjemstat eller etableringsstat etter loven. I så fall vil søknadsbehandlingen kunne bli ressurskrevende, uavhengig av om det stilles krav om oppholdstillatelse eller ikke. Forskriften § 3-4 femte ledd En eventuell prøveperiode for yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland kan ikke være lenger enn to år. Bestemmelsen er begrunnet ut ifra sammenhengen mellom første ledd, hvor det fremgår at yrkesutøveren kan pålegges å fullføre en prøveperiode på inntil tre år, og utlendingsforskriften § 6-19 som begrenser oppholdstillatelsen til to år for de som søker opphold på bakgrunn av at de trenger tilleggsutdanning eller praksis for å få godkjenning eller autorisasjon. Vi forstår den foreslåtte bestemmelsen slik at en søker må få avslag dersom godkjenningmsyndigheten mener en prøveperiode måtte ha en lengre varighet enn to år for å være et tilstrekkelig utligningstiltak. Forskriften § 3-5 første ledd første punktum Yrkesutøveren kan velge mellom en prøveperiode eller en egnethetsprøve. Dersom det er nødvendig, kan det gjøres unntak fra yrkesutøverens valgfrihet i ett av følgende tilfeller: … Endringen i ordlyden er at "et av følgende tilfeller" endres til "ett av følgende tilfeller". Etter vårt syn fremstår det mer hensiktsmessig dersom man i stedet velger formuleringen "i følgende tilfeller". Bestemmelsen vil da bedre gjenspeile at godkjenningsmyndigheten i alle de nevnte tilfellene kan gjøre unntak fra yrkesutøverens valg mellom prøveperiode og egnethetsprøve. Forskriften § 3-5 siste ledd Yrkesutøvers adgang til å velge mellom prøveperiode eller egnethetsprøve kommer ikke til anvendelse for yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra et tredjeland. I forbindelse med denne bestemmelsen har vi kommentarer til siste setning i merknaden til bestemmelsen: Det gis ingen valgfrihet for yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland. Vi har forslag til alternativ formulering: "Yrkesutøver med yrkeskvalifikasjoner fra tredjeland gis ingen valgfrihet". Dette for å klargjøre at godkjenningsmyndigheten fortsatt har mulighet til å velge om det er egnethetstest eller prøveperiode som skal settes opp tilleggskrav. Det bør muligens også presiseres her at dette ikke gjelder for EØS-borger som har fått godkjent sin utdannelse fra tredjeland i en annen EØS-stat. Forskriften § 8-1 sjette ledd/sjuende ledd I sjette ledd siste setning/sjuende ledd mangler antagelig ordet "kan": Den ansvarlige myndigheten kreve at søkeren innhenter bekreftelse på ektheten av utstedte attester og kvalifikasjonsbevis. Kunnskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
